LA-1992-305
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-04 |
| Publisert: | LA-1992-00305 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett Nr.: 91-00064. - Agder lagmannsrett LA-1992-00305 A. Saken heves, se HR-1993-00037 |
| Parter: | Ankende part: Sørbø Trelast A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Eddie Årstad) Ankemotpart: Swedoor A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat F.W. Heimbeck). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. lagdommer Tore-Jarl Christensen 3. Eks.ord. lagdommer Finn Elseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Kommisjonsloven (1916) §46, §76, Avtaleloven (1918) §36 |
Tirsdag 12. januar 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 4. februar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder en eneforhandlers krav om erstatning etter oppsigelse av forhandleravtalen.
Nedre Telemark herredsrett avsa den 15. desember 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Swedoor A/S v/styrets formann dømmes til å betale til Sørbø Trelast A/S kr 326.469,- - trehundreogtyvesekstusenfirehundreogsekstinikroner med tillegg av 18 % rente p.a. fra forkynnelsen av stevningen.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Når det gjelder saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til herredsrettens dom.
Advokat Eddie Årstad har på vegne av Sørbø Trelast A/S påanket dommen til Agder lagmannsrett. Advokat F.W. Heimbeck har på vegne av Swedoor A/S imøtegått anken og motanket, idet det hevdes at ankemotparten er idømt erstatning for salg som firmaet var berettiget til å foreta. Ankeforhandling ble holdt i Skien 12. og 13. januar 1993. For den ankende part møtte adm. dir. Yngvar Christian Gardum sammen med prosessfullmektigen. For ankemotparten møtte adm. dir. Egil Wold sammen med prosessfullmektigen.
Den ankende part har i hovedsak gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som er inntatt i herredsrettens dom. Anførslene kan sammenfattes slik:
Da partene fornyet kontrakten i 1986, var det enighet om at kontrakten skulle gjelde så lenge Swedoor A/S hadde avtale med Norgros A/S, jfr. kontraktens pkt. 6. Dette må forstås slik at så lenge det eksisterer et kontraktsforhold mellom Swedoor A/S og Norgros A/S, gjelder også kontrakten mellom Swedoor A/S og Sørbø Trelast A/S. Det var derfor ikke tilstrekkelig som oppsigelsesgrunn at Swedoor A/S sa opp Norgros-avtalen, idet det etter kort tid ble inngått ny avtale med Norgros A/S. Den nye avtalen er nærmest identisk med den gamle. Det er likevel ikke avgjørende om det er noen forskjell. For øvrig var oppsigelsen av Norgros-avtalen rent proforma og ble gjort utelukkende for å kunne gå til oppsigelse av kontrakten mellom partene.
Det var Swedoor A/S som utformet kontraktens ordlyd for så vidt angår varigheten. Sørbø Trelast A/S hadde ønsket en tidsbegrenset avtale. Det må derfor legges til grunn at partene ved kontraktsinngåelsen var av den oppfatning at kontrakten ikke skulle kunne sies opp så lenge Norgros-avtalen besto.
Det er for lagmannsretten ikke anført at en forhandlerkontrakt som ikke er tidsbegrenset, og heller ikke har bestemmelser om adgang til oppsigelse, er uoppsigelig. En oppsigelse forutsetter imidlertid saklig grunn, jfr. Rt-1991-395. Videre vises til at endring av et avtaleforhold etter avtaleloven §36, forutsetter en ekstrem ubalanse i forholdet mellom partene.
Swedoor A/S har ikke kunnet påvise noen saklig grunn for å gå til oppsigelse av kontrakten. Den markedssvikt som er påberopt, var tilnærmet lik svikten i markedet generelt. Det er ikke dokumentert at svikten var et Sørbø-fenomen. Heller ikke er det dokumentert at Sørbø Trelast A/S på noen måte har forsømt seg vis vis Swedoor A/S. Sørbø Trelast A/S har f.eks. invitert til revidering av direktekunde-listen, men uten å få svar på dette. Sørbø Trelast A/S kunne ikke nedlegge veto mot utvidelse/endring av listen, men kunne nekte å godta nye direktekunder når det var saklig grunn for dette.
Kontrakten gjelder derfor fortsatt, og Sørbø Trelast A/S har krav på erstatning for det direktesalg i Rogaland som Swedoor A/S har foretatt i strid med kontrakten. Avgjørende for spørsmålet om salget er skjedd i Rogaland, jfr. kontraktens pkt. 1, er om varene ble benyttet på byggeplasser i Rogaland, og ikke hvor det firma som kjøpte varene, var hjemmehørende.
Samlet utgjør det urettmessige salget til og med desember 1992 kr 17.535.159, inkludert det beløp som ankemotparten har erkjent. Selve erstatningen må omfatte 6 % Norgros-bonus og 3 % ekstra rabatt i henhold til kontraktens post 4. Lagerholdsrabatten må kunne kreves tatt i betraktning selv om Sørbø Trelast A/S ikke sto for disse salgene, idet dette ikke har hatt noen innvirkning på kostnadene knyttet til administrasjon, lagerhold etc. Bedriften måtte opprettholde den samme administrasjon og lagerkapasitet som ellers. Fortjenesten som er gått tapt, ville ha variert noe fra kunde til kunde, blant annet avhengig av hvor store leveranser det var tale om. På denne bakgrunn kreves en gjennomsnittlig erstatning med 10 % av det urettmessige salget.
