Rt-1978-241
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-03-04 |
| Publisert: | Rt-1978-241 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28/1978 |
| Parter: | Olav Ovevoll (advokat Kr. Almås - til prøve) mot Syver Berg m.fl. (8 parter) (høyesterettsadvokat Trond Buttingrud). |
| Forfatter: | Mellbye, Tønseth, Egil Endresen, Løchen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1882) §103 |
Dommer Mellbye: Denne sak gjelder grunneiendomsretten til et nærmere avgrenset areal av Hovsåsen i Hol herred i Hallingdal.
Avgrensningen av arealet har utgangspunkt i en utskiftning av havnesameiet i Hovsåsen som ble påbegynt 6. juni 1903 og avsluttet 1. juli 1911. Ved denne utskiftning ble havneretten i sameiet delt mellom i alt 9 gårdeiere hvis gårder ligger vest for Hovet. Havneparsellene ble på jordskiftekartet gitt betegnelsene fra A til I. Ole P. Halsteinsgaard, gnr. 33 bnr. 1, farfar til den ankende part i denne sak, Olav Overvoll, ble tildelt havnefelt C, som ligger sentralt i havneområdet og går tvers igjennom dette fra sør mot nord.
Ved tre kjøpekontrakter i 1930, 1934 og 1935 ervervet Ole P. Halsteinsgaards sønn, Paal O. Halsteinsgaard, som da hadde overtatt gnr. 33 bnr. i og dermed havneparsell C, de havneparseller som på kartet ble betegnet henholdsvis D, E og G, slik at han ble innehaver av havneparsellene i hele den vestlige del av det sameieområde som utskiftningen av 1903/11 omfattet. Det er dette sammenhengende
Side:242
område nærværende sak gjelder. Det ligger innover fjellet fra det såkalte Brøttet som er overgangen til fjellet fra dalsiden på nordsiden av hoveddalen, og strekker seg innover fjellet til det støter mot andre seterstrekninger i nord. Mot vest grenser feltet til overgangen mot dalsiden i Sidseldalen, mot øst til resten av havnesameiet i feltet fra utskiftningen 1903/11.
I hele havneutskiftningsfeltet i 1903/11 var skogen tidligere - på 1700-tallet - blitt utskiftet. På det felt tvisten gjelder, tilhører skogen i alt 10 gårder. Skogen er delt i teiger fra dalsiden og innover fjellet. En av skogteigene som lå i sameie mellom gårdene Grøgård og Holestølen, ble begjært delt i 1964, og under behandlingen i jordskifteretten av denne sak viste det seg å herske uenighet om eiendomsretten til grunnen. De to eiere av skogteigen hevdet at de var grunneiere, mens Olav Overvoll mente at han som havneberettiget var grunneier. De to skogeiere fikk støtte i sitt syn av et flertall av de øvrige eiere av skogteigene på Olav Overvolls omfattende havnestrekning, og denne grunneiertvisten er så blitt nærværende saks gjenstand.
Skogeierne hevder prinsipalt at ved delingen av skogen fulgte grunnen med, slik at havneretten ble en bruksrett. Denne deling mener de gjaldt hele strekningen inn til grensen mot tilstøtende eiendom i nord. Subsidiært hevder de at om grunnen ikke fulgte skogen ved denne deling, fulgte den heller ikke havneretten. Utskiftningen i 1903/11 gjaldt etter deres syn bare havneretten. Grunnen må derfor, hevder de, fremdeles ligge i sameie, og da mellom alle som fra gammelt av har hatt rettigheter i tvistefeltet, det være seg skogrettigheter eller havnerettigheter.
Olav Overvoll hevder at ved skogutskiftningen ble bare retten til trærne utskiftet, ingen grunn fulgte med. Grunnen ble fortsatt liggende i fellesskap, og da mellom dem som var havneberettiget. Utskiftningen i 1903/11 var en fullstendig utskiftning, slik at grunnen ble delt sammen med havneretten. Subsidiært anfører han imidlertid at hvis grunnen ikke ble delt i 1903/11 og således fremdeles ligger i sameie, er sameierne bare de gårder som deltok i havneutskiftningen. Dette innebærer at ankemotpartene nr. 36 og 8 ikke er sameiere i grunnen, idet de bare har skogteiger men ikke var andelseiere i den havnerett som ble delt i 1903/11.
