LE-1993-20

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1993-09-27
Publisert:	LE-1993-00020
Stikkord:	Skifte
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 91-08206 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00020 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen v/adv.flm. Randulf Å. Riderbo, Oslo). Motpart: 1. C 2. D 3. E 4. F 5. G (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth von Ubisch, Moss).
Forfatter:	1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Kst.lagdommer Christofer Heffermehl
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §100, §174, §175, §178, §180, §56, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2

Saken gjelder tvist mellom arvingene etter B og A, som var avdødes samboer fra 1983, om eiendomsretten til pengebeløp og bil.

Oslo byrett avsa dom i saken den 27. august 1992 med slik domsslutning:

1. A dømmes til å utbetale til Bs dødsbo kr 88000,- åttiåttetusenkroner og 4404 engelske pund - firetusenfirehundreogfireengelskepund - med tillegg av 15 - femten prosent renter regnet fra 20. mai 91 til betaling skjer.

2. A dømmes til å overføre til Bs dødsbo det innestående beløp pr. 25. januar 91 med tillegg av senere påløpne renter på konto nr. 30779695 i Barcleys Bank i London.

3. Ford Fiesta personbil, reg.nr. AR - -, var i sameie mellom A og B med like anparter på hver.

4. B' dødsbo betaler kr 12000,- - tolvtusenkroner - i sakskostnader til A.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket dommen, punkt 1 og 2, til Eidsivating lagmannsrett. Arvingene etter B har tatt til gjenmæle og har i tilsvaret motanket forsåvidt angår punkt 3 i dommen, men motanken er senere trukket tilbake.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 27. og 30. august 1993 der den ankende part møtte og forklarte seg. Fra ankemotpartene møtte C og E som begge gav forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten.

Under hovedforhandlingen ble innholdet av en bankboks fremlagt for lagmannsretten. Av innholdet nevnes en hvit konvolutt med pengesedler, i alt GBP 4725, og en brun konvolutt med pengesedler, i alt NOK 88000. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Partenes prosessfullmektiger fikk adgang til på uttale seg om det forelå et motsøksmål for byretten fra As side (domsslutningens punkt 3), og om den betydning dette kunne ha for ankereglene og lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

A har nedlagt slik endelig påstand:

1. Innskuddet på konto nr 30779695 i Barclays Bank pr. 25. januar 1991 var i sameie med lik anpart på avdøde B og A.

2. Prinsipalt:

A frifinnes for kravet fra ankemotparten på kontantmidler i hennes bankboks i Kreditkassen.

Subsidiært:

A utbetaler til arvingene etter B halvparten av det beløp i GBP som var i hennes bankboks pr. 30. august 1993.

Atter subsidiært:

Med unntak for kr 35000 utbetaler A til arvingene etter B halvdelen av de kontanter (NOK og GBP) som var i bankboksen.

3. A frifinnes under enhver omstendighet for kravet om å betale renter.

4. A tilkjennes sakens omkostninger for både byrett og lagmannsrett.

5. Når det gjelder bilen:

Anken avvises og A tilkjennes saksomkostninger.

Arvingene etter B - C, D, E, F og G - har nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å erstatte ankemotpartens saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.

3. Ankesaken vedrørende bilen heves, og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

A har hovedsakelig anført:

Hun hadde kjent B helt siden ungdomstiden da han flyttet inn hos henne i 1983. Hans engasjement i England var da i hovedsak avviklet. Han hadde en svært lav pensjon og bidro ikke med mer enn ca 800 kroner i måneden. Det var hun som bar det meste av utgiftene, og det var også hun som skaffet pengene til bilkjøpet i 1984. At pengene til bilkjøpet kom fra henne har hun dokumentert, og det viser at hun hele tiden har husket riktig og talt sant. Motpartene var like nær til å kjenne til at det var hun som hadde betalt bilen, idet det var E som i 1984 fikk med bankremissen for å levere den videre til sin arbeidsgiver, som var den som solgte bilen.

