LG-1990-407

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-07-02
Publisert:	LG-1990-00407
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Ryfylke herredsrett Nr. 45/85 A og 23/91 A - Gulating lagmannsrett LG-1990-00407 A og LG-1992-00810 A. Rettskraftig.
Parter:	I ankesak nr. 90-0407: ankende part: Sven Runestad (Prosessfullmektig: H.r. advokat Anders Rekve, Stavanger). motparter: Kari Helene Runestad i uskiftet bo etter Trygve Runestad, Jan Kristian Runestad v/verge Kari Helene Runestad (Prosessfullmektig: Advokat Eddie Årstad, Stavanger). I ankesak nr. 92-0810 ankende parter: 1. Olav K. Runestad 2. Kari Helene Runestad i uskiftet bo etter Trygve Runestad 3. Jan Kristian Runestad v/verge Kari Helene Runestad (Prosessfullmektig: Advokat Eddie Årstad, Stavanger). motpart: Sven Runestad (Prosessfullmektig: H.r. advokat Anders Rekve, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Gjelsvik. Lagdommer Støle. Byrettsjustitiarius Laake
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §40, §69, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §98, Arveloven (1972) §66, §21, §27, §64, §70

Sakene gjelder odelstvister. Hovedspørsmålet er om en odelsberettiget som har fått rettskraftig dom for rett til løsning av odelseiendom i forhold til en dårligere odelsberettiget, har krav på at hjemmelsinnehavere i henhold til en etterfølgende overskjøtning fra den forpliktede etter dommen skjøter eiendommen til ham. Det er videre spørsmål om den odelsberettigede som har fått løsningskravet rettskraftig avgjort mot seg, og som i ettertid har overskjøtet eiendommen som nevnt, er forpliktet til å samtykke i at slik skjøtning finner sted.

I ankesak nr. 90-0407 A avsa Ryfylke herredsrett den 8. oktober 1990 kjennelse med slik slutning: 1990 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken avvises forsåvidt angår de saksøkte Olav K. Runestad og Torjus Runestad.

2. Trygve Runestad frifinnes.

3. I saksomkostninger betaler saksøker Sven Runestad innen 2 - to - uker kr 20500,- kronertjuetusenfemhundre - til de saksøkte ved advokat Jan Årstad."

I ankesak nr. 92-0810 A avsa Ryfylke herredsrett dom den 13. mai 1992 med slik domsslutning:

"1. Olav K. Runestad og Torjus Runestad dømmes til å utstede skjøte til Sven Runestad på eiendommen gnr. 37 bnr. 4 i Finnøy, og fravike eiendommen 14. april 1993 mot at Sven Runestad betaler kr 475000,- - kronerfirehundreogsyttifem - med fradrag av mulige heftelser påført eiendommen av Ola K. og Torjus Runestad.

2. I saksomkostninger betaler Olav K. og Torjus Runestad in solidum til Sven Runestad ved advokat Anders Rekve kr 27890,- kronertjuesjutusenåttehundreognitti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Overfor begge avgjørelser ble det anvendt rettsmidler. Frifinnelsen av Trygve Runestad i avgjørelsen av 8. oktober 1990 var en realitetsavgjørelse som rettelig skulle ha vært avgjort ved dom, og Sven Runestad har påanket avgjørelsen her innenfor ankefristen. Avgjørelsen om avvisning av saken for de saksøkte Olav K. Runestad og Torjus Runestad ble korrekt truffet ved kjennelse, og denne avgjørelsen ble rettskraftig.

Ankesakene har en omfattende forhistorie som impliserer en rekke rettsavgjørelser. Når det gjelder den faktiske bakgrunn, herunder de tidligere rettsavgjørelser, vises til redegjørelsen i herredsrettens dom i ankesak 92-0810. Når det gjelder partenes anførsler for herredsretten, vises til avgjørelsene.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det den 26. april 1993 truffet beslutning om å forene de to sakene til felles forhandling, jfr. tvistemålsloven §98. Lagmannsretten har funnet det mest hensiktsmessig å pådømme sakene under ett.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 22. og 23. juni 1993. Sven Runestad og Olav K. Runestad møtte og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken og utdragene.

Etter at herredsretten avsa de avgjørelser som er angrepet ved anke til lagmannsretten, er det inntrådt to dødsfall som har betydning for partsforholdet. Trygve Runestad døde 12. august 1992. Av uskifteattest fra Stavanger skifterett datert 17. september 1992, fremlagt for lagmannsretten, fremgår at hans gjenlevende ektefelle Kari Helene Runestad har overtatt boet i uskifte, at dette omfatter hele boet, samt at det er et umyndig barn født xx.xx.1979. Dette er Jan Kristian Runestad.