Den tvist som oppstod om grunneiendomsretten ble brakt inn for Hallingdal herredsrett av skogeierne, som nedla påstand om at de var eiendomsberettiget til grunnen innen sine skogteiger. Olav Overvoll på sin side nedla i herredsretten ingen påstand om å være grunneier. Herredsretten avsa dom 2. november 1974 med denne domsslutning:
«1. Olav Overvoll frifinnes.
2. Partene bærer hver sine omkostninger.»
Skogeierne påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Som ankemotpart nedla nå Olav Overvoll påstand om å være eiendomsberettiget til grunnen i tvistefeltet. Lagmannsretten avsa dom 24. juni 1976 med denne domsslutning:
Side:243
«1. Grunnen til det område i Holsåsen som er innlagt på jordskiftekartet over Holsåsen opptatt i 1904 ligger i sameie mellom partene.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke - hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»
Mot denne dom har Olav Overvoll erklært anke. Han er enig med lagmannsretten i at skogeierne ikke er grunneiere, men mener lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at grunneiendomsretten da følger havneretten og ble utskiftet sammen med denne i 1903/11.
Subsidiært har han tatt opp det før nevnte fordelingsspørsmål hvis det skulle være så at grunnen fremdeles ligger i sameie.
Olav Overvoll har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Den ankende part kjennes eneeiendomsberettiget til grunnen innen det omtvistede felt.
Subsidiært: Medeiendomsrett til grunnen i tvistefeltet tilkjennes kun de ankemotparter som eier bruk som fikk seg tildelt hamn, fiske m.m. ved utskiftningen av havnesameiet i Hovsåsen i Hol, påbegynt den 6.6.1903.
Hvert bruks eierandel i grunnen fastsettes i forhold til brukets løbelskyld under denne utskiftningen - dog således at den ankende part tilkjennes en eierandel som tilsvarer den da samlede skyld ved utskiftningen for:
A. Gr.nr.ene 33/1, 35/3 og 34/1 (Kartfigur C)
B. Gr.nr. 32/10 (KartfigurD)
C. Gr.nr. 36/1 (Kartfigur E), samt
D. Gr.nr. 39/1 (Kartfigur G).
Atter subsidiært: Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til fornyet behandling for lagmannsrett.
Under alle: Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Skogteigseierne har erklært motanke. De var innstilt på å godta lagmannsrettens dom, men når Overvoll anker, har de også motanket for å få prøvet om igjen sin hovedanførsel om at grunneiendomsretten fulgte skogen da denne ble delt. Subsidiært er de enige med lagmannsretten i at grunnen fremdeles ligger i sameie, men de har antatt at spørsmålet om hvem som er sameiere og omfanget av deres andeler, må løses under den utskiftningssak som i dette tilfelle må komme om oppløsning av sameiet.
Skogteigseierne har nedlagt denne påstand:
«I. Påstanden om opphevelse av lagmannsrettens dom tas ikke til følge.
II. Prinsipalt: Ankemotpartene kjennes eiendomsberettiget til grunnen innen sine skogteiger i Hofsåsen opp til den grense mot fjellet som ble innlagt på jordskiftekart over Hofsåsen opptatt i 1904.
Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.
III. Olav Overvoll dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak, hvorunder den ankende part Olav Overvoll, ankemotpartene Syver Berg,
Side:244
Mikael Holestøl og Karstein Grøgård og 6 vitner er avhørt. Av vitnene er 4 nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen få nye dokumenter. Intet av dette endrer det faktiske grunnlag for avgjørelsen av saken, slik dette forelå for lagmannsretten.
Partenes anførsler vedrørende hovedspørsmålet i saken, om grunneiendomsretten fulgte skogen eller ble delt da havneretten ble utskiftet, er de samme som for herredsretten og lagmannsretten. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til det som er gjengitt herom i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Den for begge parter subsidiære tvist om hvem som er parter i et eventuelt fremdeles bestående sameie i grunnen, har utviklet seg under saken i lagmannsretten og særlig for Høyesterett og har vært gjenstand for en vesentlig del av prosedyren for Høyesterett. Etter mitt syn på saken finner jeg det unødvendig å gå nærmere inn på de spørsmål som her er reist, og finner det også overflødig å gjøre rede for partenes anførsler om dette spørsmål.
Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at utskiftningen av skogen alene gjaldt skogbestanden, ikke grunnen, og kan tiltre den begrunnelse herredsretten og lagmannsretten har gitt for dette. Jeg finner alene grunn til å understreke følgende:
Den skogutskiftning som fant sted i 1729 gjaldt en sameieskog sør for Storelven. Som ledd i denne utskiftning fikk Syver Bergs eiendom utlagt en skogteig på nordsiden av elven, utenfor det opptrukne utskiftningsområde. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorledes dette kunne skje, om det alene berørte de andre utskiftningsparters rettigheter eller om det fantes annen hjemmel for således å gå utenfor forretningens arealramme. Det er da ikke rimelig grunnlag for å trekke noen konsekvenser for Syver Bergs skogteig av hvorledes rettsoppfatningen har utviklet seg i feltet sør for elven. Den rettslige karakter av Syver Bergs teig må i første rekke bero på hvorledes hans posisjon overfor de tilstøtende naboers teiger er vurdert. Og for så vidt er det akseptert at han så langt det gjelder løvskogen - og det er den saken gjelder - ikke står i noen særstilling i forhold til sine naboer.
Skogteigseierne har imidlertid i første rekke basert seg på skogutskiftningen (konduktørforretningen) av 1776. Jeg peker på at så langt denne forretning berører tvistefeltet dreier det seg om en høytliggende skog hvis verdi lå i løvsanking til dyrefor og antakelig noe brensel for seterbruk. Om karakteren av skogbestanden viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg må legge til grunn at den dominerende utnyttelse av feltet var til havn for de mange setre. De foreliggende vitneprov om seterbruket i forrige århundre underbygger dette sterkt. Det måtte under disse omstendigheter være sagt klart fra i utskiftningsforretningen om utskiftningen av skogen også skulle omfatte grunneiendomsretten. Jeg kan ikke se at det foreligger noe grunnlag for å hevde dette. Ankemotpartene har sterkt påberopt seg at forretningen slutter med at «enhver bør herefter nyde sin uddelte lod og andeel til frie og eeneraadighed og eyendom til hugst brug og aavirke, men saa vidt som fæe havnen andgaaer i udmarken udenfor enhvers indheigninger, bør
Side:245
samme at være til fællets benyttelse for enhver herefter som tilforn til fornødenhed». Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at den «frie og eeneraadighed og eyendom» det her er tale om gjelder «til hugst brug og aavirke» og bare bekrefter det som ikke er omtvistet, at delingen omfattet all utnyttelse av skogen.
Jeg antar således at også etter skogutskiftningen i 1776 lå alle rettigheter i tvistefeltet utenom utnyttelsen av løvskogen fortsatt i fellesskap. Blant disse rettigheter, hvorav havneretten var den viktigste, var da også grunneiendomsretten, uten at dette siste den gang i og for seg ble oppfattet eller vurdert som en realitet av de deltakende gårdeiere. Og jeg må videre legge til grunn at rettighetshaverne til skogen gjennom tildelingen av bruksrett til teiger av skogen dermed hadde fått sin part av det de som skogberettigede hadde krav på, slik at innehaverne av hovedbeføyelsen, havneretten, også må anses som innehavere av grunneiendomsretten som bestanddel av det ennå uskiftede fellesskap. Dette spørsmål melder seg som regel ikke i forbindelse med det stadig tilbakevendende spørsmål om grunneiendomsretten er delt ved utskiftningen av skogen, eller ligger uskiftet sammen med havneretten, idet andelshaverne som regel er de samme både i skog og havn og med de samme andel er. I nærværende sak er imidlertid som nevnt forholdet at fem eiere av skogteiger i tvistefeltet - nå eid av ankemotpartene nr. 3, 4, 5, 6 og 8 - ikke er andelshavere i havneretten der, og dette har så foranlediget at dette spørsmål er blitt aktuelt. Jeg ser den oppfatning jeg har lagt til grunn bekreftet ved det forhold som jeg straks kommer tilbake til, nemlig at de havneberettigede under havneutskiftningen i 1903/11 delte alt fiske i tvistefeltet mellom seg etter sine andeler i havneretten, uten at de fem havneløse skogeiere i den anledning ble trukket inn eller protesterte.
