LE-1992-1874
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-02 |
| Publisert: | LE-1992-01874 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppsigelse av arbeidsforhold, Forliksmegling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 07259 1991 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01874 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Leidulv Digernes). Kjæremotpart: OSO Varmtvann A/S og OSO Hotwater (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Rostveit v/advokatfullmektig Vidar Brobakken). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen Fr. Moen, formann 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61A, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §274, §301, §97, §60A, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder spørsmålet om en oppsigelse av arbeidsforhold fra en ansatt må betraktes som oppsigelse fra arbeidsgiveren slik at arbeidsmiljøloven §61A flg. får anvendelse.
A ble ved ansettelseskontrakt 28. februar 91 ansatt i OSO Varmtvann A/S og OSO Hotwater (begge selskaper nedenfor benevnt OSO) med tiltredelse den 1. april 91. Hun sa opp sin daværende stilling og begynte som avtalt i OSO 2. april 91., idet 1. april 91 var helligdag. Den 9. april 91 mottok alle ansatte i OSO rundskriv fra selskapets administrerende direktør med underretning om at virksomheten i første kvartal 1991 hadde gitt et underskudd på 1,6 mill. kroner samt at oppsigelser ville bli nødvendig.
Samme dag ble A av selskapets daglige ledelse, administrerende direktør og markedssjef, forelagt en ferdig skrevet oppsigelse som forutsatte øyeblikkelig fratredelse. Hun undertegnet oppsigelsen.
As juridiske rådgiver, advokat Leidulv Digernes, krevde i brev av 17. april 91 erstatning fra OSO. Selskapet bestred kravet.
Advokat Digernes brakte i august 1991 saken inn for Oslo byrett uten forutgående forliksrådsbehandling. I stevningen kreves erstatning som følge av uaktsomhet fra arbeidsgiverens side og subsidiært, på grunnlag av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.
OSO, v/advokat hans Olav Rostveit anførte i sitt tilsvar til byretten at saken måtte avvises på grunn av manglende forliksrådsbehandling siden arbeidsmiljøloven §60 og dermed fritak fra plikt til forliksmegling etter §60A ikke kunne anvendes ved As egen oppsigelse av arbeidsforholdet. Med hensyn til sakens realitet bestred OSO erstatningsansvar.
Oslo byrett avsa den 4. juni 92 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. A pålegges å betale OSO Varmtvann A/S og OSO Hotwater innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse 3000 - tretusen - kroner i saksomkostninger."
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og gjort gjeldende at byretten etter tvistemålsloven §301 burde ha gitt A mulighet til å rette den mangelen som unnlatt forliksmegling eventuelt måtte være. Videre anføres at oppsigelsen i realiteten ble foretatt av arbeidsgiveren. Det vises til Rt-1991-1203. Så vidt lagmannsretten forstår menes med dette at forliksrådsbehandling ikke er nødvendig etter arbeidsmiljøloven §61A.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."
OSo Varmtvann A/S og OSO Hotwater har ved sin prosessfullmektig tatt til motmæle. Motparten henholder seg til byrettens kjennelse. Til spørsmålet om anvendelse av arbeidsmiljøloven anføres at byrettens bevisvurdering er riktig idet sakens realitet er at A selv har sagt opp sin stilling. Det vises blant annet til Rt-1988-712.
Når det gjelder nødvendigheten av forliksmegling bestrider motparten at tvistemålsloven §301 gir hjemmel for rettelse idet det hevdes at denne regel bare gjelder mangler i stevningen. Det vises bl.a. til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, note 2 til §97.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part ilegges saksomkostninger for kjæremålsretten, og som for kjæremålsmotparten utgjør kr 1500,-."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Det avgjørende for om saken skal fremmes er om den skal behandles etter arbeidsmiljøloven bestemmelser slik at forliksbehandling er unødvendig etter loven §61A. Lagmannsretten er således enig med byretten i at unnlatt forliksmegling ellers må føre til avvisning.
