Rt-1959-1106

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-11-07
Publisert:	Rt-1959-1106
Stikkord:	Odelsløsningssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 148 B/1959
Parter:	Finn Bryde (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just) mot Halvdan A. Hellenæs (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg). Prosessvarslet: Trygve Kongshaug (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg).
Forfatter:	Bendiksby, Endresen, Leivestad, Schei, Skau
Lovhenvisninger:

Dommer Bendiksby: I odelsløsningssak anlagt av Finn Bryde mot Halvdan A. Hellenæs avsa Larvik herredsrett den 25. september 1957 dom med slik domsslutning:

«H. A. Hellenæs dømmes til å skaffe Finn Bryde skjøte på eiendommene Amundrød, g.nr. 136 b.nr. 1 og Rødbøl, g.nr. 40 b.nr. 1 og 10, alle i Hedrum, mot betaling av takstsummen kr. 142 500 med fradrag av eventuelle påhvilende heftelser. H. A. Hellenæs tilpliktes å fravike eiendommen innen faredag 14. april 1958.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hellenæs påanket dommen til Agder lagmnansrett. Ved lagmannsrettens dom av 13. september 1958 ble Hellenæs frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Finn Bryde har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet bevist, at overdragelsen av odelseiendommene i 1955 fra Hellenæs til Trygve Kongshaug var proformaverk og odelssvik.

Finn Bryde har nedlagt følgende påstand:

«Larvik herredsretts dom av 25. september 1957 stadfestes, dog således at den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos ankemotparten for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Halvdan A. Hellenæs har nedlagt påstand om frifinnelse og at han tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sandefjord byrett til avhøring av partene. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke kan se har noen betydning og som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Som det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner er det to spørsmål i saken: For det første om Finn Bryde har odelsrett. For det annet om salget av odelsgodset i 1955 fra Hellenæs til Trygve Kongshaug var reelt, slik at eiendommen på en for Bryde bindende måte er gått over til Kongshaug, som har bedre odelsrett enn Bryde.

Med hensyn til det første spørsmål er jeg - som herredsretten og lagmannsretten - kommet til det resultat at Bryde har

Side:1107

odelsrett, og jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som disse retter har gitt. Jeg kan ikke finne noe holdepunkt for å anta at det før skjøtningen av eiendommen til Erik Eriksen i 1872 var foretatt noe skifte mellom Hans Eriksen Amundrøds enke og arvinger, hvorunder det var truffet noen endelig bestemmelse om hvordan det skulle forholdes med eiendommen.

Når det dernest gjelder det andre spørsmålet - om skjøtningen i 1955 fra Hellenæs til Kongshaug var en reell eiendomsoverdragelse, slik at Bryde er avskåret fra å løse eiendommen - er jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, men vil utdype den på enkelte punkter.

Jeg går da tilbake til 1940 da Hellenæs første gang ble eier, idet han fikk skjøte fra Hans E. Eriksen. I forbindelse med denne overdragelse er det av interesse å nevne at Hellenæs hadde betinget seg garanti mot odelsløsning i den form, at han holdt tilbake 10 000 kroner av den kjøpesum som Hans E. Eriksen skulle ha.

Hans E. Eriksen hadde en tid før krigen fraskilt og solgt til Olav Haakestad et areal av eiendommen på ca. 69 mål. I 1942 kjøpte Hellenæs dette fra Haakestad. Hans E. Eriksens bror, Nils Eriksen, reiste da odelssak mot Hellenæs. Søksmålet gjaldt bare de nevnte 69 mål, derimot ikke den eiendom som Hellenæs hadde kjøpt av Hans E. Eriksen og som hans garanti mot odelsløsning knyttet seg til. Under behandlingen av odelssaken i forliksrådet ble det sluttet forlik som gikk ut på, at Nils Eriksen frafalt søksmålet mot at Hellenæs betalte ham et beløp svarende til 10 prosent av den kjøpesum Hellenæs hadde betalt Haakestad.

Jeg nevner også at Hellenæs har opplyst at han har fått overdratt fra Nils Eriksen et areal på ca. 110 mål jord og skog, som Nils hadde fått fraskilt eiendommen og overdratt til seg samtidig med at broren Hans E. Eriksen overtok resten av eiendommen etter faren.