Spørsmålet blir så om grunneiendomsretten ble delt ved havneutskiftningen i 1903/11. I dette spørsmål er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Jeg finner at Olav Overvoll her må gis medhold i sin prinsipale påstand.
Dette resultat kan riktignok ikke utledes av ordbruken i utskiftningsforretningen. Den taler om havnesameie, sameiehavnen, grense for havnen i motsetning til grense for skogen og nevner også om et spesielt grunn stykke at der er Halvor Berg eier av så vel grunn som skog og havn. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Det var selv så sent som i 1903/11 ikke allmenn oppfatning at grunneiendomsretten praktisk kunne behandles som et særskilt rettsgode ved siden av de reelle utnyttelser man aktuelt kunne gjøre av arealet. Tvert imot anser jeg det som en gjennomgående oppfatning at der hvor det ikke uttrykkelig eller tydelig fremgår noe annet av utskiftningsforretningen, følger grunneiendomsretten med den hovedbeføyelse som forblir uskiftet, eventuelt utskiftes sist. Det vanlige mønster er at skogen skiftes først, fordi beskatningen av den tidligst nådde grensen for forsvarlig utnyttelse, og at grunneiendomsretten anses å bli igjen i det fellesskap som omfatter den annen hovedbeføyelse, havneretten, Og når denne utskiftes, utskiftes også grunneiendomsretten slik at havneparsellen blir den havneberettigedes grunneiendom.
Side:246
Dette hovedsynspunkt må etter mitt syn også gjelde her. Jeg har alt pekt på at faktisk var havneretten den dominerende beføyelse så lenge seterbruken varte, til henimot midten av dette århundre, og det vil etter mitt syn være lite naturlig å anta at en utskiftning av denne rett skulle skje uten at grunneiendomsretten også ble delt. I alle fall måtte dette sies eller fremgå klart.
I nærværende sak finner jeg dessuten at behandlingen av fisket i dette område viser at hovedregelen ble fulgt. Havnerettsinnehaverne var enige om at fiskeretten på skiftet skulle behandles som fellesskap og deles eller ordnes av utskiftningsretten etter samme forhold som anført for havnen. Dette skjedde også, dels i den form at parthaverne ble tillagt eksklusiv fiskerett i navngitte vann eller bekker, dels slik at «de øvrige tjern og vand skal tilhøre den ejer i hvis havneutlæg de ligger». I utskiftningsforretningen ble det også avtalt dels at jaktretten skulle være berørt, dels at slått kun kunne foretas i eget havneutlegg. Disse ordninger bestyrker inntrykket av at utskiftningen var ment å skulle være fullstendig. I samme retning trekker det også at en del av havnerettspartnerne trakk inn ordningen av noen spesielle sameieforhold i skogen for å få disse regulert sammen med havneretten.
Jeg er således kommet til at havneparsellene ved utskiftningen i 1903/11 ble tildelt andelshaverne som grunneiendom.
Det er etter mitt syn ikke nødvendig å gå igjennom de mange dokumenter partene har påberopt seg til støtte for hvert sitt syn. Dokumentene er ikke entydige i noen spesiell retning, men jeg er enig med Olav Overvoll i at skylddelingene og overdragelsene av de tre havnerettsparter til hans far i 1930, 1934 og 1935 med en viss rett kan tas til inntekt for hans rettsoppfatning. Jeg legger ingen vekt på utøvelsen av jaktretten i tvistefeltet, idet partene i utskiftningsforretningen var enige om at jakten skulle forbli i fellesskap, men har opptrådt i strid med dette, idet skogeierne har drevet snarefangst i sine skogteiger og Olav Overvolls rettsforgjengere har leid bort jaktretten i tvistefeltet. I hvilken grad de forskjellige visste om de andres jakt og fangst, er uklart, og de hadde i alle fall gode grunner for gjensidig ikke å påtale hva de i tilfelle har erfart. Noe grunnlag for å slutte tilbake fra jaktutøvelsen til noen akseptert rettsoppfatning angående grunneiendomsretten, kan jeg ikke se det er. Endelig kan jeg ikke legge vekt på at det i grensegangsforretningen i 1944 om teigegrensene for skogen i den vestlige del av tvistefeltet er opplyst at Olav Overvolls far, Paal O. Halsteinsgaard, er «bruksberettiget til havnegangen». Det er ikke klarlagt om han var til stede, og langt mindre om han selv har brukt denne karakteristikk av sin rettsstilling. Han var ikke part i forretningen.
