RG-1994-28
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-26 |
| Publisert: | RG-1994-28 (5-94) |
| Stikkord: | Kausjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 90-0383 A - Gulating lagmannsrett LG-1991-00944 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Nevi Finans A/S nå DnB Finans A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Røssland, Bergen). Motpart: Roger Leon Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Olav Holvik, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Lillebø, lagdommer Sjur Vestrheim, kst. lagdommer Mette Greve Pettersen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §180, §30, §31, §36 |
År 1993 den 26. april ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-0944 avsagt slik dom:
Saken gjelder kausjonsansvar.
Roger Leon Johansen hadde fra 1982 drevet varetransport i Bergen med biler han hadde leaset i Nevi Finans A/S. I 1987 fikk han behov for større bil, og leaset ved avtale med Nevi den 10. september 1987 en ny Mercedes lastebil med skap, og som ble levert av firmaet Algaard A/S for salgsum rundt kr 430.000,- inkludert mva. Noen måneder senere falt et par av Johansens største oppdragsgivere bort, hvoretter han forventet ikke å kunne betjene gjelden etter leasingkontrakten, og i samråd med Nevi ble det forsøkt å finne andre til å overta bilen og leasingkontrakten. Etter hvert kom firmaet Liland Transport service A/S - heretter forkortet Liland - inn i bildet, og firmaet overtok bilen ved leasingkontrakt av 29. april 1988. I forbindelse med at Liland overtok leasingkontrakten, avga Johansen 29. april 1988 selvskyldnerkausjon for de forpliktelser med renter, provisjon og omkostninger som Liland hadde eller måtte få til A/S Nevi Finans i anledning leasingkontrakten inngått samme dato. Liland gikk konkurs 18. mai 1989, hvoretter Nevi krevet Johansen i henhold til kausjonserklæringen. Johansen benektet ansvar, primært fordi han hevdet kausjonserklæringen var ugyldig, hvoretter Nevi 28. mai 1990 stevnet ham med krav for kr 270.133,- med tillegg av renter og omkostninger. Bergen byrett avsa 28. august 1991 dom med slik slutning:
«1. Leon Roger Johansen frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Nevi A/S til Roger Leon Johansen kr 20.000,00 (kronertjuetusen 00/100).
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»
Nevi påanket byrettens dom rettidig. Ankeforhandligene ble holdt 9. og 10. mars 1993 hvor retten hørte forklaring fra ankemotparten og fem vitner, herunder vedkommende saksbehandler hos ankeparten. Det ble foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
A/S Nevi Finans har senere fusjonert med annet selskap og skiftet navn til DnB Finans A/S, men i det følgende brukes av praktiske årsaker betegnelsen Nevi.
Om sakens øvrige bakgrunn, vises til byrettens dom. Saken står i samme stilling for begge retter og partene har i det vesentlige de samme anførsler.
Nevi bestrider både Johansens prinsipale anførsel om gyldigheten av kausjonsavtalen og hans subsidiære anførsel vedrørende verdien på leasinggjenstanden.
For spørsmålet om gyldigheten av kausjonserklæringen, tas utgangspunkt i at det er en gjensidig bebyrdende kontrakt hvor Johansen hadde klare økonomiske interesser i at det ble inngått ny leasingavtale. Det var hans tredje leasingavtale, og betydningen av leasingavtaler måtte være velkjent for ham. Han var likeledes klar over at Nevi skulle kredittvurdere eventuelle overtakere før endring ble akseptert. Om bakgrunnen nevnes likeledes at også Nevi var interessert i at ingen tapte penger på leasingkontrakten og at det derfor var viktig med ny debitor som kunne overta. Om Liland ikke hadde overtatt, var alternativet å selge lastebilen, og Johansen måtte ha båret tapet mellom det salget utbragte og dagsrestansen på leasingkontrakten. Videre vises til at debitorskifte på leasingavtaler må godtas av kredittkomiteen i Nevi, og det ble behandlet på vanlig måte der. Komiteen satte som vilkår for debitorskifte at Johansen stillte selvskyldnerkausjon for Lilands forpliktelse. Det er ikke korrekt at det bare var en «proforma» kausjon, og Johansen visste både hva kausjon var og hva hans underskrift innebar. Det konkluderes så langt med at Nevi fulgte en konsekvent fremgangsmåte og at Johansen var kjent med prosedyren.
