Rt-1988-532
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-10 |
| Publisert: | Rt-1988-532 (160-88) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 61B/1988, nr 147/1987 |
| Parter: | B (Advokat Lars Holo - til prøve) mot A (Advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Bugge, Christiansen, Røstad, Langvand, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §3, §427, Straffeloven (1902) §192, §5-2, Skadeserstatningsloven (1969), §435 |
Dommer Bugge: Saken gjelder fastsettelse av oppreisning til den fornærmede i voldtektssak i medhold av skadeserstatningsloven §3 - 5 første ledd bokstav b.
A, som er født xx.xx.1964, ble ved Agder lagmannsretts dom 3 april 1987 dømt til fengsel i 2 år for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ - fullbyrdet voldtekt - forøvet i oktober 1986 overfor B, samt for et voldtektsforsøk overfor en annen kvinne. Voldtektshandlingen mot B, som da var 16 år og 8 måneder gammel, er i hovedspørsmålet til lagretten beskrevet slik: "...ved natt til lørdag 18. oktober 1986 ca kl. 04.00 ved Z i Y, etter at han kort tid forut hadde tatt med B som passasjer i sin XXX-personbil, å ha stanset bilen på et øde sted til tross for at hun ba ham kjøre seg hjem, trukket av henne klærne, stukket fingrene sine og/eller sin penis inn i hennes kjønnsorgan og tvunget henne til å onanere hans kjønnslem, hvoretter han tok tak i hodet hennes og presset sitt kjønnslem inn i munnen hennes hvor han fikk sædavgang, under trussel av at han ville binde henne med et tau dersom hun ikke gjorde som han sa, slik at hun av frykt som sitt liv eller helse ikke satte seg til motverge?"
Lagretten svarte også ja på et tilleggsspørsmål om den utuktige omgang innbefattet samleie. Det er på det rene at dette samleie fant sted forut for den utuktige omgang som ellers er beskrevet i hovedspørsmålet.
På vegne av B, og med tilslutning av hennes mor som verge, nedla påtalemyndigheten påstand om at hun skulle tilkjennes erstatning for utgifter kr 632 til behandling hos psykolog, samt erstatning for ikke-økonomisk skade med et beløp fastsatt av retten, oppad begrenset til kr 50.000. Lagmannsretten - de juridiske dommere - tok begge krav til følge under henvisning til straffeprosessloven §3 første ledd og §427 første og annet ledd. Domsslutningen for så vidt angår de borgerlige krav lyder slik:
"A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for utlegg med kr. 632,- - sekshundreogtrettito kroner - og oppreisning for ikke økonomisk skade med kr. 10.000,- -titusen kroner -, til B, Y."
Om fastsettelsen av oppreisningsbeløpet bemerket lagmannsretten i dommen følgende:
"Oppreisningen fastsettes, hensett til tiltaltes økonomiske situasjon og omstendighetene for øvrig, til kr. 10.000,-."
B ved vergen har i medhold av straffeprosessloven §435 erklært særskilt anke over lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningskravet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Til bruk for Høyesteretts behandling av anken er B og psykolog Norvald Bjørgo, som har hatt henne til behandling etter voldtekten, blitt avhørt ved bevisopptak for Kristiansand byrett. Det er fremlagt nærmere opplysninger vedrørende As økonomiske forhold. Høyesterett har også fått seg forelagt utskrifter av en rekke avgjørelser ved lagmannsrettene som gjelder fastsettelse av oppreisning til fornærmede i voldtektssaker, samt opplysninger om praksis i slike saker ved Erstatningsnemnda for voldsofre.
Den ankende part gjør gjeldende:
Lagmannsrettens knappe begrunnelse for utmålingen av oppreisningen er utilfredsstillende og uklar. Beløpet kr 10.000 ligger vesentlig under det erstatningsnivå som ellers har vært lagt til grunn i senere år, både i rettspraksis og av Erstatningsnemnda for voldsofre. De fremlagte lagmannsrettsdommer - ialt 14 fra årene 1984-1987 - viser således at fornærmede i ett tilfelle har vært tilkjent kr 50.000, i seks tilfelle kr 30.000, i fire tilfelle kr 20.000, i ett tilfelle kr 15.000 og i to tilfelle - begge fra Hålogaland i 1984 - kr 10.000. Gjennomsnittet regnet etter 8 saker fra årene 1986-87 ligger på noe under kr 30.000. Erstatningsnemnda har ved tilkjennelse av erstatning fra staten til voldtektsofre lagt til grunn en norm i 1985-86 på kr 20.000 og i 1987 på kr 25.000, men har øket beløpene med inntil kr 10.000 i tilfelle hvor spesielle forhold har tilsagt dette.
