Rt-1991-395
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-16 |
| Publisert: | Rt-1991-395 (138-91) |
| Stikkord: | Kontraktsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 55B/1991, nr 170/1989 |
| Parter: | Mandal Byggeservice A/S (Advokat Bernt Albert) mot Lisemette Køkken A/S (Advokat Stein Erikstad). |
| Forfatter: | Lund, Sinding-Larsen, Bugge, Tjomsland, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Kommisjonsloven (1916) §52, §68 |
Dommer Lund: Saken gjelder en eneforhandlers erstatningskrav etter oppsigelse av forhandleravtalen.
Den 19. juni 1981 ble det inngått forhandleravtale mellom det danske selskap "Lisemette Inventar ApS" - i avtalen kalt " Lisemette køkken" - som produserer kjøkken, bad og garderober - og byggmester Toralf Skuland, Mandal. Gjennom avtalen ble Skuland gitt enerett til å forhandle selskapets produkter i Vest-Agder. Avtalen, som var utformet av det danske selskap, inneholdt ingen bestemmelse om oppsigelse da den oppsigelsesklausul som opprinnelig var foreslått i avtaleformularet ble strøket av partene ved avtaleinngåelsen. Skulands rettigheter og forpliktelser etter avtalen ble senere overtatt av Mandal Byggeservice A/S hvor Skuland var eneaksjonær og enestyre. I 1982 ble det danske selskap omdannet til aksjeselskapet "Lisemette Køkken A/S", heretter kalt Lisemette. Omdannelsen foranlediget at det ble inngått en ny eneforhandleravtale - "Forhandleraftale 2" - med Mandal Byggeservice A/S den 29. august 1984. Avtalen var i det som er av betydning for denne sak likelydende med avtalen av 19. juni 1981. En likelydende oppsigelsesklausul som den Lisemette hadde foreslått i avtalen av 1981, ble også denne gang strøket av partene i forbindelse med avtaleslutningen.
I brev av 18. februar 1986 sa Lisemette opp avtalen til opphør 1. mai samme år, under henvisning til at man var blitt kjent med at Mandal Byggeservice var i ferd med å avvikle sin forretning og dessuten forhandlet "Kvik Køkkener", og til at "...der bør være plads til en Lisemette Køkken forhandler i Kristiansand". Samtidig ble det opplyst at man ønsket å inngå et samarbeid med Foss Elektriske i Kristiansand. Mandal Byggeservice protesterte mot oppsigelsen, fremholdt at den ikke hadde saklig grunnlag og varslet erstatningskrav. I brev av 7. mai 1986 tilbød Lisemette at forhandleravtalen kunne fortsette på visse vilkår, blant annet at Mandal Byggeservice aksepterte Lisemettes samarbeid med Foss Elektriske som eneforhandler i Kristiansand. Etter forhandlinger mellom partene ga Mandal Byggeservice den 23. juni 1986 uttrykk for ikke lenger å kunne fortsette som Lisemettes salgsrepresentant, og for at saken kunne løses ved at Lisemette etterga en fordring på ca 30.000 danske kroner. Lisemette mente imidlertid å ha vesentlig mer til gode. Tvisten om partenes løpende mellomværende endte med at Lisemette tok ut stevning ved Mandal byrett med krav om at Mandal Byggeservice skulle betale DKK 96.008,10 med renter. Mandal Byggeservice påstod seg frifunnet mot å betale DKK 27.174,56 og reiste motsøksmål med krav om erstatning for tap ved kontraktsstridig oppsigelse med DKK 165.000.
Mandal byrett - sorenskriveren med meddommere - avsa den 12. desember 1987 dom med slik domsslutning:
"I søksmål og motsøksmål
Mandal Byggeservice A/S tilkjennes av Lisemette Køkken A/S DKK 50.000,- -femtitusenkroner- .
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byrettens premisser viser at beløpet i domsslutningen fremkommer som en differanse mellom domsbeløpet i hovedsøksmålet, DKK 94.289, og det erstatningsbeløp Mandal Byggeservice ble tilkjent i motsøksmålet - "...i størrelsesorden DKK 145.000". Byrettens domsslutning burde ha inneholdt resultatet i begge søksmål.
