Rt-1978-321

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-03-17
Publisert:	Rt-1978-321
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41B/1978
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Vesta (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen) mot A (advokat Finn Lynghjem - til prøve).
Forfatter:	Egil Endresen, Elstad, Holmøy, Lorentzen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Straffeloven (1902) §317, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, Veitrafikkloven (1965) §22, Folketrygdloven (1966)

Dommer Egil Endresen: Den 12. april 1970 kl. 0340 skjedde en alvorlig ulykke på Drammensveien i Oslo. B tapte i stor fart kontrollen over sin bil C-nnnnnn og kjørte inn i en stolpe. Som passasjer i bilen hadde han frøken A. Hun ble alvorlig skadet og er varig 100% ervervsmessig ufør som følge av ulykken. B var ved anledningen påvirket av alkohol. Blodprøve tatt halvannen time etter ulykken viste en middelverdi av 2,02 promille. Han er for dette forhold ved Oslo byretts dom av 30. april 1970 dømt til fengsel i fem måneder. Bilen var trafikkforsikret i Forsikringsaktieselskapet Vesta. A reiste erstatningssak mot dette selskap som igjen trakk B inn i saken med krav om regress.

Etter at det først var avsagt uteblivelsesdom, hvor kravet kr. 200 000 var tatt til følge med tilkjennelse av saksomkostninger, avsa Oslo byrett etter oppfriskning den 30. juni 1975 dom i saken med slik domsslutning:

«I: I hovedsøksmålet:

1. Oslo byretts uteblivelsesdom stadfestes, dog således at domsbeløpet settes til kr. 100 000 - etthundretusen kroner 00/100 - med 5 - fem - prosent rente fra nærværende domsavsigelse.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta betaler i saksomkostninger til det offentlige kr. 840 - åttehundreogførti kroner 00/100 - og det fastsatte salæret til den oppnevnte prosessfullmektig etter revisjon av Justisdepartementet.

II: I regressøksmålet:

B betaler til forsikringsaktieselskapet Vesta kr. 20 000 - tjuetusen kroner 00/100 - med 5 - fem - prosent rente fra domsavsigelsen til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 1 000 - ettusen kroner 00/100.

III: Oppfyllelsesfristen etter I og II settes til 2 - to - uker fra domsavsigelsen.»

Side:322

Forsikringsaktieselskapet Vesta hadde under henvisning til bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c ikke villet erkjenne erstatningsplikt. Byretten fant at betingelsene for å nekte erstatning etter denne bestemmelse som utgangspunkt forelå, men fant at slike «serlege grunnar» for likevel å gi erstatning som bestemmelsen nevner, var til stede.

Dommen ble av forsikringsselskapet påanket til lagmannsretten så vel i hovedsøksmålet som i regressøksmålet, og det ble samtidig motanket fra A angående størrelsen av den tilkjente erstatning. Eidsivating lagmannsretts dom i saken av 14. desember 1976 har denne slutning:

«1. I hovedsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta til det offentlige 210 - tohundreogti - kroner med tillegg av det beløp som blir fastsatt som salær for den oppnevnte prosessfullmektig.

2. I regressøksmålet:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

I betraktning av at tilskadekomne på grunn av skaden ikke selv hadde kunnet uttale seg, fant lagmannsretten det betenkelig å fastslå at hun måtte forstå at B ved anledningen var påvirket - at hun ikke hadde hatt noen unnskyldning for sin manglende forståelse - hvorfor den ikke fant bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c anvendelig.

Lagmannsretten fant imidlertid i henhold til lovens §7 første ledd å måtte sette erstatningen ned til det halve av lovens maksimumsbeløp.

Lagmannsrettens dom er av Forsikringsaktieselskapet Vesta for så vidt angår hovedsøksmålet innanket for Høyesterett. Det er ikke anket fra noen av partene i regressøksmålet. A har på sin side motanket for så vidt angår erstatningens størrelse.