Skadeserstatningsloven §3-5 gir ikke nærmere retningslinjer for det rimelighetsskjønn som skal foretas ved fastsettelsen av erstatning for ikke-økonomisk skade. Etter den ankende parts oppfatning må det være krenkelsens karakter og grovhet, og de skadevirkninger den har hatt for den fornærmede, som først og fremst må komme i betraktning ved utmålingen. Og Høyesterett, som nå for første gang får spørsmålet til behandling, må stå ubundet av det erstatningsnivå som har dannet seg ved lagmannsrettene og i Erstatningsnemnda. Voldtektsforbrytelsen representerer etter oppfatningen i samfunnet idag en slik kvalifisert integritetskrenkelse at nivået bør heves.
Ved utmålingen i denne sak må det legges til grunn at voldtekten ble utført på en måte som var meget krenkende for B. Lagmannsretten uttaler i sine straffutmålingsbemerkninger at handlingen av henne "måtte oppleves og faktisk ble opplevd som avskyelig og frastøtende". Det kan ikke få betydning om man skulle mene at hun opptrådte uforsiktig ved å la seg kjøre av A om natten. Hun viste ham en tillit, som han forbrøt seg mot. I det hele kan man ikke, når det gjelder en forbrytelse som voldtekt, akseptere at den som har utsatt seg for en viss risiko, skal ha et svakere erstatningsrettslig vern enn ellers. Iallfall må det gjelde når fornærmede er en ganske ung pike som i dette tilfelle.
Det må legges til grunn at krenkelsen har påført B følbare psykiske skadevirkninger. Denne siden av saken er vesentlig bedre opplyst nå enn for lagmannsretten. Ved psykolog Bjørgos rettslige forklaring er det klarlagt at hun i tiden etter voldtekten har vært plaget av søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvanskeligheter og angstsymptomer. Bjørgo anser det sannsynlig at hun i flere år vil ha et høyere angstnivå, og at hennes selvbilde er blitt svekket. Hun er ikke lenger trygg og utadvendt som før. Det kan ha funnet sted en varig karakterendring.
Etter den ankende parts oppfatning må det være prinsipielt uriktig, slik lagmannsretten synes å ha gjort, å redusere oppreisningsbeløpet på grunn av den domfeltes - skadevolderens - økonomiske forhold. At den domfelte mister eller får redusert sin inntekt, er en direkte og normal følge av den straffbare handling, og reparasjonshensynet, som er selve begrunnelsen for oppreisningsinstituttet, må tale mot at hensynet til skadevolderens økonomiske bæreevne trekkes inn ved rimelighetsvurderingen etter §3-5. Iallfall kan dette hensyn bare få en rent subsidiær betydning ved utmålingen. I denne sak kan det under ingen omstendighet være grunnlag for å redusere oppreisningsbeløpet. For lagmannsretten oppgav ankemotparten at han var uten formue, og retten må ha bygget på dette. De fremlagte selvangivelser viser imidlertid at han ved siste årsskifte hadde en sparekapital på kr 37.000 etter at all gjeld var dekket, herunder de kr 10.000 som han er idømt av lagmannsretten. Han eier dessuten en XXX personbil som er taksert til ca kr 50.000. Det vil være støtende om B ikke skal få den oppreisning krenkelsens grovhet tilsier, for at ankemotparten skal kunne beholde bilen, som for øvrig er den som ble benyttet ved voldtekten. Dessuten må man gå ut fra at ankemotparten, når han har avsluttet sin utdannelse, vil gjenvinne sin inntektsevne.
B fastholder kravet om kr 50.000 i oppreisning. Siden ankemotparten har betalt det av lagmannsretten fastsatte beløp, har hun nedlagt slik påstand:
"1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at A dømmes til å betale ytterligere kr 40.000,- i oppreisning til B.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige."