Byrettens dom ble av Lisemette påanket til Agder lagmannsrett. Anken var i realiteten begrenset til byrettens avgjørelse i motsøksmålet. Partene anmodet imidlertid om at lagmannsretten utformet domsslutning også i hovedsøksmålet og nedla likelydende påstander på dette punkt, påstander lagmannsretten tok til følge.
Agder lagmannsrett avsa den 20. mars 1989 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
Mandal Byggeservice A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av byrettens dom å betale Lisemette Køkken A/S DKK - 94.289 - fireognittitusentohundreogåttini - danske kroner med tillegg av 2 - to - prosent rente pr. påbegynt måned fra 1. juli 1987 til betaling skjer.
I motsøksmålet:
Lisemette Køkken A/S frifinnes.
I begge søksmål:
Saksomkostninger idømmes ikke."
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Mindretallet ville tilkjenne Mandal Byggeservice en erstatning som tilsvarte domsbeløpet i hovedsøksmålet.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene. Lagmannsrettens avgjørelse i motsøksmålet er av Mandal Byggeservice påanket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Mandal Byggeservice har sammenfatningsvis anført:
Forhandleravtalen av 29. august 1984 var - som den forutgående avtalen av 1981 - uoppsigelig så lenge den ikke ble misligholdt av Mandal Byggeservice. Selv om en forhandleravtale som utgangspunkt kan sies opp også når dette ikke er uttrykkelig avtalt, gjelder ikke det her, hvor partene ved å stryke den foreslåtte oppsigelsesklausul nettopp har ment at avtalen skulle være uoppsigelig. Dette hadde sin naturlige og spesielle bakgrunn i at byggmester Skuland skulle introdusere Lisemette kjøkken på det norske marked, noe som forutsatte betydelige investeringer. Han ville derfor være beskyttet mot oppsigelse.
Under alle omstendigheter måtte det kreves tungtveiende saklige grunner for å si opp avtalen, og slike grunner forelå ikke. Mandal Byggeservice var ikke i ferd med å avvikle sin forretning. Heller ikke var selskapet forutsatt bare å skulle selge Lisemette kjøkken eller å skulle åpne eget utsalgssted i Kristiansand. Salgsutviklingen var meget god. Oppsigelsen var tvert imot illojal. Den skyldtes i realiteten utelukkende at Foss Elektriske hadde krevet rett til eneforhandling i hele Vest-Agder. Omtrent på det tidspunkt oppsigelsen ble sendt, mottok Lisemette også de første bestillinger fra Foss Elektriske, noe som viser at det mellom disse da var inngått en slik eneforhandleravtale. Kontrakten med Mandal Byggeservice ble følgelig ikke engang respektert i oppsigelsestiden, som for øvrig var altfor kort, mindre enn to og en halv måned. Det måtte i hvert fall kreves en oppsigelsesfrist på 6 måneder.
Den kontraktsstridige oppsigelsen ble ikke trukket tilbake og kan heller ikke anses "reparert" gjennom det tilbud om endringsavtale som ble fremsatt i brev av 7. mai 1986. Endringsforslaget kan heller ikke ses isolert fra at Lisemette i de senere forhandlinger også krevet rett til - etter ett år - å si opp kontrakten med tre måneders varsel.
Det tap som kreves erstattet refererer seg til tapt dekningsbidrag i 4 måneder, kr 110.000. Til dette kommer tapte investeringer i et dataanlegg, kr 40.000. Tap ved denne investering kan kreves dekket etter analogi fra kommisjonsloven §52 selv om oppsigelsen anses rettmessig. Tilsvarende gjelder erstatning for opparbeidete verdier i form av goodwill som må settes til kr 65.000 pr år. Etterprovisjon i tre måneder, kr 85.000, kan kreves etter analogi fra kommisjonsloven §68 og i henhold til alminnelige rettsgrunnsetninger.
Det kan ikke stilles strenge krav til dokumentasjon av tap. I denne forbindelse må det ses hen til at påstandsbeløpet er svært begrenset, vesentlig mer begrenset enn det tap som under alle omstendigheter må antas å være lidt.