Ut fra vitnet Melands forklaring, må det legges til grunn at Johansen allerede i innkallingen til møtet hvor selvskyldnererklæringen ble undertegnet, var blitt gjort oppmerksom på at kausjonsansvaret ble satt som vilkår for endring i leasingforholdet. Likeledes er det på det rene at i møtet 29. april 1988 fremkom det at Nevi ikke ville gi slipp på Johansens ansvar. Melands forklaring om at han her opplyste om selvskyldnerkausjon har formodningen for seg, herunder at kausjonserklæringen ble undertegnet før leasingavtalen med Liland. Det var her også gitt nærmere orientering om hva selvskyldnerkausjon innebar. Det må således være på det rene at alle parter på nevnte møte var klar over at Johansen skulle ha et visst økonomisk ansvar fortsatt, selv om Liland hadde overtatt bilen i henhold til ny leasingkontrakt.
Det ble videre holdt et møte i februar 1989 etter at Lilands økonomiske problemer var på det rene. Johansen deltok der som kausjonist, og han var før møtet varslet om ansvaret. Det fremkom ingen løsning og det økonomiske ansvar for det udekkede beløp i henhold til leasingkontrakten av 29. april 1988 lå da på Johansen etter selvskyldnerkausjon. Meland kontaktet deretter Johansen i juni 1989 om oppgjør. Johansen skrev den 14. juni 1989 brev til Nevi og ba om å bli løst fra kausjonsansvaret. Det er ikke riktig at det var Meland som ba Johansen skrive brevet, men på Johansens forespørsel om hva han kunne gjøre, antydet Meland som en av flere muligheter at det kunne søkes om ettergivelse av gjelden. Brevet er for det første en erkjennelse av kausjonsansvar og dessuten en søknad om ettergivelse.
Nevi anfører at selskapets lojalitetsplikt overfor Johansen i anledning selvskyldnerkausjonen er oppfyllt. Av rettspraksis som belyser lojalitetsomfanget, påberopes RG-1992-797, spesielt 802, RG-1992-724, RG-1991-1251, spesielt 1255 og Rt-1984-28. Det som går igjen der, er at opplysningsplikten om kausjonsansvar går på hoveddebitors forhold, og eksempelvis er kausjonist ikke bundet av erklæring som går på refinansiering av gammel gjeld med mindre kausjonisten har fått opplysning om dette. I denne saken vises videre til at Nevi ingen interesse hadde i å gi feile opplysninger eller tilbakeholde opplysninger. De har tvert imot vært aktive med å ivareta Johansens interesser og vært lojal mot ham.
Det konkluderes med at Johansen er bundet av kausjonserklæringen, og må følgelig innfri kausjonsansvaret.
Når det gjelder Johansens subsidiære anførsel om at han er godskrevet for lav verdi av bilen, vises til at Nevi har gått fram etter leasingavtalens §12, annet ledd. Johansen hadde fått anledning til å kreve skjønn, men gjorde det ikke. Verdsettingen er gjort på vanlig måte, og taksten er ikke for lav. For det første vises til at bunnen var falt ut av lastebilmarkedet i denne tiden, og man var glad for i det hele å få solgt bilen. Uansett har Nevi oppnådd markedspris for gjenstanden, og det vises her både til opplysningene i taksten og vitneforklaringer.
Nevi har etter dette nedlagt slik påstand:
«1. Roger Leon Johansen dømmes til å betale saksøkeren kr 270.123,- samt 24 % rente fra 29. mai 89 til betaling skjer.