Sørbø Trelast A/S har nedlagt slik påstand:
I anken:
"1. Swedoor A/S tilpliktes å betale en erstatning oppad begrenset til kr 1.753.515 for kontraktsbrudd til Sørbø Trelast A/S med 18 % årlig rente fra forkynnelsen av stevningen.
2. Oppsigelsen av kontrakten datert 10. oktober 1990 kjennes ugyldig.
3. Swedoor A/S v/styrets formann dømmes til å betale sakens fulle omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
I motanken:
Sørbø Trelast A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Ankemotparten har fremholdt at herredsrettens dom er riktig for så vidt gjelder spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen av forhandlerkontrakten. Ankemotparten har på dette punkt henholdt seg til sine anførsler for herredsretten og det som er kommet til uttrykk i herredsrettens premisser. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Oppsigelsen av kontrakten med Sørbø Trelast A/S var rettmessig og dermed gyldig.
En kontrakt som dette, må - med en rimelig oppsigelsesfrist - kunne sies opp uten grunn. Det er således en fri oppsigelsesadgang, og for øvrig må kommisjonsloven §46 kunne gis analogisk anvendelse i et forhandlerforhold som det er tale om i dette tilfellet. Det vises til at bestemmelsene om opphør av kommisjonsforhold er gitt anvendelse i agenturforhold, jfr. §76.
Swedoor A/S hadde imidlertid saklig grunn til å gå til oppsigelse av kontrakten under henvisning til problemene som hadde oppstått i markedet, og fordi resultatene som Sørbø Trelast A/S hadde oppnådd, ikke var tilfredsstillende sammenlignet med det som kunne forventes. For å få en høyere markedsandel, var det nødvendig å endre salgsopplegget og blant annet gå over til mer direktesalg. Dette innebar at man måtte søke å unngå unødvendige og fordyrende mellomledd. Sørbø Trelast A/S var ikke villig til å akseptere dette og nektet å gå med på en utvidelse/endring av listen over direktekunder. Videre var samarbeidsforholdet blitt vanskelig som følge av uberettigede angrep mot Swedoors regionsjef fra ledelsen i Sørbø Trelast A/S.
Subsidiært anføres at kontrakten må forstås slik at partene hadde en gjensidig oppsigelsesrett med 12 måneders varsel. Kontraktens pkt. 6 om opphør er svært uklar. Partene synes å ha glemt eller rasjonalisert bort en bestemmelse om oppsigelsesadgang. Det må derfor innfortolkes en oppsigelsesadgang med en passende frist.
Det erkjennes at det er skjedd uberettiget salg til fem firmaer. Disse er Karl Frøyland A/S, Skårland A/S, Leif Hbert A/S, Nordia A/S og Sørheim. Samlet utgjør salgene kr 682.433, hvilket bør tilsi en erstatning på kr 48.867. Ved erstatningsutmålingen skal Norgros-bonusen på 6 % tas i betraktning, derimot ikke lagerholdsrabatten på 3 %. Ettersom salget har skjedd direkte til kundene, har Sørbø Trelast A/S blitt spart for utgifter til administrering av salget, lagerhold, distribusjon etc. Besparelsen for Sørbø Trelast A/S utgjør mer enn 3 %, og firmaet har følgelig heller ikke krav på nevnte rabatt som var ment å dekke slike omkostninger. Hva den tapte fortjenesten utgjør, er noe usikkert. Dette skyldes blant annet at det ikke kan legges til grunn at Sørbø Trelast A/S ville ha oppnådd de samme salg som Swedoor A/S gjorde. Videre ville fortjenesten ikke alltid ha vært den samme. En gjennomsnittlig fortjeneste på 6 % vil imidlertid være godt betalt. 10 % som den ankende part krever, vil være altfor høyt. Det er knapt noen i byggebransjen i dag som oppnår en slik fortjeneste.
Swedoor har nedlagt slik påstand:
I anken og motanken:
"1. Swedoor A/S frifinnes mot å betale til Sørbø Trelast A/S kr 48.867.
2. Swedoor A/S tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder spørsmålet om oppsigelsen var kontraktsstridig. Det legges således til grunn at Swedoor A/S var berettiget til å si opp forhandlerkontrakten. Lagmannsretten finner at Swedoor A/S hadde saklig grunn til å gå til oppsigelse under henvisning til problemene som hadde hadde oppstått i markedet og slutter seg til ankemotpartens anførsler på dette punkt. For øvrig vises til herredsrettens begrunnelse, som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til. Det er etter dette unødvendig å ta stilling til spørsmålet om oppsigelsen av Norgros-avtalen i seg selv ville ha vært tilstrekkelig som oppsigelsesgrunn. Det samme gjelder med hensyn til ankemotpartens anførsel om at det var fri oppsigelsesgrunn i et tilfelle som dette.
