LE-1992-1756
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-27 |
| Publisert: | LE-1992-01756 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01756 M. (Avgjørelsen er rettskraftig). |
| Parter: | Statsadvokat Nicolaisen mot A (Forsvarer: Adv. Ellen Moen). |
| Forfatter: | Nils Moe, Erik Melander, Kåre Gåsvatn med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §333, §39, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §22, §43 |
Dom :
Tiltalte, A, bopel - - -veg 11, X, for tiden sikringsinnsatt i Ila landsfengsel og sikringsanstalt, er født xx.xx.1965. Han er uten fast arbeid, ugift, uten forsørgelsesbyrde og uformuende.
Tiltalte er tidligere straffedømt 6 ganger, siste gang ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. januar 1988 til en straff av fengsel i 3 år.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 10. juli 1992, - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Østfold lagsogn, til fellelse etter
I. Straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ, jfr. annet ledd, tredje straffalternativ
For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang og den utuktige omgang var samleie og den skyldige tidligere er straffet for voldtekt.
Grunnlag: Lørdag 23. mars 1991 ca kl. 0500-0600 i - - -vei 12, krabbet han inn gjennom et baderomsvindu til leiligheten der B og hennes 9 år gamle datter lå og sov. Han la hånden over munnen til B og trakk av henne trusen. På grunn av frykt gjorde ikke B motstand da han førte sin penis inn i hennes vagina.
II Legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §22 første ledd For uten lovlig adkomst å ha brukt narkotika.
Grunnlag:
a) Fredag 22. mars 1991 ca kl. 2100 utenfor Pub i Y røyket han hasjisj.
b) Lørdag 23. mars 1991 ca kl. 0330 i vei 8 røyket han hasjisj.
Straffeloven §62 og §63 annet ledd kommer til anvendelse. Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt. Det tas videre forbehold om å nedlegge påstand om sikring i medhold av straffeloven §39 nr. 1 a-f. Tiltalens post I er utferdiget etter ordre fra riksadvokaten.
Lagretten er i samsvar med den rettede tiltalebeslutning forelagt 3 hovedspørsmål, og har besvart samtlige med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir etter dette å dømme for ett tilfelle av forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ, jfr. annet ledd, tredje straffalternativ, og 2 tilfeller av forseelse mot legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §22 første ledd.
Det bemerkes at tiltalen i saken opprinnelig også omfattet et punkt som gjaldt forseelse mot straffeloven §333. Han blir nå å frifinne for denne forseelse, idet det tilsvarende punkt i tiltalen ble frafalt under hovedforhandlingen.
I forbindelse med straffutmålingen bemerker retten:
Tiltalte ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. januar 1988 dømt til en straff av fengsel i 3 år for blant annet to tilfeller av voldtekt, hvorav den ene var foretatt overfor en kvinne som på gjerningstiden var under 16 år. Ved denne dom ble påtalemyndigheten også gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 år, samtidig som tiltalte også ble dømt til å betale oppreisning til de to fornærmede kvinner med kr 30000,- til hver.