2. Roger Leon Johansen dømmes til å erstatte DnB Finans A/S saksomkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten.»
Johansen hevder at byrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse, og viser derfor i stor grad til den.
Det anføres således at Nevi ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, og at opplysningene Johansen fikk, var mer villedende enn veiledende. Det er forholdene omkring inngåelsen av kausjonsavtalen som har spesiell betydning, og avtaleloven §33 er den sentrale bestemmelsen om lojalitet, men også de ulovfestede regler og avtaleloven §30, §31 og §36 kan alternativt brukes til å tilsidesette kausjonserklæringen. I den grad det måtte være bevistvil, må den ramme Nevi som den profesjonelle part i forholdet. Det må spesielt gjelde her hvor de øvrige parter hadde lite kjennskap til hva kausjon innebar.
Fra Nevi var det klanderverdig ikke å gjøre oppmerksom på hva selvskyldnerkausjonen var, og dette styrkes ytterligere ved at selskapet fremstilte kausjonen nærmest som proforma som ikke ville bli aktuelt. I de senere år er det i rettspraksis stillt strengere krav til bankers/finansinstitusjoners opplysningsplikt, og om det er tvil om opplysningsplikten er oppfylt, vil den lett gå ut over finansinstitusjonen. Det vises bl.a. til Rt-1984-25, spesielt 28, RG-1991-650, RG-1991-1251, RG-1992-797. Johansen har her i realiteten gitt en «in blanco»-kausjon, og Nevi har ikke opplyst hva det kunne innebære, men bare tvert imot fremhevet at den var risikofri.
Johansen har oppfylt sin undersøkelsesplikt. Han spurte i møtet før undertegningen hva selvskyldnerkausjon var, og Meland i Nevi sa da at dette bare var proforma fordi det var en erklæring «sjefene ville ha». Det var ingen fare med å skrive under både fordi Liland var et solid selskap, og at ansvaret uansett ville falle bort etter 6-12 måneder.
Johansens oppfatning etter møtet 29. april 1988, hvor selvskyldnererklæringen ble underskrevet, var at han nå var ferdig med Nevi og bilen. At han hadde grunnlag for denne oppfatning, støttes bl.a. av vitnet Farestveits forklaring og likeledes både av det som var sagt i telefoninnkallingen til møtet og av det som foregikk i møtet.
Da Johansen og ektefellen møtte på Nevis kontor den 29. april 1988 trodde de det var forfalt gjeld - ikke betalte terminbeløp på rundt kr 40.000,- - de skulle utstede gjeldsbrev for, og det var ikke sagt noe om at han skulle ha sideansvar for Lilands kontrakt. Vitnet Farestveit hos Liland oppfattet likeledes at det var underskrift på Lilands kontrakt samt den forfalte gjeld som skulle ordnes, og han forlot møtet uvitende om selvskyldnerkausjon idet spørsmålet om den ble trukket fram etter at Farestveit var gått. Samtlige tre øvrige som deltok i møtet, har således en annen oppfatning enn vitnet Meland om møtet. I møtet var det heller ikke sagt noe om at selvskyldnerkausjon fra Johansen var en forutsetning for Lilands leasingkontrakt. Siden selvskyldnerkausjonen kom frem etter at leasingkontrakten mellom Liland og Nevi var undertegnet, og Farestveit hadde forlatt stedet, var Nevi da allerede bundet overfor Liland hva enten Johansen skrev under kausjonserklæringen eller ei.
Brevet av 14. juni 1989 ble skrevet etter at Meland en kveld ringte Johansen på bopel og sa at det ville bli gjort gjeldende ansvar etter kausjonserklæringen. Han sa Johansen kunne skrive brev til selskapet og be seg fri for erklæringen. Johansen gjorde dette ut fra oppfordringen fordi det var «den enkleste måte» å komme ut av forholdet på. Brevet innebar på ingen måte noen erkjennelse av ansvar.
