LE-1992-2795
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-19 |
| Publisert: | LE-1992-02795 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Hadeland og Land hr.rett Nr. 91-00491 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02795 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00689. |
| Parter: | Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Brun, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Gjermund Kalsnes, Dokka). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §1, §4, Veitrafikkloven (1965) §22, Rettshjelpsloven (1980) §24, §26 |
Saken gjelder forsikringsoppgjør etter en bilulykke.
Den 4. mai 1986 var A passasjer i en bil som kjørte av veien og kolliderte med et tre. Bilføreren og en annen passasjer ble drept. Det ble tatt blodprøve av bilføreren som viste at han hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,9 promille. Bilen var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS.
A brakk ved ulykken begge lårbena. Hun har senere hatt omfattende fysikalsk behandling. Det ble i oktober 1988 konstatert en benlengdeforskjell hos henne på 2,7 cm, og hun har store ryggsmerter. Etter det som er opplyst vil hun aldri bli 100 % ervervsmessig og medisinsk før. Hun er nå 60 % på attføring og 40 % i arbeid hos Totenschlager på Hov i Land. For tiden er hun sykmeldt.
A reiste i september 1991 sak mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS for å få fastslått at selskapet var erstatningsansvarlig. UNI Storebrand Skadeforsikring AS påstod seg frifunnet, prinsipalt fordi kravet var for sent fremsatt. Denne innsigelsen ble senere frafalt av selskapet. Videre hevdet selskapet at A ikke hadde krav på erstatning fordi hun under kjøreturen visste eller måtte forstå at føreren var beruset, jf bilansvarsloven §7 tredje ledd, bokstav c.
Hadeland og Land herredsrett avsa 25. august 1992 dom med slik domsslutning:
1. A tilkjennes full erstatning fra UNI Storebrand for økonomisk og ikke-økonomisk skade etter bilulykke den 4. mai 1986.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr 12724.
3. A tilkjennes dekning av sin egenandel med kr 3781.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har ved sin prosessfullmektig, advokat Lars Brun, i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett.
A har ved sin prosessfullmektig, advokat Gjermund Kalsnes, tatt til gjenmæle og har nedlagt slik endelig påstand:
1. Hadeland og Land herredsretts dom av 25. august 92 pkt. 1 stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler sakens omkostninger til det offentlige, samt egenandel til A for begge retter.
Ankeforhandlingen ble holdt 25. mars 1993 på Brandbu. Den ankende part var representert ved sin prosessfullmektig. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.
Uni Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentligste anført:
Det er på det rene at føreren av bilen, B, hadde en promille på 1,9 under kjøringen om morgenen den 4. mai 1986. Bevisføringen har videre vist at han forut for kjøringen besøkte A, og at han der drakk alkohol. Etter selskapets mening burde ikke bare A visst at B hadde en promille på over 0,5, men hun visste det også.
Av stevningen til herredsretten fremgår det at A erkjenner at hun visste at B var noe påvirket. Hun har også svart bekreftende på spørsmål fra D og E om B var full under kjøringen.
Faktum er noe annerledes for lagmannsretten enn for herredsretten, idet herredsretten la til grunn at B kom til A rundt kl. 0800 søndag morgen den 4. mai. Etter vitneforklaringene må det legges til grunn at B og hans passasjer C mest sannsynlig kom til A mellom kl. 0330 og kl. 0400 om morgenen. Det er uklart hva som skjedde hos A, men hvis B ikke skulle ha drukket der, måtte han ha hatt en vesentlig høyere promille enn 1,9 ved ankomsttidspunktet. Da måtte A uansett ha forstått at han var påvirket.
Etter bilansvarsloven §7 tredje ledd, bokstav c er temaet om skadelidte visste eller måtte vite at bilføreren var påvirket av alkohol. Etter rettspraksis kan det i denne vurderingen ikke legges vekt på at skadelidte selv var beruset. Når det gjelder unntaket i §7 tredje ledd om at erstatning kan tilståes hvis særlige grunner taler for det, må man se hen til omstendighetene som forelå ved kjøringens begynnelse, jf Rt-1978-321. Det foreligger ingen slike særlige omstendigheter her.
