LE-1990-363
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-01 |
| Publisert: | LE-1990-00363 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 1. juni 1992 i ankesak LE-1990-00363 A. |
| Parter: | Ankende part: Siri Haugo v/verger Aase og Ole Engebret Haugo, Bromma, Nesbyen (Prosessfullmektig: Adv. Edmund Asbøll, Oslo). Motpart: Buskerud fylkeskommune, v/fylkesordføreren, Drammen (Prosessfullmektig: Adv. Marlow Lokshall, Oslo.) |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Kst. lagdommer Pål Sannerud. Ekstraordinær lagdommer Ingrid Solheim |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §180 |
Aase Haugo fødte en datter - Siri - på Ringerike Sykehus 22. oktober 1983. Saken gjelder erstatningskrav for hjerneskade etter fødselen.
Sak med påstand om erstatning ble reist av barnets verger ved stevning 22. mai 1987 til Drammen byrett.
Byretten avsa 26. februar 1990 dom med slik domsslutning:
1. Ringerike sykehus v/Buskerud fylkeskommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Barnets verger har i rett tid påanket byrettens dom. De har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Ankemotparten dømmes til å betale den ankende part et beløp stort 2 mill. kroner.
2. Ankemotparten dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger for byrett og for lagmannsrett
Fylkeskommunen har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik endelig påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling fant sted i Oslo 12. og 13. mai 1992. Den ankende part var representert ved sine verger som begge avga partsforklaring. De var bistått av advokat. For ankemotparten møtte som representant overlege Ole Jørgen Moe. Han overvar rettens forhandlinger med den ankende parts samtykke og ble avhørt som vitne. Ankemotparten var bistått av advokat. Det ble for øvrig avhørt to vitner og tre sakkyndige vitner. Ett av de sakkyndige vitner var i byretten oppnevnt som sakkyndig og hadde for byretten utarbeidet en sakkyndig vurdering som for vesentlige deler ble dokumentert i lagmannsretten. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Når det gjelder sakens sakens faktiske omstendigheter viser lagmannsretten til byrettens dom. Det er imidlertid på det rene at det faktiske hendelsesforløp om morgenen, lørdag 22. oktober 1983 er bedre belyst for lagmannsretten enn for byretten.
Siri Haugo v/vergene har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Det er to hovedspørsmål lagmannsretten må ta stilling til i erstatningsrettslig sammenheng. Det er for det første spørsmålet om det er utvist uaktsomhet, og dersom retten finner at så er tilfelle, blir det neste spørsmålet om skaden på barnet skjedde i umiddelbar tilknytning til fødselen - m.a.o. om det foreligger årsakssammenheng. Dette siste spørsmålet løser seg opp i to spørsmål idet retten ved positivt svar m.h.t. årsakssammenhengen, må ta stilling til hvorvidt en tidligere inngripen ville ha hindret eller begrenset skaden.
Ved vurderingen av årsakssammenhengen har skadetidspunktet avgjørende betydning. Her må lagmannsretten legge avgjørende vekt på uttalelsen fra overlege Ruth Bostad som hevdet at selve fødselen var av vesentlig betydning for hjerneskaden. Dette vitnet, som er en fremtredende nevrolog, uttalte at på grunn av skadebildet må man anta at skaden skjedde umiddelbart før eller ved fødselen. Det er grunn til å legge stor vekt på vitnets utsagn, ikke minst fordi hun i tillegg til å studere dokumentene, har hatt barnet til undersøkelse og behandling alt fra den gang det ble bragt til Rikshospitalet som nyfødt og flere ganger senere. Vitnets utsagn må også sees på bakgrunn av at hun er skeptisk til den vanlige koplingen mellom cerebral parese og fødselsskader.
Ansvarsgrunnlaget i saken er knyttet til skadeserstatningsloven §2-1. Ansvaret omfatter også anonyme og kumulative feil. Den samlede virkning av disse feil overfor den skadelidte er avgjørende. Det er således ikke nødvendig å utpeke noen spesiell skadevolder. I en sak som denne kan det altså være aktuelt å vurdere feil begått av lege, jordmødre og annet personale, samt om sykehusets rutiner var tilfredsstillende.