Ankemotpartene er enige i at hvis først grunneiendomsretten ble utskiftet i 1903/11, er denne rett til havneteigene D, E og G gått over til Olav Overvoll.
Olav Overvoll vil etter dette få medhold i sin anke, mens motanken ikke fører frem. Jeg finner imidlertid at Olav Overvoll ikke bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. De etterfølgende to ankeforhandlinger har fått et
Side:247
økende omfang ved at Overvoll etter hvert har presisert sitt krav, særlig det subsidiære. Det burde vært gjort tidligere. Han bør da selv bære sine omkostninger også ved ankesakene.
Jeg stemmer for denne
dom:
Olav Overvoll er eier av grunnen i de områder som er avmerket med C, D, E og G på jordskiftekart opptatt i 1904 over Hovsåsen sameie i Hol.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Egil Endresen, Løehen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Jervel med domsmenn):
- - -
Rettens vurdering:
Saken gjelder tvist om hvorvidt saksøkerne er eiere av grunnen i sine skogteiger i Holsåsen i Hol. Det er uomtvistet at saksøkte alene har havneretten i hele området. I tillegg til den havnerett han fikk utlagt ved utskiftningsforretningen av havnesameiet som ble avsluttet i 1911 har hans far ved kjøp av en rekke parseller ervervet de øvrige havnerettigheter i tiden etter utskiftningsforretningen. Saksøkte gjør gjeldende at han også er eier av grunnen idet denne tilhører den som har havneretten.
Det omtvistede område fremgår av det kart som ble opptatt i 1904 i forbindelse med den nevnte utskiftningsforretning. Områdets grenser er trukket opp med rødt på kartet. Det omtvistede område ligger i en h.o.h. på fra 1 050 til 1 200 m. Det består dels av snaufjell og dels av skog med en meget dårlig bonitet. Det finnes neppe drivverdig skog bortsett fra enkelte områder i den lavestliggende del i nederste høyre hjørne på kartet.
Saksøkerne gjør gjeldende at grunnen ble delt ved de deleforretninger som ble holdt i 1729 og 1776 og utskiftningsforretningen i 1944 og at dette aldri har vært bestridt før i 1967.
Delingsforretningen av 1729 gjelder «dend Skau hidintil har liget til Fælles». Etter beskrivelsen av delelinjene anføres «dee i disse dage oprettede deelle streckninger for Parternes Skau, til hver deres gaarder». I forretningen blir partene tilholdt ikke å fornærme hverandre med noen slags åvirke. Fehavnen skal «haves til fælles». Likeså skal slåtter og slåtteland såvel som gjerdefang beholdes slik man tidligere har fulgt og brukt selv om de ligger i annenmanns skog. Havnen ble først delt ved utskiftningsforretningen i 1911. Ved denne forretning var partene enige om at fisket var felles og skulle deles etter samme forhold som havnen.
For retten stiller det slik at det bare var skogen som ble delt i 1729. Videre må det være klart at forretningen ikke omhandler hele det område tvisten nå gjelder. Såvidt retten kan se er det bare Syver Bergs eiendom som er blitt tillagt skog ved denne deling. Videre antas delingen bare å omhandle skogen nedenfor Brøtet. Det antas å være Brøtet det siktes til når det tales om fjellet. Dette synes å fremgå av konduktørforretningen av 1776. Ikke på noe sted i forretningen er nevnt noe som kan tyde på at også grunnen er delt.