A bestrider at det er grunnlag for noe omkostningskrav mot henne i forbindelse med at anken fra motparten er trukket.

Om kontoen i Barclays Bank anfører hun at denne ble opprettet som en felles konto for B og henne omtrent et halvt år før B ble syk. Midlene som var på kontoen kom fra ham. Han uttalte ved en rekke anledninger at "alt mitt er ditt". I ord og handling gjorde B henne til medeier, uten reservasjoner, i midlene på kontoen. Hun kunne, om hun ønsket, ta ut alt som var innestående på kontoen idet hun også var direkte kontoinnehaver. Riktignok ble det aldri tatt ut penger av kontoen uten at begge kvitterte for uttaket, men dette viser at innestående på kontoen ble eiet i fellesskap. At hun ble gjort til medinnehaver av kontoen i Barclays Bank innebar en gave; noen annen fornuftig forklaring finnes ikke. Også for byretten ble det nevnt at det dreide seg om en gave.

Hun bestrider å ha uttalt til noen av arvingene eller advokat H at pengene på kontoen i Barclays Bank tilhørte B, i den forstand at de var hans alene. Egentlig var det meningen at B' andel av innestående på kontoen skulle tilfalle henne, men det ble ikke opprettet testament.

Om bankboksen i Kreditkassen anfører A at hun leiet denne fra 1979 for oppbevaring av 35000 kroner i kontanter som hun hadde arvet fra en tante. Dette beløpet utgjør sammen med oppsparte midler de 88000 kroner som er blitt talt opp i retten. I bankboksen oppbevarte hun dessuten viktige dokumenter vedrørende leiligheten. Både hun og B la kontanter i bankboksen, men selve bankboksen var det hun alene som rådde over. Hun oppfattet kontantene som sine penger og B gjorde aldri krav på disse. Han hadde sin egen konto i Sparebanken NOR som han benyttet. De kontantene hun etterhvert mottok, så hun på som gaver og som kompensasjon for mat og pleie. Kontanter i GBP var for øvrig overskudd fra felles reiser i England, og kontantene skrev seg fra uttak fra kontoen i Barclays Bank.

I motsetning til hva arvingene synes å ha registrert, tok hun det meget tungt da B døde, hvilket er bekreftet av hennes lege. I denne situasjonen, og allerede to dager etter begravelsen, kom E og hans søster på besøk til henne og spurte etter penger, og også senere var arvingene pågående. Hun hadde på dette tidspunkt dyp tillit til dem, og hun ble utsatt for villedende press. Dette var årsaken til at hun hentet kontantene i bankboksen og senere tok dem med til Moss. Det medfører ikke riktighet at hun har sagt at kontantene i bankboksen tilhørte B. Også med hensyn til hvilke dager det var kontakt mellom partene etter begravelsen, tar E feil. Det viser notatene i hennes kalender.

Advokat Hs påstand om at hun er formuende er også uriktig. Hennes leilighet er neppe verdt mer enn kr 300000, ikke kr 800000 som påstått.

C, D, E, F og G har hovedsakelig anført:

Da B døde, var alle i familien klar over at A var sorgtynget. Alle syntes synd på henne og ville vise omsorg. Det var under denne perioden med nærhet og varme at hun uttalte at pengene i bankboksen og på bankkontoen tilhørte B.

Det kan ikke medføre riktighet at B hadde så lav pensjon som det er anført. Allerede fra 1981 hadde han krav på minstepensjon. Han hadde dessuten en stor konto i Barclays Bank og dessuten betydelige midler innestående i Sparebanken NOR. Det er derfor ikke sannsynlig at han hadde så dårlig råd som det er påstått.

Ingen i familien hadde klare kunnskaper om pengebeløpene i bankboksen og på kontoen i Barclays Bank før A gav opplysninger, dels til E og dels til advokat H som hjalp henne med selvangivelsen etter dødsfallet. Det vises særlig til advokat H brev av 6. mars 1991 til A og dessuten til advokat Hs brev av 15. mai 1991. Da E var på besøk hjemme hos henne, ble kontantene i bankboksen talt opp, og det har i ettertid vist seg at beløpet stemte, bortsett fra en mindre differanse i GBP. Det var først omtrent fire måneder etter dødsfallet at A hevdet at pengene i bankboksen var hennes eneeie og at pengene på bankkontoen var sameie.

