LA-1992-460

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-01-08
Publisert:	LA-1992-00460
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett Nr.: 91-00370. - Agder lagmannsrett LA-1992-00460 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Greibrok).
Forfatter:	1. Lagdommer Erling Strand, formann 2. Eks.ord. lagdommer Finn Elseth 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §41, Rettshjelpsloven (1980) §23, §31, §44

Tirsdag 17. november 1992 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien.

År 1993 den 8. januar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.

Det ble avsagt slik dom:

I ekteskapssak mellom B, født xx.xx.1957, og A, født xx.xx.1951, avsa Tinn og Heddal herredsrett den 18. mai 1992 dom med slik domsslutning:

"1. B og A separeres i medhold av lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap av 31. mai 1918 nr. 2 §41, 2. punktum.

2. B og A skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna C født xx.xx.1978, D født xx.xx.1981 og E født xx.xx.1986.

3. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna C født xx.xx.1978, D født xx.xx.1981 og E født xx.xx.1986.

4. B gis bruksrett til den tidligere felles bolig i - - -veien 205 i X frem til skifte av fellesboet mellom partene har funnet sted.

5. A tilpliktes å betale B oppfostringsbidrag til fellesbarna med kr 1.100,- pr. måned for hvert av barna regnet fra det tidspunkt B overtar omsorgen for de tre fellesbarna og frem til hver enkelt av dem fyller 18 år.

6. Hver av partene bærer sine saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dennes dom.

A, med advokat Jan Erik Granmo som prosessfullmektig, anket dommen til Agder lagmannsrett forsåvidt angår punktene 3 - 5 i domsslutningen, men har under hovedforhandlingen for lagmannsretten trukket anken for punkt 4, som gjelder bruksretten til den tidligere felles bolig frem til skiftet.

B, med advokat Tomas Greibrok som oppnevnt prosessfullmektig etter rettshjelpsloven §23, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt den 17. november 1992. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt to vitner. Videre har dommerne hatt samtaler med barna C og D hver for seg alene på dommerrommet.

A har anført at anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han hevder at herredsretten ved sin bedømmelse av saksforholdet har lagt for liten vekt på at barna fra august 1991 til mai 1992 var hos ham, jfr. herredsrettens dom side 14, og at de også siden har vært minst like meget hos ham som hos sin mor. Det er en del av bakgrunnen for at de sier de helst vil tilbake til ham.

I praksis har han vist at han har gitt dem omsorg på en god måte. Han bestrider bestemt ankemotpartens anførsel om at det daglige stell for barna når det gjelder mat, klær, leggetider o.l. ikke har vært regelmessig og ordentlig.

A har anført at hustruen i august 1991 flyttet fra den felles bolig etter å ha innledet et forhold til en dansk naturmedisiner, og barna ble da stort sett overlatt til sin far. Han bestrider bestemt at han har kommet med trusler eller på noen måte har oppført seg slik at hun måtte flytte, slik hun har hevdet.

A hevder at forholdet til naturmedisineren var av et meget større omfang enn hun vil være ved, og at det førte til at hun flyttet fra barna. Fra samlivsbruddet til herredsrettens dom var det som nevnt han som hadde barna hos seg, men moren hadde et utstrakt samvær med dem, og bidro til omsorgen på sin måte. Etter dommen i herredsretten flyttet han fra den felles bolig, men barna har vært like meget hos ham som hos moren. Ankemotparten holdt fremdeles kontakten med naturmedisineren, og var sommeren 1992 på feriereise i Nord-Norge med ham, uten å sørge for at sønnen C som var igjen hjemme i huset i Y hadde skikkelig tilsyn av voksne, slik den ankende part hadde regnet med. Om nettene var C alene i huset sammen med barna til morens søster, og da A kom dit en ettermiddag, hadde de besøk av større ungdommer som røkte og drakk.

Barna har gitt uttrykk for at de vil være hos ham. Dette gjelder særlig D, som snart er 12 år. Han sa også til dommeren for herredsretten at han helst ville bo hos sin far, og har nå, for lagmannsretten sagt at han er helt bestemt når det gjelder dette. C virker mindre bestemt, kanskje noe ambivalent i så måte, men A hevder at C også ofte sier at han gjerne vil bo hos faren. E er en "pappajente", hevder han, som har knyttet seg stadig mer til ham. Begge guttene har bekreftet at hun sier hun helst vil være hos pappa. A har anført at det må legges stor vekt på barnas uttalelser om hvor de ønsker å bo, jfr. prinsippet i barneloven §31.

A arbeider i X Elverk, og har et varig leieforhold av en toetasjes enebolig som elverket eier i - - -veien 41, X. Huset ligger i et trafikksikkert, rolig strøk, og det er i det hele et godt sted for barn å vokse opp, nær barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. E kan med en gang få plass i barnehagen like ved.

