LE-1993-1419
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | LE-1993-01419 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-03288 A / 68 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01419 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Petter Graver, Oslo). Motpart: Staten v/Justis- og politidepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Iver Huitfeldt, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Kst.lagdommer Hans Kr. Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Straffeloven (1902) §162, §36a, §373, §383, Straffeprosessloven (1981) §4 |
Ved stevning av 8. april 1992 har A ved advokat Petter Graver reist sak ved Oslo byrett mot Staten ved Justis- og politidepartementet. Saken gjaldt spørsmålet om den behandling A hadde vært gjenstand for som varetekts- og soningsfange var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMRK) av 4. november 1950 og FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter av 19. desember 1966, samt krav om erstatning/oppreisning som følge av dette.
A ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 5. februar 1991 idømt en straff av 6 års fengsel for forbrytelse mot straffeloven §162 tredje ledd, jf første ledd, jf femte ledd etter at det var funnet ca 4,9 kg amfetamin i bilen hun førte fra Nederland til Norge. Hun var blitt pågrepet 1. mars 1990 og ble sittende i varetekt til 6. mars 1991 da hun gikk over på soning. 21. februar 1992 kom hun over på kontraktssoning og ble benådet 17. juli 1992.
Ved Oslo byretts dom av 26. februar 1993 ble Staten frifunnet i tilknytning til følgende påstand fra saksøkerens side:
1. Den form for overvåking og kontroll som A var utsatt for av polititjenestemenn under fremstillinger i forbindelse med fødselskontroll og fremstillinger for amming i Alines spebarnshjem, var i strid med EMRK art. 3 og med FN-konvensjonen art. 10.1 og art. 10.2 (a) siste ledd.
2. Den politiovervåking som ble anvendt under og etter fødsel på Ullevål sykehus den 11. november 90 var i strid med EMRK art. 3 og FN-konvensjonen 10.1 og art. 10.2 (a) siste ledd.
3. As rettigheter ble krenket i forbindelse med sønnen B's opphold på Ullevål sykehus i perioden 21. til 25. januar 1991 i strid med EMRK art. 3 og art. 8 og med FN-konvensjonen art. 10.1 og art. 10.2 (a) siste ledd.
4. Det forhold at det ble anvendt regelmessig kroppsvisitasjon overfor A i stort sett hele perioden 20. november 90 til 5. februar 91 etter fremstilling for amming og etter besøk av sønnen i Bretvedt landsfengsel, var i strid med EMRK art. 3 og med FN-konvensjonen art. 10.1 og art. 10.2 (a) siste ledd.
5. Staten var uberettiget til å nekte A telefontaletid i perioden 25.5.1991 til 30. oktober 91 for å bevare kontakten med sitt barn, i strid med EMRK art. 8.
6. Staten v/Justisdepartementet forpliktes til å betale A oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000.
7. Staten v/Justisdepartementet forpliktes til å betale A erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300000.
8. Staten v/Justisdepartementet pålegges å betale sakens omkostninger til det offentlige.
Byretten hadde da av eget tiltak vurdert om A hadde rettslig interesse i en fastsettelsesdom overensstemmende med påstandens pkt. 1 - 5. Retten kom til at hun hadde en tilstrekkelig aktuell interesse i å få fastslått om norske myndigheter overfor henne hadde begått brudd på menneskerettighetskonvensjoner, som Norge hadde ratifisert.
A har påanket byrettens dom til lagmannsretten og har i det vesentlige bibeholdt den samme påstand. Under ankeforberedelsen har saksforberedende dommer reist spørsmålet om det fastsettelsessøksmål som fremgår av påstandens pkt. 1 - 5 i henhold til tvistemålsloven §54 kan fremmes for domstolene. A har bestridt at tvistemålsloven §54 er til hinder for en realitetsprøvelse av nevnte del av påstanden slik den er utformet og ønsker derfor å opprettholde den fremsatte påstand. Staten har ikke funnet grunnlag for å kreve avvisning og opplyser at As påstand er utformet i samråd med statens prosessfullmektig.