Ankemotparten, A, har ikke bestridt at vilkårene er til stede for å tilkjenne B oppreisning. Men han bestrider at det er grunnlag for å forhøye det beløp lagmannsretten har fastsatt.
Det rettslige utgangspunkt, hevder ankemotparten, må være at oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 skal utmåles etter et ordinært, fritt rimelighetsskjønn, som må ta hensyn til alle sider av forholdet, både de som knytter seg til selve krenkelsen, og de som knytter seg til fornærmedes og skadevolderens individuelle forhold. Han har vist bl a til Nygaard: Skade og ansvar, 3 utgave, side 138-139. Det er ingen grunn til i voldtektstilfelle mer enn ellers å holde hensynet til skadevolderens økonomiske situasjon utenfor rimelighetsvurderingen.
Ankemotparten aksepterer i og for seg det som er anført av den ankende part om utmålingspraksis på grunnlag av de foreliggende lagmannsrettsavgjørelser. Normalnivået i voldtektssaker har ligget på fra kr 20.000 til kr 30.000. Men han er uenig i at det er grunn for Høyesterett til å heve erstatningsnivået. Det ligger allerede på linje med praksis i Erstatningsnemnda for voldsofre. Det er også på høyde med det som normalt tilkjennes av domstolene i Danmark ved voldtekt, og klart høyere enn det som tilkjennes i Sverige. Opplysninger om dansk og svensk praksis er gitt i referatet fra et nordisk møte i mars 1987 i Stockholm om erstatning for ikke-økonomisk skade. Og, fremholder ankemotparten, oppreisningsnivået kan ikke bestemmes utelukkende ut fra hva hensynet til den fornærmede måtte tilsi. Dette hensyn krysses nemlig av hensynet til at den domfelte skal tilbakeføres til samfunnet etter endt soning av straffen, og også dette hensyn må inngå i vurderingen av hvilken oppreisning det er rimelig å idømme. Ankemotparten bestrider ikke at den krenkelse han har påført B objektivt må betegnes som grov. Men det må tas hensyn til at han ikke anvendte fysisk vold, og den måte handlingen ble utført på er dog ikke mer støtende enn hva man har sett i mange andre voldtektssaker. Det må også kunne reises en viss tvil om psykolog Bjørgos vurdering av de psykiske skadevirkninger. Når ankemotparten mener at oppreisningsbeløpet ikke bør settes høyere enn lagmannsretten har gjort - og dermed lavere enn normalnivået - er det først og fremst av to grunner:
For det første må det tas et visst hensyn til fornærmedes egen opptreden ved anledningen. Lagmannsretten uttaler at hun opptrådte uforsiktig ved å la seg kjøre av A da han passerte henne nattestid på landeveien. Ved bevisopptaket har hun forklart at hun tidligere på kvelden hadde drukket ca 8 pils, og at hun innså faremomentet ved å haike med A, som en gang før hadde vært hjemme hos henne og som hun selv anså som "litt sprø". Skal det være balanse i rimelighetsvurderingen, kan man ikke lukke øynene for den situasjon hun her selv hadde satt seg i.
For det annet - og det er etter ankemotpartens mening det viktigste - må det tas hensyn til hans nåværende livssituasjon og økonomiske stilling. Han ble løslatt 17. februar 1988 etter soning av lagmannsrettens dom. Han har mistet sitt tidligere arbeide i - - - og tar nå utdannelse ved elektrolinjen på - - - - -, hvor han er i ferd med å avslutte første skoleår med meget gode karakterer. Han regner med å fortsette minst ett skoleår til. For tiden har han bare attføringstrygd å leve av, og han må regne med å oppta studielån. Tidligst i 1989 vil han kunne få en ny jobb, og da på begynnerlønn. Sparekapitalen kr 37.000 er skattefri banksparing for boligformål, og bilen er han avhengig av både selv og for å kunne kjøre sine foreldre, som begge er helt uføre. Det har allerede vært en tung belastning for ham å betale oppreisningssummen på kr 10.000 og å innfri andre forpliktelser som han hadde pådratt seg. Det er ellers et grunnleggende prinsipp, fremholder ankemotparten, at når en domfelt har sonet sin straff, skal forholdene legges til rette best mulig for at han skal kunne tilbakeføres til samfunnet. Skulle han bli tilpliktet å betale ytterligere oppreisning med det beløp som den ankende part har nedlagt påstand om, vil det kunne virke som en tilleggsstraff, som for lang tid fremover vil kunne ødelegge hans utsikter til å etablere en normal livsførsel påny.