Side:248
Konduktørforretningen av 1776 finnes det ikke noe fullstendig avskrift eller gjenpart av. Intimasjonen mangler således slik at man ikke kan se hvem som har forlangt forretningen eller hva den gjelder. Av den fremlagte utskrift fremgår det på side 12 at konduktøren den 26. juni bega seg til sameiet Lien som er det område denne tvist gjelder. På side 13 nederst anføres: Conducteuren tilførte denne forretning at han har opmaalt og udregnet hva som tilfalder enhver av lods eyerne udi det støkke aasen ovenfor Brøttet kaldet, men da parterne som tilhører samme støkke skaav, er bleven eenige om at de vil selv ned sette deele steenerne efter den udmaaling og beregning som av conducteuren skeed er hvorover han har meddelt lods eyerne en optegnelse til deres efterretning, saa skal de give samme til kiende naar contracten mellem alle bliver oprettet saa vel som alle de øvrige deele steene som skal av dem selv blive nedsatt efter den foreenings og declaration som af dennem skeed er og udi denne forretning forhen indført paa det at forretningen kand blive bragt til endskab og sluttett». Noen kontrakt som nevnt er ikke opplyst opprettet. Heller ikke er delestene blitt oppsatt. Etter de opplysninger som er fremkommet skal partene ha vært misfornøyd med den fordeling konduktøren foretok. Også denne forretning gjelder etter rettens oppfatning bare skogen. Det anføres at havnen som tidligere skal være til felles benyttelse. Andre beføyelser kan ikke ses nevnt. Heller ikke i denne forretning er det såvidt retten kan se nevnt noe om deling av grunnen.
Utskiftningsforretningen i 1944 var en grensegangsforretning i henhold til daværende utskiftningsloves §103. Dette er såvidt retten kan se det eneste dokument som angir at grunnen skal være delt idet saksøktes far Pål O. Halstensgård som eier av gnr. 33, bnr. 1 er oppført som bruksberettiget til havnegangen. Forretningen gjelder såvidt skjønnes tvist om grensene mellom saksøkernes skogteiger ovenfor Brøtet. Rekvirentene opplyste at det var oppstått uenighet om «eiendomsretten til skogen ovenfor Brøtet over rekvirentenes skogremmer». De anfører videre at de har vært av den oppfatning «at deres skogremmer som de har hver for seg nedenfor Brøtet skulle fortsette oppover dette og så langt oppover til fjelds som det vokser skog.»
Utskiftningsretten gjennomgår konduktørforretningen av 1776 og uttaler bl.a. (utskriften 28): «Utskiftningsretten kommer etter dette til det resultat, at fjellet ovenfor brøttet, i 1776 ble lagt til de bruk som fikk skogteiger av Lien sameie». Det uttales videre (s. 31 nederst): «Retten kommer etter dette til det resultat at skogen på Hovsåsen begrenset i øst av Holestølen og Grøgårds skogteig og mot vest av Sisseldalen eies av de bruk som ved utskiftningen i 1776 fikk seg tillagt skogteiger av Lien sameie». I slutningen anføres at visse nærmere angitte bruk «tilkjennes eiendomsretten til skogen på det område av Hovsåsen som i øst begrenses av den grense for Holestølen og Grøgårds skogteig som er pålagt utskiftningskartet for havneutskiftningen av Hovsåsen, sluttet 1. juli 1911, i vest av grensen mot Sisseldalen, i nord av Veslestølen og Kotet langseterhavn og i syd av egne skogteiger ovenfor Gjerdene.»
Det er i forretningen som det sees tale om eiendomsrett til skog. Retten kan ikke se at det i denne forretning heller tales om eiendomsrett til grunnen. Forretningen gjaldt grensene mellom skogteigene og ikke deling av grunnen. Det var da på det rene at saksøktes far alene hadde havneretten. Retten må være enig med saksøkte i at hans far ikke hadde noen interesse av disse grenser. Om han av utskiftningsretten er betegnet som «bruksberettiget til
Side:249
havnegangen» kan man etter rettens mening ikke legge noe mere i dette enn at han var innehaver av havneretten og ikke skogeier. Retten kan vanskelig trekke den slutning at den nevnte betegnelse er brukt for å markere at han ikke var eier av grunn i motsetning til skogeierne hvilket det vel heller ikke var foranledning til ettersom saken bare gjaldt en grensegang som han ikke var part i, eller at Halstensgård har erkjent at skogeierne også eiet grunnen.
Såvidt retten har forstått partene er de enig om at utskiftningsforretningen i 1911 ikke har tatt standpunkt til grunneiendomsretten.
Heller ikke bruksutøvelsen i området fra saksøkernes side indikerer noen utøvelse av eiendomsrett. Den går etter rettens mening ikke ut over den de også ville ha som servitutthavere. Dette gjelder således jakten. De har ikke leiet bort jakten bortsett fra elgjakten i 1965, som forøvrig også sak søkte var med på og som må ha omfattet et større område enn det omtvistede. På den annen side har saksøkte leiet bort jaktretten i området helt fra i 1920-30 årene. Heller ikke kan retten tillegge det enkeltstående tilfelle med Syver Bergs erstatning i forbindelse med kraftutbygging noen vesentlig betydning. Disponering av grunnen til hyttebygging har ikke forekommet.