Barna har sagt at de kjenner flere andre barn der far bor enn i Y, og at de også av den grunn liker seg bedre hos ham.

A har sin arbeidsplass bare 40 meter fra boligen. Han har der fått forståelse for at han kan tilpasse arbeidstiden slik at han kan gjøre det som trengs for å få barna på skolen. Barnas uttalelser om at de liker seg best der han bor, og helst vil dit, viser at det ikke er grunn til å se en flytting som et miljøskifte som kan innebære noe negativt.

A har fremholdt at han for en tid tilbake innledet et forhold til en dame på 34 år som arbeider som miljøterapeut på X. De vil flytte sammen i - - veien med det første. As barn har hatt mye kontakt med henne, de synes hun er snill og liker henne meget godt. Hun har en sønn på 12 år som særlig D setter pris på å være sammen med. Det vil således bli to voksne personer i - - -veien som kan ta del i omsorgen for barna.

A bestrider ikke at B er glad i barna og vil tilstrebe å gi dem en god oppdragelse. I praksis har hun imidlertid vist at hun ikke makter å sette grenser og håndheve dem. Det gjelder særlig overfor den eldste, C, hvilket har gitt seg utslag i noen uheldige episoder. Hennes muligheter til å ta hand om barna svekkes desverre sterkt av den sykdommen hun lider av, multipel sklerose, (MS), som hun har hatt i 4 år uten at det har vært bedring. Hun er avhengig av rullestol og gåstol, og kan såvidt gå med krykker. Det gir henne liten mulighet til å delta i barnas aktiviteter, og det får i det hele konsekvenser for evnen til å gi barna fullgod omsorg. Det kan ikke regnes med at hennes foreldre som er gamle kan gi henne særlig hjelp, og A har inntrykk av at den hjelpen hun har fått fra sine søsken når det gjelder barna ikke har vært av stort omfang.

Avgjørelsen av hvor barna skal bo fast skal først og fremst rette seg etter det som er best for dem, jfr. barneloven §34 tredje ledd siste punktum. Det hevdes at det vil være best for dem å bo fast hos ham, med en samværsrett for moren som over tid er noe videre enn det som i barneloven §44 betegnes "vanleg samværsrett". Partene er enige om ikke å nedlegge påstand om samværsrett, men forutsetter at dette uansett utfallet av hovedspørsmålet, ordnes i minnelighet.

Bidraget til hvert barn bør fastsettes til det barnetillegg moren får.

A har lagt ned slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.1978, D, født xx.xx.1981 og E, født xx.xx.1986.

2. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag for fellesbarna i henhold til gjeldende forskrifter.

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger."

B har anført:

Herredsretten har vurdert riktig når den har kommet til at det vil være best for barna å bo fast hos henne og at hun har den daglige omsorgen for dem.

Hun benekter å ha hatt et forhold til den danske naturmedisineren, slik A hevder. Hun har bare vært på et kursopplegg der han deltok, og på en tur til Nord-Norge, der også andre var med. Hun hadde da E med seg, D var hos sin far og C skulle være hjemme i huset i Y med tilsyn av hennes søster. Både hun og foreldrene bor like ved. Hun mener at hun ikke kan klandres for det opplegget.

Det er således heller ikke riktig at hun forlot hjemmet i august 1991 på grunn av noe forhold til en annen mann. Årsaken var at det ble så uutholdelig hjemme for henne, blant annet på grunn av munnbruk og truende ordelag fra mannen. Hun flyttet dessuten ikke langt, bare til sine foreldre som også bor i Y, og tok derfor fortsatt stor del i omsorgen for barna. Barna har hele tiden vært minst like meget hos henne som hos faren.

Barna har bodd fast i Y hele tiden, og har sin skolegang der. E går i barnehage, og skal begynne i barneskolen høsten 1993. Dels kjører B barna til skolen, dels kjører de med hennes søster, som også har barn som går der. Barna har i det hele en bred familiekrets i området, blant annet besteforeldrene som er 76 og 77 år, og morens søsken og deres barn. Det er verdifulle faktorer i et oppvekstmiljø som også ellers er godt. A har ikke sin slekt i distriktet. Dersom barna flytter til ham, nær X byområde, blir miljøskiftet utvilsomt så markert at det vil kunne få skadelige følger for dem. Det er en risiko som må veie tungt.

B vil senere kreve å få utlagt boligen i Y på skiftet, og regner med å få den siden det er hun som i det vesentlige har brakt den inn i ekteskapet, jfr. det hun har anført om dette på side 7 i herredsrettens dom. Barna vil da være sikret dette hjemmet fremover.

Farens arbeide vil sannsynligvis i enkelte situasjoner kunne være til hinder for at barna har en omsorgsperson hos seg. Det samboerforholdet som han angivelig er i ferd med å etablere er for usikkert i så måte, og kan ikke slik saken står tillegges vekt ved avgjørelsen av hvor barna skal bo fast.

