Rt-1984-400
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-02-03 |
| Publisert: | Rt-1984-400 (68-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 3. februar 1984 i l.nr. 34 K/1984 |
| Parter: | O. A. Devolds Sønner A/S (advokat Erik Aagaard) mot Jan Karlsen (advokat Hans Anton Høyer). |
| Forfatter: | Tønseth, Sinding-Larsen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
O. A. Devolds Sønner A/S er en tekstilfabrikk med noe over 100 ansatte. Jan Karlsen var først ansatt der fra 26. august 1974 til 17. august 1978. Han sluttet da etter egen oppsigelse for å gå på skole. Den 14. august 1980 ble Karlsen på ny ansatt i bedriften.
På grunn av sviktende ordretilgang m.v. ble det nødvendig for bedriften å gå til innskrenkninger. Ved brev av 8. april 1983 ble Karlsen oppsagt fra sin stilling i firmaet. Etter at forhandlinger forgjeves var holdt i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 2 reiste Karlsen søksmål ved Nordre Sunnmøre herredsrett med krav om at oppsigelsen skulle settes til side som usaklig.
Ved herredsrettens dom av 17. september 1983 ble bedriften frifunnet. Saksomkostninger ble ikke idømt.
Karlsen anket til Frostating lagmannsrett. Han bestred ikke at bedriftens økonomi tilsa at det var grunnlag for oppsigelser, men hevdet at bedriften hadde valgt uriktig når den hadde sagt opp ham istedenfor en annen arbeider med kortere ansiennitet.
I anketilsvaret begjærte O. A. Devolds Sønner A/S kjennelse for at Karlsen skulle fratre stillingen under sakens behandling. Det ble gjort gjeldende at hvis han fortsatt skulle holdes beskjefiget, ville dette måtte skje til fortrengsel for andre ansatte med vesentlig lengre ansiennitet. Det ble anført at disse ansatte nå var permittert.
Lagmannsretten avsa 28. november 1983 kjennelse hvor begjæringen om fratredelse under sakens behandling ikke ble tatt til følge.
O. A. Devolds Sønner A/S påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bemerket:
«Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 tredje punktum kan retten bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling «dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». I forarbeidene til bestemmelsen, Ot. prp. nr. 41 (1975-76), er det pekt på at det vil være naturlig å skille mellom de tilfelle hvor oppsigelsen er begrunnet i disiplinære forhold og lignende, og tilfeller hvor oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold. Når det gjelder de sistnevnte tilfelle, «bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre». Dette kan imidlertid ikke innebære at retten i disse tilfelle helt skal være avskåret fra å foreta den rimelighetsvurdering som følger av loven ordlyd. Det som sies i forarbeidene, må tas som et uttrykk for at rimelighetsvurderingen i disse tilfelle, hvor det ikke er noe å bebreide arbeidstaker, som regel må føre til at arbeidsgivers krav ikke tas til følge.
Etter §61 nr. 4 er regelen at en arbeidstaker har rett til å bli i stillingen inntil det foreligger en endelig dom for oppsigelsens gyldighet. En arbeidsgiver kan ikke omgå dette ved å permittere arbeidstakeren i oppsigelsestiden, jfr. kjennelsen av Arbeidsretten den 29. april 1980. Skal arbeidstaker pålegges å fratre, må dette besluttes av domstolene etter §61 nr. 4 tredje punktum. Ved den rimelighetsvurdering som domstolene må foreta etter denne bestemmelse, må det imidlertid kunne være et moment at arbeidsgiveren, om oppsigelse ikke var skjedd, ville ha hatt adgang til å permittere arbeidstakeren sammen med andre arbeidstakere ved bedriften.
Det foreligger imidlertid ikke opplysninger om bedriften har permittert noen av de tilsatte for lengre tid. Det er såvidt skjønnes etablert en rullerende permisjonsordning. Når dette er så, kan det ikke ses at det kan legges til grunn at kjæremålsmotparten, om han ikke var blitt oppsagt, likevel måtte ha fratrådt sin stilling for lengre tid på grunn av permittering.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Partene er enige om at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet bør utstå til hovedforhandlingen i lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.»