Det klart alvorligste forhold som tiltalte nå dømmes for, gjelder voldtektsforbrytelsen overfor B tidlig om morgenen lørdag den 23. mars 1991. Forbrytelsen skjedde i fornærmedes leilighet i - - vei, der hun ved anledningen lå og sov, og slik at ingen andre var tilstede i leiligheten enn hennes 9 år gamle datter som også lå og sov, men i et annet rom enn fornærmede. Opptakten til forbrytelsen var at tiltalte om kvelden fredag den 22. mars hadde besøkt et par utesteder i Y der han traff sammen med noen kjente. Tiltalte, som ved anledningen fortsatt sonet den foran nevnte sikringsdom, ilagt ham ved den foran nevnte lagmannsretts dom av 22. januar 1988, hadde på dette tidspunkt fått såkalt fri sikring og var derfor ikke underlagt noen form for kontroll fra myndighetenes side. I følge sikringsmyndighetene var han på dette tidspunkt også ilagt forbud mot å nyte alkoholholdige varer. Dette forbud brøt han samme aften, dette for så vidt som han i løpet av kvelden konsumerte diverse halvlitere med pils. Retten legger til grunn at han i tillegg hertil også samme aften ved flere anledninger røkte hasjisj, og viser for så vidt til beskrivelsen i spørsmål 2 og 3 i spørsmålsskriftet. Etter besøkene på de nevnte utesteder reiste tiltalte sammen med en venn av seg og to kvinnelige bekjente hjem til vennens leilighet der det ble festet ut over natten. Etter at vennen var sovnet og pikene var reist hjem, ble tiltalte først tilbake i leiligheten en stund. Etter en tid forlot også tiltalte leiligheten. Etter at han så først hadde tatt seg inn i en annen leilighet, der han ble avvist,tok han seg så inn i fornærmedes leilighet ved å krabbe inn gjennom et åpent baderomsvindu der, slik det er beskrevet i tiltalen. Han kjente fra tidligere ikke fornærmede, og at han brøt seg inn nettopp i hennes leilighet skyldtes angivelig at han håpet at det var folk der som han kunne fortsette å feste med. Da han så oppdaget at fornærmede og hennes datter befant seg alene i leiligheten besluttet han å foreta voldtekten, og utførte så denne slik det er beskrevet i spørsmålsskrift og tiltalebeslutning. Det er uklart om tiltalte positivt truet med å skade datteren dersom han ikke fikk sin vilje, men retten legger i alle fall til grunn at fornærmede oppfattet tiltaltes opptreden i denne retning. Før forbrytelsen fant sted gjorde fornærmede tiltalte oppmerksom på at hun også hadde vært voldtatt ved en tidligere anledning. Tiltalte hadde ved anledningen to samleier med fornærmede, først et mens hun lå på ryggen i sengen og umiddelbart deretter ett til, der hun ble tatt bakfra (vaginalt samleie). Tiltalte forlangte også at fornærmede skulle suge hans penis, noe hun imidlertid sterkt motsatte seg, og som det derfor ikke ble noe av. Da tiltalte klatret inn gjennom baderomsvinduet til fornærmede var han blitt iakttatt av folk i en naboleilighet som straks varslet politiet, og politiet kom etter dette til stedet og arresterte tiltalte kort tid etter at forbrytelsen var begått og før han enda hadde forlatt leiligheten.
Straffen settes til fengsel i 4 år og 6 måneder. Ved straffens fastsettelse er straffeloven §63 annet ledd iakttatt. Til fradrag i straffen kommer 175 dager for utholdt varetektsarrest.
Ved straffutmålingen er det i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltaltes handling var en utpreget overfallsvoldtekt, utøvet overfor en person som han aldri hadde møtt før, og som intetanende lå og sov i sin egen bolig da tiltalte uten forvarsel kastet seg over henne. Det må også anses som skjerpende at tiltalte må ha forstått at når fornærmede ga etter for hans krav, skyldtes dette blant annet at hun var redd for at han i motsatt fall kunne komme til å skade hennes mindreårige datter som lå og sov i værelset ved siden av. Videre er det også skjerpende at tiltalte, som fra den tidligere voldtektssak han var dømt for, måtte kjenne til hvilke skadevirkninger for offeret et slikt overgrep kunne medføre, gjennomførte forbrytelsen også etter at fornærmede hadde fortalt ham at hun ved en tidligere anledning hadde vært voldtatt.
I formildende retning er tatt et visst hensyn til at tiltalte etter det opplyste har hatt en vanskelig barndom og oppvekst, med blant annet flere års opphold på barnehjem da han var meget liten.
I tillegg til straff er det fra aktors side påstått bemyndigelse for påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler overfor tiltalte som angitt i straffeloven §39 nr. 1 post a-f for et tidsrom av 5 år. Tiltalte er underkastet rettspsykiatriskundersøkelse av avdelingsoverlege John Otto Haug og førsteamanuensis dr. med. Hans Jakob Stang, som har avgitt erklæring av 16. mai 1992 med følgende konklusjon:
1. Vi anser ikke A som sinnssyk nå eller på tiden for de påklagde handlinger.
2. Vi antar ikke at han på tiden for de påklagde handlinger var bevisstløs eller handlet i en tilstand av sterkt nedsatt bevissthet.