Da det spørsmål som ble reist av saksforberedende dommer, dreier seg om en absolutt prosessforutsetning, må lagmannsretten av eget tiltak undersøke om betingelsene for å fremme søksmålet til realitetsavgjørelse foreligger, jf tvistemålsloven §383 annet ledd. Dersom det fastsettelsessøksmål som følger av pkt. 1 - 5 i påstanden ikke tilfredsstiller kravene i tvistemålsloven §54, vil byrettens dom måtte oppheves for disse punkters vedkommende, og denne del av søksmålet avvises fra domstolene. En slik avgjørelse kan treffes uten ankeforhandling i medhold av tvistemålsloven §373 første ledd nr. 2.
Som nevnt dreier saken seg om en prøvelse av hvorvidt en opptreden av politi- og fengselstjenestemenn har vært i strid med bestemmelser i menneskerettighetskonvensjoner tiltrådt av Norge, som ledd i en uttømmelse av nasjonale rettsmidler etter bl.a. EMRK art. 26. Det ligger nær å si at domstolen derved inviteres til å avsi dom for en bestemt løsning av et rettsspørsmål i strid med tvistemålsloven §54, jf Rt-1979-572, særlig side 592. Her er spørsmålet om konvensjonsbrudd løsrevet fra et krav og selv gjort til tvistegjenstand. Dette kunne muligens repareres ved å kreve dom for at nevnte opptreden var uberettiget og bringe konvensjonsbestemmelsene inn som rettskilde i den forbindelse. Det bemerkes imidlertid at så vel varetektsfangers som soningsfangers rettigheter i det alt vesentlige bestemmes av fengselsloven og forskrifter gitt i medhold av denne, og for dette regelkompleks gjelder ikke straffeprosessloven §4. Ingen av de nevnte konvensjoner stiller krav til formell innarbeidelse i nasjonal rett. Det er således tilstrekkelig at den nasjonale rett konstateres å være i samsvar med de krav traktatbestemmelsene stiller.
Lovens krav om at et fastsettelsessøksmål må dreie seg om en rettighet eller rettsforhold kan ikke ses isolert, men må vurderes i sammenheng med at det også kreves at det skal foreligge en rettslig interesse. Det vises til Gunnar Aaslands artikkel i Jusens Venner for 1967 181. Dersom det er tvilsomt om saken dreier seg om et rettsforhold, kan det være naturlig å se hen til hvilken rettslig interesse parten har for en avgjørelse.
Det er ikke uten videre gitt at man kan få fastsettelsesdom for at en bestemt rettslig karakteristikk passer for et bestemt sett av fakta. Det kreves at karakteristikken gir grunnlag for å trekke noenlunde presise slutninger med hensyn til hvilke rettsvirkninger den medfører mellom partene. Rettspraksis har derfor vært restriktiv til å gi dom for at et forhold er rettsstridig, ulovlig e.l.
Etter lagmannsrettens syn foreligger det ingen klar rettslig interesse i å få prøvet berettigelsen av myndighetenes fremgangsmåte isolert. I og med at soningen er opphørt, vil en slik prøvelse ikke få annen betydning for partenes rettsstilling enn det etteroppgjør som måtte knytte seg til det fremsatte krav om erstatning/oppreisning som følger av punkt 6 og 7 i påstanden. Lagmannsretten finner etter dette at man i dette tilfellet ikke kan tale om et rettsforhold i den forstand tvistemålsloven §54 nytter dette ord.
Lagmannsretten finner ikke at EMRK art. 13 medfører noen modifisering av tvistemålsloven §54 på grunn av bestemmelsen i tvistemålsloven §36a. Etter den europeiske menneskerettighetsdomstols praksis inneholder ikke art. 13 noe krav om rettsmiddel som kan prøve om nasjonal rett strider mot konvensjonen. Det må derfor i forhold til konvensjonen være tilstrekkelig at konvensjonen trekkes inn ved prøvelse innenfor den ramme som tvistemålsloven §54 setter. Det vises til europadomstolens dom av 26. november 1991 (EMD=REF00000290) (serie A nr. 216) Observer og Guardian v. UK §76 og dens dom av 21. februar 1986 (EMD=REF00000092) (serie A nr. 98) James m.fl. v. UK §84.
Byrettens dom vedrørende post 1 - 5 i saksøkerens påstand blir etter dette å oppheve, og saken blir i samme utstrekning å avvise fra domstolene. Ankesaken for de samme poster faller derved bort, men fortsetter for kravet om erstatning og oppreisning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Oslo byretts dom av 26. februar 1993 oppheves for så vidt angår post 1 - 5 i saksøkerens påstand. I samme utstrekning avvises søksmålet fra domstolene.