LE-1990-190

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-01-13
Publisert:	LE-1990-00190
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 3079/88-39 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00190A.
Parter:	Ankende part: Theo Karl Beckmann (Prosessfullmektig: Advokat Richard Fabian Stang), Oslo Motpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung), Oslo.
Forfatter:	1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen 3. Ekstraordinær lagdommer Trygve Lange-Nielsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forvaltningsloven (1967) §41

Dom :

Tysk statsborger Theo Karl Beckmann var registrert med bopel i Norge og særlig i Alta fra 1972 til 1982 da han meldte flytting til folkeregisteret i Alta og folkeregisteret i Oberhausen, Tyskland. Sommeren 1984 traff han i Norge sin senere samboer og nåværende ektefelle Anita Pettersen. I 1986 bestemte de seg for at Anita Pettersen skulle åpne en klesforretning i Alta. Samtidig skulle Beckmann starte en virksomhet i Oberhausen med innkjøp av klær til forretningen i Alta. Anita Pettersens forretning, "Point", ble åpnet 19. desember 1986. Forretningen ga ikke overskudd og den ble nedlagt ultimo juni 1987.

Beckmann innførte i mars/april 1987 et musikkanlegg til danserestauranten "Point" som også delvis ble drevet av Anita Pettersen. Denne virksomhet opphørte også ultimo juni 1987.

I november 1986 leaset Beckmann en Mercedes Benz 230 i Tyskland. Denne ble tilbakeholdt 9. juni 1987 av tollvesenet i Alta som mente at saksøkeren ikke fylte vilkårene for å kjøre tyskregistrert bil i Norge fordi han ansåes bosatt i Norge. Bilen ble tillatt gjenutført under tollvesenets kontroll da man anså leasingfirmaet i Tyskland som rettmessig eier av bilen. Beckmann var registrert som bosatt i Tyskland. Han bestred at han var bosatt i Alta. Tollvesenet mente at han var kommet til Norge for å bosette seg der, enten permanent eller på ubestemt tid. Var dette riktig, ville han ikke ha adgang til å bruke tyskregistert bil i Norge. Beckmanns klage over det standpunkt distriktssjefen i 11. tolldistrikt hadde inntatt ble avgjort 28. januar 1988 av Tolldirektoratet, som ikke tok klagen til følge. Beckmann har forklart at han i forbindelse med underretningen om dette vedtak fikk tilsendt forskrift av 5. mars 1987 om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsregistrerte motorvogner til midlertidig bruk i Norge. Denne forskrift trådte i kraft 1. juli 1987.

Omtrent samtidig med at bilen ble tilbakeholdt ble det tilbakeholdt en tilhenger som en tid hadde stått parkert nær Anita Pettersens bolig i Alta. Klagen over denne tilbakeholdelse ble ved det nevnte brev av 28. januar 1988 fra Toll- og avgiftsdirektoratet heller ikke tatt til følge. Tilbakeholdelsen av tilhengeren ble således opprettholdt.

Den 1. oktober 1987 tilbakeholdt tollvesenet en Nissan Patrol personbil som tilhørte saksøkerens bror. Han var på besøk i Alta, og det ble lagt til grunn at saksøkeren hadde lånt bilen. Den ble dog utlevert til broren som tok bilen ut av landet den følgende dag.

Den 21. desember 1987 inngikk saksøkeren kontrakt med et tysk bilfirma om leasing av en Mercedes Benz 300 TE. Han kom til Alta med bilen 24. desember 1987 og ble til like over nyttår. I tiden januar-mai reiste han frem og tilbake mellom Oberhausen og Alta noen ganger. Hans samboer fikk et barn 8. mars. Han var til stede ved fødselen. Han kom til Alta fra Tyskland primo mai for å delta i barnedåp 8. mai. Flytting av innbo m.m. var påbegynt i april og meningen synes å ha vært at Anita Pettersen og barnet nå skulle være med Beckmann til Tyskland for å bosette seg der.