Forsikringsaktieselskapet Vesta har i hovedsak hevdet at bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c her må føre til at erstatning ikke skal tilkjennes. Etter den ankende parts syn ligger det i ordene «visste eller måtte vita» at kvalifisert uaktsomhet er tilstrekkelig. Slik kvalifisert uaktsomhet må foreligge i denne sak. A er frivillig blitt med i bilen, og det var en meget høy grad av alkoholpåvirkning til stede. Det var et lite selskap på seks personer som satt sammen rundt samme bord og fortærte adskillig alkohol. Det ble ellers ikke servert annet enn kaffe og snacks. B, som ifølge sin egen forklaring hadde tatt forholdsvis godt til seg av drikkevarene, satt i lengere tid ved siden av frøken A, og bevisene tyder etter den ankendes syn på at det tidlig var avtalt at B skulle kjøre A hjem. Hertil kommer at vertinnen ved oppbruddet i nærvær av samtlige som da var til stede advarte mot å kjøre. På denne

Side:323

bakgrunn kan det ifølge den ankende ikke være noen reell mulighet for at A var uvitende om at B var påvirket av alkohol. Heller ikke kan man som byretten finne at «serlege grunnar» er til stede i denne sak. Slike grunner kan kun være omstendigheter som reduserer skadelidtes ansvar for at han/hun lot seg befordre av en påvirket bilfører. Bare omstendigheter som gjelder passasjerens medvirkning til selve transporten er relevante. Den omstendighet at kjøringen medfører ulykke med stor invaliditet, faller utenfor hva det kan tas hensyn til. De grunner som kan påberopes må være av en slik tungtveiende karakter at det nærmest må foreligge en nødrettslignende situasjon. Noe slikt foreligger ikke i denne sak. Det gjelder kjøring hjem fra et selskap uten det ringeste element av tungtveiende nødvendighet. Det var ved anledningen nytt betydelige mengder alkohol, og kjøringen later til å være skjedd i henhold til et overveiet opplegg og ble gjennomført til tross for frem satte advarsler. Byretten har som særlige grunner lagt vekt på at A ikke kunne vite at B hadde tatt nervetabletter med den forsterkende virkning det medfører sammen med alkoholnytelse. Ankemotparten har imidlertid erkjent at dette ikke kan ha spilt noen rolle i denne sak.

Bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c må derfor komme til anvendelse med full styrke.

Vestas subsidiære anke over erstatningens størrelse er ikke opprettholdt for Høyesterett. Den ankende part aksepterer at A ved ulykken varig ble 100 prosent ervervsmessig invalid, og har likeledes erklært seg innforstått med at det i forbindelse med nedsettelse av erstatning i henhold til bilansvarslovens §7 første ledd må tas utgangspunkt i det totale tap som er lidt og ikke i lovens maksimumsbegrensning av ansvaret.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.»

Ankemotparten A har ved bevilling av 3. juni 1977 hatt fri sakførsel. Hennes prosessfullmektig er enig i at hun frivillig ble med på kjøreturen, at B var påvirket av alkohol og at de nervetabletter han tok tidligere på dagen ikke får noen betydning. Derimot kan det ikke aksepteres at hun «visste eller måtte vita» at B var alkoholpåvirket. Etter ankemotpartens syn er det for det første ikke tilstrekkelig å konstatere at det foreligger kvalifisert uaktsomhet. Det må stilles strengere krav, idet bestemmelsen er tenkt rettet mot den som vet at føreren er påvirket av alkohol. Motorvognansvarskomitéen av 1951 viste i sitt forslag til denne bestemmelse til heleribestemmelsen i straffelovens §317 hvor uttrykkene «visste eller måtte forstå» før endringen av denne bestemmelse ble fortolket derhen at det ble krevd forsett. At departementet reserverte seg mot denne sammenligning, er kun å betrakte som en meningsytring som ikke gav seg utslag i noen endring i lovutkastet. Det vises videre til at den forsterkede justiskomité forandret forslaget fra «visste eller måtte forstå» til «visste eller måtte vita». Det må antas at dette skulle innebære en presisering av at lovkomitéens oppfatning skulle legges til grunn. At innstillingen på dette punkt er taus, er i seg