I 1944 innledet Finn Bryde odelssøksmål mot Hellenæs. Søksmålet gjaldt bare den eiendom som Hellenæs hadde kjøpt av Hans E. Eriksen, idet Brydes odelsrett til de arealer som Hellenæs hadde kjøpt av Haakestad og Nils Eriksen, var preskribert. Kort tid etterat Bryde hadde innledet saken, reiste Nils Eriksen odelssak mot Hellenæs om den samme eiendom. Nils Eriksen hadde bedre odelsrett enn Bryde, og Bryde måtte derfor vike for ham. Hellenæs erkjente Nils Eriksens rett til å løse eiendommen, og resultatet ble at Nils Eriksen fikk skjøte den 1. juni 1949. Saken ble likevel fortsatt og avsluttet med fravikelseskjennelse den 6. juni samme år. Jeg innskyter her at Hellenæs den 11. juni 1944 hadde frafalt Hans E. Eriksens garanti mot odelsløsning og betalt ham de 10 000 kroner som var holdt tilbake av kjøpesummen.

Nils Eriksen overtok ikke bruken av eiendommen, men bortforpaktet den straks etter overtagelsen til Hellenæs.

Allerede den 17. juni 1949 fremsatte Nils Eriksen begjæring

Side:1108

om odelsfrigjøringsskjønn for å få erklært odelsfrie visse deler av eiendommen til tomter for sagbruk, høvleri og annet treforedlingsanlegg m.v. Ved overskjønn som ble holdt den 8. desember 1949 ble begjæringen i det vesentlige tatt til følge, og betydelige arealer, hvoriblant den tomt som hovedbygningen sto på, ble erklært odelsfrie. For hovedbygningens vedkommende var begrunnelsen at den skulle tjene som bolig for bedriftens disponent. Det var Hellenæs som drev bedriften, og det kan ikke være noen tvil om at odelsfrigjøringen ble satt i verk etter initiativ fra ham og bare i hans interesse. Det kan her nevnes at Hellenæs i april 1946 - etterat Bryde og Nils Eriksen hadde reist odelssaken - hadde fremsatt begjæring om odelsfrigjøring av de samme deler av eiendommen, men denne begjæring førte ikke frem.

Det neste ledd i utviklingen var at Nils Eriksen den 30. desember 1949 - altså bare ca. et halvt år etterat han hadde fått skjøte på eiendommen - skjøtet den til Hellenæs' sønn, Kjell Hellenæs. Nils fikk ved transaksjonen en fortjeneste på 20 000 kroner. Skjøtet til Kjell Hellenæs ble først tinglyst den 31. mars 1954. Samtidig ble det tinglyst skjøte datert 5. mars 1954 fra Kjell Hellenæs til faren, H. A. Hellenæs. Kjell Hellenæs var på denne tid meget syk og døde kort tid etterpå. Jeg må gå ut fra at når tinglysingen av skjøtet fra Nils Eriksen til Kjell Hellenæs ble utsatt så lenge som tilfellet var, så var grunnen den at Hellenæs ikke ønsket at Bryde og mulige andre odelspretendenter skulle få kjennskap til overdragelsen.

Selve begivenhetsforløpet viser at Nils Eriksen, som i 1944 allerede var en mann på 72 år, ikke hadde noen interesse av eiendommen, men at han brukte sin odelsrett til fordel for Hellenæs. Man må gå ut fra at han ikke hadde noen tanke om selv å bli sittende med eiendommen da han i 1944 gjorde sin odelsrett gjeldende i strid med Bryde, men at han handlet i forståelse med Hellenæs for å hindre Bryde i å løse eiendommen og derved oppnå det som var målet for Hellenæs, nemlig at han skulle bli sittende med eiendommen.

Da Bryde ble kjent med at eiendommen var skjøtet tilbake til Hellenæs, reiste han på ny odelssøksmål. Som nevnt i herredsrettens domsgrunner var den videre utvikling at Hellenæs, etterat odelstakst var holdt, skjøtet eiendommen til Trygve Kongshaug og samtidig opprettet forpaktningskontrakt med ham. Det er denne overdragelse saken gjelder.

Herredsretten har i den utstrekning som er nødvendig gjengitt innholdet av skjøtet og forpaktningskontrakten. For sammenhengens skyld finner jeg det nødvendig å trekke frem de momenter jeg mener er av særlig betydning, selv om det i noen grad blir gjentagelser av det som herredsretten har anført til begrunnelse av resultatet:

Jeg nevner først at Hellenæs har forklart at det var han som gjorde henvendelse til «sin venn Trygve Kongshaug» for å få ham med på ordningen.