Beckmanns Mercedes ble tilbakeholdt av tollvesenet i Alta 26.5.1988. Tollvesenets 11. distrikt fattet 17. juni 1988 vedtak om fortolling av bilen. Toll og avgifter utgjorde kr 329490,-. Med et straffetillegg på 25 %, kr 82372,- ble det samlede beløp kr 411862,- som Beckmann ble bedt om å innbetale. Beckmann klaget v/advokat Per Arne Johansen. I vedtak av 21. september 1988 fastholdt Toll- og avgiftsdirektoratet distriktssjefens vedtak.

På grunn av tilbakeholdelsen av bilen og klagen over distriktssjefens vedtak av 17. juni, ble Beckmann og Anita Pettersen ifølge egen forklaring, lenger i Norge enn planlagt. Den 2. august forlot de landet og har siden vært bosatt i Tyskland. De giftet seg i 1989.

Ved stevning av 21. november 1988 reiste Beckmann sak mot Staten v/Finansdepartementet med påstand om at Tolldirektoratets vedtak av 28. januar 1988 og 21. september 1988 var ugyldige, at bilen og tilhengeren skulle tilbakeleveres samt erstatning tilkjennes oppad begrenset til NOK 100000,-, senere forhøyet til kr 600000,-. Oslo byrett avsa 15. desember 1989 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Theo Karl Beckmann innen 2 -to- uker til Staten v/Finansdepartementet kr 27000,- tjuesjutusen - 00/100.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Theo Karl Beckmann har påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:

1. Vedtak av 21. september 1988 ved Toll- og avgiftsdirektoratet kjennes ugyldig og Mercedes Benz 300 TE, reg. nr. OB-AT-67 tilbakeleveres den ankende part.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale til den ankende part erstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 150000,-.

3. Ankemotparten dekker sakens omkostninger for By- og Lagmannsrett.

Staten v/Finansdepartementet har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Hedwig Beckmann, den ankende parts mor, opptrådte som hjelpeintervenient for den ankende part. Tilhengeren var leiet av den ankende parts far Theodor Beckmann. Han døde i september 1989 og alle hans aktiva og passiva ble overtatt av hans hustru Hedwig Beckmann. På denne bakgrunn var det i ankeerklæringen nedlagt påstand om at tilhengeren skulle utleveres til Hedwig Beckmann.

I anketilsvaret fra Finansdepartementet ble det meddelt at Tolldirektoratet i samråd med Finansdepartementet hadde besluttet å tillate tilhengeren gjenutført til utlandet uten ileggelse av toll og avgifter. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30. januar 1991 ble saken hevet i forhold til Hedwig Beckmann. Dette er bakgrunnen for at den ankende parts påstand for lagmannsretten bare gjelder bilen. Tilhengeren befinner seg for øvrig fortsatt i Alta.

Den ankende part gjør gjeldende at byretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Byretten har lagt til grunn at Beckmann må sies å ha vært bosatt i Tyskland. Det må da være en feil å legge til grunn at Tolldirektoratets beslutning ikke er ugyldig. Det er ikke slik byretten forutsetter fremkommet nye opplysninger etter direktoratets vedtak av en slik art at det kan sies at opplysningsgrunnlaget for byretten er vesentlig forskjellig fra opplysningsgrunnlaget da direktoratet traff sitt vedtak. Byretten har i medhold av §11 i forskriften av 5. mars 1987 kommet til at Beckmann overfor direktoratet ikke har godtgjort at han ikke var bosatt i Norge da bilen ble innført til landet, og at det derfor ikke er begått noen feil fra direktoratets side. Dette må være en uriktig forståelse av forskriftens §11. Vel er det slik at forskriftens §11 pålegger Beckmann "bevisbyrden", men bestemmelsen kan ikke forstås dithen at enhver utfyllende opplysning etter direktoratets vedtak er uten betydning.

Det må også anses å være uriktig rettsanvendelse når direktoratet synes å praktisere §11 slik at det kreves dokumentbevis fra Beckmanns side når det gjelder varigheten av oppholdet i Tyskland. Innholdet av forskriftens §11 er overfor Beckmann uriktig gjengitt - i forskriftene står det bare "godtgjøre" - dette er også en saksbehandlingsfeil som kan ha fått Beckmann fra å komme med opplysninger som kunne tale til hans gunst, men som ikke forelå i form av dokumentbevis.