Saker etter arbeidsmiljøloven §61A forutsetter at den ansatte er blitt sagt opp, jfr. §60. Når arbeidstageren har foretatt oppsigelse etter aktiv medvirkning fra arbeidsgiveren kan likevel oppsigelsen i realiteten anses å ha vært foretatt av denne. I en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg referert i Rt-1991-1203 henvises til en tidligere kjennelse i Rt-1989-1266 hvor det bl.a. uttales: "Til den kjærende parts subsidiære anførsel om at det er feil lovtolking ikke å likestille arbeidstakerens egen oppsigelse på grunn av press fra arbeidsgiverens side med avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgiveren bemerkes at det må bero på en konkret vurdering om det foreligger en oppsigelse fra arbeidstaker eller om realiteten er en avskjed."
B skriver i Oppsigelse i arbeidsforhold, 1989, på side 282 bl.a. følgende: "Det forekommer at en arbeidstaker som har sagt opp selv, anfører at han i realiteten er sagt opp eller gitt avskjed av bedriften. Dersom saken skal behandles etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven, er det imidlertid ikke nok at arbeidstaker pretenderer at det foreligger avskjed eller oppsigelse fra bedriftens side: Det må rent faktisk forholde seg slik at det er bedriften som har brakt arbeidsforholdet til opphør."
Lagmannsretten må etter dette ta stilling til om det rent faktisk forholder seg slik at det er arbeidsgiveren som har brakt arbeidsforholdet til opphør.
Ved denne vurdering legger retten til grunn at A ikke hadde noe ønske om eller interesse av å avslutte arbeidsforholdet bare 7 dager etter tiltredelsen. Tvert imot måtte et slikt alternativ for henne fortone seg negativt. Hun hadde, etter å ha sagt opp sin tidligere stilling nettopp tiltrådt en stilling hun foretrakk fremfor den tidligere. En oppsigelse fra hennes side med øyeblikkelig virkning, uten alternativ beskjeftigelse, ville dertil på grunn av stor arbeidsløshet, være svært risikabel.
Lagmannsretten bygger videre på at arbeidsgiveren derimot var interessert i at arbeidsforholdet ble avsluttet så raskt som mulig. Driften viste stort underskudd og bemanningen måtte reduseres ved at ansatte måtte sies opp. Dette fremgår av rundskriv av 9. april 91 fra bedriftens administrerende direktør, bilag 3 til stevningen i saken.
Retten legger videre vekt på at oppsigelsen ble skrevet av arbeidsgiveren og at A under møtet bl.a. med bedriftens administrerende direktør skrev under uten særlig betenkningstid.
Retten bygger videre på at bedriftens prosessfullmektig har indikert at bedriften selv reelt sett mener å ha sagt opp A . Det vises til advokat Rostveits brev til advokat Digernes av 8.5.91, bilag 6 til stevningen. På side 2 i brevet er flere steder anført at A ble sagt opp og uttrykket "oppsigelsen av henne" er benyttet.
Etter en konkret vurdering av sakens fakta kommer lagmannsretten til at reelt sett er det bedriften som har brakt opp arbeidsforholdets opphør. Da må saken kunne behandles som oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven med den virkning at forliksrådsbehandling ikke skal foretas etter loven §61A.
Etter dette må saken fremmes.
Lagmannsretten har, som byretten, merket seg at stevningen er noe uklar mht. om saken er reist som et ordinært søksmål eller som en sak etter arbeidsmiljøloven. I denne forbindelse bemerkes at tvistemålsloven §274 første ledd nr. 1 er et mulig grunnlag for å unnlate forliksmegling i det førstnevnte tilfellet, men unntaket er ikke påberopt og den forskrevne erklæring ikke avgitt. Saken blir nå fremmet etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven, og adgangen til å behandle andre krav i saken vil avhenge av betingelsene i arbeidsmiljøloven §61A.
Den kjærende part har påstått saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Lagmannsretten kan ikke se at avvisningsspørsmålet har medført omkostninger for byretten. For lagmannsretten tilkjennes omkostninger i samsvar med innsendt omkostningsoppgave med kr 1500,-, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Det finnes ikke å være noe grunnlag for anvendelse av unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. I saksomkostninger betaler OSO Varmtvann A/S og OSO Hotwater 1500 - femtenhundre - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.