Mandal Byggeservice A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Lisemette Køkken A/S dømmes til å betale Mandal Byggeservice A/S D.kr 144.289,- med tillegg av 2 % rente pr. påbegynt mnd. fra 1. juli 1987 til betaling skjer.
2. Mandal Byggeservice A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Lisemette Køkken A/S har sammenfatningsvis anført:
Den bevisbedømmelse og rettsanvendelse lagmannsrettens flertall har lagt til grunn er korrekt. Saken må avgjøres etter en helhetsvurdering i lys av vanlig forretningsmessig praksis. I tilslutning til lagmannsretten understrekes at saken ikke gjelder spørsmålet om oppsigelsen av 18. februar 1986 var kontraktsstridig - denne oppsigelsen ble trukket tilbake -, men om Mandal Byggeservice måtte finne seg i at Lisemette inngikk avtale med en ny forhandler i Kristiansand. Det var en klar forutsetning mellom partene i forbindelse med avtaleinngåelsene i 1981 og 1984 at Skuland måtte sørge for en tilfredsstillende omsetning i dette området. Skuland viste at han var innforstått med denne forutsetning gjennom sine forsøk på å etablere salg i Kristiansands-området i 1984 og - etter anmodning fra Lisemette - i 1985. Etter at disse forsøk slo feil, måtte Lisemette være berettiget til å kreve at Mandal Byggeservice aksepterte en ny forhandler i Kristiansand. Kravet om dette ble likevel først fremsatt da man ble kjent med at Skuland forhandlet med Foss Elektriske om å avvikle sin forretning. På oppsigelsestidspunktet var man dessuten blitt kjent med at Mandal Byggeservice også forhandlet Kvik Køkken, samtidig som selskapets betalingsforpliktelse overfor Lisemette var misligholdt. Samlet sett var det grunn til tvil om Mandal Byggeservice hadde vilje til å arbeide aktivt for Lisemettes interesser.
Etter at Mandal Byggeservice selv forgjeves hadde forsøkt seg på markedet i Kristiansand, var selskapet ikke berettiget til å stenge Lisemette ute fra dette markedet. For øvrig var Skuland allerede før oppsigelsen varslet om at Lisemette ønsket å inngå forhandleravtale med Foss Elektriske. Dette hadde han heller ikke noe imot, forutsatt at Mandal Byggeservice fikk en provisjon på 2 prosent av salget i Kristiansand, et åpenbart urimelig krav.
Etter omstendighetene var også den frist som ble satt frem til 1. mai 1986 rimelig. Før fristens utløp skjedde intet salg fra Foss Elektriske, kun bestilling av utstillingskjøkkener. Noen avtale mellom Lisemette og Foss Elektriske forelå heller ikke før oppsigelsen av 18. februar 1986.
Mandal Byggeservice har overhodet ikke dokumentert å være påført tap i forbindelse med oppsigelsen. De fremlagte driftsregnskaper er ufullstendige og gir ikke grunnlag for å konstatere at Mandal Byggeservice har tapt dekningsbidrag. Investeringene i datamaskin skjedde ikke etter oppfordring fra Lisemette, som heller ikke kan overføres risikoen for en investering som allerede ved anskaffelsen var feilslått. Det er ikke dokumentert investeringer i markedsføringstiltak som begrunner oppbygging av verdier i form av goodwill, og det er ikke oppbygget goodwill-verdier som Lisemette i ettertid har nytt godt av. Kravet om etterprovisjon kan verken begrunnes i en analogi fra kommisjonsloven §68 eller i alminnelige rettsgrunnsetninger. For øvrig var Mandal Byggeservice forpliktet til å akseptere Lisemettes tilbud av 7. mai 1986 for derigjennom å begrense sitt tap og må selv bære risikoen når man i stedet valgte å fragå hele avtalen.
Lisemette Køkken A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Lisemette Køkken A/S frifinnes.
2. Lisemette Køkken A/S tilkjennes sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
I bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avgitt partsforklaring fra den ankende part og avhørt 8 vitner hvorav 5 er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en rekke nye dokumenter. Saken står bevismessig i en noe annen stilling enn for lagmannsretten.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Jeg skal først behandle ansvarsgrunnlaget.