Den 1. september 1992 døde Torjus Runestad. Torjus var ugift og etterlot seg ikke livsarvinger. Han hadde i likhet med sin bror Ole M. Runestad, som døde i 1985, innsatt Trygve Runestad som testamentsarving. Advokat Årstad har under ankeforhandlingen opplyst at dette antas å innebære at Jan Kristian Runestad trer inn i sin fars arverettslige posisjon i forhold til avdøde Torjus Runestad, jfr. arveloven §66 nr. 2. Lagmannsretten har på denne bakgrunn sett det slik at partsforholdene må bli slik de er angitt foran, selv om dette avviker noe fra partenes påstander. For ordens skyld bemerkes at fullstendige opplysninger om de nevnte dødsfall først ble gitt under ankeforhandlingen for lagmannsretten.

I ankesak nr. 90-0407 A har Sven Runestad i det vesentlige anført:

Det foreligger misbruk av odelsrett ved at Trygve Runestad overdrar eiendommen gnr. 37 bnr. 4 i Fogn til sine onkler Olav K. Runestad og Torjus Runestad ved skjøte 11. august 1989. På dette tidspunkt foreligger såvel rettskraftig odelsovertakst som rettskraftig dom i løsningssaken som var reist av Sven mot Trygve etter at sistnevnte hadde fått hjemmel til odelseiendommen ved arvefallet etter Ole M. Runestad i 1985. Denne overdragelsen er unik, og man er ikke kjent med at det noen gang tidligere har forekommet at en som har fått rettskraftig dom mot seg i løsningssak har overdradd eiendommen videre til andre. Situasjonen er forskjellig fra de tilfeller hvor overdragelse til bedre odelsberettigede skjer fra den som løsningssaken er rettet mot under sakens gang.

Utgangspunket er at det foreligger rettskraftig dom for at Trygve plikter å skjøte eiendommen til Sven. Olav og Torjus kan ikke bygge noen rett på den skjøtning som fant sted i ettertid, og det har ingen betydning at disse har fått tinglyst grunnbokshjemmel på bakgrunn av skjøtet. Det er rettskraftig avgjort at Trygves odelsrett er tapt i forhold til Sven, og den etterfølgende skjøtningen til onklene er klart rettsstridig. Disse kan ikke bygge noen rett på overdragelsen. Dette må også antas å følge av Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 11. april 1991. Kjæremålsutvalget har vist til at herredsretten i sin tid bygget sin avvisningskjennelse på at Sven ikke kunne trekke Olav og Torjus inn i odelsløsningssaken etter at denne var rettskraftig avgjort, og har erklært seg enig i dette.

Dertil kommer at transaksjonen var proforma og innebar en misbruk av odelsrett, idet transaksjonen ikke hadde annet formål enn å hindre at Sven skulle få gården.

Spørsmålet om behovet for å angripe herredsrettens frifinnelse av Trygve i en situasjon der man nå også har reist eget odelssøksmål mot Olav og Torjus, har vært vurdert. Man har funnet å måtte anvende rettsmidler mot avgjørelsen for å sikre seg mot at det selv etter en rettskraftig dom mot Olav og Torjus skulle bli gjort innsigelser på det grunnlag at hensynet til Trygve er til hinder for skjøtning til Sven. Etter alle de viderverdigheter som har vært i saken, har man ikke villet risikere ytterligere tidsspille og omkostninger. Sven må etter omstendighetene ha rettslig interesse i å få dom for den påstand som nå er nedlagt. Påstanden er endret fra et krav om skjøtning av eiendommen, slik den lød for herredsretten, til et krav om samtykke til at eiendommen skjøtes til Sven av Olav. Påstandene er utformet i samsvar med den påstand som ble nedlagt i et tilsvarende sakskompleks som har vært behandlet av domstolene, jfr. Rt-1959-1106 og RG-1963-409.

Sven Runestad har nedlagt slik påstand:

"1. Kari Runestad og Jan Kristian Runestad v/verge Kari Runestad dømmes til å samtykke i at Olav K. Runestad oppfyller Ryfylke herredsretts dom av 13. mars 1992 om at eiendommen gnr. 37 bnr. 4 i Finnøy blir overskjøtet til Sven Runestad senest den 1. september 1993 mot betaling kr 475000,- med fradrag av panteheftelser som måtte være påheftet eiendommen etter 11. august 89.

2. Kari Runestad og Jan Kristian Runestad v/verge tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Av saksomkostningene svares 18% renter p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse."

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Trygve Runestad fikk tinglyst hjemmelen til odelseiendommen gnr. 37 bnr. 4 på grunnlag av arv etter testament fra sin onkel Ole M. Runestad som døde i 1985. Selv om det var Ole M. som hadde hjemmelen til eiendommen, ble gården drevet i fellesskap med hans yngre søsken Serina (mor til Trygve), Olav K. og Torjus. I likhet med Ole M. hadde også Olav K. og Torjus satt inn Trygve som enearving i sine respektive testamenter.

I 1985 skjedde det helt uventede at Sven reiste løsningssak mot Trygve. Ingen hadde tenkt seg at dette kunne skje. Han flyttet allerede i 1926 til en annen gård som familien da kjøpte på Nedre Trevland. Denne gården er siden overtatt av en eldre bror på skifte etter foreldrene. Sven giftet seg i 1938, og har siden bodd på en annen gård i Fogn som han har drevet sammen med sin ektefelle. Sven har knapt vært på Runestad etter krigen, og løsningssaken kom som nevnt overraskende.

Det bestrides at overskjøtningen til onklene i 1989 representerer et misbruk av odelsretten, eller at den var proforma. Overdragelsen var heller ikke rettsstridig. Allerede i tilsvaret til Ryfylke herredsrett av 28. juni 1985 ble det tilkjennegitt at dersom Sven ikke trakk odelssaken tilbake, ville det bli overveid å overdra gården til Svens eldste gjenlevende bror Olav K. Runestad, eventuelt ham og hans to søsken som da bodde på gården. Det ble videre tilkjennegitt at dersom Sven skulle få medhold i løsningssaken, så ville Olav K. Runestad kreve gården på odel fra sin yngre bror, og han ville således ikke kunne få overta gården i noe fall.

Det var ikke noe påfallende ved at man i 1989, etter at lagmannsrettens dom vedrørende tvisten etter odelsloven §21 var nektet fremmet til Høyesterett, overskjøtet eiendommen til Olav og Torjus. Det som var rettskraftig avgjort var bare at odelsloven §21 ikke var til hinder for at Sven løste eiendommen på odel fra Trygve. Hva som er rettskraftig avgjort må avgjøres på bakgrunn av domsslutningen sett i sammenheng med premissene. For øvrig var det ved den tidligere avgjørelse gått frem etter odelsloven §64, idet tvisten vedrørende odelsloven §21 var blitt avgjort særskilt. Saken var ikke avsluttet ved lagmannsrettens dom og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse. Et odelssøksmål er ikke avsluttet før det foreligger fravikelseskjennelse, og overdragelsen var påberopt som en ny innsigelse mot løsningskravet som ikke tidligere var rettskraftig avgjort, jfr. odelsloven §69 tredje ledd. Det er ikke noe spesielt ved at en odelseiendom overdras videre til en bedre odelsberettiget under løsningssaken, og denne var som nevnt ikke avsluttet.

Herredsretten har med rette frifunnet Trygve under henvisning til at Olav og Torjus hadde tinglyst hjemmel til eiendommen, og i denne situasjonen kunne ikke Sven få dom for at Trygve plikter å skjøte eiendommen til ham. Avgjørende er om overdragelsen var reell, om den hadde et aktverdig formål. Hvis det er tilfelle, så skal han frifinnes.

Med den påstand som nå er nedlagt for lagmannsretten, må resultatet uansett bli frifinnelse. Kari Helene Runestad har ikke på noe tidspunkt hatt hjemmel til eiendommen, og en dom som pålegger henne å samtykke i at Olav overskjøter eiendommen til Sven har ingen mening.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Sven Runestad dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsretten med 18% rente p.a. fra dommens forkynnelse."

I ankesak nr. 92-0810 har de ankende parter i det vesentlige anført:

Herredsretten har tatt feil når den synes å ha lagt til grunn at Trygves overdragelse av eiendommen til Olav og Torjus i august 1989 er i strid med Gulating lagmannsretts rettskraftige dom 27. januar 1989. Om dette vises til de anførsler som er gjort gjeldende i ankesak nr. 90-0407.

Videre bestrides at overdragelsen kan settes til side som proforma eller fordi den innebærer misbruk av odelsrett. Det kan etter omstendighetene ikke få betydning at kjøpesummen ikke er betalt. Trygve var innsatt som testamentsarving etter begge onklene, som var barnløse. Han var derfor sikret og så ikke noe behov for å kreve kjøpesummen utbetalt. At overdragelsen var reell, følger også av at både Olav og Torjus har drevet gården etter overdragelsen. Ved vurderingen her må det også ses hen til at det reelt sett ikke var spørsmål om noen endring av en allerede etablert tilstand, idet de begge også tidligere hadde bodd på gården og vært med på å drive denne.

Endelig bestrides at odelsretten er preskribert. En eventuell preskripsjonsfrist kan tidligst begynne å løpe fra det tidspunkt da det var klart at lagmannsrettens dom var rettskraftig, dvs. fra 16. mai 1989 da Kjæremålsutvalget nektet anken fremmet til Høyesterett.

Det foreligger flere rettslige grunnlag for at odelsretten ikke kan anses preskribert i forhold til Olav og Torjus. For det første utskytes preskripsjonsfristen etter odelsloven §40 annet ledd til det tidspunkt da det finner sted en reell bruksovertaking. Trygve overtok aldri bruket. Dette var for risikabelt på bakgrunn av Svens løsningssøksmål. Overgang av odelseiendom ved testamentsarv må betraktes som en frivillig overdragelse i relasjon til denne bestemmelse i odelsloven.

Etter odelsloven §40 tredje ledd løper det ikke preskripsjonsfrist dersom odelsløseren ikke oppfyller de vilkår om bo- og driveplikt som følger av loven §27. Etter odelsloven §27 annet ledd hadde Trygve plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år og å bo der og drive den i fem år. Trygve hadde ikke mulighet til å bosette seg der fordi det eneste våningshuset på gården var bebodd av hans onkler. Han ble derfor fortsatt boende i Stavanger, og han drev heller ikke eiendommen i den tiden løsningssaken verserte for domstolene selv om han jevnlig ga en hjelpende hånd til sine onkler. Dette innebærer at preskripsjonsfristen ikke kan anses utløpt før 22. mai 1991, idet arveovergangen til Trygve ble tinglyst 22. mai 1985.

Endelig må reelle hensyn føre til at odelsretten ikke kan anses preskribert. Trygve var i en slik odelsrettslig posisjon at hans onkler måtte ha lov til å avvente utfallet av den løsningssak som Sven hadde reist mot ham. Onklene hadde begge satt ham inn som enearving etter testament, og de hadde da ikke foranleding til å reise odelssøksmål mot ham. Det må være rett å se det slik at Trygve ved arvefallet i 1985 ikke fikk "full hjemmel", men bare en betinget sådan. Onklene bodde på gården, og Trygve var jevnlig der og arbeidet minst en gang pr. uke. De hadde ingen rimelig foranledning til å anlegge odelssøksmål mot sin testamentsarving.

Lagmannsretten må ved vurderingen også legge vekt på det forhold at de to som i dag bor på gården, Olav og Serina, er henholdsvis 82 og 84 år gamle. Det er klart urimelig at disse skal måtte flytte nå. Svens tid vil komme, idet det på sikt ikke er andre og bedre odelsberettigede enn han. Jan Kristian Runestad vil neppe være interessert i å ta gården på odel, og Sven har sterkere odelsrett enn han.

Det tilbudet som er fremsatt om fortsatt å få lov til å bo på gården, har Olav K. Runestad ikke funnet akseptabel. Dersom herredsrettens dom blir stadfestet, vil han flytte fra gården.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Olav K. Runestad og Jan Kristian Runestad ved sin verge frifinnes.

2. Sven Runestad dømmes til å betale saksomkostninger til Olav K. og Jan Kristian Runestad ved sin verge både for herredsrett og lagmannsrett med 18% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse."

Ankemotparten Sven Runestad har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig og må stadfestes. Overskjøtningen skjedde i strid med rettskraftig avgjørelse av løsningssaken i Trygves disfavør. Om dette vises til anførslene i ankesak 90-0407. Overdragelsen innebar også misbruk av odelsrett. Sven erklærte allerede ved løsningssakens innledning at de tre søsknene som da bodde på gården fortsatt skulle få bo der så lenge de levde mot vedlikehold av huset og forsikring av dette. Dette tilbudet har siden vært opprettholdt, og det gjelder fortsatt. Sven krever fravikelse overfor Olav K. Runestad, men de to gjenlevende søsken Olav og Serina kan få bo i våningshuset. Ved vurderingen av spørsmålet om misbruk av odelsrett må man spørre seg hvilken hensikt overskjøtningen i 1989 hadde dersom det ikke var å forhindre at Sven skulle få eiendommen i samsvar med dommen. Olav og Torjus var sikret rett til å bli boende resten av sin levetid, og på bakgrunn av onklenes høye alder er det utelukket at skjøtningen kunne ha landbruksmessig formål. Ingen av dem hadde heller arvinger, og eiendommen ville derfor uansett tilfalle Sven på sikt.

Uavhengig av ovennevnte anførsel gjelder at de ankende parters odelsrett er preskribert. Fristen løper her fra tinglysning av arvefallet, og den utløp derfor allerede i mai 1987. Dette følger av odelsloven §40 første ledd. Odelsloven §40 annet ledd får ikke anvendelse, idet det her var en odelsberettinget som hadde fått overført hjemmel til eiendommen. Grunnbokhjemmel på grunnlag av testamentsarv er heller ikke frivillig overdragelse i relasjon til denne bestemmelsen. Det bestrides at odelsloven §40 tredje ledd får noen betydning for preskripsjonsspørsmålet. Trygve hadde ikke søkt om dispensasjon fra bo- og driveplikten. Dersom man ser det slik at han misligholdt bo- og driveplikten etter odelsloven §27 annet ledd, kan preskripsjonsfristens løp under ingen omstendighet ha blitt forskjøvet lenger enn til ett år etter tinglysning av arvefallet, dvs. 22. mai 1986. De ankende parters odelsrett er derfor uansett senest preskribert i mai 1988.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Ryfylke herredsretts dom stadfestes, dog således at fravikelsestidspunktet settes til senest 1. september 1993.

2. Olav K. Rundestad, Kari Runestad og Jan Kristian Runestad ved verge tilpliktes in solidum å betale saksomkostningene for lagmannsretten. Av saksomkostningene svares 18% renter p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse."

Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens dom av 13. mai 1992 må stadfestes i ankesak nr. 92-810, og at herredsrettens dom (kjennelse) av 08. oktober 1990 må stadfestes i ankesak nr. 90-0407.

Frifinnelsen av Trygve Runestad i slutningens pkt. 2 skulle rettelig ha vært avgjort ved dom, uten at dette får noen betydning.

Det er nær sammenheng mellom de to sakene, og de faktiske og rettslige spørsmål griper inn i hverandre på en slik måte at lagmannsretten har funnet det praktisk med en felles drøftelse.

Slik lagmannsretten ser på saken, er hovedspørsmålet om Trygve Runestad hadde adgang til å skjøte eiendommen til sine onkler Olav og Torjus i august 1989. Situasjonen var da at det forelå såvel rettskraftig odelsovertakst som rettskraftig avgjørelse av løsningskravet i det odelssøksmål som Sven hadde reist mot Trygve i juni 1985. Som herredsretten riktig har påpekt, var også spørsmålet om fravikelse avgjort i lagmannsrettens rettskraftige dom av 27. januar 1989. Som også fremhevet av herredsretten står man her overfor en rettskraftig dom på fullbyrdelse av odelsløsningskravet mellom Sven og Trygve.

Det legges til grunn at det prosessuelt sett ikke var noe til hinder for at lagmannsretten avsa dom med slik domsslutning som er referert foran. Saken lå her annerledes an enn det som var tilfelle i den sak som ble pådømt av Høyesterett inntatt i Rt-1990-1210. I den saken var forholdet at det ikke var avholdt odelstakst på det tidspunkt da løsningskravet ble avgjort av herredsretten, og dommen gikk ut på utferdigelse av skjøte mot å få utbetalt løsningssum fastsatt ved fremtidig odelstakst. Når forholdet var at løsningsspørsmålet i medhold av odelsloven §64 var utskilt til egen behandling og ble avgjort separat, var det ikke adgang til dette.

I denne saken er forholdet som nevnt at det forelå rettskraftig odelsovertakst på det tidspunkt da herredsretten avsa dom i tvisten om løsningskravet. Av rettsbok for Ryfylke herredsrett av 6. mai 1986 med odelstakst fremgår at Trygve ikke hadde gjort innsigelser mot Svens odelsløsningsrett. Således var på dette tidspunktet løsning ikke påstått nektet etter odelsloven §21. Innsigelse mot løsningskravet basert på odelsloven §21 ble først reist etter at det forelå rettskraftig odelsovertakst. I et prosesskrift av 4. august 1987 begjærte Trygve Runestads daværende prosessfullmektig, h.r. advokat Jan Årstad, berammet rettsmøte etter odelsloven §69 under henvisning til at saksøkte ikke var villig til å overdra eiendommen til saksøkeren frivillig, og det ble uttrykkelig påberopt at løsning burde nektes etter odelsloven §21.

Bestemmelsen i odelsloven §69 har stått sentralt i partenes prosedyre for lagmannsretten, jfr. gjengivelsen av partenes anførsler foran. Lagmannsretten er ikke enig i den forståelse av bestemmelsen som advokat Årstad har gjort gjeldende på vegne av sine parter. Av bestemmelsen fremgår at det, når odelstaksten er blitt endelig, skal berammes rettsmøte til avslutning av løsningssaken. §69 annet ledd fastslår at saken slutter med fravikelseskjennelse dersom saksøker ikke gjør gjeldende noen innsigelse mot løsningskravet, eller dersom løsningskravet tidligere er fastslått ved rettskraftig dom. I bestemmelsens tredje ledd er det gitt anvisning på at saken fortsetter etter de vanlige reglene for tvistemål dersom saksøkte har "motsegner mot løysingskravet, som ikkje er avgjorde tidlegare". I disse tilfeller vil saken ende med dom.

Det fremgår av de opplysninger som er fremlagt at herredsretten opprinnelig inntok en avvisende holdning til en fortsettelse av løsningssaken der Trygves skjøtning til onklene Olav og Torjus skulle være tema og der disse ble trukket inn som parter. Når saken likevel fortsatte, antar lagmannsretten at dette skjedde fordi Trygve pretenderte at det forelå en ny innsigelse mot løsningskravet som ikke tidligere var rettskraftig avgjort, jfr. odelsloven §69 tredje ledd første punktum. Som det fremgår av det foranstående ble saken avvist i forhold til Olav og Torjus, og da med den begrunnelse at det ikke var anledning til å trekke disse inn i odelsløsningssaken etter at denne var rettskraftig avgjort. Kjæremålsutvalget ga sin tilslutning til dette i kjennelsen av 11. april 1991.

Lagmannsretten er ikke kjent med at domstolene tidligere er blitt forelagt et tilfelle som dette, hvor en odelsberettiget som har fått løsningskrav rettskraftig avgjort i sin disfavør skjøter eiendommen til andre og presumtivt bedre odelberettigede. Lagmannsretten er enig med Sven Runestad i at dette er en helt annen situasjon enn den hvor eiendommen overdras til bedre odelsberettiget fra saksøkte under en verserende løsningssak. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke utledes noe fra de tilfeller i rettspraksis hvor slik overdragelse har funnet sted.

Slik lagmannsretten forstår odelsloven §69, angir "løysingskravet" rammen for hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende. Det er nok så at innsigelsene basert på skjøtningen til Olav og Torjus i august 1989 var nye i den forstand at de ikke tidligere hadde vært gjort gjeldende i saken. Avgjørende må imidlertid her være at innsigelser på et slikt grunnlag fremsatt på et tidspunkt hvor det var rettskraftig avgjort at Sven hadde krav på å løse eiendommen fra Trygve, faller utenfor rammen av odelsloven §69 tredje ledd. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke tillegges vekt at Trygve tidligere hadde tilkjennegitt at overdragelse til onklene kunne bli aktuell dersom Sven ikke frafalt løsningskravet. Når slik skjøtning ikke ble foretatt før løsningskravet var rettskraftig avgjort i Trygves disfavør, var han avskåret fra å skjøte eiendommen til sine presumtivt bedre odelsberettigede onkler. Herredsretten har med rette forkastet de nevnte innsigelser fremmet etter odelsloven §69.

Den forståelse av odelsloven §69 som lagmannsretten her har redegjort for, synes også å være best i samsvar med Kjæremålsutvalgets avgjørelse av 11. april 1991.

Etter lagmannsrettens oppfatning følger det allerede av det som her er lagt til grunn at Olav og Torjus ikke kan bygge noen rett på skjøtningen, og at kravet på dom for skjøtning fra Olav K. Runestad må tas til følge. Etter omstendighetene finner lagmannsretten imidlertid også grunn til å knytte noen bemerkninger til anførslene om proforma overdragelse samt preskripsjon etter odelsloven §40.

Det er etter bevisførselen på det rene at kjøpesummen kr 475000,- ikke ble betalt i Trygves levetid. Formuleringen i skjøtet av 11. august 1989 "som er avgjort på omforenet måte", er derfor ikke dekkende for realiteten.

Det er under ankeforhandlingen opplyst av Olav K. Runestad at han innbetalte halvparten av kjøpesummen i desember 1992 til Kari Helene Runestad som på dette tidspunkt satt i uskifte etter Trygve. Utbetalingen var etter det opplyste foranlediget av krav fra skattefogden om innbetaling av arveavgift. Etter de opplysninger som ellers foreligger, må lagmannsretten videre legge til grunn at skjøtningen ikke førte til endringer vedrørende driften av eiendommen som manifesterte seg utad. Olav og Torjus, som på skjøtningstidspunktet var henholdsvis 79 og 75 år, fortsatte å bo på gården. Maskinslåtten er det i de senere årene naboen Jan Svein østhus som har tatt seg av. Han har også hatt en del kviger som har beitet på gården. Olav og Torjus har tatt seg av noe manuell slått på gården, samt innhøstning av bær m.m.

Lagmannsretten kan vanskelig se det annerledes enn at skjøtningen i august 1989 skjedde for å hindre Sven i å løse eiendommen i henhold til rettskraftig dom i løsningssaken. Selv om Olav og Trygve også kan ha sett seg tjent med overskjøtningen, kan lagmannsretten ikke se at man står overfor en reell eiendomsoverdragelse.

Anførslene knyttet til spørsmålet om preskripsjon etter odelsloven §40 reiser flere og til dels vanskelige rettslige spørsmål. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å foreta en detaljert og fullstendig drøftelse av samtlige av de spørsmål som har stått sentralt i partenes prosedyre. Etter omstendighetene finner man likevel å ville knytte noen bemerkninger til denne side av saken.

Spørsmålet om odelsloven §40 annet ledd er anvendelig i de tilfeller der hjemmelsovergang skjer på grunnlag av testament, er så vidt lagmannsretten kan se ikke løst i rettspraksis. Spørsmålet er om slik overgang er "friviljug overdraging". Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmålet, idet odelsretten for Olav og Torjus under enhver omstendighet må antas å være preskribert senest 22. mai 1988. Dette må etter lagmannsrettens oppfatning følge av odelsloven §40 tredje ledd sammenholdt med bestemmelsens første og annet ledd anvendt på de konkrete forhold i saken. Det er på det rene at Trygve ikke søkte om dispensasjon fra bo- og driveplikten etter odelsloven §27 annet ledd. Det er videre på det rene at han fortsatt ble boende i Stavanger og at han heller ikke drev gården på annen måte enn at han jevnlig reiste og besøkte sin mor og sine onkler og i den forbindelse hjalp til på gården. Han har da ikke oppfylt vilkåret om bo- og driveplikt, jfr. odelsloven §40 tredje ledd første punktum, og preskripsjonsfristen må som nevnt senest anses utløpt 22. mai 1988. Gode grunner kan tale for at preskripsjon i dette tilfellet løper fra tinglysningsdato, og preskripsjonsfristen løp da ut allerede 22. mai 1987.

Lagmannsretten finner det klart at den subsidiære anførselen bygget på reelle hensyn, jfr. foran, ikke kan føre frem.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens dom må stadfestes i ankesak 92-0810. Herredsretten har gitt dom for at Olav og Torjus plikter å utstede skjøte til Sven, samt at de plikter å fravike eiendommen. Overdragelsen skal etter domsslutningen skje mot betaling av kr 475000,- idet den rettskraftige odelsovertaksten er lagt til grunn også i forholdet til Olav og Torjus. Slik forholdene her ligger an, har lagmannsretten ikke noe å bemerke til dette, og denne side av saken har heller ikke vært omtvistet for lagmannsretten.

Fravikelsestidspunktet er i herredsrettens dom satt til 14. april 1993. Dette må endres, og påstanden for lagmannsretten går på 1. september 1993. Av odelsloven §70 annet ledd annet punktum fremgår at fravikelse "som hovudregel" skal settes til førstkommende 14. april. Det er adgang til å fravike denne hovedregel, og de ankende parter har ikke gjort gjeldende innsigelser særskilt til fravikelsestidspunktet. Påstanden vil på denne bakgrunn bli tatt til følge.

De ankende parter har gjort gjeldende at man ved vurderingen også må se hen til at de to som i dag bor på gården, Olav og Serina, er henholdsvis 82 og 84 år gamle, og at det vil være klart urimelig at de skal måtte fraflytte eiendommen nå. Til dette bemerker lagmannsretten at Sven Runestad også under ankeforhandlingen har opprettholdt sitt tidligere tilbud om at begge kan bo på gården så lenge de lever, mot et visst vedlikehold av huset. Lagmannsretten har forståelse for at dette ikke fremstår som en fullt ut tilfredsstillende løsning for dem, men kan ikke se at det på bakgrunn av rene rimelighetshensyn er adgang til å fravike det resultat som man er kommet til etter avgjørelse av de rettslige spørsmål sakene har reist.

Det gjenstår etter dette for lagmannsretten å ta stilling til Sven Runestads krav i ankesak nr. 90-0407 om at Kari Runestad og Jan Kristian Runestad skal dømmes til å samtykke i at Olav K. Runestad oppfyller Ryfylke herredsretts dom av 13. mars 1992 om skjøtning til ham. Herredsrettens frifinnelse av Trygve Runestad må ses på bakgrunn av den påstand som var nedlagt for herredsretten om plikt for Trygve til å skjøte eiendommen til Sven. Herredsretten har begrunnet frifinnelsen med at Trygve ikke lenger hadde hjemmel til eiendommen.

I ankeerklæringen var det nedlagt en endret påstand som gikk på at Trygve skulle dømmes til å skaffe Sven skjøte på eiendommen mot betaling av takstsummen kr 475000,-. Påstanden er så under ankeforhandlingen igjen endret.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å ta denne påstand til følge. Heller ikke kan man se at det er behov for en dom med slikt innhold overfor Kari Runestad og Jan Kristian Runestad ved vergen Kari Runestad. Det foreligger rettskraftig dom overfor Trygve Runestad om at han plikter å skjøte eiendommen til Sven Runestad, og Trygve Runestads rettsetterfølgere er forpliktet i henhold til dommen.

Sven Runestad har vist til at det i det sakskompleks som er omhandlet i dommene inntatt i Rt-1959-1106 og RG-1963-429 ble avsagt dom etter et slikt mønster. Her var imidlertid forholdet at eiendommen var blitt overdradd etter at takst var avholdt, men før løsningsspørsmålet var blitt rettskraftig avgjort. Det var da ikke naturlig å gi dom for plikt til å skjøte eiendommen, slik det er gjort i nærværende sak. Dette er derfor en annen situasjon enn den som foreligger her.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens dom må stadfestes for så vidt gjelder frifinnelsen av Trygve Runestad. For ordens skyld tilføyer man at dette ikke har noen betydning for realiteten i saken, jfr. bemerkningene ovenfor.

Anken i ankesak nr. 92-0810 har vært forgjeves, og omkostningsspørsmålet for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen og tilkjenner saksomkostninger i samsvar med innlevert omkostningsoppgave på kr 22300,- hvorav kr 300,- utgjør utgifter. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det etter det resultat lagmannsretten er kommet til ikke grunn til å endre.

Anken i ankesak nr. 90-0407 har også vært forgjeves, og omkostningsspørsmålet for lagmannsretten reguleres også her av tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kan heller ikke her se grunn til å fravike hovedregelen om tilkjennelse av saksomkostninger til ankemotparten. Advokat Årstad har innlevert omkostningsoppgave pålydende kr 25300,-, hvorav kr 300,- utgjør utgifter. Lagmannsretten finner at det arbeid som særskilt har vært nødvendig å utføre i denne saken, er klart mindre omfattende enn for ankesak nr. 92-0810. De sentrale spørsmål har reist seg - og vært gjenstand for behandling - i sistnevnte sak. På dette grunnlag fastsettes omkostningene skjønnsmessig til kr 12650,-, jfr. tvistemålsloven §176.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre. Av hensyn til kravet om renter av tilkjent beløp, må det utformes ny slutning.

For begge ankesaker kommer utgifter til meddommere i tillegg. Disse vil bli fordelt på ankesak nr. 92-0810 og ankesak nr. 90-0407 i forholdet 2:1.

Avgjørelsene i begge ankesaker er enstemmig.

Slutning

I ANKESAK NR. 90-0407:

1. Herredsrettens kjennelse (dom), slutningens punkt 2, stadfestes.

2. Sven Runestad betaler i saksomkostninger for herredsretten til Kari Helene Runestad i uskiftet bo etter Trygve Runestad og Jan Kristian Runestad ved verge Kari Helene Runestad kr 20500,- - kronertjuetusenfemhundre 00/100 - med tillegg av 18% renter fra 14 dager etter dommens forkynnelse, samt saksomkostninger for lagmannsretten med kr 12650,- kronertolvtusensekshundreogfemti 00/100 -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Slutning i ankesak nr. 92-0810:

1. Olav K. Runestad, Kari Helene Runestad i uskiftet bo etter Trygve Runestad og Jan Kristian Runestad ved verge Kari Helene Runestad, dømmes til å utstede skjøte til Sven Runestad på eiendommen gnr. 37 bnr. 4 i Finnøy, og fravike eiendommen 1. september 1993 mot at Sven Runestad betaler kr 475000,- - kronerfirehundreogsyttifemtusen 00/100 - med fradrag av mulige heftelser påført eiendommen av Olav K. og Torjus Runestad eller sistnevntes rettsetterfølgere.

2. Olav K. Runestad, Kari Helene Runestad og Jan Kristian Runestad ved verge Kari Helene Runestad, dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til Sven Runestad med kr 27890,- - kronertjuesjutusenåttehundreognitti 00/100 - med tillegg av 18 % renter fra 14 dager etter dommens forkynnelse, samt saksomkostninger for lagmannsretten med kr 22300,- - kronertjuetotusentrehundre 00/100 -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.