Side:1109

Når det gjelder innholdet av ordningen peker jeg på det som herredsretten har nevnt om at overdragelsen til Kongshaug skjedde til en meget lav pris, 50 000 kroner, sammenlignet med odelstaksten, 112 000 kroner. Før salget til Kongshaug hadde Hellenæs begjært overtakst, idet han mente at undertaksten var for lav. Overtaksten kom til en verdi på 142 500 kroner. Jeg finner det her av betydning å presisere at Kongshaug ikke i det hele tatt har lagt penger i eiendommen, idet kjøpesummen ble avgjort ved utstedelse av en avdragsfri pantobligasjon til Hellenæs. Hellenæs har opplyst at Kongshaug «ikke hadde den nødvendige kapital».

Jeg legger dernest vesentlig vekt på at Kongshaugs rådighet over eiendommen - så vel juridisk som faktisk - er beklippet og begrenset i meget vesentlig grad til fordel for Hellenæs og hans rettsetterfølgere. Her springer det i første rekke i øynene at Hellenæs har betinget seg forkjøpsrett «til samme pris kr. 50 000 med tillegg av påkostninger og forbedringer». Forkjøpsretten gjelder ikke bare for Hellenæs selv, men også for senere eiere av eiendommen Amundrød (dvs. de deler av den samlede eiendom Hellenæs sitter igjen med). Ved forkjøpsretten har Hellenæs sikret seg et effektivt vern mot at Kongshaug selger eiendommen. Det er videre klart at en forkjøpsrett av dette innhold, sammen med det forhold at Hellenæs har pant i eiendommen for hele kjøpesummen, også vil gjøre det vanskelig for Kongshaug å disponere eiendommen på annen måte, f. eks. ved belåning, med mindre Hellenæs er villig til å medvirke. Det kan her også nevnes at det på eiendommen hefter to pantobligasjoner til Den norske Creditbank på tilsammen 750 000 kroner, utstedt og tinglyst i 1954, så vidt jeg forstår til sikkerhet for Hellenæs' gjeld til banken. Hellenæs har under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at disse to obligasjoner «kan avlyses når som helst, da dette er ordnet med banken», men etter det som er opplyst er de enda ikke avlyst, og det er i hvert fall bemerkelsesverdig at Hellenæs i forbindelse med skjøtningen ikke påtok seg noen forpliktelse til å få dem slettet og at Kongshaug heller ikke krevet dette. Så lenge obligasjonene hefter på eiendommen, vil også de være en vesentlig hindring for enhver disposisjon fra Kongshaugs side.

Kongshaug har aldri brukt, eller bodd på, eiendommen, idet han som herredsretten har nevnt, samme dag som overdragelsen fant sted, bortforpaktet den til Hellenæs for en tid av 10 år og deretter på vanlig oppsigelse. Etter kontrakten har Hellenæs «disposisjonsrett over hele eiendommen, men er ikke berettiget til å hugge i eiendommens skog til salg, men kun til nødvendige reparasjoner og brensel». Det er opplyst at skogen skal drives for Kongshaugs regning. Etter overdragelsen er det hugget en gang. Det var Hellenæs som foresto driften, men nettoutbyttet, vel 2000 kroner, ble godskrevet Kongshaug i mellomregnskapet med Hellenæs.

Som før nevnt var det Hellenæs, ikke Kongshaug, som tok

Side:1110

initiativet til ordningen. Det er opplyst at Kongshaug i forbindelse med ordningen fikk et kontant lån på 5000 kroner av Hellenæs. Videre får han forpaktningsavgift med 2300 kroner pr. år, men skal etter det som er opplyst under prosedyren på den annen side betale renter av pantobligasjonen med 3 1/2 prosent p. å., dvs. 1750 kroner pr. år. Jeg innskyter her at en fremlagt kontoutskrift viser at han er belastet renter med 2250 kroner pr. år, svarende til 4 1/2 prosent. Endelig er han, som nevnt, blitt godskrevet nettoutbyttet av hugsten i skogen med vel 2000 kroner.

Etter min oppfatning gir opplysningene i saken, når de sees i sammenheng, grunnlag for å fastslå at man her ikke har å gjøre med en reell eiendomsoverdragelse. Allerede innholdet av skjøtet og forpaktningskontrakten peker sterkt i denne retning. Og når man ser ordningen i lys av de transaksjoner som Hellenæs foretok sammen med Nils Eriksen da Bryde første gang gjorde sin odelsrett gjeldende, og som endte med at Hellenæs ble sittende med eiendommen, blir det ytterligere understreket at skjøtningen av eiendommen fra Hellenæs' side ikke har vært ment som en realitet, men bare som ledd i et arrangement med sikte på å hindre Bryde i å løse eiendommen, og således oppnå at Hellenæs fortsatt kunne bli sittende med den. Noen annen mening kunne transaksjonen fornuftigvis ikke ha. Det er heller ingen grunn til å tvile på at Kongshaug har vært innforstått i dette.

Etter resultatet finner jeg at Hellenæs må betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for slik

dom:

Herredsrettens dom stadfestes med disse endringer:

Halvdan A. Hellenæs tilpliktes å fravike eiendommen innen faredag 14. april 1960.

I saksomkostninger betaler Halvdan A. Hellenæs til Finn Bryde 6000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Schei og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Hans Stenberg Nilsen med domsmenn Anker Foldvik, Gunnar Tanggård og Jørgen Aanerød):

Hvalskytter Finn Bryde. Oslo, har ved forliksklage av 30. juli 1954 innledet odelssak mot brukseier H. A. Hellenæs, Hedrum, for å få løst på odel eiendommene Amundrød, g.nr. 136 b.nr. 1 og Rødbøl, g.nr. 40 b.nr. 1 og 10. alle i Hedrum. Forlik kom ikke i stand og odelstakst ble holdt 28. september 1954. Overodelstakst ble holdt 3. juni 1955. Ved denne ble eiendommens verdi satt til kr. 142 500, hvorav kr. 40 000 for skogen. Overodelstaksten ble påanket til Høyesterett, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25. januar 1956 ble anken nektet fremmet i medhold av rl. §373 tredje ledd nr. 1.

Løsningssak ble deretter reist ved stevning av 9. februar 1956.

Side:1111

Eiendommene var i mellomtiden blitt solgt til Trygve Kongshaug ved skjøte av 18. mai 1955. Under henvisning til rl. §65 ble Kongshaug trukket inn i saken ved prosessvarsel av 9. februar 1956 (samtidig som stevningen). Kongshaug er også odelsberettiget til eiendommen.

Partene er under hovedforhandlingen blitt enige om at odelserververe til eiendommen er Hans Eriksen og hustruen Marte Marie Fransdatter. Hans Eriksens skjøte på g.nr. 136, b.nr. 1 ble tinglyst 10. juni 1845. Skjøtet på g.nr. 40 b.nr. 1 (hvorfra b.nr. 10 er utgått) ble tinglyst 11. desember 1845. Hans Eriksen døde 24. april 1863. Det er uenighet om hvorvidt Hans Eriksens enke, Marte Fransdatter, ble sittende i uskiftet bo med eiendommen inntil den i 1872 ble skjøtet til sønnen Erik Eriksen. Retten vil senere komme nærmere tilbake til dette spørsmål. Skjøtet til Erik Eriksen er datert 21. og 22. oktober 1872. Fra skjøtet hitsettes: «Vi undertegnede enke og myndige arvinger etter avdøde gårdbruker og skibsreder Hans Eriksen Amundrød, nemlig jeg Marthe Marie Fransdatter, avdødes enke, jeg kaptein i - - -, jeg skibsfører I. M. Bryde, gift med datteren Karen Nicolea Eriksen, - - - tilstår og vitterliggjør at have solgt og avhendet, likesom vi herved til våres medarving avdødes sønn Erik Eriksen selger, skjøter og aldeles overdrager våres eiende gårde, nemlig - - -».

Karen Nicolea Eriksen (Bryde) er saksøkeren Finn Brydes bestemor, og det er fra henne saksøkeren utleder sin odelsrett.

Fra Erik Eriksen gikk eiendommen til Hans E. Eriksen, som overdro den til saksøkte, H. A. Hellenæs, ved skjøte tgl. 6. februar 1941. Saksøkeren reiste i den anledning odelssøksmål. Slikt søksmål ble imidlertid også reist av Nils Amundrød som hadde bedre odelsrett, og i forbindelse med odelssaken ble skjøte utstedt til ham.

Ved skjøte datert 30. desember 1949, tgl. 31. mars 1954, ble eiendommen overdratt til saksøktes sønn Kjell Hellenæs for kr. 63 000. Ved skjøte av 5. mars, tgl. 31. mars 1954, har Kjell Hellenæs overdratt eiendommen for samme pris til saksøkte. Odelssak ble deretter innledet, og senere er eiendommen som nevnt tidligere overdratt til Trygve Kongshaug for kr. 50 000 ved skjøte tgl. 1. juni 1955.

Hellenæs hevder videre at overdragelsen til Kongshaug er reell og at han - Hellenæs - derfor må frifinnes. Han har vist til at Kongshaug har betalt kr. 50 000 for eiendommen. Kjøpesummen ble gjort opp ved en pantobligasjon som er rentebærende med 3,5 prosent pr. år. Eiendommen er riktignok forpaktet til Hellenæs ved forpaktningskontrakt av 18. mai 1955, men dette er et ordinært forpaktningsforhold hvoretter Hellenæs må betale forpaktningsavgift. At Hellenæs også har betinget seg forkjøpsrett til eiendommen ved forbehold inntatt i skjøtet av 18. mai 1955 til Kongshaug, kan ikke være av avgjørende betydning for bedømmelsen av forholdet mellom Hellenæs og Kongshaug. Fra forpaktningskontrakten skal hitsettes:

«2. Forpaktningstiden - - - gjelder i 10 år - - - og videre med alminnelig oppsigelse - - -

3. Forpakteren har disposisjonsrett over hele eiendommen, men er ikke berettiget til å hugge i eiendommens skog til salg, men kun til nødvendige reparasjoner og brensel.

4. Forpakteren er forpliktet til å vedlikeholde husebygningene - - -.

5. Forpaktningsavgift er omforenet til kr. 2300 pr. år - - -.»

Side:1112

Retten finner videre å kunne legge til grunn at saksøkte H. A. Hellenæs fremdeles må ansees som reell eier av de eiendommer saken gjelder. Allerede selve overdragelsen til Kongshaug tyder på at det ikke foreligger et reelt salg, idet prisen han betalte synes temmelig lav. Eiendommen ble til tross for at det før skjøteutstedelsen 18. mai 1955 forelå odelstakst som anslo eiendommens verdi til kr. 112 000, solgt for bare kr. 50 000. Straks etter skjøtningen - 3. juni 1955 - ble eiendommens verdi ved overodelstakst anslått til kr. 142 500. Man vil i den forbindelse fremheve at overodelstaksten var begjært av Hellenæs selv, idet han mente odelstaksten var for lav.

Man vil også påpeke at Kongshaug foruten å få en billig gård, også fikk gjøre opp kjøpesummen på gunstig måte ved utstedelse av en pantobligasjon med 3.5 prosent rente.

Retten vil dessuten nevne at det etter det opplyste var (og fremdeles er) tinglyst panteheftelser på eiendommen for i alt kr. 750 000 da Kongshaug kjøpte, og etter rettens mening synes det uvanlig om Kongshaug dersom han hadde vært reelt interessert i eiendommen, ville kjøpe en eiendom med så vidt store panteheftelser i forhold til eiendommens verdi og som fortsatt skulle hvile på eiendommen.

I tillegg til de momenter som her er nevnt må fremheves som avgjørende, at Hellenæs til tross for salget fortsatt har bruksrett til eiendommen og at han har forkjøpsrett, slik at Kongshaug ikke uten videre kan benytte sin grunnbokhjemmel til å selge eiendommen.

Forpaktningskontrakten som delvis er gjengitt tidligere, er utformet som en vanlig forpaktningskontrakt, men det hindrer ikke at retten får inntrykk av at det med hensyn til bruk og eierforhold vedkommende eiendommen ikke er skjedd noen forandringer i og med overdragelsen til Kongshaug. Riktignok er den forpaktningsavgift Hellenæs skal betale større enn det rentebeløp Kongshaug må ut med i forbindelse med oppgjøret av kjøpesummen (kr. 2300 mot kr. 1750), men differansen på kr. 550 pr. år som er Kongshaugs reelle fordel ved å ha fått kjøpt eiendommen, kan ikke sees å harmonere med den fortjeneste han etter vanlige forhold kunne ha hatt av en eiendom verdsatt til kr. 142 500.

Etter en helhetsvurdering av de relevante omstendigheter - ikke minst at man har savnet en fyldestgjørende begrunnelse fra Hellenæs for at han solgte en del av en større samlet driftsenhet og til en lav pris - er retten således kommet til at Hellenæs fremdeles må ansees som reell eier. Under disse omstendigheter må Bryde være berettiget til å påstå dom overfor Hellenæs selv om han - Hellenæs - ikke nå har grunnbokhjemmel til eiendommen. Dommen mot Hellenæs må gå ut på at han tilpliktes å skaffe skjøte, jfr. Skeies Odelsrett side 239. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, kst. lagdommer, sorenskriver Olaf Fjalstad og byfogd K. Høvde):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om at Trygve Kongshaug som den 18. mai 1955 fikk skjøte på odelsgodset, er bedre odelsberettiget enn Finn Bryde. - - -

I henhold til det anførte er også lagmannsretten kommet til det resultat at Finn Bryde har sin odelsrett i behold.

Side:1113

Når det gjelder spørsmålet om overdragelsen av odelsgodset den 18. mai 1955 til Trygve Kongshaug er reell eller ikke, vil lagmannsretten Innledningsvis bemerke at den ankende part kjøpte odelsgodset høsten 1940. Han hadde da store påkostninger på den del av eiendommen som nå omfattes av odelsretten - en del av eiendommen er ved skjønn i 1949 erklært fritt for odel - bl.a. bygget han ny forpakterbolig og ny driftsbygning. Disse bygninger er felles for odelsgodset og hans øvrige eiendom som tilsammen utgjør en driftsenhet. Han måtte se i øynene at han - hvis odelsløsningssaken førte frem - ville bli stående uten forpakterbolig og uten driftsbygning for sin gjenværende eiendom som bl.a. omfatter ca. 190 mål innmark. Han måtte i tilfelle bygge ny forpakterbolig og ny driftsbygning, noe som ville medføre en utgift for ham som oversteg odelstaksten. Han ville altså i realiteten måtte avstå odelsgodset uten erstatning og til og med få ytterligere utgifter i tillegg.

Herredsretten anfører i sin dom at den savner en fyldestgjørende begrunnelse fra Hellenæs for hvorfor han solgte en større del som sin driftsenhet til så lav pris som anført i skjøtet av 18. mai 1955.

Lagmannsretten savner ikke noen slik begrunnelse. Den ankende part har forklart at han mente seg bedre tjent med å selge den til lav pris og få de rettigheter som forpaktningskontrakten hjemler enn å måtte avstå den til takstbeløpet.

Lagmannsretten finner - etter å ha sett på forholdene på åstedet - denne forklaring naturlig og rimelig. Den ankende part har videre sagt at han befant seg i en tvangssituasjon og retten finner også det forståelig. En ser det for øvrig slik at den ankende part var berettiget til å foreta de disposisjoner over odelsgodset som han selv måtte ønske - bortsett fra slike forbud som er nevnt i loven - og han kunne derfor ha gitt bort eiendommen hvis han hadde villet. At hensikten med dispesisjonene har vært å hindre ankemotparten i å benytte sin odelsrett, spiller ingen rolle i denne forbindelse. Overdragelsen behøver ikke av den grunn være pro forma.

Den ankende part har forklart at odelsgodset nå tilhører Trygve Kongshaug. Kongshaug kan selge det om han vil og gjør han ikke det, vil det ved Kongshaugs død gå over på hans arvinger. Han har videre forklart at det ikke eksisterer noen avtale mellom ham og Kongshaug i tillegg til eller ved siden av det som er sagt i skjøtet og forpaktningskontrakten av 18. mai 1955.

Idet en bygger på den ankende parts forklaring, en forklaring som ikke er bestridt av motparten og hvis riktighet bestyrkes av andre i saken foreliggende opplysninger, bl.a. det som lagmannsretten kunne iaktta under åstedsbefaringen, er man - etter en samlet vurdering av forholdene - kommet til det resultat at skjøtet av 18. mai 1955 inneholder en reell eiendomsoverdragelse og ikke er noen tom formalitet. En peker i denne forbindelse også på at den ankende part regelmessig har betalt forpaktningsavgiften, at Trygve Kongshaug har betalt renter av den pantobligasjon han utstedte for kjøpesummen og at den ankende part har betalt Kongshaug for tømmer som er levert fra skogen i odelsgodset. At betalingene er avgjort ved et mellomregnskapsforhold mellom den ankende part og Trygve Kongshaug, tillegges i denne forbindelse ingen betydning. - - -

Side:1114