Retten kan alt i alt ikke finne noe avgjørende holdepunkt for tolkingen i de fremlagte utskiftningsforretningers egne bestemmelser. Praksis i distriktet synes i de senere år å ha gått i forskjellige retninger. Man kan således ikke uten videre bygge på en presumpsjon for at grunnen konsekvent er delt sammen med skogen.
Retten har funnet å måtte legge avgjørende vekt på de foreliggende opplysninger om det omtvistede områdes karakter og økonomiske betydning. Området ligger som tidligere nevnt i en høyde av 1 050-1 200 m.o.h. og består dels av skog og dels av snaufjell. Det har neppe noen gang foregått skogsdrift av betydning. Det må antas å ha vært beitet og seterdriften som var sameiernes overveiende interesser da delingsforretningene i 1729 og 1776 ble holdt. Det var som ledd i dette skogen hadde betydning, til brenne, gjerdefang og trolig også til bygningsmaterialer. Skogen har muligens også vært brukt til brenne hjemme på gårdene. Det er grunn til å anta at det har vært knapphet på skog i området og at dette har vært foranledningen til delingen slik at det ikke skulle bli mangel til stølsbehov. Det synes ikke å være grunn til å anta at sameierne eller utskiftningsmyndighetene har hatt noen tanke om at grunnen i fremtiden skulle få selvstendig verdi. Det synes da ikke sannsynlig at de kan ha ment å dele grunnen når intet ble sagt om dette. Retten viser i denne forbindelse til høyesteretts dom av 17.6.1972 angående stølssameiet i Nystøl-Eikrestøllien i Hemsedal, Rt-1972-664. Forholdene i de to områder synes å ha vært noenlunde likeartet.
Konklusjonen må etter dette bli at saksøkte frifinnes.
Retten bemerker i denne forbindelse at saksøkte ikke har fremmet motsøksmål med krav om å bli kjent eiendomsberettiget til grunnen. Det er da ikke foranledning for retten til å komme inn på spørsmålet om saksøkte har eiendomsretten til grunnen eller om denne fortsatt ligger i fellesskap. - - - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigurd Fougner Hagen, Erik Jørgen sen og Finn Midtskaug):
- - -
Side:250
Lagmannsretten bemerker:
Det område saken gjelder består for en stor del av fjellmark uten vegetasjon som kan karakteriseres som skog. I området ligger og har ligget noen setre. Enkelte av disse er nedlagt for meget lang tid tilbake. I den sydlige og sydøstlige del av området er det bjerkeskog. Denne er tettest og størst i den sydligste del som ligger lavest og hvor terrenget nederst er sterkt hellende. Ingen del av skogen i området er så vidt lagmannsretten kan forstå, egnet til skogdrift (salgsdrift) i vanlig forstand.
Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at delingsforretningene i 1729 og 1776 bare omfattet skogen og ikke grunnen i det omhandlede område. Forretningen av 1729 berører bare for en liten del det område som denne sak gjelder, nemlig Syver Bergs teig. Ellers lå skogen som ble delt i 1729 på sydsiden av Hovselven. Det har vær hevdet i saken at skogeierne på sydsiden ubestridt har vært ansett som grunneiere etter delingen i 1729 og at det da er unaturlig å anta at noe annet skulle være tilfelle med Syver Bergs teig. Lagmannsretten er enig i at det er vanskelig å finne noen forklaring på dette. Det synes imidlertid på det rene at Syver Bergs teig i alle senere år har vært betraktet som en del av Hovsåsen sameie og ansett rettslig å stå i samme stilling som det øvrige sameie. Forklaringen på den forskjell som synes å være til stede kan være at skogen på sydsiden av elven vesentlig var barskog, mens Syver Bergs skog som var med i delingen den gang vesentlig besto av bjerkeskog. En forklaring på forholdet har muligens vært å finne i den manglende del av dokumentet fra 1776.