Spørsmålet er om Lisemettes oppsigelse av 18. februar 1986 var kontraktsstridig, og - i bekreftende fall - om oppsigelsen ble trukket tilbake eller på annen måte reparert.
Når det gjelder bakgrunnen for og betydningen av strykningen, er jeg i det alt vesentlige enig i det syn som er lagt til grunn i lagmannsrettens dom, såvel av flertallet som av mindretallet.
Bakgrunnen for at bestemmelsen ble strøket var at Skuland skulle introdusere Lisemette kjøkken på det norske marked og ville være beskyttet mot å bli oppsagt. Strykningen innebærer at Lisemette ikke uten videre kunne si opp avtalen eller kreve den endret. På den annen side måtte kontrakten kunne bringes til opphør selv om det ikke forelå regulært mislighold. Å kreve så meget ville ikke bare være i strid med alminnelig praksis i eneforhandlerforhold, men også begrense partenes - eventuelt også eneforhandlerens - handlefrihet vesentlig ut over det som må anses å ha vært deres forutsetninger ved kontraktsinngåelsen. Bakgrunnen for at oppsigelsesklausulen ble strøket, måtte imidlertid tilsi at avtalen med Mandal Byggeservice ikke kunne sies opp eller kreves endret med mindre det forelå saklig grunn til det. Hva som måtte kreves, beror på en avveining av partenes interesser, og deres forventninger på avtaletidspunktet. En slik avveining måtte, sett i sammenheng med den oppsigelsesfrist som vanligvis praktiseres i slike forhold, også være bestemmende for oppsigelsestidens lengde.
I februar 1986 hadde avtaleforholdet vart i omlag fire og et halvt år. Mandal Byggeservice hadde på tross av et par forsøk ikke klart å oppnå en rimelig omsetning av Lisemette kjøkken i Kristiansands-området, et marked som i folkemengde var mer enn 50 prosent større enn markedet i Vest-Agder for øvrig. Selv om det ikke er påvist at det ved avtaleslutningen var en forutsetning at det skulle etableres et marked i Kristiansands-området, var Lisemettes interesse i dette tungtveiende. Hvis derfor ikke Mandal Byggeservice ønsket eller evnet å påta seg de investeringer en slik etablering nødvendiggjorde, er det mye som taler for at Lisemette ville ha vært berettiget til å si opp forhandleravtalen med virkning for Kristiansands-området.
Det var imidlertid ikke dette som skjedde. Derimot ble forhandleravtalen den 18. februar sagt opp i sin helhet. Dette var det under ingen omstendighet saklig grunnlag for. Lisemettes daværende leder, direktør Thorkild Skifter, har i bevisopptak for Høyesterett forklart at han ikke var innforstått med oppsigelsen, men at denne ble sendt av selskapets salgssjef i Norge fordi Foss Elektriske i Kristiansand "...formentlig stillet krav om at få hele eneforhandlingsretten også i Mandal."
Den reelle grunn til oppsigelsen var etter min oppfatning at Foss Elektriske stilte krav om å få overta eneforhandlingsområdet til Mandal Byggeservice. På denne bakgrunn finner jeg det unødvendig å komme nærmere inn på de oppsigelsesgrunner som angis i oppsigelsen av 18. februar 1986. Jeg nøyer meg med å peke på at det ikke var riktig at Mandal Byggeservice var under avvikling. At også "Kvik" kjøkken - et kjøkken i en annen prisklasse enn Lisemette - ble forhandlet, var heller ikke i strid med forhandleravtalen. Og interessen i å etablere eget utsalgssted i Kristiansand kunne i hvert fall ikke begrunne at avtalen ble oppsagt i sin helhet. Lisemettes salg til Mandal Byggeservice hadde for øvrig økt sterkt i 1985, ca 70 prosent i forhold til året før.
Ved siden av manglende saklig grunnlag var oppsigelsen kontraktsstridig også fordi oppsigelsestiden var for kort, mindre enn to og en halv måned. Bakgrunnen for og utviklingen av rettsforholdet mellom partene tilsa etter min oppfatning en vesentlig lengre oppsigelsestid. Jeg peker på at av den totale omsetning i Mandal Byggeservice utgjorde salget av Lisemette kjøkken ca 30 prosent.
Spørsmålet er så om den urettmessige oppsigelsen har blitt trukket tilbake. Allerede i brev av 21. februar 1986 til Lisemette protesterte Mandal Byggeservice mot oppsigelsen og fremholdt at den manglet saklig grunn. Dette medførte ingen skriftlig reaksjon fra Lisemettes side. Direktør Skifter har forklart at han etter å ha mottatt brevet hadde en telefonsamtale med Skuland hvor han ga uttrykk for at Skuland kunne se bort fra oppsigelsen, at han fortsatt kunne kjøpe Lisemette kjøkken og fremdeles kunne få salget i Kristiansand hvis han ønsket det, noe han ikke gjorde. Skuland har på sin side bestridt denne fremstillingen. Han oppfattet avtalen som oppsagt og tok kontakt med advokat.
I brev av 14. april 1986 varslet Mandal Byggeservice gjennom sin advokat et omfattende erstatningskrav. Brevet inneholder ingen antydning om at oppsigelsen skulle være trukket tilbake. Det foreligger i det hele tatt intet fra Lisemettes side som bekrefter direktør Skifters fremstilling. I Lisemettes brev av 7. mai 1986, som jeg kommer tilbake til, fremheves tvert imot at man var berettiget til å si opp kontrakten. Mandal Byggeservice forholdt seg som om den var oppsagt. I perioden frem til oppsigelsestidens utløp opphørte Mandal Byggeservice's bestillinger hos Lisemette. Foss Elektriske hadde på sin side allerede i februar opptatt bestillinger på utstillingskjøkkener hos Lisemette og i april satt i gang en omfattende annonsekampanje for Lisemette kjøkken i Fædrelandsvennen.
Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at oppsigelsen ikke var trukket tilbake, og at forhandleravtalen var bragt til opphør pr 1. mai 1986.
Oppsigelsen var kontraktsstridig, og forutsetningen for ansvar er for så vidt til stede. Det må imidlertid tas stilling til om det etter oppsigelsestidens utløp er skjedd noe som forrykker denne forutsetning.
I brev til Mandal Byggeservice av 7. mai 1986 gir Lisemette uttrykk for å ha vært berettiget til å si opp kontrakten, men at man likevel av imøtekommenhet vil la forhandleravtalen fortsette på visse betingelser: at Mandal Byggeservice aksepterte Lisemettes samarbeid med Foss Elektriske i Kristiansand, at det ble avtatt for minst DKK 500.000 i året, og at det til enhver tid skulle utstilles minst fire kjøkken og et bad produsert av Lisemette. Jeg legger dessuten til grunn at senere samme måned ble tilbudet i forhandlinger med Skuland og hans advokat også gjort betinget av at forhandleravtalen etter ett år skulle kunne oppsies på tre måneders varsel.
Jeg finner at dette betingede tilbud, fremsatt etter oppsigelsestidens utløp, ikke kan være ansvarsbefriende for Lisemette. Selv om det - som jeg før har gitt utrykk for - skulle være så at Mandal Byggeservice i februar 1986 under visse forutsetninger ville ha måttet akseptere en annen eneforhandler i Kristiansands-området, forelå ingen forpliktelse til å tre inn i et nytt kontraktsforhold med Lisemette på de nye vilkår. For vurderingen av ansvarsgrunnlaget er tilbudet uten betydning. Men det kan heller ikke tillegges vekt i forbindelse med ansvarets omfang. Skadelidtes alminnelige plikt til å begrense sitt tap medfører ikke at Mandal Byggeservice kunne anses forpliktet til å tre inn i et nytt avtaleforhold med Lisemette. Gjennom det som var skjedd var tillitsforholdet blitt skadelidende. Jeg tilføyer at Lisemettes opptreden i forbindelse med oppsigelsen hadde et illojalt preg. Ikke bare var oppsigelsen et resultat av at Foss Elektriske krevet eneforhandlerretten, men Lisemette hadde også før oppsigelsestidens utløp etablert et avtaleforhold med Foss Elektriske som blant annet hadde medført en omfattende annonsering av de produkter Mandal Byggeservice på dette tidspunkt fremdeles hadde eneretten til å forhandle.