Som et ytterligere moment for Johansens oppfatning, vises til at om oppgjør hadde blitt foretatt i henhold til hans leasingkontrakt våren 1988, ville det ut fra den markedsverdi som var på bilen da, ha blitt en rest kr 80.- 90.000,- for ham å betale. Det er således Nevi som ville tjene mest på å fortsette leasingkontrakten.
Det konkluderes med at Johansen ikke ville ha undertegnet kausjonserklæringen om han ikke følte seg tvunget til det ut fra opplysningene som var gitt ham fra Nevi i møtet. Ut fra det ovennevnte, kan han ikke være bundet av kausjonserklæringen.
Subsidiært anføres at han er godskrevet for lav verdi på bilen idet taksten på den er satt for lavt. Firmaet Algaard, som er merkeforhandler for Mercedes, ville tatt bilen for ca kr 200.000,-. Farestveit tilbød Nevi likeledes kr 180.000,- for bilen da Liland gikk konkurs, men dette ble ikke akseptert av Nevi. Bilens standard var god og det vises her bl.a. til vitnet Farestveits forklaring, idet han var den siste som hadde brukt bilen før salget.
Nevi kunne likeledes ha fått betydelig mer for lastebilen om de hadde vært mer aktive med å ivareta Johansens interesser. For det første kunne selskapet ha akseptert Farestveits tilbud, men uansett burde de ha vært mer aktiv i markedsføringen og ikke bare omgående ha akseptert første tilbud de senere fikk. Nevi må derfor selv bære en del av ansvaret for tapet på leasingkontrakten. Av rettspraksis av interesse for dette spørsmålet, vises til RG-1990-1152.
Johansen har etter dette nedlagt slik påstand:
«1. Bergen Byretts dom stadfestes.
2. Roger Leon Johansen tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten finner at anken ikke fører frem, og bygger i det vesentlige på samme faktum som byretten, men har en noe annen rettslig vinkling på dette faktum.
Lagmannsretten finner således at Johansen må frifinnes på det prinsipale grunnlag han har påstått, nemlig at han etter avtalerettslige regler er ubundet av kausjonserklæringen. I denne vurderingen er det sentrale hva som skjedde i og rundt det møtet på Nevis kontor den 29. april 1988 hvor kausjonserklæringen ble undertegnet. Lagmannsretten kommer tilbake til dette, men finner det praktisk først å nevne litt om de generelle rettslige prinsipper som er aktuelle her.
En kausjonserklæring som her, stifter i utgangspunktet en avtale mellom kausjonist og kreditor i hovedforholdet, og det er ikke tvilsomt at vanlige avtalerettslige regler kan anvendes på forholdet, det være seg vedrørende stiftelse ved tilbud/aksept, bortfall grunnet ugyldighet eller senere endring. Når ugyldighets-innsigelsen som her baseres på mangelfull opplysning fra kreditor forut for avgivelse av kausjonsløftet, er det spesielt avtaleloven §33 og avledede ulovfestede regler som har interesse. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at hovedkreditor har en lojalitetsplikt overfor kausjonist i den forstand at kreditor må opplyse om forhold han må forstå er av betydning for kausjonisten i vurderingen av om denne i det hele skal avgi et kausjonsløfte, og det kan vel så være at denne lojalitetsplikten er skjerpet gjennom rettspraksis de senere år. Det må foreligge årsakssammenheng idet kausjonist vanskelig kan fri seg om han hadde engasjert seg selv om han hadde kjent til de opplysningene som manglet. Selv om yttertilfellene er klare, er det imidlertid vanskelig å sette noen eksakte grenser for hvor langt kreditors opplysnings- og undersøkelsesplikt går, da forholdene i den enkelte sak varierer mye. Eksempelvis vil kausjonen i forholdet kausjonist - hovedkreditor regelmessig være til kreditors ensidige fordel, mens i nærværende sak hadde Johansen tross alt den fordel at kausjonen løste ham fra annen avtale med hovedkreditor. Noen generelle synspunkt framgår av Rt-1984-25, spesielt side 28, og det vises likeledes til framstillingen i Smith: Studier i Garantiretten, særlig side 276 flg.
Her foreligger en kausjonserklæring som etter sin ordlyd er reservasjonsløs. Ved vurderingen av om denne kan settes til side fordi den var inngått på uriktige forutsetninger kreditor må bære ansvar og risiko for, er det særlig forholdene rundt avgivelsen og det som hadde gått forut som har interesse. Partenes etterfølgende forhold kan også ha betydning, men om dette er det sentrale punkt, vil det nok lettere være tale om avtalesensur etter avtaleloven §36.
Om sakens forhistorie vises til byrettens dom, men utfra det rettslige utgangspunkt nevnt over, finnes det praktisk å gi et relativt detaljert resyme av de forhold som har spesiell betydning i lagmannsrettens vurdering.
Johansen hadde som nevnt innledningsvis hatt leasing-kontrakter med Nevi fra 1982 og betalt avdrag etc. rettidig. I 1986/1987 økte oppdragsmengden så mye at han bestemte seg for å anskaffe større bil, noe som resulterte i før nevnte avtale av september 1987. Etter bare noen måneder gikk oppdragsmengden fra hans to hovedkunder drastisk ned, og slik markedet da var, regnet Johansen det vanskelig å erstatte dette med andre oppdrag. I sin tur ville det etterhvert føre til at han ikke klarte å betjene gjelden til Nevi. Han bestemte seg i denne situasjonen for å avvikle transportdriften og forsøke seg i sitt tidligere yrke som bygningstømrer. Han underrettet Nevi om forholdene og begge parter var innforstått med at man måtte søke å finne andre til å overta bil og leasingforholdet. Johansen kontaktet transportfirmaet Jama Transport a/s og de var interessert i å overta. Han overlot bilen til Jama og selskapet brukte den i sin virksomhet fram til konkursen. Forutsetningen var at Jama skulle fortsette å lease bilen, enten gjennom ny leasingavtale med Nevi eller å få den «overført» til leasingavtale med selskapet Lefac hvor Jama hadde leaset flere andre biler. Intet av dette ble gjennomført fordi finansierings-selskapene ikke fant Jama kredittverdig. I hele perioden Jama disponerte bilen, fortsatte Nevi å sende terminfakturaene til Johansen i samsvar med leasingavtalen av september 1987, men Johansen videresendte dem til Jama idet avtalen var at Jama skulle betale direkte til Nevi. Nevi var kjent med at Jama disponerte bilen, og selv om de var betenkt over at bilen ble brukt av annen enn de hadde leasingkontrakt med, foretok de seg intet med det.
I mars 1988 ble vitnet Farestveit ansatt som transportsjef i Jama, og han oppdaget snart at selskapet ikke hadde finansielt grunnlag for videre drift. Styret aksepterte hans forslag om å begjære oppbud, hvoretter konkurs ble åpnet. Farestveit og noen andre i Jama var interessert i å drive videre med en del av Jamas bilpark og kunder, og stiftet i den forbindelse fa. Liland Transportservice a/s. Firmaet inngikk leasingavtale med Lefac for et titalls biler Jama hadde disponert. Johansens bil var tilbakelevert Nevi ved dets innfordringsselskap Iven ved konkursen i Jama, og Liland var i utgangspunktet ikke interessert i å overta den bilen da de fant den for kostbar. Johansen kjente ikke Farestveit og de øvrige i Liland, og det synes å ha vært et aktivt og pågående salgsarbeid fra Nevi ved Meland som resulterte i at Liland omsider bestemte seg for også å lease Johansens bil. Dette skulle skje ved at det ble inngått ny leasingavtale mellom Nevi og Liland og hvor pris/leieberegningsgrunnlag var restbeløpet på Johansens leasingkontrakt pr. datoen for inngåelsen av den nye kontrakt; kr 339.314,-. Når denne avtalen var inngått, skulle således Johansens leasingkontrakt av september 1987 falle bort. Nevis kredittkomite satte imidlertid som vilkår for debitorskifte at Johansen avga selvskyldnerkausjon for at Liland oppfylte sine forpliktelser etter den nye leasingavtalen. Kravet synes ikke å være begrunnet i manglende tiltro til Liland, men i at det tross alt var et nyetablert selskap med begrenset kapitalbase, og som det derfor naturlig nok kunne være vanskelig å foreta begrunnet kredittvurdering av. Likeledes måtte det avklares hvem som skulle betale en rest på rundt kr 40.000,- i forfalte og ubetalte terminbeløp. Dette var terminbeløp som Jama etter avtalen med Johansen skulle ha betalt til Nevi, men ikke hadde gjort, og som Johansen således formelt sto ansvarlig for.
Det var denne forhistorie som ledet fram til møtet på Nevis kontor den 29. april 1988 hvor den omtvistede selvskyldnererklæring ble undertegnet av Johansen. Deltagerne i møtet var Meland fra Nevi, daglig leder/styremedlem Farestveit i Liland og ekteparet Johansen. Det var Nevi ved Meland som foretok innkallingen telefonisk en dag eller to forut. Partene er uenige om hva som var sagt i innkallingen om saksliste, og de synes å ha gått til møtet med forskjellig oppfatning om dette. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at fra Nevi var det forutsetningen at i møtet skulle Liland undertegne leasingkontrakten og Johansen skulle undertegne selvskyldnererklæringen samt et gjeldsbrev for restansen på ca kr 40.000,- i forfalte, ubetalte terminer. Nevi hadde besørget de nødvendige dokument utfylt på forhånd, slik at det bare gjensto å få underskriftene. Farestveit møtte i den tro at det som skulle foregå, var undertegning av leasingkontrakten og å finne en løsning for de ubetalte restanser. Johansen synes å ha hatt en uklar oppfatning som imidlertid i det vesentlige samsvarte med Farestveits oppfatning. Det finnes således ikke bevist at noen av dem på forhånd var orientert om kravet om selvskyldnerkausjon. Om det som skjedde i møtet, legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn at først ble leasingkontrakten undertegnet av Liland og Nevi, og Johansen underskrev så gjeldsbrev for de forfalte terminrestansene. Farestveit forlot så møtet, uvitende om kravet om kausjon, idet Meland opplyste at nå var man ferdige med Lilands forhold og at han skulle snakke litt med ekteparet Johansen. Det var først deretter at kravet om kausjon ble nevnt, og som resulterte i at Johansen underskrev erklæringen som er grunnlaget for nærværende tvistemål. Partene er uenige om hva som ble sagt før undertegningen, og for lagmannsretten fortoner det seg som at de til en viss grad har snakket forbi hverandre. Når Johansen hevder Meland kallte det «proforma», synes dette å ha en viss realitet, om enn i en annen betydning enn det Johansen la i det. Som nevnt synes kausjonskravet å være begrunnet i at det var et nytt selskap som Nevi dog åpenbart hadde tro på. Liland hadde framlagt budsjett og opplegg for driften som Nevi fant tilfredsstillende nok til å engasjere seg i selskapet, og likeledes formodes at Nevi var kjent med at Lefac allerede hadde inngått leasing-avtaler med Liland for et titalls biler. Det synes også som Meland har sagt at når Liland etter et halvt til ett år hadde betalt så mye at bilens salgsverdi da ville overstige restbeløpet i kontrakten, ville det være kurant å få slettet kausjonserklæringen. At Liland senere havarerte økonomisk, skyldes forhold som på det tidspunkt ikke var forutseelige, som betydelige skader på et par biler og at «bunnen falt ut av markedet». Det har derfor formodningen for seg at det Nevi opplyste var at selv om Johansen tok på seg ansvar ved kausjonserklæringen, var det lite sannsynlig at ansvaret ville bli aktuelt for ham. Johansen hadde imidlertid åpenbart en annen - om enn uklar - forståelse av dette. Retten finner ikke grunn til å tvile på hans forklaring om at han oppfattet det slik at undertegning innebar at hans leasingkontrakt ikke ble slettet, men at Nevi ville holde seg til den om Liland ikke skulle overholde sine forpliktelser, noe det var minimal fare for.
Utfra ovennevnte faktum mener lagmannsretten at Johansen er ubundet av kausjonserklæringen fordi Nevi ikke har oppfylt den opplysnings- og undersøkelsesplikt som etter avtaleloven §33 og de ulovfestede regler som har utviklet seg i rettspraksis påhviler en kreditor i kausjonsforhold. Verken Liland eller Johansen var før møtet kjent med kravet om kausjon, og Liland var også uvitende om det da leasingkontrakten ble undertegnet. Uten at det forsåvidt har avgjørende betydning, må retten her være enig med ankemotparten i at Nevi således allerede hadde bundet seg overfor Liland selv om Johansen skulle nekte å stå som kausjonist. Det var som nevnt Nevi som ba Johansen være kausjonist, og hoveddebitor Liland ble først betydelig senere klar over at det i det hele var kausjonert for selskapets forpliktelser. Utfra det som foregikk i møtet, måtte Nevi også forstå at Johansen i beste fall hadde mangelfull innsikt i hva selvskyldnerkausjonen innebar. Selv om Johansen hadde den fordel av kausjonsstillelsen at han ble løst fra sin leasingkontrakt, var det tross alt tale om et så betydelig beløp og slik usikkerhet at det ikke kunne forventes at han på stående fot skulle ta stilling til kravet, men at han måtte ha mulighet til å vurdere de forskjellige handlingsalternativer. Ett alternativ var eksempelvis, som det ble nevnt, i den oppståtte situasjonen å vurdere om det tross det vanskelige marked likevel var mulig for ham å skaffe seg så pass oppdrag at han kunne fortsette transportvirksomheten. Et annet var de økonomiske konsekvensene ved mislighold og oppgjør da i samsvar med misligholdsbestemmelsene i leasingkontrakten av september 1987. Selv om det skjer utfra forhold som er konstaterte i ettertid, nevnes at grunnet det drastiske fall i markedsverdien på brukte lastebiler, ville Johansen ha kommet betydelig gunstigere ut ved oppgjør da enn slik det nå skjer om Nevis krav fører fram. Likeledes forsto ikke Johansen kausjonens omfang og betingelser, men slo seg til ro med Nevis opplysning om at kausjonen bare hadde teoretisk interesse siden det var usannsylig at Liland ville misligholde sine forpliktelser. Debitorskifte må også ha vært i Nevis interesse bl.a. fordi det kunne være usikkert i hvor stor grad Johansen var søkegod, mens det på det tidspunkt var lite grunn til å frykte at Liland ikke skulle gjøre opp for seg. Utfra dette mener lagmannsretten Nevi har vurdert kausjonskravet nærmest som en formalitet siden det da fortonet seg lite sannsynlig at det ville bli aktuelt å fremme krav mot kausjonisten, og av den grunn valgt en nokså enkel og overfladisk presentasjonsmåte av kravet om kausjonserklæring overfor Johansen. Nevi har da tatt en risiko som, om den enn er forståelig utfra situasjonen på det tidspunkt, selskapet likevel må bære ansvaret for når det i ettertid viser seg at forutsetningene svikter.
Byrettens dom blir å stadfeste.
Da det ikke finnes grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, må Nevi erstatte Johansen hans saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Holviks omkostningsoppgave på kr 24.400,-, herav kr 400,- til dekning av utgifter, legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A/S Nevi Finans - nå DnB Finans A/S - betaler til Roger Leon Johansen saksomkostninger for lagmannsretten med 24.400,- - tjuefiretusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.