Heller ikke ved konduktørforretningen av 1776 ble det etter lagmannsrettens mening foretatt deling av grunnen. Det var bare bruksretten til skog som ble delt. Det er etter lagmannsrettens mening å legge for meget i ordvalget i denne gamle forretning hvis man, som de ankende parter hevder, skulle oppfatte det slik at det i forretningen gis uttrykk for at også eiendomsretten til grunnen ble delt. Noe slikt kan neppe ha vært i tankene. Det er nærliggende å tro at man her, som ofte ellers, bare delte den aktuelle rettighet, nemlig bruksretten til skogen, og lot de øvrige beføyelser i området være uberørt. Det er således uttrykkelig sagt i forretningen at havnen skulle være felles som tidligere.
De disposisjoner som ble truffet under havneutskiftningen i 1903-11 er etter lagmannsrettens mening forståelige på denne bakgrunn.
Nevnte utskiftning gjaldt «havnesameiet Hovåsen» og ved forretningen ble havnen, som fremdeles lå i fellesskap, delt. Fisket lå også i fellesskap hvorfor det var påkrevet å treffe en ordning. I forretningen ble fiskevannene delt mellom sameierne. Brenntov og torvstrø skulle være «til fri benyttelse så vel for skog- som for havneeiere innen utskiftningsfeltet, dog ikke i setervangen.» Det ble videre truffet bestemmelse om en hensiktsmessig overflytning av slåttene. Jaktretten skulle være uberørt av forretningen, hvilket etter lagmannsrettens mening vil si at den fremdeles tilhørte sameierne i fellesskap.
Utskiftningsforretningen av 1944 gjorde ingen endring i denne rettstilstand. Utskiftningen er en grensegangsforretning i henhold til den daværende utskiftningslovs §103 og gjaldt tvist om grensene mellom flere skogteiger innen det omtvistede område. Utskiftningsforretningen gjennomgikk bl.a. konduktørforretningen av 1776 og synes å legge til grunn at eierne av skogteigene var grunneiere. Dette er imidlertid noe uklart og herredsretten har
Side:251
hatt en annen oppfatning. Hvorom allting er, kan iallfall ikke grunneierspørsmålet anses avgjort ved denne forretning. Olav Overvolls far Pål Hallsteinsgård var oppført som bruksberettiget til havnegangen og ble, så vidt forstås, ikke behandlet som part under tvisten.
Lagmannsretten er etter det anførte kommet til at eiendomsretten til grunnen ikke på noe tidspunkt har vært delt og fremdeles ligger i fellesskap.
De forskjellige rettslige disposisjoner som i tidens løp har vært foretatt i området kan etter lagmannsrettens mening stort sett forenes godt med denne rettsoppfatning.
En del forvirring synes det dog å ha hersket, særlig når det gjelder jaktretten. Ved noen anledninger har det vært leid bort jaktrett hvor utleieren etter lagmannsrettens mening bare har vært medeier i jaktretten, og snarefangst synes å ha vært utøvet av enkelte skogeiere på en nærmest eksklusiv måte i deres skogteiger. Utøvelsen av snarefangst må også i en viss begrenset utstrekning ha vært i strid med den jaktutleie som ellers har funnet sted i området uten at dette noen gang synes å ha ført til konflikter.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de her nevnte forhold kan endre den oppfatning at eiendomsretten til grunnen fremdeles ligger i sameie. At eiendomsretten til grunnen ikke ble delt ved skylddelingene som fant sted i 1700-årene er etter lagmannsrettens mening en naturlig konsekvens av forholdene på stedet. Som sterkt fremhevet av herredsretten må det den gang ha vært beitet og seterdriften som var sameiernes overveiende interesser. Det var som ledd i denne drift at skogen hadde betydning, særlig til brenne og gjerdefang.
Det resultat lagmannsretten er kommet til synes også best å stemme med Høyesteretts avgjørelse i tvisten om Nystøl-Eikrestøl-sameiet i Hemsedel og de forhold flertallet der fant avgjørende ( Rt-1972-664). Dommen i Rt-1928-727, som ankemotparten har lagt så stor vekt på, kan ikke ses å ha noen særlig betydning for nærværende sak. Dommen gjelder et helt annet forhold, nemlig spørsmålet om hvorvidt et salg av «all gran og furu» som tilhørte selgerens gård bare omfattet trebestanden eller om skoggrunnen også ble solgt. De generelle uttalelser i dommen om oppfatningen i distriktet har neppe noen særlig interesse i relasjon til forholdene i den foreliggende sak. - - -