Side:324

selv ikke tilstrekkelig bevis på det motsatte. Ankemotparten er enig i at det ikke behøver være årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden, men i «måtte vita» kommer risikoen for skade inn. Det må for den som lar seg transportere av en påvirket bilfører ha vært til stede en bevisst uaktsomhet derhen at vedkommende må ha regnet med muligheten for at det kunne oppstå skade som følge av alkoholpåvirkning, men likevel tatt sjansen på å bli med. Kravet må ligge nær opp til det strafferettslige «dolus eventualis» begrep. Det må være viten eller en inntil viten grensende kunnskap. Noen undersøkelsesplikt kan ikke forlanges. Men selv om man skulle akseptere at det er tilstrekkelig med kvalifisert uaktsomhet, kan det ikke ses å være godtgjort slik uaktsomhet fra A. Ankemotparten har på dette punkt stort sett gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Vitnet F som var med i bilen og ble satt av kort før ulykken, merket intet unormalt ved kjøringen og hadde selv ingen betenkeligheter med å bli med i bilen. A kjente ikke B fra før og hadde derfor dårlige forutsetninger for å bedømme om han var påvirket. Ved den kliniske undersøkelse ble han funnet «lett» påvirket. Det er ikke godtgjort at hun hørte vertinnens advarsel mot å kjøre, og i betraktning av at hun nå er ute av stand til å kommunisere med omverdenen, er det betenkelig å bygge på at hun visste eller måtte vite at B var påvirket. Man må her være forsiktig med å fravike lagmannsrettens umiddelbare bevisbedømmelse.

Under enhver omstendighet må det her foreligge slike «serlege grunnar» som gjør at erstatning likevel må tilstås. Det må herunder tas hensyn også til de sosiale forhold og den lidelse ankemotparten er påført. Slike forhold har tidligere vært til bedømmelse for underordnede retter, men det har der vært stilt for strenge krav i så måte. Hvis «serlege grunnar» bare skulle hen spille på rene nødrettslignende situasjoner, ville denne unntaksbestemmelse aldri komme til anvendelse. Det må foretas en helhetsvurdering hvor også både behov og billighet må komme til anvendelse.

I forhold til B er frøken A bare lite å legge til last, og det er derfor heller ikke grunnlag for å sette ned erstatningen etter bilansvarslovens §7 første ledd.

Ankemotparten har ut fra en påregnelig lønnsutvikling beregnet tapet etter fradrag av trygder og pensjonsytelser slik:

Hittil lidt tap kr. 111 416,50

Tap i fremtidig erverv » 636 729,20

Tilsammen kr. 748 145,70

Hvis det blir tale om erstatningsnedsettelse etter §7 første ledd, er det dette hennes reelle tap som må være utgangspunktet, og ikke som av lagmannsretten gjort ut fra lovens maksimalbegrensning på kr. 200 000.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale kr. 200 000

Side:325

- kronertohundretusen - til A med 10 - ti - prosent årlig rente fra domsavsigelse til betaling skjer.

2. Byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser i hovedsøksmålet stadfestes.

3. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger etter Høyesteretts fastsettelse, samt saksomkostninger for øvrig til A.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til å uttale seg om ankemotpartens skade har Høyesterett oppnevnt spesiallege Harald Hellebust som har avgitt sakkyndig erklæring og supplert denne ved bevisopptak. Det er ellers til bruk for Høyesterett avhørt 7 vitner ved bevis opptak.