3. Vi anser han som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.
I tillegg til sin skriftlige erklæring har begge de sakkyndige forklart seg under hovedforhandlingen, der de har opprettholdt sin foran nevnte konklusjon.
Tiltalte ble også rettspsykiatrisk observert forut for lagmannsrettsdommen av 22. januar 1988, og slik at det forut for denne dom ble utarbeidet en erklæring av 10. november 1987. Det ble i denne erklæringen konkludert med at tiltalte ikke var sinnssyk på gjerningstiden eller under observasjonen, at han på tiden for de påklagde handlinger hadde sterkt nedsatt bevissthet som følge av inntak av rusmidler og at man anså han som en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Med henvisning til denne erklæring er det i erklæringen utarbeidet til bruk for den foreliggende sak blant annet uttalt: Han er fire år eldre enn da han sist ble observert og det har nok kommet en viss modning, og frem for alt har han vært rusfri helt fra 1988 til nå, frasett noen uker før han ble arrestert i mars i fjor. Vi mener at hans personlighet ikke er vesentlig endret og at han fortsatt må oppfattes som så umoden og med så lav impulskontroll, at han må betegnes som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Vi legger en viss vekt på at han tre ganger har tilstått og ha voldtatt helt tilfeldige kvinner. Han synes å mestre sitt rusmiddelproblem så lenge han er under daglig tilsyn men det er betenkelig at han bare klarer seg et par måneder når han kommer på frisikring.
Slik retten ser det foreligger det en åpenbar fare for at tiltalte når han er påvirket av alkohol og/eller medikamenter mister kontrollen over seg selv og da slik at han i denne tilstanden meget lett også kan tenkes å foreta nye forbrytelser av tilsvarende art som den voldtekt han nå dømmes for. At det foreligger en gjentagelsesfare bestyrkes først og fremst av det faktum at han nå påny er blitt dømt for voldtektsforbrytelse av tilsvarende art som de han ble dømt for ved den tidligere lagmannsretts dom. Det bestyrkes også etter rettens mening av den foran refererte uttalelse fra de sakkyndiges erklæring. Vilkårene for sikringsbemyndigelse er derfor tilstede. Retten finner etter omstendighetene at sikringsbemyndigelse bør gis i slikt omfang som er påstått av påtalemyndigheten, det vil si i et tidsrom av fem år og omfattende samtlige forholdsregler i punktene a-f i straffeloven §39 nr. 1. Det er opplyst at tiltalte nå er under behandling ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi hos psykolog og at dette er en behandling som kan fortsette også mens han sitter i fengsel. Ifølge vitneforklaring fra sakkyndig psykolog Thore Langfeldt er han behandlingsmotivert med rimelig utsikter til helbredelse uten at det i dag kan sies noe bestemt om hvor lang tids behandling som er påkrevet. Retten forutsetter at påtalemyndighetens senere bruk av sikringsmidler vil skje under hensyntagen til de resultater som måtte oppnåes ved denne behandling.
Fornærmede B har ved sin bistandsadvokat nedlagt påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade, jf. skadeserstatningsloven §3-3, jf. §3-1, med kr 60000,-. Rettens juridiske dommere finner at vilkårene for å gi fornærmede oppreisning er tilstede, jf. skadeserstatningsloven §3-3,jf. §3-1. Under henvisning til tiltaltes skyld og forbrytelsens karakter, jf også den norm for slike oppreisningsbeløp som er fastsatt i dommen i Rt-1988-532, settes oppreisningsbeløpet til kr 50000,-.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke å tilkjenne.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelser av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf. annet ledd, 3.straffalternativ, og legemiddelloven §43 annet ledd, jf. §22 første ledd, jf straffeloven §63, annet ledd til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks- måneder.
Til fradrag i straffen kommer 175 - etthundreogsøttifem - dager for utholdt varetektsarrest. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §333.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A, i medhold av straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem -år.
3. A, født xx.xx.1965, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 50000 - femtitusen - kroner i oppreisning til B.