Tolldirektoratet har i sitt vedtak av 21. september 1988 "lagt vekt på" Beckmanns familieforhold, nemlig at hans samboer og barn hele tiden har vært bosatt i Norge. Her hviler vedtaket på et faktisk uriktig grunnlag. Anita Pettersens og Beckmanns barn ble først født xx.xx.1988. Deres barn må ha vært forvekslet med Anita Pettersens særkullsbarn.

Det er videre en feil ved direktoratets avgjørelse av 21. september 1988 at det er lagt vekt på Beckmanns politiforklaring av 28.5.1987, som var avgitt i anledning av at han var mistenkt for ulovlig opphold i landet. Det er også en vesentlig feil å bygge på det faktum som ble lagt til grunn i de tidligere sakene. Situasjonen var i mai 1988 en annen. Søknaden om oppholdstillatelse var ikke lenger aktuell.

Erklæringen fra Anita Pettersen om at Beckmann hadde vært ansatt i "Point" fra 15.5.1986 er uriktig. Den ble avgitt 27. november 1987 fordi leasingfirmaet ønsket en slik erklæring. Beckmann kom først til Norge i november 1986 i forbindelse med oppstartingen av "Point".

Bilen ble innført først i mai 1988. Da hadde Beckmann ikke bopel i Alta. Det kan ikke ha betydning at bilen har vært i Norge før. Skulle bilen anses innført i desember 1987, bestrides det at Beckmann hadde bopel i Norge på dette tidspunkt.

Det bestrides at Beckmann i tiden mai 1986 til mai 1988 har oppholdt seg 365 dager i Norge. Det gjøres også gjeldende at Tolldirektoratets vedtak er ugyldig på grunn av manglende henvisning til relevant hjemmel. Hva distriktssjefen har bygget på er uklart idet det henvises til §2 femte avsnitt. Dette avsnitt finnes ikke og angivelsen må skyldes en skrivefeil. Det er da uklart hvilken hjemmel vedtaket bygger på.

Når det gjelder den påberopte dom fra Rt-1988-539, bemerkes det at Beckmann har skaffet alle de opplysninger han og hans advokat kunne skaffe, mens skattyteren i den nevnte dom ikke hadde gitt opplysninger i det hele tatt. Staten v/Finansdepartementet gjør gjeldende at byrettens dom er riktig i resultatet og riktig når byretten er kommet til at den ankende part ikke har oppfylt sin dokumentasjonsplikt etter forskriftens §11. Derimot gjøres det gjeldende at byrettens bevisbedømmelse er uriktig når det gjelder Beckmanns bostedstilknytning til Tyskland. Retten synes å ha lagt avgjørende vekt på Beckmanns partsforklaring. De faktiske omstendigheter i saken taler imot denne. Det er også uriktig når byretten har kommet til at moteforretningen "Point" i Alta bare skulle drives på midlertidig basis av Anita Pettersen. En helhetsvurdering av de ulike bevismomenter tilsier at Beckmann var å anse som bosatt i Norge på det tidspunkt da bilen ble innført.

Det gjøres som for byretten gjeldende at det er forskriftens §2 første ledd nr. 2 som får anvendelse. Spørsmålet er om det bare var et midlertidig opphold i Norge Beckmann tok sikte på. Det reelle er avgjørende. En person er bosatt der han for det meste oppholder seg. Personlig og ervervsmessig tilknytning og hva som er formålet med oppholdet må tas i betraktning. Det må legges vekt på situasjonen ved innførselen som antas å ha funnet sted 24. desember 1987. Subsidiært må innførselsdato ca 2. mai 1988 legges til grunn. For øvrig bodde Beckmann og Anita Pettersen i Mo i Rana i en lang periode i 1985-86. Så var de i Tyskland en tid før de flyttet til Alta. Når det gjelder det subsidiære grunnlag - 365-dagers regelen - må det riktige utgangspunkt være 24. desember 1987 da bilen ble innført til Norge første gang.

Det er påberopt dommer fra Rt-1987-1182 og Rt-1988-539.