Det er riktig at B er betydelig hemmet av sin sykdom, men ikke verre enn at hun daglig utfører forskjellige lettere huslige gjøremål. Hun står selv for det meste av matlagingen og sørger for at barna får skikkelig varm mat hver dag etter skoletid. Hun kan være hjemme hele dagen og vil i langt større grad enn A kunne innrette seg for barna. Det kan ikke være avgjørende at han på grunn av sin bedre helse mer enn henne vil kunne kjøre de til forskjellige steder og ellers delta i deres fritidsaktiviteter.

B bestrider at hun ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å sette grenser overfor barna. De er stort sett lydige og greie å ha med å gjøre. Det kan ikke tillegges vekt at det i løpet av år har vært noen ganske få "streker".

Bortsett fra Ds uttalelse finnes det ikke noe å bygge på når det gjelder barnas ønske om hvor de vil bo. C må forstås som det er det samme for ham, sannsynligvis vil han når det kommer til stykket bo i Y, og farens anførsel om at E er en "pappajente" som vil bo hos ham, er det ikke grunnlag for, hevdes det. Ds uttalelse kan ikke være avgjørende, fordi søskenflokken bør holdes samlet. B hevder også at barna sannsynligvis vil få den største kontakten med begge foreldrene dersom de blir boende fast hos henne.

B anfører at herredsretten har vurdert riktig når den har funnet bevist, og lagt vekt på, at hun har hatt mye av den daglige omsorgen under barnas oppvekst.

Hun er enig med A i at det bør være en samværsrett av et slikt omfang som han har anført, og at det ikke er nødvendig å avsi dom spesielt om dette, idet hun regner med at de til enhver tid vil kunne avtale opplegget for samværene.

B har lagt ned slik påstand:

"1. Tinn og Heddal herredsretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

B og A hadde vært gift i nær 14 år da de ble separert ved Tinn og Heddal herredsretts dom av 18. mai 1992. Som det går frem av anførslene hadde de da levet atskilt siden august 1991.

De har som foran nevnt tre barn, C som nylig er fyllt 14 år, D som er omkring 11 år og 9 måneder og E som blir 7 år i mars 1993. Etter herredsrettens dom punkt 2, som ikke er anket, har partene felles foreldreansvar for barna. Hovedspørsmålet for lagmannsretten er hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for dem.

Ved avgjørelsen av dette spørsmålet må lagmannsretten først og fremst ha for øye hva som er best for barna, jfr. barneloven §34 tredje ledd siste punktum.

Både B og A har for lagmannsretten gitt uttrykk for at uansett hvilket utfall saken ellers får så bør søskenflokken holdes samlet.

Etter barneloven §31 annet ledd skal barn som har fylt 12 år få si sin mening før det blir tatt avgjørelse i saker som gjelder dets personlige forhold, blant annet i saker om hvem av foreldrene det skal bo hos. Det skal legges stor vekt på hva barnet mener.

I de samtalene dommerne hadde med C og D hver for seg alene på dommerrommet sa C at han syntes det var mest moro å bo hos pappa, men at han også følte ansvar for å hjelpe mor. Han sa at han ikke hadde gjort seg opp noen avgjørende mening om hvor han ville bo, men at han ville flytte til faren om det ble bestemt av retten. Han hadde i så fall ikke noe imot å skifte skole. Slik det nå var, gikk det greit på skolen, både mor og far hjalp ham med leksene, far mest trodde han. C sa videre at han nok hadde flere kamerater der faren bor enn i Y. På spørsmål fra dommerne svarte han at han visste at D ville bo hos faren, og at han trodde at E også helst ville det.

C kjenner farens venninne godt, sa han, og synes hun er veldig grei.

D sa at han klart hadde bestemt seg for å ville bo hos pappa, og at han hadde hatt den meningen lenge. Han hadde bodd omtrent like meget hos moren og faren, sa han, og hadde flere venner der faren bor enn i Y. Han hadde det forsåvidt bra begge steder, men likte seg best hos faren. I likhet med C ga han uttrykk for at han ikke hadde noe i mot å flytte til enn annen skole. Begge foreldrene hadde til nå fulgt med i skolearbeidet hans. Videre sa også han at han trodde E gjerne ville til faren.

D sa også at han synes farens venninne er grei, og at han likte godt å leke med sønnen hennes på 12 år.

Både C og D sa at det var viktig for dem at de ikke flyttet fra X.

Hovedinntrykket fra samtalene er at barna helst vil bo hos faren, men at det for Ds vedkommende er av vesentlig større betydning hvem han kommer til å bo fast hos enn når det gjelder C. Det er ut fra det som er kommet frem vanskelig å bedømme hvordan E ville trives med å flytte, men de fleste opplysningene, blant annet brødrenes uttalelser, tyder på at hun er glad i sin far og at hun har likt seg hos ham både når de bodde i Y og når hun har vært hos ham i - - -veien. Det er ikke grunn til å tvile på at hun også er meget glad i moren, og sannsynligvis har hun ikke gjort seg særlig klare tanker om hvem av foreldrene hun vil bo hos.

B er sterkt hemmet av sin sykdom, multipel sklerose. Hun har for lagmannsretten forklart at hun er avhengig av rullestol eller gåstol, og at hun såvidt kan gå med krykker. Etter det som ble opplyst under hovedforhandlingen er sykdommen nærmest uhelbredelig. Selv om sykdommen i seg selv ikke bør være avgjørende for omsorgsspørsmålet, er det klart at den, uansett om hun får hjelp av andre, skaper store vansker for B i det omsorgsarbeid som følger med tre barn. Det gjelder ikke minst etter hvert som barna vokser til, og de spesielle oppgaver med grensesetting og oppfølging av omsorgen foreldre da ofte får. Lagmannsretten frykter at det kan komme til å bli en for stor belastning for henne, og legger til grunn, som ankemotparten har anført, at hun har hatt visse problemer i så måte allerede.Dette er et forhold som lagmannsretten må ha for øye ved avgjørelsen, og som taler for at det kan være best for barna at de bor fast hos faren, med en vid samværsrett for moren. I de samtalene dommerne hadde med C og D var hovedinntrykket som nevnt at barna helst ville bo hos sin far, og særlig D sa at han klart hadde bestemt seg for det. Lagmannsretten finner grunn til å legge stor vekt på guttenes uttalelser.

Ved en totalvurdering er lagmannsretten kommet til at det vil være best for barna at faren får omsorgen for dem. Partene har under hovedforhandlingen uttalt at barna bør bo sammen, og lagmannsretten er enig i det. Etter det som er kommet frem, kan det neppe legges til grunn at E er mer knyttet til den ene enn til den annen av foreldrene, selv om guttene har sagt at de har inntrykk av at hun helst vil bo hos faren. Lagmannsretten antar at også hun vil få det godt ved å bo fast hos A, som har hatt den daglige omsorgen for henne og brødrene over en ganske lang periode etter at partene gikk fra hverandre. I likhet med byretten har lagmannsretten inntrykk av at han da klarte omsorgsoppgavene for barna godt. Hans arbeidstid antas ikke å være til hinder for at han fortsatt kan ta godt hånd om dem. At han ikke kan være hjemme hele dagen, slik barnas mor kan være, er med i den totalvurderingen av barnas beste som lagmannsretten foretar.

De boligforhold partene har for barna anses for likeverdige. Det samme synes å være tilfelle når det gjelder miljøforholdene ellers. Ved å flytte til faren kommer barna noe lenger fra sine slektninger i Y, men lagmannsretten har merket seg at guttene i samtalene sa at de likte seg bedre på stedet der faren bor, at de hadde flere venner der og at de ikke hadde noe i mot å skifte skole. A har opplyst at skolen er nær hans bosted, med trafikksikker skoleveg, og at E med en gang kan få plass i barnehage til hun skal begynne i barneskolen høsten 1993. Lagmannsretten kan i den helhetsvurdering som må foretas om hva som er til barnas beste ikke se at det er miljømessige ulemper som taler imot at faren får omsorgen for dem eller at endringen i det etablerte i seg selv gjør det.

Til nå har barna hatt omfattende og god kontakt med begge foreldrene. Begge guttene ga i samtalene med dommerne uttrykk for at de fortsatt ønsket å ha det. Lagmannsretten ser det som viktig for barna at foreldrene i praksis gjennomfører en slik utvidet samværsordning som de i sine anførsler har gitt uttrykk for at det bør være, jfr. blant annet det som går frem av As anførsler om dette,og som partene uansett utfallet av saken ellers, forutsetter at de kan ordne i minnelighet. Lagmannsretten ser det også som viktig for B at hun ved en slik vid samværsordning får god kontakt med barna.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A bør ha den daglige omsorgen for de tre barna og at de bor fast hos ham.

A har som det fremgår lagt ned påstand om at B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til barna. Hun er uføretrygdet og lagmannsretten finner at bidraget bør fastsettes med det til enhver tid gjeldende barnetillegg.

Anken har ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180, jfr. §172. Lagmannsretten finner at avgjørelsen har frembudt betydelig tvil, slik at saksomkostninger verken bør idømmes for herredsrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1978, D, født xx.xx.1981 og E født xx.xx.1986.

2. B tilpliktes å betale A oppfostringsbidrag for hvert av de tre barna med det til enhver tid gjeldende barnetillegg regnet fra det tidspunkt A overtar omsorgen for barna.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.