Den 22. oktober 1983 kl 07.30 ble det konstatert sterkt misfarget forstervann. Det er ingen absolutt indikasjon på nødvendigheten av keisersnitt, men det er en kraftig varselklokke. Deretter ble registrering av barnets hjerteaktivitet ved cardiogram startet kl 07.50. Cardiogrammet gikk frem til kl 10.12. Forløsning ved keisersnitt fant sted kl 10.56. Overlege Rygh forklarte at han allerede hadde besluttet beredskap for slikt inngrep kl 08.15. Noe senere iverksatte han en ny pitocinkur. Han har videre opplyst at han traff endelig beslutning om keisersnitt kl 09.05 etter den tredje uttalte decellerasjonen. Dette var på grunnlag av en totalvurdering hvor elementene var sterkt misfarvet fostervann, tilløp til silent pattern (liten variasjon i hjertektiviteten) og de to tidligere uttalte decellerasjoner i tillegg til den som inntrådte ca kl 09.00. Han anså ikke hasteinngrep nødvendig, men forutsatte at operasjon kunne iverksettes så snart som mulig. Keisersnitt ble likevel ikke påbegynt før kl 10.53.
Årsaken til forsinkelsen er ikke klarlagt. Moren hadde vært klar lenge. Overlege Rygh var på sykehuset. Han uttalte selv at det ikke var vanlig at det tok såvidt lang tid, og at det måtte ha skjedd noe spesielt. I ettertid kan man spekulere på om barnelege eller anestesilege var å få tak i. Intet er forklart i journaler og overlegen selv har i dag ingen erindring om dette. Barnelegen forklarte at det ikke kunne være ham de ventet på og dessuten at man i en fart kunne få tak i anestesilegen. Det eneste man vet er at det fant sted en forsinkelse man ikke kan redegjøre for. Det må lede til at sykehuset blir ansvarlig for følgene av en slik forsinkelse.
Som ansvarsgrunnlag påberopes at overlege Ryghs beslutning om keisersnitt ikke ble satt ut i livet tidsnok. Denne forsømmelse blir sykehuset ansvarlig for. Ved vurderingen vises også til at overlege Tord Löfstrand ville ha besluttet beredskap fra kl 08.00 og iverksatt hastekeisersnitt på grunnlag av decellerasjon nr 2, kl 08.40
Det må antas at en slik forløsning umiddelbart etter beslutningen ville ha medført at Siri ikke var blitt hjerneskadet. Overlege Bostad uttalte at noe hadde skjedd kort tid før forløsningen, og det er grunn til å tro at skaden ikke ville ha skjedd eller ville ha fått et mindre omfang om keisersnitt hadde blitt utført umiddelbart etter at det var bestemt. Overlege W. Skarsten tar feil når han hevder at forsinkelsen ikke har hatt betydning.
Det er antatt i teorien og i rettspraksis at skadevolderen har bevisbyrden for hvorvidt en aktivitet som er unnlatt, effektivt ville ha hindret at den faktiske årsaksrekken kom i gang. Den grunnleggende dom finnes i Rt-1984-466. I vårt tilfelle innebærer dette at sykehuset må ha tvilsrisikoen for hvorvidt et tidligere inngrep ville ha hindret skaden. Det er det sterke behovet for vern av skadelidte som tilsier dette. Det er sykehuset som hadde mulighetene for å opplyse denne saken og ressursene til å føre bevis. Noe slikt bevis er ikke ført. I den sammenheng vises til at det er betydelige mangler ved journalføringen. Det er for eksempel ikke ført pitocinskjema for forsøket om morgenen 22. oktober. Det foreligger heller ingen registrering av fosterlyd i skriftlig nedtegning fra kl 10.12 til inngrepet ble foretatt. En slik registrering kunne ha klargjort om situasjonen forbedret seg eller om den forverret seg. Ankemotparten har anført at rutinen med jordmorlytting skulle følges, og at man ville ha fått varsel om noe var galt. Det fremgår imidlertid ikke av journalen at rutinene faktisk ble fulgt. Selve tidspunktet for beslutnig om keisersnitt er heller ikke nedtegnet. Det man har å holde seg til, er overlege Ryghs forklaring. Men rent bevismessig må man skille mellom en nedtegning den gang og en gjengivelse av hva man husker i dag. Man finner dessuten ingen forklaring på hvorfor det tok så lang tid før inngrepet ble foretatt. Man mangler også cardiotokografisk registrering. Man kan derfor verken vite noe om det var sammenheng mellom sammentrekninger i livmoren og decellerasjonene eller om det var såkalte forsinkede decellerasjoner som oppfattes som spesielt alvorlige. Forsømmelsene medfører at sykehuset har risikoen for den tvil som oppstår. ( Rt-1989-674)
Det er enighet mellom partene om at i tilfelle erstatningsansvar foreligger, kan beløpet settes til to millioner kroner.
Buskerud fylkeskommue har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Det bestrides at sykehuset har utvist uaktsomhet ved at man ikke utførte keisersnittet tidligere, og at noen ved sykehuset har oversett et åpenbart faremoment i den forbindelse. Det vises blant annet til overlege Bostads uttalelse om at man på tross av all verdens apparatur ikke fullt ut kan forhindre hjerneskader. At det blir født barn med hjerneskader, er således ikke noe indisium på at det er gjort feil ved sykehuset. Sykehusets ansvar må vurderes på bakgrunn av det utstyr det hadde og den alminnelige medisinske kunnskap på dette feltet på skadetidspunktet. Slik overlege Skarsten vurderte det, hadde sykehuset i 1983 foretatt en adekvat behandling. Det var ikke opplysninger om faremomenter som ga grunn til å forsere forløsning ved keisersnitt. Behandlingen var i samsvar med vanlig praksis og innen for de variasjoner som forekom ved sykehusene. Cardiotokologi var ikke nødvendig og på den tid slett ikke vanlig.
Overlege Rygh, som var ansvarlig for operasjonen, hadde lang erfaring som fødselslege. Han hadde selv mer eller mindre bygget opp avdelingen ved sykehuset og var særdeles godt oppdatert med hensyn til forskning på feltet. Han har selv en søster med cerebral parese og var meget opptatt av spørsmålet om slike skader kan oppstå i forbindelse med fødsel. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at man har med en faglig forsvarlig vurdering av en svært erfaren lege å gjøre. Ved vurderingen av sykehusets handlemåte må man også ta i betraktning de spesielle faremomenter ved et hastekeisersnitt. Disse faremomenter tilsier at slike inngrep bare foretas i tilfeller med overhengende fare for livet til mor eller barn. Ellers bør keisersnitt være forberedt med tilstedeværelse av både barne- og anestesilege. I dette tilfellet visste man at det var sterkt forurenset fostervann. Det kan gjøre tilstedeværelse av disse leger påkrevet. Den ankende parts anførsel i lagmannsretten om at det gikk for lang tid mellom overlegens beslutning om keisersnitt til operasjonen faktisk skjedde, bestrides. Det er avgjørende at situasjonen ut fra et faglig forsvarlig skjønn ikke var akutt.
Når det gjelder manglende journalføring, bemerkes at den etterlyste opplysning i pitocinskjemaet om forsøket om morgenen den 22. oktober finnes i operasjonsbeskrivelsen. Avgjørelsen i Rt-1984-466 ligger annerledes an idet det der var en nærliggende fare for komplikasjoner. Det er ikke riktig at manglende nedtegnelser automatisk medfører at et sykehus kommer i ansvar. I dette tilfellet ville opplysninger som er savnet ikke føre til noen endring med hensyn til ansvarsspørsmålet. Når det spesielt gjelder mangelen på registrerte data om hjerteaktiviteten etter frakoplingen kl 10.12, må lagmannsretten legge til grunn at jordmor, i samsvar med instruks og vanlig praksis, fulgte med ved bruk av tradisjonelle midler. Hun ville ha varslet dersom noe var urovekkende.
Subsidiært anføres at det ikke er godtgjort årsakssammenheng mellom forsinkelsen og skaden. Muligheten for slik sammenheng er under enhver omstendinghet for usikker til at den kan legges til grunn i saken.
Buskerud fylkeskommune er ellers innforstått med at dersom lagmannsretten finner grunnlag for erstatningsansvar, kan beløpet settes i samsvar med skadelidtes påstand.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Etter at sterkt misfarvet fostervann var oppdaget 22. oktober 1983 om morgenen, ble Aase Haugo igjen undersøkt av overlege Rygh noe før kl 08.00. Skalpeelektrode ble påsatt barnets hode kl 07.50. Moren hadde fremdeles ikke rier. Det ble av cardiogrammet registrert at barnets hjerteaktivitet var noe nedsatt spesielt ved at variasjonene i hjertefrekvensen var små. Overlege Rygh besluttet derfor kl 08.15 beredskap med sikte på forløsning ved keisersnitt. Videre elektronisk overvåkning avslørte relativt store nedganger i barnets hjerteaktivitet (decellerasjoner) ca kl 08.40 og kl 09.00. Moren ble igjen gitt pitocindrypp fra kl 08.40 i ca ett kvarter. Cardiogrammet avslørte at pitocinbehandlingen førte til tegn på mistrivsel hos barnet. Overlege Rygh bestemte da kl 09.05 at forløsning skulle skje ved keisersnitt etter vanlig rutine med anestesilege og barnelege til stede. Han fant det ikke nødvendig å foreta hastekeisersnitt. Hastekeisersnitt innebærer at operasjonen utføres uten at disse leger nødvendigvis er til stede. Skalpeelektroden var fortsatt festet til barnet, men ble frakoplet kl 10.12. På dette tidspunkt ble moren bragt til operasjonsstuen. Videre registreringer skjedde på tradisjonelt vis ved jordmors bruk av stetoskop. Cardiogrammet viste uttalte decellerasjoner omkring kl 09.37 og kl 09.57, men ikke så dype og langvarige som den som ble registrert umiddelbart før overlegens beslutning kl 09.05. Moren ble forløst ved keisersnitt som ble påbegynt kl 10.53 og avsluttet kl 10.56. Foruten overlege Rygh, som foretok inngrepet, var anestesilege og barnelege til stede under operasjonen.
Det er enighet mellom partene om at overlege Rygh ikke kan bebreides i forbindelse med beslutningen om beredskap for keisersnitt kl 08.15 og beslutningen kl 09.05 om at inngrepet skulle foretas. Overlegen har forklart at beslutningene var en følge av at vaginal forløsning måtte oppgis. Han vurderte ikke situasjonen for barnet som kritisk.
Det sentrale spørsmål er om det var faglig uforsvarlig å vente til kl 10.53 med å utføre keisersnitt. Tidspunktet for inngrepet beror på en medisinsk vurdering i den konkrete situasjon. Lagmannsretten slutter seg til byrettens vurdering om at det ikke var påvist indikasjoner som tilsa at det av hensyn til barnets sikkerhet var påkrevet å påskynde inngrepet. Lagmannsretten er således enig med byretten i at overlege Rygh ikke opptrådte uaktsomt da han ventet til kl 10.53 med å utføre inngrepet.
Lagmannsretten kan på bakgrunn av de sakkyndige legers uttalelser ikke se at situasjonen ga grunnlag for såkalt hastekeisersnitt, som anses for å være en noe risikabel nødløsning. Det vises til byrettens bemerkninger om dette.
De sakkyndige leger er enige om at den omstendighet at fostervannet var sterkt misfarget, ikke uten videre tilsa at barnet var i fare. Lagmannsretten legger til grunn at barnets hjertevirksomhet frem til fødselen ble registrert ved stetoskop av jordmor etter at elektronisk registrering ble avbrutt kl 10.12. Fremgangsmåten var vanlig på det aktuelle tidspunkt og må anses som forsvarlig.
Overlegene Rygh og Skarsten, som er meget erfarne fødselsleger, har forklart at de elektroniske måleresultatene ikke ga spesiell grunn til bekymring for barnets tilstand. Riktignok uttalte overlege Løfstrand at decellerasjonene, liten variasjon i hjerteaktiviteten, misfarget fostervann i tillegg til at oppgitt termin var overskredet med tretten dager og at fostervannet sannsynligvis hadde gått før hun kom til sykehuset, etter en samlet vurdering måtte gi grunn til bekymring. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge overlegene Rygh og Skarstens vurderinger til grunn. De fremholdt blant annet at cardiogrammet i en periode mot slutten av registreringen viste god variabilitet. Overlege Skarsten ga dessuten uttrykk for at tidspunktet for vannavgang var usikkert og at dette kunne ha skjedd først lørdag morgen - videre at terminen ikke var bekreftet ved ultralydundersøkelse. Overlege Skarsten la dessuten betydelig vekt på at moren ikke var i fødsel og at situasjonen derfor ikke var så kritisk at inngrepet måtte påskyndes. Det legges videre til grunn at sykehusets rutiner ble fulgt av jordmor, og at det ved hennes registreringer ikke fremkom noe som skulle tilsi at barnet var i fare.
Hjerneskaden er etter det opplyste en følge av surstoffmangel. Lagmannsretten finner også en viss støtte for sin vurdering i det forhold at et slikt skadeforløp under fødsel forekommer meget sjelden. Hyppigheten kan etter det opplyste anslås til om lag ett tilfelle av ti tusen fødsler. Skadehyppigheten har holdt seg konstant i flere år til tross for tekniske forbedringer. Forholdet må etter lagmannsrettens oppfatning tillegges vekt under vurderingen av om overlege Rygh burde ha innsett at barnet kunne bli hjerneskadet dersom inngrepet ikke ble påskyndet. Lagmannsretten har som nevnt ikke funnet grunnlag for å bebreide ham for dette.
Vilkårene for erstatningsansvar for Buskerud fylkeskommune som arbeidsgiver er etter dette ikke oppfylt, jfr skadeserstatningsloven §2-1.
Når lagmannsretten således er kommet til at det ikke er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om skaden er påført i forbindelse med fødselen eller tidligere under svangerskapet.
Byrettens dom blir å stadfeste idet ankemotparten ikke har krevet saksomkostninger for byretten.
Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd tilpliktes den ankende part å betale ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave, kr 69575,-, hvorav kr 57000,- er salær. Salæret settes til kr 30000,-, som anses nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr tvistemålsloven §176. Omkostningene settes samlet til kr 42575,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Drammen byretts dom av 26. februar 1990 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Siri Haugo v/verger Aase Haugo og Ole Engebret Haugo til Buskerud fylkeskommune 42.575 - førtitotusenfemhundreogsyttifem- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.