Under ankeforhandlingen den 6. og 7. november 1991 møtte partene med sine prosessfullmektiger. Den ankende part avga forklaring. Konsulent i Tolldirektoratet, Reidar Knutsen, var til stede og avga vitneforklaring. Som for byretten har tidligere tollstedssjef i Alta, Knut Osvåg, avgitt vitneforklaring. Saken står i samme stilling som for byretten. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert.

Lagmannsretten bemerker:

Den motorvogn saken gjelder, en Mercedes 300 TE, ble første gang innført til Norge 24. desember 1987. Den ble senere tatt inn i landet noen ganger, senest 2.5.1988. Bilen ble 26.5.1988 beslaglagt og innsatt på tollager av tollmyndighetene i Alta. Distriktssjefen i 11. tolldistrikt fattet 17. juni 1988 vedtak om at bilen skulle tilbakeholdes. Toll- og avgiftsbeløpet ble fastsatt til kr 329480,- med tillegg av 25 % fordi Beckmann ble ansett å ha opptrådt uaktsomt.

Det er i tolldistriktssjefens vedtak vist til §2 avsnitt 5 i forskriftene av 5. mars 1987 om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsregistrerte motorvogner til midlertidig bruk i Norge. At det er vist til et senere ledd i §2, viser at det ikke er hovedregelen i paragrafens første ledd nr. 2, men en av de supplerende eller utfyllende regler det siktes til. Da det bare er 4 ledd (avsnitt) i §2, må henvisningen til avsnitt 5 være en skrivefeil. Slik vedtaket er begrunnet synes henvisningen å måtte gjelde tredje ledd som bestemmer at en person i alle tilfelle anses bosatt i tollområdet hvis vedkommende har oppholdt seg der sammenhengende i 1 år eller 365 dager i løpet av de 2 siste år.

I Tolldirektoratets avgjørelse av Beckmanns klage 21. september 1988 er tolldistriktssjefens vedtak fastholdt uten angivelse av hjemmelen. Tolldirektoratet må da anses å ha bygget på den samme hjemmel som distriktssjefen.

Når gyldigheten av Tolldirektoratets vedtak skal prøves, er det naturlig først å ta standpunkt til når bilen skal anses innført til Norge. Det er verken i direktoratets eller distriktssjefens vedtak direkte sagt noe om dette. Tollmyndighetene må imidlertid antas å ha ansett 2.5.1988 som innførselstidspunktet. Det vises i den forbindelse til at det i Tolldirektoratets vedtak er uttalt: Det burde videre vært klart for Beckmann etter vårt vedtak den 21. januar 1988 at tollvesenet anså ham for å være bosatt i Norge.

Denne henvisning ville vært uten mening hvis 24. desember 1987 skulle vært ansett som innførselstidspunktet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å innta et annet standpunkt.

Spørsmålet blir da om Beckmann da han innførte bilen kan anses å ha vært bosatt i Norge.

Beckmann hadde sterk tilknytning til Tyskland. Det må etter de foreliggende opplysninger legges til grunn at han flere ganger var på reiser til Tyskland, slik at han ikke frem til 2.5.1988 bodde sammenhengende i Norge i ett år. Det avgjørende blir da om han i toårsperioden mellom 2.5.1986 og 2.5.1988 oppholdt seg 365 dager i Norge.