Det er flere forhold som viser at kontantene i bankboksen tilhørte B. A har selv opplyst at det var B som vekslet en del av tusenkronesedlene fra gamle til nye. A tok også med seg pengene til Moss for å levere dem til E. En av konvoluttene i bankboksen bar B's navn og adresse. Under samtalene med A om pengene i bankboksen var E aldri i tvil om at de da siktet til penger som tilhørte B.

As forklaring har vært springende og uklar med hensyn til hvordan hun mener at hun er blitt eier av kontantene. At det også dreide seg om arv fra en tante har ikke vært opplyst før saken ble anket til lagmannsretten. A har heller ikke på en klar og overbevisende måte kunnet redegjøre for foranledingen til at hun skulle få kontanter i gave av B, og hun har ikke kunnet opplyse noe om tidspunktet.

Heller ikke med hensyn til kontoen i Barclays Bank har A kunnet redegjøre for hvordan hun er blitt medeier av innestående beløp. Den rettsstiftende kjensgjerning mangler. Da hun var hos advokat H i forbindelse med selvangivelsen, opplyste hun at hun var uten rett til beløpet på kontoen. Hun var ikke klar over hvorfor hennes navn ble registrert på kontoen, og hun trodde at uttak av kontoen måtte skje sammen med B. Det er heller ikke brakt klarhet i om hennes navn ble registrert på en nyopprettet konto eller en gammel konto. A har ikke ført bevis for at registreringen av hennes navn på kontoen i Barclays Bank også innebar en gave og heller ikke hvor stor den eventuelle gaven var.

Når det gjelder bilen, var arvingene fra første stund villige til å betale til A det hun hevdet hun hadde lagt ut, bare det ble legitimert, noe som først har skjedd under saksforberedelsen for lagmannsretten. Det kan ikke kreves at E eventuelt skulle huske å ha mottatt remissen. Han er dessuten gått av med pensjon og har ikke lenger noen mulighet til å fremskaffe kvittering fra sin tidligere arbeidsgiver. Arvingene gjør gjeldende at de uten hensyn til den prosessuelle situasjon i alle fall må ha krav på saksomkostninger vedrørende tvisten om bilen.

Lagmannsretten bemerker:

Hvem som har eiendomsretten til pengebeløpene i bankboksen og på kontoen i Barclays Bank, beror på en bevisvurdering der de uttalelser A skal ha kommet med den første tiden etter B's bortgang, står sentralt. Partene har gitt delvis motstridende forklaringer for lagmannsretten om hva som da ble sagt, og dels har A hevdet at hennes opplysninger kan ha blitt misforstått og at hun også ble villedet. E's forklaring har fremstått som troverdig og støttes av forklaringen fra advokat H og Cs brev av 6. mars og 15. mai 1991. På den annen side har også As forklaring fremstått som troverdig. Slik hennes lege har beskrevet det, og slik også de ankende parter har forklart seg, legger lagmannsretten til grunn at A i betydelig grad var ute av psykisk likevekt etter B's bortgang. Det har derfor i noen grad sannsynligheten for seg at A var i en slik tilstand at hun kan ha gitt upresise eller ufullstendige opplysninger om formuesforholdene for seg selv og B og kanskje endog også kan ha gitt misvisende opplysninger. Hva A har opplyst til arvingene og advokat H den første tiden etter dødsfallet og de handlinger hun da foretok seg, kan derfor ikke tillegges avgjørende betydning uten at arvingenes oppfatning av eierforholdene også støttes av andre opplysninger i saken.