Jeg går så over til å se på erstatningsutmålingen. For det første finner jeg det rimelig klart at Mandal Byggeservice som følge av oppsigelsen er påført et tap i form av redusert dekningsbidrag i ca fire måneder, en tidsbegrensning som er lagt til grunn av den ankende part selv. Størrelsen av tapet, anslått av Mandal Byggeservice til 110.000 kroner, lar seg imidlertid vanskelig fastslå. Det er ikke foretatt noen beregning av tapet som gir et tilfredsstillende grunnlag for vurderingen. De opplysninger som foreligger om varekjøp og varesalg av Lisemettes produkter i 1985, og om utviklingen i Mandal Byggeservice's totale omsetning og driftsresultat fra 1985 til 1986, gir heller ikke noe egnet grunnlag. Den totale omsetning økte betydelig mens driftsresultatet ble sterkt redusert, i 1986 var det negativt. Reduksjonen har blant annet sammenheng med et høyere vareforbruk i forhold til salget. Årsaken til dette er ikke nærmere påvist. Det er også ukjent i hvilken grad Mandal Byggeservice som følge av oppsigelsen maktet å kompensere tap ved økt salg av de to øvrige kjøkken selskapet forhandlet.
Mandal Byggeservice har krevet etterprovisjon etter analogi fra kommisjonsloven §68 og alminnelige rettsgrunnsetninger, rettsgrunnlag som ble antydet for spesielle tilfelle i Tampax-dommen Rt-1980-243. Jeg går ikke inn på dette. Under ingen omstendigheter kan etterprovisjon kreves i tillegg til tap av dekningsbidrag.
Det kreves også erstatning for tap av goodwill-verdier, en form for tapt vinning som Lisemette på sin side kunne nyte godt av. Det er ikke dokumentert investeringer i form av markedsføringstiltak, annonser i dagspressen m.v. Især I Mandals-området er det imidlertid nedlagt en betydelig innsats for å gjøre Lisemette kjøkken kjent. Dette har nok nedfelt seg i en goodwill-verdi, som dog må antas å ha en nokså flyktig karakter, - såfremt innsatsen ikke vedlikeholdes. En viss goodwill-erstatning vil det være grunnlag for å tilkjenne Mandal Byggeservice.
Høsten 1985 kjøpte Mandal Byggeservice en datamaskin og programvare som var spesialutviklet for salg av Lisemettes produkter, blant annet for tegning av kjøkkenløsninger etter kundenes ønsker. Utstyret ble introdusert for Lisemettes forhandlere under et møte i Danmark. Allerede på anskaffelsestidspunktet var det klart at ikke bare programvaren, men også datamaskinen, utelukkende hadde verdi i forbindelse med omsetning av Lisemette kjøkken. Maskinen var i andre sammenheng foreldet, men hadde bruksverdi fordi Lisemette benyttet seg av samme anlegg. Verdien av dataprogrammet, kr 11.000, er et tap som kan kreves erstattet. Også maskinen må ses som en naturlig investering med sikte på fortsatt eneforhandling av Lisemette kjøkken, om enn innkjøpsprisen, kr 55.000, virker nokså uforståelig. Det er opplyst at en moderne maskin med tilsvarende kapasitet idag kan kjøpes for kr 10.000.
Erstatningen må fastsettes skjønnsmessig. Erstatningen settes til DKK 100.000. Ved erstatningsfastsettelsen er det tatt hensyn til at den ankende part på flere punkter ikke har oppfylt de krav som med rimelighet kan stilles til dokumentasjon av tapet. Ankemotparten har ikke hatt innsigelser mot den ankende parts rentepåstand.
Anken har ført frem, og Mandal Byggeservice må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å endre de tidligere instansers saksomkostningsavgjørelser og peker på at saken bevismessig har stått for Høyesterett i en annen stilling enn for de tidligere instanser. Omkostningene settes til kr 66.300, hvorav kr 16.300 er utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lisemette Køkken A/S dømmes til å betale Mandal Byggeservice A/S DKK 100.000 - danske kroner etthundretusen - med tillegg av 2 - to - prosent rente pr påbegynt måned fra 1. juli 1987 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lisemette Køkken A/S til Mandal Byggeservice A/S 66.300 - sekstisekstusentrehundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.