Saken foreligger i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de foregående retter, idet jeg finner at den ankendes påstand må tas til følge. Det er uomtvistet at ankemotparten av fri vilje ble med i bilen og likeledes at føreren var alkoholpåvirket. Avgjørende for om kravet på erstatning skal falle bort etter bilansvarslovens §7 tredje ledd, litra c blir da om hun «visste eller måtte vita» at B var påvirket i den grad som vegtrafikklovens §22 krever for straffellelse. Hvilket subjektivt krav som ligger i dette, fremgår av Ot.prp. nr. 24 for 1959-60 side 30. Ved anvendelsen av uttrykket «visste eller måtte forstå» bør man legge til grunn betydningen av disse ordene i vanlig språkbruk, ikke uten videre den innskrenkende tolking som i sin tid ble fastslått for det tilsvarende uttrykk i straffelovens heleribestemmelse. Etter vanlig språkbruk ligger det i «måtte forstå» eller «måtte vita» at man har for seg en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig. At den forsterkede justiskomité endret ordene fra «måtte forstå» til «måtte vita», tok åpenbart ikke sikte på noen realitetsendring. At komitéen skulle ville foreta noen slik realitetsendring uten å kommentere i innstillingen hvorfor den foretok den, er ikke trolig. At den heller ikke har villet det, fremgår av innstillingen side 8 hvor den refererer departementets forslag med de ord den selv anvendte i lovteksten.

Det blir ikke spørsmål om Bs alkoholpåvirkethet gav seg slike markante utslag som den høye promille skulle tilsi. Spørsmålet er om frøken A måtte forstå at B var påvirket i den grad vegtrafikklovens §22 første ledd beskriver. Hele festforløpet kommer da inn i vurderingen. Ankemotparten var en alminnelig forstandig kvinne med god utdannelse. Hun hadde gjennom flere år vært vant til å omgås mennesker, også i selskapelig samvær under ulike forhold. Det var et oversiktlig selskap på i alt 6 personer. Alkoholforbruket fant sted rundt et bord med nær kontakt deltakerne imellom. Det ble servert kaffe og likør og senere longdrinks med vodka. En hel flaske likør og en og en halv flaske vodka var tilgjengelig. Det må være åpenbart at det konsum som fant sted denne kveld, langt overskred minstegrensen for forsvarlig kjøring. Vitneprov fra de

Side:326

øvrige deltakere i selskapet viser at de oppfattet det der hen at kjøring med bil i den tilstand deltakerne var, ikke kunne være lovlig. Etter bevisførselen er det nærliggende å legge til grunn at ankemotparten påhørte vertinnens advarsel og anbefaling av å ta drosje, uten at jeg finner dette avgjørende. Jeg kan ikke tilegne meg den oppfatning at frøken A ikke skulle hatt den samme forståelse som de øvrige deltakerne i selskapet. Slik jeg ser det, er vi her i beste fall i et grenseområde mellom forsett og grov uaktsomhet. I likhet med byretten er jeg derfor kommet til at lovens hovedkrav etter bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c for bortfall av erstatningsplikt, er til stede. Det som kunne endre dette resultat var om det kunne sies å foreligge slike særlige grunner som ifølge bestemmelsen likevel kan åpne adgang til å tilkjenne erstatning. Lovens forarbeider gir liten veiledning når det gjelder spørsmålet om hva som skal til for å kunne si at slike særlige grunner foreligger. Lovens regel er at den som kjører med en alkoholpåvirket bilfører, faller utenfor dens erstatningssystem og blir med på egen risiko. At skade skjer som følge av slik kjøring, kan derfor ikke i seg selv henregnes til slike særlige grunner. Det synes rimelig å forstå lovens ord derhen at slike særlige grunner i første rekke må referere seg til de omstendigheter som forelå ved kjøringens begynnelse. Noen slike grunner foreligger ikke i denne saken. Det var slik som jeg har redegjort for ovenfor ingen tungtveiende grunner for å kjøre hjem fra dette selskapet i privatbil denne kvelden. Det var telefon i leiligheten og adgang til å bestille drosje.