Det er vist til Rettens Gang RG-1982-496, Rettens Gang RG-1986-635 og Rettens Gang RG-1989-832.
Etter den ankende parts mening er As krav på erstatning forspilt.
A har i det vesentligste anført:
Bilansvarsloven utgangspunkt er §4. Denne bestemmelse gir uttrykk for at skadelidte har krav på erstatning uten hensyn til skyld. Bilansvarsloven §7 er en unntaksbestemmelse og må vurderes under denne synsvinkel. Bilansvarsloven §7 første ledd er ikke påberopt her, og aktsomhetskravet etter tredje ledd er et annet enn etter første ledd. Selskapet må uansett ha bevisbyrden ved tvil om faktum.
Kravet til kunnskap er presisert i Rt-1978-321. Det avgjørende er om skadlidtes uvitenhet om at sjåføren var påvirket kan sies å ha vært uforståelig. Dette kan også sies på den måten at hvis skadelidte skal tape sin rett til erstatning, må retten være overbevist om at vedkommende forstod at føreren var påvirket. Etter As forklaring er det ikke riktig at B og C kom så tidlig til henne som mellom kl. 0330 til kl. 0400. A hadde kvelden før sittet sammen med broren F og to personer til. De så på Melodi Grand Prix, spiste pizza og drakk alkohol. A gikk og la seg først. Hun ble vekket av banking på døren, men det var betydelig senere enn kl 0400, antakelig mellom kl. 0700 og 0800. Det var B og C som banket på døren, og de spurte etter D. Da hun ikke var der, ba de om å få komme inn og få seg noe å spise. A følte seg ikke i form og gikk inn og satte seg i stuen, mens mennene var på kjøkkenet. Senere la hun merke til at det var vakkert vær, og hun kokte seg kaffe og gikk ut. Hun så ingen skjenking eller drikking. Senere kom de to andre ut med hvert sitt kaffekrus. Hennes bror F, som i mellomtiden hadde våknet, hadde sett at B hadde hatt sprit i kaffen, men han fortalte ikke henne om dette da. Mens hun lå på sykehuset etter ulykken fortalte F henne dette, og det var derfor hun svarte bekreftende på spørsmålet fra D og E.
Selv om det under bevisførselen er opplyst at B og C dro fra B ved halvtre - tre tiden, kan ikke retten bygge på at de kom så tidlig som ca kl. 0400 til A. Det er umulig å bringe på det rene om de dro rett til henne. Uansett kan det ikke legges til grunn at A oppholdt seg sammen med guttene og drakk med dem.
Når det gjelder vurderingen av Bs påvirkning, må man ta hensyn til As egen tilstand. Hun ble vekket om morgenen og følte seg ikke opplagt. Hun kjente guttene lite fra før, og de hadde ikke drukket alkohol sammen. Hun kunne ikke lukte at de hadde drukket, siden de drakk kaffe. A hevder at hun ikke hadde noen oppfordring til skjerpet aktsomhet.
Etter det som er opplyst av vitner var B kontrollert når han var påvirket, og det var vanskelig å se på ham at han hadde drukket. Det er fra andre opplyst at han virket glad og opprømt når han var påvirket av alkohol.
Det er i denne situasjon at retten må vurdere om As uvitenhet var uforståelig.
Når det gjelder det subsidiære spørsmål om det har foreligget særlige grunner, er ankemotparten enig i at det særlig er situasjonen ved kjøringens begynnelse man her skal ta hensyn til. Men man må også kunne ta hensyn til at hennes uaktsomhet var liten. Retten står fritt til å foreta en helhetsvurdering av hvorvidt det foreligger særlige grunner.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten og bemerker:
Saken gjelder spørsmål om A har mistet sin rett til erstatning fra forsikringsselskapet UNI Storebrand Skadeforsikring etter bilulykken 4. mai 1986, fordi hun visste eller måtte vite at bilføreren var påvirket av alkohol. Det er bare spørsmål om erstatningsansvaret som skal avgjøres i denne saken. Et eventuelt erstatningsoppgjør vil komme senere.
Etter bilansvarsloven §4 er hovedregelen at skadelidte ved bilulykke har krav på erstatning hos bilens forsikringsselskap, selv om ingen er skyld i skaden. Bilansvarsloven §7 er et unntak fra denne hovedregelen når skadelidte selv har medvirket til skaden.
Bilansvarsloven §7 tredje ledd lyder:
Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han visste eller måtte vita:
- - - - - - -
c) at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova §22, første ledd). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd.
På bakgrunn av bevisførselen finner lagmannsretten at A ikke visste at B var påvirket av alkohol under kjøringen den 4. mai 1986.
Det avgjørende blir derfor om A "måtte vita" at bilføreren var påvirket. Når det gjelder det generelle innhold i bestemmelsen i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c, vises det til Rt-1978-321 "Flø-dommen", der Høyesterett gir uttrykk for at retten til erstatning først faller bort hvis en mulig uvitenhet ut fra normal bedømmelse er uforståelig.
Lagmannsretten legger til grunn at det er forsikringsselskapet som må føre bevis for at A måtte vite at bilføreren var påvirket av alkohol, og viser til at det her er tale om å gjøre unntak fra en hovedregel om rett til erstatning.
Det er ingen uenighet mellom partene om at A ikke hadde hatt kontakt med B og C lørdag kveld, før de kom til hennes bopel om morgenen søndag 4. mai 1986. Det hersker en viss usikkerhet med hensyn til tidspunktet for når de ankom, idet det etter vitneførselen synes på det rene at de dro fra Bs bopel ved 0300-0330 tiden om morgenen. Etter As forklaring finner lagmannsretten imidlertid det mest sannsynlig at de ankom hennes bopel betydelig senere, antagelig nærmere kl. 0700 om morgenen.
Lagmannsretten legger videre til grunn at A ikke kjente B særlig godt, og at hun ikke kjente hans drikkevaner eller hva slags reaksjon han hadde på alkohol. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at hun ikke, fordi det var søndag morgen, burde ha forstått at han var påvirket, eller burde utvist skjerpet aktsomhet på dette punkt.
Lagmannsretten finner videre å legge til grunn at A i den tiden B og C befant seg hos henne - i et tidsrom av ca 2 timer - dels befant seg i stuen og dels var utenfor huset. B og C laget seg i mellomtiden mat og kaffe på kjøkkenet. Lagmannsretten finner det bevist at de blandet sprit og kaffe, men finner det også bevist at A ikke så dette.
Lagmannsretten finner det ikke bevist at B, selv om han hadde en promille på 1,9, har fremstått som synlig beruset, og finner videre at han ikke kan ha oppført seg slik at A burde få mistanke om at han hadde drukket alkohol. Lagmannsretten legger i denne sammenheng vekt på at A, etter det som er opplyst, dels befant seg i et annet værelse enn B og dels oppholdt seg utendørs. Lagmannsretten viser videre til at det er fremlagt undersøkelser som viser at enkelte, tross høy beruselse, kan ha en væremåte som ikke vekker mistanke om påvirkning.
Lagmannsretten finner det etter dette at As uvitenhet om at B var påvirket, ikke er uforståelig.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og UNI Storebrand Skadeforsikring AS må betale saksomkostninger til A etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. A er innvilget fri sakførsel av fylkesmannen i Oppland, men er pliktig til å betale egenandel. Advokat Kalsnes har fremlagt krav på salær og utgifter på tilsammen kr 9797,- hvorav kr 9341,- er salær. Egenandelen utgjør kr 3034,-. F, som er bosatt i Trondheim har fått sine vitneutgifter på ialt kr 4090 dekket av staten, jf rettshjelploven §24, jf §26, jf lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse §1. Videre har D fått dekket sine utgifter med kr 180. Begge var lovlig innkalt til retten. Staten tilkjennes etter dette saksomkostninger med kr 14067 og A tilkjennes dekning av sin egenandel med kr 3034.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes staten 14097 - fjortentusenognittisju - kroner.
3. A tilkjennes dekning av sin egenandel for lagmannsretten med 3034 - tretusenogtrettifire - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.