Ankemotparten peker for øvrig på at den ankende part vil ha adgang til å søke om tilleggserstatning fra staten etter reglene om erstatning til voldsofre, om hun anser den tilkjente oppreisning som utilstrekkelig. Han har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes."
Jeg har funnet det riktig å gjengi partenes anførsler såvidt utførlig, fordi Høyesterett ikke tidligere har behandlet en tilsvarende sak, som reiser flere generelle spørsmål. Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jf §3-3, kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har krenket en annen ved forbrytelse bl a mot straffeloven §192, pålegges å betale den fornærmede slik erstatning for ikke-økonomisk skade "som retten finner rimelig". Det er ikke bestridt at loven vilkår for å tilkjenne B oppreisning, herunder skyldkravet, er oppfylt, og i likhet med det syn som har vært lagt til grunn av Erstatningsnemnda for voldsofre, antar jeg at voldtektsforbrytelsen må ansees som en så kvalifisert krenkelse at oppreisning normalt skal tilkjennes, når den fornærmede krever det.
Slik loven er formulert, er jeg enig med ankemotparten i at det ved utmålingen av oppreisningen må tas utgangspunkt i en bred skjønnsmessig vurdering av hva det i det konkrete tilfelle vil være rimelig å tilkjenne. I denne vurdering må både de objektive og de subjektive sider ved forholdet inngå. De sentrale momenter vil måtte være voldtektshandlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede. Medvirknings- og risikosynspunkter i vanlig erstatningsrettslig forstand må ved straffbare krenkelser som det her er tale om, tillegges en mer begrenset vekt. Jeg ser likevel ikke bort fra at det i særlige tilfelle må kunne tas hensyn til fornærmedes eget forhold ved utmålingen av oppreisningen.
Etter min mening kan det ikke være riktig, som anført av den ankende part, at skadevolderens økonomiske situasjon skal være uten betydning for utmålingen av erstatningen. Her som ellers vil det kunne være rimelig å se hen til hvilket oppreisningsbeløp gjerningsmannen har økonomisk evne til å bære, og til at betalingsforpliktelsen ikke unødig skal vanskeliggjøre hans tilpasning til normale livsforhold når straffen er sonet. Noe annet er, siden grunnlaget for betalingsplikten er en straffbar handling hvor omstendighetene knyttet til selve krenkelsen vil være de dominerende, at disse hensyn nok vil komme mer i bakgrunnen.
Spørsmålet om betydningen av skadevolderens økonomiske evne kunne også vært stillet som et spørsmål om den alminnelige lempningsregel i skadeserstatningsloven §5-2 får anvendelse ved utmålingen av oppreisningssummen. Slik jeg ser på det som skal være grunnlaget for rimelighetsvurderingen etter §3-5, får imidlertid denne regel neppe noen selvstendig betydning. Dette har også partene sagt seg enige i.
Utgangspunktet må altså være en skjønnsmessig helhetsvurdering av krenkelsen og partenes forhold. Men her melder det seg et vesentlig korrektiv av praktisk art; Det normale vil være at den fornærmedes oppreisningskrav, som i denne sak, blir fremmet av påtalemyndigheten i forbindelse med straffesaken mot skadevolderen etter straffeprosessloven §3, jf §427 annet ledd. Det sentrale i straffesaken vil være behandlingen og pådømmelsen av selve straffekravet, og det vil som oftest neppe være praktisk mulig å gjennomføre en fullstendig bevisføring omkring de forhold som vil kunne ha betydning for utmålingen av oppreisning til den fornærmede. Det gjelder kanskje særlig spørsmålet om skadevirkningene ved krenkelsen og om skadevolderens økonomiske evne. Denne sak er for så vidt et eksempel på dette. Slik jeg ser det, følger det altså av selve den prosessuelle ramme som gjelder for pådømmelsen av fornærmedes oppreisningskrav i straffesak, at viktige forhold av betydning for utmålingen ofte ikke vil kunne bli tilfredsstillende belyst, på samme måte som i en sivil sak.