Tolldirektoratet har på grunnlag av en erklæring av 27. november 1986 fra Anita Pettersen om at Beckmann fra 15.5.1986 var ansatt i hennes forretning "Point" lagt til grunn at han da var bosatt i Alta. Beckmann har imidlertid i sin forklaring på lensmannskontoret i Alta 18.5.1987 opplyst at forretningen først ble åpnet 19. desember 1986 og at han hadde flyttet til Alta samme høst. Det fremgår av forklaringen at dette skjedde i november. Dette bekreftes av at det i rapport av 1. oktober 1987 fra Alta tollsted (i forbindelse med tilbakeholdelsen av en annen bil) er uttalt at "Mistenkte flyttet til Alta høsten 1986". Lagmannsretten finner det etter dette tilstrekkelig godtgjort at Beckmann først flyttet til Alta i november 1986. Det bemerkes at retten da også fester lit til Beckmanns forklaring om at erklæringen fra Anita Pettersen er et falsum som skulle gjøre det mulig for ham å oppnå en leasingkontrakt. Skal Beckmann anses å ha vært bosatt i Norge da han innførte bilen, må han derfor ha oppholdt seg i Norge i 365 dager i tiden fra november 1986 til 2.5.1988. Det følger av forskriftenes §11 at det påligger Beckmann å godtgjøre at så ikke er tilfellet. Han må altså godtgjøre at han i det tidsom det er tale om oppholdt seg utenfor Norge i 5-6 måneder. Den samlede rett finner at han ikke har godtgjort dette, men det er noe forskjellig syn på hvor lang tid han har godtgjort å ha oppholdt seg utenfor Norge. Flertallet - dommerne Austbø og Endresen - anser det på det rene, og det er også godtatt av ankemotparten, at Beckmann i forbindelse med driften av "Point" foretok en del reiser til Tyskland for å hente varer fra sitt firma i Oberhausen. Selv opplyser han å ha foretatt slike reiser 2 ganger pr. måned og at han var i Oberhausen 2 dager hver gang. Hertil kommer reisedager. "Point" opphørte i juni 1987. Mer enn ca 1 måneds fravær fra Norge finnes ikke godtgjort. Øvrige reiser og opphold utenfor Norge er bare i liten utstrekning godtgjort. Flertallet finner derfor at tollmyndighetene med rette har ansett Beckmann bosatt i Norge da han innførte bilen til landet. Flertallet er også enig med tollmyndighetene i at Beckmann har opptrådt uaktsomt. Det kan heller ikke sees å foreligge saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet.

Innførselen 2.5.1988 var etter dette tollpliktig og Tolldirektoratets vedtak av 21. september 1988 er gyldig. Flertallet er således kommet til samme resultat som byretten.

Mindretallet - dommer Lange-Nielsen - er kommet til at Tolldirektoratets vedtak av 21. september 1988 er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Først bemerkes at Beckmann anses tilstrekkelig å ha godtgjort overfor tollmyndigheten at han i de 17-18 måneder fra november 1986 til 2. mai 1988 befant seg ca 4 måneder utenfor Norge. Han anses altså å ha oppholdt seg 13-14 måneder i Norge i 2 årsperioden.

Som flertallet anser mindretallet godtgjort 1 måneds reisefravær i januar - juni 1987. Etter hva Beckmann har opplyst reiste han den 28. juni, altså før forskriften av 5. mars 1987 med godtgjøringskravet i forskriftenes §11 trådte i kraft, på en måneds ferie til Tyskland. At Beckmann skulle dikte opp opplysningen om denne ferieturen har i høy grad sannsynligheten mot seg og mindretallet finner at han tilfredsstillende har godtgjort at han ikke oppholdt seg i Norge denne måned.

Beckmanns bror var på besøk i Alta i september 1987. Beckmann lånte hans bil. Den ble da tilbakeholdt 1. oktober, men broren fikk lov å ta bilen med seg til Tyskland dagen etter. Det fremgår av Beckmanns oppgave over opphold utenfor Norge at han da fulgte med broren sydover for å komme tilbake 21. oktober Dette kan dog ikke anses godtgjort. Han har videre opplyst at han reiste til Tyskland igjen 1. november og ble der til 22. desember da han reiste nordover med den nye bilen. Det foreligger flere erklæringer fra personer i Tyskland som bekrefter dette. Det kan dog ikke anses godtgjort. At han fortsatte sin reisevirksomhet med 2-3 ukers opphold utenfor Norge høsten 1987 må likevel anses godtgjort.

Går man så frem til 2. mai 1988, må det anses godtgjort at Beckmann iallfall ved sine mange reiser og 40000 kjørte km, har befunnet seg utenfor Norge i 5-6 uker i tiden januar - mai 1988. Tilsammen anses det da godtgjort at Beckmann har befunnet seg utenfor Norge i 10-11 måneder i 2-årsperioden.