I motsetning til herredsretten finner imidlertid lagmannsretten ikke sannsynliggjort at Swedoor A/S har foretatt uberettiget salg utover de tilfeller som er erkjent.
Det er positivt nevnt i kontrakten hvilke kunder som kunne kjøpe direkte av Swedoor A/S. Salg til alle andre kunder i Rogaland måtte skje via Sørbø Trelast A/S. Det må likevel legges til grunn at ved endring av eierforhold og eventuell omstrukturering i det enkelte firma, ville Swedoor A/S kunne forsette direktesalget når det i realiteten var tale om den samme virksomhet som tidligere. Ved vurderingen av om det var naturlig å anse det nye firmaet som en fortsettelse av det gamle, kan det således ikke legges avgjørende vekt på om nye personer/eierinteresser hadde overtatt, og heller ikke om virksomheten fortsatte i de samme lokaler som tidligere. Under henvisning til dette, må Trefa A/S i relasjon til kontraktens bestemmelse om direktesalg anses som en fortsettelse av A/L Trefa, slik ankemotparten har anført. Trefa A/S fortsatte virksomheten i de samme lokaler, dels med det samme personalet, og førte de samme produkter som tidligere. Det samme gjelder Tretek A/S i forhold til G. Block Wathne A/S, idet Tretek A/S må anses som en fortsettelse av firmaet som tidligere utgjorde produksjonsbedriften til G. Block Wathne A/S, og som selskapets medarbeidere overtok i 1990. Det legges til grunn etter bevisførselen at Swedoor A/S hadde rett til å selge direkte til nevnte produksjonsbedrift.
Når det gjelder de øvrige salg som den ankende part hevder er kontraktsstridige, kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Det tilføyes at når kontraktens pkt. 1 nevner "salg i dette distrikt", må dette forstås slik at det var ment salg til kunder som var hjemmehørende i Rogaland, og ikke slik at bestemmelsesstedet/byggeplassen hvor varene skulle benyttes, var avgjørende. Dette er av betydning spesielt i relasjon til Hellvik Trelast A/S og Vestlandske Bygg A/S. I disse tilfellene var salgene foretatt til bedrifter i henholdsvis Vest-Agder og Hordaland. Selv om Swedoor A/S skulle kjenne til at varene skulle videreselges til kunder i Rogaland og benyttes der, kan ikke dette føre til noen annen forståelse av kontrakten.
I tillegg til det salg som for herredsretten ble påstått å være urettmessig, har den ankende part for lagmannsretten anført at det er tale om ytterligere salg til ikke navngitte kunder med til sammen ca 1.400.000 kroner. Heller ikke på dette punkt kan den ankende part gis medhold, idet det ikke finnes sannsynliggjort at det dreier seg om direktesalg som Swedoor A/S har foretatt i strid med kontrakten.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, er lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning med mer enn det som er erkjent av ankemotparten. Beløpet, kr 48.867, utgjør ca 7 % av det direktesalg som Swedoor A/S ikke var berettiget til å foreta. Noe tap utover dette er ikke sannsynliggjort.
Det finnes ikke sannsynliggjort at Sørbø Trelast A/S ville ha fått alle salgsoppdragene som Swedoor A/S urettmessig har foretatt, idet det ikke kan ses bort fra at enkelte av kundene ville ha valgt andre løsninger enn å kjøpe av Sørbø Trelast A/S. Dette må ses på bakgrunn av den endrede situasjon i byggebransjen, som blant annet hadde gjort kundene mer kostnadsbevisste og opptatt av å unngå fordyrende mellomledd. Videre tas i betraktning at det i enkelte tilfeller var tale om direkteleveranser, som således ikke ville ha gått via lageret til Sørbø Trelast A/S. Dette antas riktignok ikke i vesentlig grad å ha vært kostnadsbesparende for bedriften, men vil likevel få betydning for erstatningsutmålingen under henvisning til kontraktens pkt. 4. Ifølge denne bestemmelsen var Sørbø Trelast A/S innstilt på å avstå lagerholdsrabatten på 3 % ved direkteleveranser, riktignok etter avtale i hvert enkelt tilfelle. Videre nevnes at fortjenesten varierte, blant annet var den avhengig av hvor store leveranser det dreide seg om.
Sørbø Trelast A/S har forgjeves anvendt anke, og bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Motanken har ført frem, og i samsvar med tvistemålsloven §172, jfr. §180 annet ledd, bør den ankende part erstatte motpartens omkostninger også i anledning motanken. Advokat F.W.Heimbeck har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 53.400, hvorav salæret utgjør kr 50.000. Lagmannsretten finner salærkravet for høyt og antar at det passende bør settes til kr 40.000. Det er tatt i betraktning at advokat F.W. Heimbeck prosederte saken også for herredsretten. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 43.400.
Herredsrettens omkostningsoppgave opprettholdes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Swedoor A/S dømmes til å betale 48.867 - førtiåttetusenåttehundreogsekstisju - kroner til Sørbø Trelast A/S, med tillegg av 18 % rente fra forkynnelsen av stevningen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sørbø Trelast A/S til Swedoor A/S 43.400 - førtitretusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.