I hvilken utstrekning etterfølgende omstendigheter skal kunne tillegges vekt behøver jeg ikke å ta standpunkt til. Det eneste forhold som i denne sak kunne tenkes å komme i betraktning, er ulykkens tragiske omfang. A vil imidlertid for fremtiden måtte pleies på et offentlig sykehjem, og hun har meget begrensede aktivitetsmuligheter. Hennes økonomiske behov synes dekket ved den pensjon hun får fra Statens Pensjonskasse og kontantytelsene etter folketrygdloven. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at særlige grunner tilsier at hun tilkjennes skadeserstatning fra forsikringsselskapet.

Den ankende part må derfor bli å frifinne.

Byrettens omkostningsavgjørelse er ikke påanket.

Anken gjelder derimot også omkostningsavgjørelsen i lagmannsretten.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Lorentzen og Mellbye: Likeså.

Side:327

Av byrettens dom (dommer F.A. Zimmer):

- - -

Det nærmere saksforhold er i korthet følgende: Søndag den 12. april 1970 ca. kl. 0345 kom A alvorlig til skade ved en trafikkulykke i Oslo. Hun var passasjer i personbil C-nnnnnn som ble kjørt av eieren, B, Begge hadde deltatt i en selskapelig sammenkomst i - - -gate 6 hos C, som senere er gift D. Foruten disse 3 var det ytterligere 3-4 personer tilstede, bl.a. F, som hadde invitert frk. A med til sammenkomsten. De var blitt kjent under en fellesreise i Spania, hvor frk. A var guide. Da han tilfeldigvis traff henne igjen i Oslo, inviterte han henne med til sammenkomsten. Det ble nytt alkohol under samværet som varte fra ca. kl. 2000 til ca. kl. 0300 den følgende dag. B som kjente frk. C, var ikke invitert, men telefonerte til henne om aftenen og spurte om han kunne komme opp til henne en tur. - - -

F var også med i bilen, men ble satt av ved Skillebæk. Frk. A bodde på X. Ulykken hendte i nærheten av Skøyen v/Drammensveien 145. Bilen tørnet inn i lysmast etter å ha kjørt inn på fortauet. B pådro seg også skader bl.a. hoftebrudd og hjernerystelse. Frk. A ble påført alvorlige hodeskader og har senere vært 100% invalid. Når hun ikke har vært på sykehus, har hun oppholdt seg hjemme hos sin foreldre, som fortsatt pleier datteren. Hun sitter i rullestol, har ikke taleevne, må mates og stelles som et lite barn. - - -

Rettens bemerkninger:

Saken er reist i As navn. Som det fremgår av det som er anført om hennes helbredstilstand er det utelukket at hun selv kan være til stede i retten. Hennes far - E - møtte under hovedforhandlingen og ga forklaring. Dessuten ga B partsforklaring. Det ble avhørt 3 vitner, bl.a. D, født C og F. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det er ikke bestridt at A er 100% invalid. Det kan ikke regnes med at hun vil bli ervervsdyktig igjen. Hvor lenge foreldrene kan ha henne hjemme er uvisst. Det er opplyst at moren er sykelig.

Retten er således avskåret fra å få forklaring fra saksøkeren om hvordan hun selv oppfattet situasjonen da hun og F ble med som passasjerer i bilen. Det fremgår av de opplysninger som er fremkommet i retten at hun og B snakket en del sammen under sammenkomsten hos C (nå D), idet de hadde felles interesser med hensyn til hennes arbeidsplass og hjemsted. Det er oppgitt at det ble servert likør - visstnok en helflaske - til kaffen og senere longdrinks med vodka - angivelig en helflaske pluss en 1/2 flaske som F skal ha hatt med seg. B kom som tidligere nevnt noe senere til selskapet, men det er ikke benektet at han nød alkohol der. Hvis det er riktig som han selv har oppgitt at han tidligere på aftenen bare hadde drukket en 1/2 pils, må han ha konsumert adskillig alkohol hos C hensett til den ganske høye promille ca. kl. 0500 den følgende dag. Det er derfor nærliggende å anta at A må ha vært klar over at B var alkoholpåvirket. Fru D har under hovedforhandlingen forklart at hun ved oppbruddet av selskapet spurte om hun skulle bestille drosjebil, men at det ikke møtte noen reaksjon. Hun fikk inntrykk av at A iallfall ikke hadde noe imot å bli kjørt hjem av B. F hadde for sitt vedkommende ingen

Side:328

betenkeligheter ved å bli med i bilen. Alkoholen ble konsumert over et lengre tidsrom og det er ikke noe som tyder på at selskapet var animert utover det som er vanlig i en slik sammenkomst.

Men selv om A måtte være klar over at B var alkoholpåvirket og derfor ikke burde kjørt bil, visste hun neppe - og såvidt vites heller ingen andre i selskapet - at han hadde tatt en del tabletter, bl.a. 2-3 nervetabletter (Valium). Selv om slike tabletter ikke har noen innvirkning på promillens størrelse - er det kjent at de virker sløvende. Den mest sannsynlige forklaring på kjøreuhellet er at B har sovnet under kjøringen. Han selv husker ikke om hva som foregikk før uhellet og har selv karakterisert sin tilstand som «bevisstløshet». Av politirapporten om trafikkuhellet fremgår det at bilføreren var ved bevissthet da politiet kom tilstede. Derimot var passasjeren som satt fastklemt i baksetet, bevisstløs. Det fremgår for øvrig av rapprten at det luktet alkohol av bilføreren.

Retten er således enig i at bilansvarslovens §7, 3. ledd punkt c får anvendelse i det foreliggende tilfelle. Det antas imidlertid at det her foreligger særlige grunner som tilsier at det allikevel gis erstatning, dog således at den må reduseres på grunn av As eget forhold, jfr. lovens §7, 1. ledd. Det må etter rettens mening legges stor vekt på at det ikke er grunn til å tro at A visste eller kunne forstå at B hadde tatt nervetabletter med den forsterkende virkning det medfører sammen med alkoholnytelse. Det må antas sannsynlig at hun i så fall ville avstått fra å bli kjørt hjem av B, som selv måtte være klar over sin situasjon og derfor ikke under noen omstendighet burde latt seg påvirke til å kjøre 2 av gjestene hjem.

Retten er blitt stående ved at saksøkeren selv må bære 1/2 del av det økonomiske tap som hun er påført ved bilulykken.

Av lagmannsrettens dom (førstelagmann Jens Fagereng, kst. lagdommere, byrettsjustitiarius Karl Høvde og byrettsdommer Aubert):

- - -

Lagmannsretten skal først komme med noen supplerende bemerkninger til den faktiske fremstilling som er gitt i byrettens dom. C, nå gift D, hadde lørdag 11. april 1970 5 gjester i sin leilighet i - - -gt. 6. Det var G, H, F, A og B.

C har som vitne for lagmannsretten forklart: Gjestene kom ved 19.30-20.00-tiden. A var egentlig invitert av F. B kom noe senere, ca. kl. 22.00. B hadde ringt og spurt om han kunne få komme. Det ble drukket kaffe og likør. Hun hadde selv 1/1 fl. likør og 1/1 fl. vodka i huset. F hadde med seg en halvflaske, en lommelerke. Gjestene satt samlet rundt salongbordet. Det var en hyggelig stemning, det ble bl.a. lest dikt. - Da gjestene skulle bryte opp, ble det snakk om drosje. Frk. H ringte etter drosje og reiste hjem alene. Frk. C forslo å ringe etter en drosje til. Men B hadde jo bil. A spurte om han kunne kjøre henne hjem. Frk. C sa at han ikke måtte kjøre en lørdagskveld etter at han hadde drukket. Det ble til at F og A dro i Bs bil. A spurte om B ville kjøre. For så vidt ble han vel påvirket til å kjøre. Han hadde kanskje ikke kjørt hvis hun ikke hadde spurt. A og B snakket meget sammen under selskapet. B ga ikke uttrykk for at

Side:329

han ikke ville kjøre. B var litt animert, men frk. C la ikke merke til hvor meget han drakk. Hun anså ham for så vidt påvirket at han ikke burde kjøre bil.

G har forklart at han drakk likør, kanskje også litt vodka, men han mener at han drakk mest likør. Han har ingen erindring om noen drakk mye og andre mindre. Han var under selskapet ute sammen med B og en dame, antakelig frk. H, for å kjøpe sigaretter. B kjørte dem i bilen til et sted ved Bislet. G syntes at B kjørte vel fort, og det slo ham at B kunne være påvirket av alkohol. G ble igjen da de andre brøt opp. F og A dro sammen med B i dennes bil. G kan ikke huske at frk. C sa at de ikke måtte kjøre bil.

H har forklart at de satt og pratet sammen og hadde det meget hyggelig. Hun husker ikke hva som ble drukket, men mener at alle var mer eller mindre påvirket av alkohol. Ingen burde derfor ha kjørt bil. Hun husker at hun var med på en tur med Bs bil for å kjøpe sigaretter. Hun har imidlertid ingen erindring fra denne tur.

F har forklart at han hadde med seg A som han hadde truffet i Spania. Det var hyggelig stemning i selskapet - det viste seg bl.a. at B og A hadde felles kontakter. Da selskapet brøt opp ved 02.00-tiden ble F og A med i Bs bil. F hadde ingen betenkeligheter ved å bli med i bilen. Han ville ikke blitt med hvis B hadde vært beruset. Det inntraff ikke noe så lenge F var med i bilen. B ga ikke uttrykk for noen betenkelighet eller uvilje ved å kjøre. Det ble drukket likør og noe annet brennevin, men ingen viste tegn på beruselse. F anså samtlige for edru. B viste seg å være en ordentlig og skikkelig kar og gled inn i selskapet uten å stikke seg ut på noen måte.

B har forklart at han om morgenen lørdag 11. april hadde en diskusjon med sin kone som ønsket separasjon. Det endte med at han pakket en kuffert og dro til kontoret for eventuelt å overnatte der. Han spiste middag på en restaurant ved 16-17.00-tiden og drakk 1 glass pils til maten. Ut på kvelden ringte han til frk. C og spurte om han kunne få komme opp for å snakke med henne. Han innfant seg ved 21.00-tiden og traff da det selskap som er nevnt. Han drakk kaffe med likør og senere noen longdrinks med vodka. Han var ute med bilen ved 24.00-tiden for å kjøpe sigaretter. Han har ellers ikke noen klar erindring om hvor meget han drakk eller hva de andre drakk, men «alle var klar over at alle drakk». - Han var foreskrevet Valium-tabeletter av dr. Jordal, Ski. Doseringen var visstnok 3 tabletter daglig. B har for lagmannsretten forklart at han tok 1 eller 2 Valium-tabletter lørdag morgen. Han tror ikke at han tok flere Valium-tabletter senere på dagen. Han hadde i forbindelse med en tannaffære kort tid i forveien fått penicillintabletter og smertestillende tabletter av sin tannlege. Det er mulig at han tok 1 penicillintablett i løpet av lørdagen, men han er ikke helt sikker. Han tror ikke at han tok noen av de smertestillende tabletter lørdag. - I sin politiforklaring 17. juni 1970 har B forklart: «Han dro inn på kontoret i Oslo ca. kl. 15.00 den 11.4., og arbeidet der til ca. kl. 18.30-19.00. Han tok i den tiden han var på kontoret de penicillintablettene som han skulle ta over hele dagen, sammen med de smertestillende tablettene, samt at han tidligere på dagen hadde tatt de nervetablettene som

Side:330

dr. Jordal hadde gitt ham.» Av politirapporten fremgår at det har dreiet seg om følgende tabletter: Cetacillin (penicillin) 0,15 g, Phenacetyl comp. A-L (smertestillende) og Valium 10 mg.

Den sakkyndige dr. Olaisen, har uttalt at penicillintablettene ikke har noen spesiell virkning i forbindelse med alkohol, selv om den som er på penicillinkur bør avholde seg fra alkohol. Heller ikke Phenacetyltablettene vil ha noen særlig effekt sammen med alkohol. Valium inntatt sammen med alkohol vil derimot kunne potensere virkningen av alkoholen, slik at påvirkningsgraden synes sterkere. Hvis man legger til grunn at B har inntatt 2 Valiumtabletter om morgenen lørdag 11. april, er det etter den sakkyndiges oppfatning liten grunn til å anta at tablettene har hatt noen innflytelse på Bs tilstand om kvelden og natten.

B var utvilsomt påvirket av alkohol da han kjørte sin bil fra Mariegate natt til 12. april 1970. Blodprøven er for så vidt tilstrekkelig bevis. Han er også straffedømt for å ha kjørt i påvirket tilstand. Spørsmålet blir så om A «visste eller måtte vita» at B var påvirket. Når det gjelder forståelsen av uttrykket «visste eller måtte vita» legger lagmannsretten til grunn at det ikke er nødvendig at skadelidte positivt har forstått at bilføreren var påvirket. På den annen side er det ikke tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet at hun «burde» forstått. Det må kreves at skadelidte, hensett til de opplysninger som forelå, ikke har hatt noen unnskyldning for sin manglende forståelse. Det kreves kvalifisert uaktsomhet. Man viser til Ot.prp.nr. 24/1959-60 side 30 og til Høyesteretts fortolkning av de tilsvarende uttrykk i motorvognlovens §17, tredje ledd og vegtrafikklovens §22, annet ledd, jfr. bl.a. Rt-1960-1409 og Rt-1972-688.

Deltakerne i selskapet har gitt en noe forskjellig vurdering av Bs tilstand. Frk. C har forklart at han var litt animert. Frk. H har gitt uttrykk for at alle deltakerne i selskapet var mer eller mindre påvirket og at ingen burde kjøre bil. G fulgte med B i bilen da de skulle kjøpe sigaretter. Han hadde ikke betenkeligheter ved det. Under kjøringen fikk han mistanke om at B var påvirket. F fant ikke noe ekstraordinært ved B. Ingen av de tilstedeværende synes å ha iakttatt symptomer på beruselse i form av ustø gang, snøvling, oppkast m.v. - I forbindelse med blodprøven ble det samtidig (kl. 05.10) foretatt klinisk undersøkelse. Det fremgår av rapporten at det er observert tydelig alkohollukt, at øynene var matte, pupillene store, men ikke hikke eller oppkast. Konklusjonen gikk ut på at B var «lett påvirket av alkohol». Den kliniske undersøkelse ble foretatt mens B lå på operasjonsbordet på Ullevåls III. avd. Selv om man under disse omstendigheter ikke kan legge alt for stor vekt på undersøkelsen, synes den likevel å bekrefte at B ikke har vist iøynefallende tegn på beruselse. - Etter de opplysninger som foreligger er det ikke sannsynlig at de medikamenter som han har inntatt i løpet av lørdagen har hatt noen innvirkning på hans tilstand om kvelden og natten. - Det foreligger ikke noen opplysninger om hvordan A har vurdert hans tilstand. Man har ingen forklaring fra henne. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter betenkelig å fastslå at A måtte forstå at han var påvirket - at hun ikke har hatt noen unnskyldning for sin manglende forståelse. Retten legger derfor til grunn at bestemmelsen i bilansvarslovens §7, tredje ledd punkt c ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle.

Side:331

Lagmannsretten finner imidlertid at erstatningskravet må reduseres på grunn av As eget forhold. B kan ikke ha kommet opp i den høye promille uten at han har drukket atskillig under selskapet. Dette burde A vært klar over. At hun under disse omstendigheter ble med som passasjer i bilen må anses som uaktsomt, jfr. bilansvarslovens §7 første ledd. Retten finner at hennes forhold må føre til at hun selv bærer halvparten av det økonomiske tap som hun er påført ved ulykken. - - -