Saksbehandlingsfeilen består i at Tolldirektoratets vedtak er bygget på et uriktig faktisk grunnlag når det gjelder Beckmanns oppholdstid i Norge i tiden 2.5.1986 til 2.5.1988 og hans yrkesmessige tilknytning til Norge i denne tid. Videre er det en saksbehandlingsfeil at Tolldirektoratet ikke kan sees å ha vurdert betydningen av at Beckmann var i ferd med å forlate Norge for godt da tilbakeholdelsen fant sted.

Vedtaket om innbetaling av toll og avgifter er basert på at Beckmann hadde fast inntektsbringende arbeid med bopel i Alta i ca 13 måneder i tiden etter 15.5.1986. Dette er en massiv tilknytning til Alta og Norge. Det faktiske grunnlag for dette vedtak svikter på et vesentlig punkt ved at det må legges til grunn at Beckmann først kom til Norge i november 1986 og ikke hadde noen fast inntekt i Norge etter dette.

Hertil kommer at Tolldirektoratet har lagt vekt på Beckmanns familieforhold, nemlig at hans samboer og barn "hele tiden", hvilket må være tiden mai 1986 til mai 1988, har vært bosatt i Norge. Noe familieforhold i egentlig forstand har Beckmann ikke hatt før han og Anita Pettersens barn ble født xx.xx.1988. På dette tidspunkt synes det klart at de tok sikte på i nær fremtid å flytte til Tyskland. Også når det gjelder vektleggingen av familiesituasjonen, har Tolldirektoratet lagt til grunn et uriktig faktum.

Hvilket vedtak myndighetene ville truffet hvis de hadde bygget på det riktige faktum for disse to punkter er et åpent spørsmål. Mindretallet må gå ut fra at det ved vedtak av den art det her er tale om foretas et skjønn, hvor det vil være naturlig å praktisere reglene med en viss kulanse. Eksempelvis tillot man gjenutføring av den Mercedes som Beckmann disponerte i 1987. Et annet forhold som det ville vært naturlig å legge vekt på fra myndighetenes side var at Beckmann var i ferd med å forlate Norge sammen med Anita Pettersen og deres felles barn da Mercedesen ble tilbakeholdt 26.5.1988. Som det fremgår av tolldirektoratets brev av 21. september 1988, var Beckmann den 26. april 1988 på vei ut av Norge med et flyttelass fordi han og Anita Pettersen skulle flytte til Tyskland. Han ble stanset på Tärnaby tollsted, og når man ikke ønsket å beslaglegge bilen synes det nettopp å ha vært lagt vekt på at han var i ferd med å flytte. Beckmann skulle som nevnt opp til barnedåp 8. mai da hans og Anita Pettersens datter skulle døpes. Planen har åpenbart vært at de så skulle reise til Tyskland hvor også Anita Pettersens datter fra tidligere ekteskap skulle begynne på skole fra høsten av. I denne situasjonen kan det også tenkes at det ville vært tatt et visst hensyn til den ødeleggende virkning tilbakeholdelsen og fortollingen ville få for Beckmanns liv og økonomi. Samtidig ville det bare vært en overskridelse av 365dagers regelen på 1-2 måneder.

På denne bakgrunn er det meget som taler for at tollmyndighetene ville tillatt gjenutføring av bilen til Tyskland, hvor den egentlig hørte hjemme, hvis man ikke hadde bygget på et over ett-årig opphold i Alta i lønnet arbeid og med ca 2 års familietilknytning. Det er etter dette grunn til å regne med at det uriktige faktiske grunnlag for tolldirektoratets vedtak kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningsloven §41. Mindretallet finner at vedtaket da må kjennes ugyldig så langt det er bygget på forskriftens §2 tredje ledd.

Spørsmålet blir så om det er adgang til å trekke bestemmelsen i §2 første ledd nr. 2 inn i vurderingen, og om et tilsvarende vedtak ville vært gyldig hvis det hadde vært knyttet til denne bestemmelse. Etter denne kan utenlandsregistrert motorvogn innføres og brukes toll- og avgiftsfritt i inntil ett år etter brukerens innreise på vilkår av at brukeren på innførselstidspunktet ikke er bosatt i eller ikke skal bosette seg i tollområdet. Spørsmålet er altså om Beckmann 2.5.1988 var bosatt i eller skulle bosette seg i Alta.