Det forhold jeg her har pekt på, taler etter min mening for at det vil være meget å vinne ved en normering av de oppreisningsbeløp som skal tilkjennes fornærmede i voldtektssaker - og for så vidt også ved andre former for krenkelser nevnt i skadeserstatningsloven §3-3. De mange lagmannsrettsavgjørelser som er fremlagt for Høyesterett og Erstatningsnemndas praksis viser at det er et praktisk behov for dette. Jeg understreker at det normalbeløp som stipuleres skal være veiledende; det vil selvsagt måtte være adgang til for den domstol som skal pådømme kravet å fastsette både et høyere og et lavere beløp når særlige forhold måtte tilsi dette. Men jeg forutsetter, om hensikten med en normering skal oppnåes, at det skal noe til for at dette skal skje.
Ut fra de opplysninger som foreligger for Høyesterett om praksis ved lagmannsrettene, antar jeg at normalerstatningen i voldtektssaker - ut fra dagens pengeverdi - bør settes til 30.000 kroner. Jeg viser også til det som er nevnt av partene om praksis ved Erstatningsnemnda for voldsofre og i Danmark, som kan tyde på at dette er blitt ansett som et rimelig nivå. Etter min oppfatning er det på denne bakgrunn ikke naturlig for Høyesterett å foreta en hevning av erstatningsnivået. Jeg er for så vidt enig med ankemotparten i at det ikke utelukkende er hensynet til fornærmede som bør være bestemmende for hva en rimelig oppreisningssum skal settes til.
Spørsmålet er så om det i denne sak er tilstrekkelig grunn til å fravike normalsatsen i den ene eller den annen retning. Etter min mening er det ikke det.
Den voldtektshandling som B ble offer for, må sant nok betegnes som grovt krenkende for henne. Jeg viser til gjerningsbeskrivelsen, som jeg har gjengitt, og til lagmannsrettens bemerkninger om hvorledes hun må ha opplevet forbrytelsen. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at voldtekten ble utført uten noen større fysisk voldsanvendelse, om det enn ble truet med det. Jeg antar at selve karakteren av krenkelsen, alt tatt i betraktning, ikke gir tilstrekkelig grunn til å forhøye oppreisningsbeløpet ut over normalerstatningen.
Jeg må videre legge til grunn at krenkelsen har medført psykiske ettervirkninger for den ankende part. Varigheten av disse kan man formodentlig ikke vite noe sikkert om idag. Men det ligger i voldtektsforbrytelsens karakter at den regelmessig vil måtte dra etter seg slike ettervirkninger, som kan være av mer eller mindre inngripende art. Etter min mening gir heller ikke de opplysninger som foreligger om denne side av saken tilstrekkelig grunnlag for å fravike normalerstatningen.
Som nevnt har lagmannsretten gitt uttrykk for at fornærmede kan sies å ha opptrådt uforsiktig ved å la seg kjøre av A under de omstendigheter som forelå. Dette kan man nok være enig i. Men jeg finner det klart at dette ikke gir grunnlag for noen reduksjon av oppreisningsansvaret for ankemotparten i denne sak.
Det gjenstår å ta stilling til det som er anført av ankemotparten om hans livssituasjon og hans økonomiske stilling. Etter de opplysninger som nå foreligger, finner jeg å måtte bygge på at det, hensett til hans økonomiske situasjon, ikke vil vanskeliggjøre hans tilpasning om han må dekke det tilleggsbeløp som et oppreisningsansvar på kr 30.000 vil medføre.
Jeg kommer etter dette til at oppreisningsbeløpet må forhøyes med kr 20.000. Da saken gjelder et erstatningsutmålingsspørsmål av prinsipiell betydning, som ikke tidligere har vært fremme for Høyesterett, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg tilføyer at begge parter har hatt fri sakførsel.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A dømmes til, i tillegg til det av lagmannsretten fastsatte beløp kr 10.000, å betale til B 20.000 -tyve tusen - kroner som oppreisning for ikke-økonomisk skade.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.