Slike andre opplysninger av betydning, som støtter arvingenes oppfatning av eierforholdene, er ikke fremkommet i tilknytning til kontoen i Barclays Bank eller bankbokskonvolutten med norske pengesedler. Utskiftingen av tusenkronesedler kan ikke tillegges vekt. Konvolutten med britisk valuta bar B's navn og adresse - den samme adressen som As - men det var en brukt firmakonvolutt som var forhåndsadressert til B. At konvolutten bar hans navn sier derfor neppe noe om eierforholdet til pengene. Notatene utenpå konvolutten var sannsynligvis gjort av B, men heller ikke dette kan tillegges avgjørende betydning for eiendomsretten til hele pengebeløpet. Dessuten mente E at pengene sist han så dem lå i andre konvolutter.

Det er på den annen side flere forhold som støtter As forklaring om at hun er eier eller medeier i pengebeløpene. Lagmannsretten er enig i at den rimelige forklaringen på at B gjorde A til medinnehaver av kontoen i Barclays Bank, var at hun skulle gis mulighet til å disponere denne som sin. Gaven var fullbyrdet da hun fikk disposisjonsretten over kontoen, selv om B også hadde disposisjonsrett. Meningen var nok også at A skulle overta kontoen i sin helhet dersom B døde først. For slik fullstendig overtagelse er det, som A selv har opplyst, ikke opprettet testament. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A er eier av halvparten av det som innesto på kontoen i Barclays Bank da B døde og at den andre halvparten tilfaller arvingene. A har forsåvidt fått medhold i sin påstand, men lagmannsretten finner at det bør avsies fullbyrdelsesdom for beløpet, slik som arvingene har krevet, og at dommen også må omfatte renter av den halvparten arvingene skal ha, som er påløpt på kontoen etter 25. januar 1991.

Engelsk valuta som lå i den hvite konvolutten i bankboksen var uttak fra den felles konto, og uttakene hadde A og B gjort under feriereiser i England. Ved at kontantene ble plassert i bankboksen, fikk A besittelsen av pengene alene, men lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig bevist at hun da fikk B's andel av pengebeløpet i gave. Opptelling har vist at kontantbeholdningen av britisk valuta utgjør GBP 4725. Slik partenes påstander er utformet, legger lagmannsretten til grunn at A skal betale halvparten, GBP 2367,50, til arvingene. Domsslutningen på dette punkt gis som fullbyrdelsesdom, som krevet, og ikke bare som fastsettelsesdom for eiendomsretten.

Av beløpet på GBP 2367,50 bør A betale renter, da arvingenes krav må anses som et pengekrav etter morarenteloven §1. Etter loven §2 løper renten fra en måned etter at skriftlig påkrav er sendt. Advokat Hs brev av 15. mai 1991 må i denne forbindelse anses som skriftlig påkrav, og renten løper da fra 15. juni 1991. Renter tilkjennes med 15 prosent p.a., som krevet.

Også for den konvolutten med norsk valuta som lå i bankboksen, hadde A besittelsen alene. Noe sameie i noen del av pengebeløpet på kr 88000 foreligger det ikke opplysninger om, og lagmannsretten legger til grunn at pengebeløpet i sin helhet tilhører A etter at hun mottok arv i 1979 og mottok resten av kontantene i gave ved ulike anledninger fra B.

As påstand om eiendomsrett til kontanter og innestående på konto er ikke bestridt på det grunnlag at det ikke dreier seg om livsgaver.

Lagmannsretten tar så stilling til om det forelå et motsøksmål for byretten og de konsekvenser dette har. Det var B's arvinger som først reiste søksmål mot A og krevet de omstridte pengebeløp utbetalt. Eierforholdet til bilen var ikke gjort til tvistegjenstand i stevningen, men ble tatt opp av A i tilsvaret, uten at hun nedla noen påstand som omfattet bilen. Som arvingenes prosessfullmektig riktig har påpekt for lagmannsretten, var det først dagen før hovedforhandlingen i byretten at As prosessfullmektig varslet om at det ville bli nedlagt en påstand som også omfattet bilen. Denne utvidelsen av tvistetemaet i saken protesterte da arvingene mot, men etter det opplyste, ble protesten frafalt under hovedforhandlingen i byretten. Som følge av dette tok byretten også standpunkt til hvem som eide bilen. Da det også er sannsynlig at vilkårene etter tvistemålsloven §56 første ledd nr.1 var oppfylt, må tvisten om bilen anses som et motsøksmål reist av A.

I en sak der det foreligger et hovedsøksmål og et motsøksmål, reiser spørsmålet seg om en anke i hovedsøksmålet åpner adgang til aksessorisk motanke i motsøksmålet, - eller om motsøksmålet forutsetter en selvstendig, rettidig anke. Av Rt-1965-501 synes det å følge at det er adgang til aksessorisk motanke i et motsøksmål, når det bare er hovedsøksmålet som er påanket. Lagmannsretten legger denne avgjørelsen til grunn, og antar at arvingenes motanke ikke skal avvises. Motanken er trukket, og ankesaken i motsøksmålet skal da heves, jfr. tvistemålsloven §100.

Lagmannsretten tar etter dette standpunkt til saksomkostningene, først i hovedsøksmålet, så i motsøksmålet.

Anken i hovedsøksmålet har ført frem og tvistemålsloven §180 annet ledd får anvendelse. A har ikke fått medhold fullt ut, og hovedsøksmålet er således dels vunnet og dels tapt. Det gjelder også i forhold til den påstand A nedla for byretten. Etter tvistemålsloven §174 annet ledd bør arvingene betale en del av As saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Advokatfullmektig Riderbo har levert omkostningsoppgave som for hovedsøksmålet viser et salær for byretten på kr 28000 og for lagmannsretten på kr 31600. I tillegg kommer ankegebyret på kr 11250. Omkostninger som bør dekkes av arvingene, fastsettes til kr 25000 for byretten og kr 35000 for lagmannsretten, samlet kr 60000. For dette beløp hefter arvingene solidarisk, jfr. tvistemålsloven §178 annet ledd.

Når det gjelder motsøksmålet, er anken som nevnt trukket, og denne delen av saken skal heves. Saksomkostningene i forbindelse med ankebehandlingen avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Etter loven hovedregel skal B' arvinger dekke As saksomkostninger, med mindre utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges de ankende parter (arvingene) til last. Dette må forstås slik at erstatningsplikt ikke inntrer hvis de ankende parter hadde fyldestgjørende grunn til å anke og frafalt anken i motsøksmålet så snart de forsto at grunnen sviktet, jfr. Bøhn og Næss: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg side 157 (kjennelse 6. april 1937). Arvingene var hele tiden villige til å gjøre opp med A, så sant hun kunne sannsynliggjøre sitt krav. Det kan ikke kreves at E etter så mange år skulle husket enkelthetene rundt bilkjøpet, derunder bankremissen. Det var A som krevet dom for at hun var medeier i bilen, men det var først for lagmannsretten at de nødvendige dokumenter ble fremskaffet av henne. Under disse forhold finner lagmannsretten at A ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i motsøksmålet. Av det som her er sagt, følger det at A heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for byretten, idet de prinsipper det er redegjort for over, må gis tilsvarende anvendelse. Lagmannsretten har heller ikke funnet grunnlag for å tilkjenne arvingene saksomkostninger i motsøksmålet, verken for byretten eller lagmannsretten.

Dommen og kjennelsen er avsagt enstemmig.

Domsslutning i hovedsøksmålet:

1. A betaler til C, D, E, F og G i fellesskap 2367,50 - totusentrehundreogsekstisyv 50/100 - britiske pund med tillegg av 15 - femten - prosent rente p.a. fra 15. juni 1991.

2. A betaler til C, D, E, F og G i fellesskap halvparten av det innestående beløp pr. 25. januar 1991 med tillegg av senere påløpne renter på konto nr. 30779695 i Barclays Bank i London.

3. A frifinnes for øvrig.

4. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler C, D, E, F og G - en for alle og alle for en - til A 60000 - sekstitusen - kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Slutning i kjennelsen:

1. Ankesaken i motsøksmålet heves.

2. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten.