LE-1992-2881
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-26 |
| Publisert: | LE-1992-02881 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sarpsborg byrett Nr. 92-00947 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02881 K. (Kjæremålet forkastes - HR-1993-00139). |
| Parter: | Kjærende part: Matherson-Selig European AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Bjørge). Kjæremotparter: 1. Bjørn Ole Borg, 2. Mona Thorsen, 3. Gro Lillian Karlsen, 4. Randi Sofie Kolbu, 5. Bjørg Synnøve Øyfoss, 6. Inger E. Mathisen, 7. Frid Solveig Solberg, 8. Tore Jensen, 9. Sigurd Eugen Nymoen (Prosessfullmektig: Advokat Kai Aagaard). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Christian Borchsenius. 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §60 |
Det ble avsagt slik
kjennelse :
Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold, spørsmål om fratreden under sakens behandling.
De ni kjæremotpartene, heretter kalt Borg m.fl., ble oppsagt fra sine stillinger i Matherson-Selig European AS, heretter kalt M-S, ved brev av 26.5.1992. Bakgrunnen for oppsigelsene var at M-S var utkonkurrert av Norcolour AS, som ble startet desember 1991 av utbrutte nøkkelmedarbeidere fra M-S. I februar/mars 1992 var det imidlertid inngått avtale hvoretter M-S kjøpte 51,25 % av aksjene i Norcolour AS, som etter dette skiftet navn til Vogelsang Eurocolour AS, heretter kalt VE.
Borg m.fl. ved advokat Kai Aagaard tok 15. juli 1992 ut stevning mot M-S og VE med påstand om at oppsigelsene skulle kjennes ugyldige, og at Borg m.fl. skulle tilkjennes erstatning, subsidiært at Borg m.fl. skulle ha fortrinnsrett til ledig arbeid hos VE. I tilsvar av 31. juli 1992 påstod advokat Knut Bjørge begge de saksøkte frifunnet, og på vegne av M-S begjærte han rettens kjennelse for at Borg m.fl. skulle fratre når oppsigelsestiden utløp.
Sarpsborg byrett avsa 19. oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om fratredelseskjennelse tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken.
M-S har i rett tid påkjært kjennelsen og nedlagt slik påstand: Matherson-Selig European AS' begjæring om at Bjørn Ole Borg, Mona Thorsen, Gro Lillian Karlsen, Randi Sofie Kolbu, Bjørg Synnøve Øyfoss, Inger E. Mathisen, Frid Solveig Solberg, Tore Jensen og Sigurd Eugen Nymoen fratrer sine stillinger i Matherson-Selig European AS så lenge saken varer, tas til følge.
Borg m.fl. har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Sarpsborg byretts kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Den kjærende part betaler sakens omkostninger vedr. begjæringen om fratredelseskjennelsen for byretten og lagmannsretten. Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens kjennelse.
Matherson-Selig European AS har i det vesentlige anført:
M-S hadde et underskudd på kr 2 mill., er uten virksomhet og har ingen arbeidsstillinger.
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det var et mor-datterforhold mellom M-S og VE nærmest fra starten av. Det var et konkurranseforhold og bitter strid. Oppkjøpsavtalen ble først sluttforhandlet og undertegnet 6. mars 1992. Frem til dette tidspunkt var det uklart om forhåndsavtalen utarbeidet 11. februar 1992 ville bli noe av.
Norcolour AS ble ledet av de gamle eierne, og disse hadde all avgjørelsesmyndighet når det gjaldt ansettelser. Det nye styret i VE ble etablert i forbindelse med avtalen av 6. mars 1992. Erling Rebnord, fra før av leder av M-S, kom inn som daglig leder for VE først fra 1.5.1992. Konsesjonen for erverv av aksjene ble først meddelt 26. oktober 1992. Før dette tidspunkt var oppgjør for aksjene ikke gitt, og Norcolour AS aksepterte ingen inngripen i ledelsen. Det ble avvist å ta inn folk fra M-S til fortrengsel for dem som allerede var ansatt i Norcolour AS.
Erling Rebnord forsøkte å få aksept for ansettelse av fem personer i en periode hvor Norcolour AS hadde god ordreinngang. Det var da han oppfordret de ansatte til å søke. Dette avslo de.
Tore Jensen reagerte meget negativt på Norcolour AS etter noen dagers arbeid der. Dette hindret ansettelse av 4 personer.
Vogelsangs datterselskap i Finland har bare ubetydelige oppdrag. Den omstendighet at dette vil bli nedlagt, vil ikke tilføre VE mer beskjeftigelse. VE har rasjonalisert produksjonen og har ikke behov for ytterligere arbeidskraft. Konkurransen, særlig fra USA, er meget hård. M-S har ikke grunnlag for å si opp ansatte i VE. M-S har gitt tilfredsstillende informasjon til de ansatte. Informasjonen måtte begrenses av konkurransemessige grunner. Den 6. mars 1992 ble det gitt full orientering om oppkjøpet.
Bjørn Ole Borg m.fl. har i det vesentlige anført:
Byrettens kjennelse er riktig. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er utgangspunktet at man har rett til å stå i stillingen under oppsigelsessaken. Etter motivene og rettspraksis skal kjennelse for fratreden bare avsies rent unntaksvis, og det skal særlig mye til dersom oppsigelsen skyldes driftsinnskrenkninger o.l.
M-S og VE må sees som en enhet. Det er usaklig å si opp ansatte dersom man har mulighet for å få dem beskjeftiget i et datterselskap. M-S har frivillig stilt seg i en slik posisjon at det ikke er beskjeftigelse i M-S.
Det bestrides at det var "bitter strid" mellom M-S og Norcolour AS fra begynnelsen. Det var i realiteten et samarbeid.
Uttalelser fra Erling Rebnord i avisintervjuer bekrefter at det var og er grunnlag for å få ansatt Borg m.fl. i VE.
Nedleggelse av produksjonen i Finland må gi mulighet for økt beskjeftigelse i Norge. Den tyske Vogelsang-gruppen eier bl.a. alle de involverte bedrifter i Finland og Norge og må kunne styre beskjeftigelsen til Norge. Dette vil vise seg hensiktsmessig når Borg m.fl. får stå i stillingene eller blir overført til VE.
Etter kjøp av aksjemajoriteten hadde M-S full styring over Norcolour AS uansett det forhold at konsesjon først ble meddelt senere m.v. Under enhver omstendighet burde M-S i oppkjøpskontrakten ha sørget for å sikre de ansatte i M-S arbeid.
Tor Jensen ble møtt på en uhøflig måte under sitt korte besøk i Norcolour AS. Det mistillitsforhold som herav oppstod, kan ikke gå ut over alle saksøkerne.
De ansatte i M-S ble gitt mangelfull informasjon om bl.a. oppkjøpet av Norcolour AS, og dette er i strid med hovedavtalen.
Lagmannsretten bemerker først at selv om kjæremålserklæringen synes å være inngitt på vegne av begge de saksøkte, anses tvisten angående fratredelse under sakens behandling å bestå utelukkende mellom M-S på den ene side og Borg m.fl. på den annen.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Borg m.fl. har reist sak innen 8-ukers fristen og har i utgangspunktet rett til å stå i stillingene mens saken verserer, jfr. arbeisdsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd. Det kan likevel bestemmes at arbeidstaker skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". I lovforarbeidene er arbeidstakerens rett til å fortsette i stillingen særlig understreket i tilfeller der oppsigelsen skyldes rasjonalisering og driftsinnskrenkninger, jfr. Ot.prp. nr. 41 (1975-1976) 74-75. I kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1984-400 er denne uttalelse forstått slik:
"Dette kan imidlertid ikke innebære at retten i disse tilfeller helt skal være avskåret fra å foreta en rimelighetsvurdering som følger av loven ordlyd. Det som sies i forarbeidene, må tas som et uttrykk for at rimelighetsvurderingen i disse tilfeller, hvor det ikke er noe å bebreide arbeidstaker, som regel må føre til at arbeidsgivers krav ikke tas til følge."
Lagmannsretten legger til grunn at det må foretas en totalvurdering av interessene på begge sider, hvor også det sannsynlige utfall av oppsigelsessaken må tillegges vekt.
Det er på det rene at det i dag ikke drives produksjon i M-S. Lokalene som produksjonen ble drevet i, er tilbakelevert gårdeier, og maskiner, utstyr m.v. er solgt - i det vesentlige til VE. Lagmannsretten legger til grunn at disse forhold ikke er avgjørende for spørsmålet om arbeidstakernes fratreden under oppsigelsessakens behandling for retten. Det vises til Rt-1990-1126.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det er tvilsomt om oppsigelsene er gyldige. Det er spørsmål om det er overdragelse av virksomhet slik at arbeidsmiljøloven §60 nr. 3 kommer til anvendelse. Lagmannsretten peker på at hele virksomheten synes overdratt til VE, idet sistnevnte selskap har overtatt det vesentlige av maskiner, utstyr m.v. Det er videre spørsmål om M-S og VE må ses som samme virksomhet i relasjon til arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. I tilfelle blir det spørsmål om arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby arbeidstakerne. Lagmannsretten kan ikke se at den kjærende part har vurdert disse spørsmål før oppsigelsene ble foretatt. Lagmannsretten slutter seg videre til byrettens bemerkninger om disse forhold.
Det er ikke påberopt av den kjærende part at selskapet vil få alvorlige økonomiske problemer hvis det må foretas lønnsutbetalinger til de oppsagte mens oppsigelsessaken er under behandling.
Når det gjelder forholdene på arbeidstakersiden, synes det å være uenighet mellom partene hvorvidt de oppsagte har søkt eller blitt tilbudt stillinger i VE. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål. Det er på det rene at de oppsagte er uten arbeid.
Lagmannsretten er, ut fra en totalvurdering, kommet til at den kjærende parts behov for raskt å få gjennomført omstruktureringen, ikke er så sterke at det ville være urimelig om Bjørn Ole Borg m.fl. får fortsette i sine stillinger til rettskrafig avgjørelse foreligger, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
M-S' begjæring om fratredelseskjennelse førte ikke frem i byretten, og kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner, i motsetning til byretten, at saksomkostningene kan fastsettes særskilt for denne del av saken. M-S må etter hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd pålegges å erstatte Borg m.fl.'s saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Borg m.fl.'s prosessfullmektig har ikke oppgitt størrelsen på saksomkostningene. Retten setter dem til kr 3000 for hver instans, jfr. tvistemålsloven §179 annet ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Matherson-Selig European AS til Bjørn Ole Borg, Mona Thorsen, Gro Lillian Karlsen, Randi Sofie Kolbu, Bjørg Synnøve Øyfoss, Inger E. Mathisen, Frid Solveig Solberg, Tore Jensen og Sigurd Eugen Nymoen 6000 - sekstusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.