Mindretallet er kommet til at det trufne vedtak etter §2 tredje ledd ikke kan anses gyldig fordi om det kunne vært truffet gyldig vedtak ut fra §2 første ledd nr. 2, noe mindretallet ikke tar standpunkt til. Det er forskjellige bestemmelser knyttet til forskjellige faktiske betingelser.

I prinsippet må det være riktig at prøvelsen av gyldigheten av et vedtak må knyttes til den bestemmelse som er oppgitt som grunnlag for vedtaket. Hertil kommer at man må regne med den mulighet at myndighetene ikke ville brukt den alternative bestemmelse. I så fall ville det vært nærliggende at man påberopte begge bestemmelser som begrunnelse for vedtaket. Den 2.5.1988 synes det klart at Beckmann ikke skulle bosette seg i Alta. Han og Anita Pettersen var i ferd med å flytte. Det ville være søkt, formålet med forskriften tatt i betraktning, å anse ham bosatt i Alta med en drastisk fortolling til følge når han var i ferd med å flytte. Det synes ikke sannsynlig at direktoratet ville truffet et slikt vedtak. Det henvises i denne forbindelse også til Sivilombudsmannens årsmelding for 1989/90 sak 38 side 101 første spalte hvor det sies: For så vidt angår §2 annet ledd vil utgangspunktet trolig bli et noe annet. Avgjørende etter denne bestemmelse er varigheten av oppholdet - eller rettere sagt - hvilke fremtidsplaner bileieren for så vidt har ved innreisen.

Den omstendighet at direktoratet ikke kan sees å ha vurdert at Beckmann var i ferd med å flytte er en klar svakhet ved begrunnelsen for vedtaket. Direktoratet kan heller ikke sees å ha vurdert betydningen av at tollmyndighetene den 26. april 1988 unnlot å tilbakeholde Beckmanns bil nettopp fordi han kjørte flyttelass. Dette måtte få ham til å tro at det var uproblematisk med en ny tur for å hente resten av flyttelasset samt familien.

Mindretallet finner at den manglende begrunnelse vedrørende disse forhold i seg selv er en ugyldighetsgrunn. Vedtaket om tilbakeholdelse slo bena under Beckmanns økonomi og tilværelse. Ved et så inngripende vedtak skjerpes kravene til begrunnelse, jfr. Rt-1981-748. Det kan også være grunn til å henvise til Rt-1983-1297.

Mindretallet finner ikke å kunne gi Beckmann medhold i kravet om erstatning selv om vedtaket anses ugyldig. Beckmann har hele tiden kjent til at tollvesenet mente at han var bosatt i Norge. De tidligere saker med Mercedes 230, tilhengeren og brorens Nissan Patrol burde tilsagt at Beckmann samarbeidet med tollmyndighetene i stedet for å innføre en ny tyskregistrert bil som han måtte skjønne at det kunne bli tale om tilbakeholdelse av. Han måtte også skjønne at det var erklæringen av 27. november 1986 som tolldirektoratet hadde hatt i tankene ved avgjørelsen 28. januar 1988 og som distriktssjefen hadde i tankene ved avgjørelsen 17. juni 1988. Han burde på en klarere måte forklart bakgrunnen for denne uriktige erklæring og ikke nøyet seg med å meddele at han aldri hadde vært ansatt i "Point". Han antas etter dette å ha medvirket på en måte som gjør at han ikke kan kreve erstatning.

Anken har ikke ført frem. Flertallet finner at den ankende part i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må erstatte ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Omkostningsoppgave er fremlagt. Omkostningene fastsettes til kr 34600,- hvorav kr 4600,- er utlegg. Tvistemålsloven §176 er tatt i betraktning. Ankemotpartens prosessfullmektig har levert anketilsvar, hvorav halvannen side gjelder det krav som er pådømt, samt to korte prosesskrift som gjelder ankeforhandling og vitner.

For byretten tilkjennes ikke saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Theo Karl Beckmann til Staten ved Finansdepartementet 34600 - trettifiretusensekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

Hjalmar Austbø Carl Hugo Endresen Trygve Lange-Nielsen.

Bekreftes for førstelagmannen: