LF-1992-217
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom og kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-13 |
| Publisert: | LF-1992-00217 |
| Stikkord: | Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold, Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ålesund byrett nr. 90-227 - Frostating lagmannsrett LF-1992-00217 A. HR-1995-00088 B - Staten v/ Fiskeridepartementet frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme) Motparter: 1. Paul Reite, 2. Nils-Ottar Reite, 3. Oddmar Reite, 4. Magne Arhaug. (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien, Oslo.) |
| Forfatter: | Lagmann Hans Flock, formann. Lagdommer Kjell Buer. Kst. lagdommer Håkon Bleken |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Saltvannsfiskeloven (1983) §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §54, Forvaltningsloven (1967) §24, §25, §41, Lov om regulering av fiskerideltagelsen (1972) §6, §8 |
Saken gjelder påstand om ugyldig forvaltningsvedtak og krav om erstatning fordi fiskefartøyet M/S "Brødrene V" (senere Brødrene V) for året 1990 ikke fikk tildelt fartøykvote for fiske av torsk nord for 62 grader nord.
Frem til og med 1989 var fisket etter torsk nord for 62 breddegrad regulert ved at deltagende båter, uansett størrelse, hadde en maksimumskvote pr båt. For 1989 er maksimumskvoten opplyst å ha vært 600 tonn. Samtidig opererte myndighetene med totalkvoter for forskjellige fartøygrupper, og når totalkvoten var oppfisket var det totalstans i fisket for alle båter i nevnte gruppe. I 1989 ble totalstans i fisket for båter med konvensjonelle redskaper innført allerede i april. Dette hadde sin bakgrunn i den dramatiske nedgangen i bestanden av norskarktisk torsk, noe som også medførte at myndighetene for 1990 innførte meget strengere restriksjoner på torskefisket.
I et notat av 6. november 1989 redegjorde fiskeridirektoratet nærmere for problemene man forventet i 1990. Notatet munnet ut i et forslag til "forskrift om adgang til å delta i fisket etter norskarktisk torsk med konvensjonell redskap nord for N 62 grader fra og med 1. januar 1990". Notatet ble sendt de berørte parter, derunder fiskeriorganisasjonene for uttalelse.
Av utkastet til forskrift fremgikk at et vilkår for å få tildelt fartøykvote bl.a. var at eier av fartøyet måtte være ført på blad B i fiskermanntallet før forskriftens ikrafttredelsesdato.
I henhold til forskrift om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v. av 26. september 1983 skal yrkesmessig aktive fiskere oppføres på blad A eller B i fiskermanntallet. Av forskriftens §4 og §5 fremgår at bare de yrkesmessig mest aktive fiskere kan kreve seg oppsatt på blad B. Fartøykvoteforskriftens vilkår om oppføring på fiskermanntallets blad B tok derfor sikte på å prioritere de aktive fiskerne som måtte antas å være mest avhengige av fisket for sitt utkomme.
Brødrene V ble i 1989 drevet av Paul Reite, Nils Ottar Reite, Oddmar Reite og Magne Arhaug. Disse er sønner og svigersønn (Arhaug) av Karl O. Reite og Asbjørn Reite som var eiere av Brødrene V med en halvpart på hver. Paul Reite ble kjent med fiskeridirektørens notat og han tok derfor kontakt med fiskerirettlederen i Herøy for å drøfte hvordan eierforholdet til Brødrene V burde ordnes. Karl O. Reite og Asbjørn Reite som var pensjonister, stod nemlig ikke oppført i fiskerimantallets blad B, men på blad A. Brødrene V ville derfor slik forskriften var utformet, falle utenfor gruppen av fartøy med krav på fartøykvoteregulert fiske.
Som en konsekvens av møtet med fiskerirettlederen sendte Paul Reite den 15. november 1989 søknad til Fiskeridirektoratet om kjøp av part på 20 % i Brødrene V. Etter at Paul hadde overtatt 20 % skulle Asbjørn og Karl sitte igjen hver med 40 % i båten.
Den 8. desember 1989 ble forskrift om adgang til å delta i fisket etter norskarktisk torsk med konvensjonelle redskap nord for 62 grader nord i 1990 vedtatt og trådte straks i kraft. Fra forskriftene hitsettes:
"§1. Vilkår for deltakelse.
Fartøy som benytter andre redskaper enn trål i fiske etter norsk-arktisk torsk i området nord for N 62 grader 11,2', må i 1990 oppfylle følgende vilkår:
a) Fartøyet må være registrert i merkeregisteret.
b) Eier av fartøyet må være ført på blad B i fiskermantallet før 8. desember 1989.
c) Fartøyet må i ett av årene 1987, 1988 og inntil 1. oktober 1989 i henhold til sluttsedler fra salgslagene ha levert minst følgende kvantum torsk fisket i området nord for N 62 grader 11,2':
fartøy 0,0 - 6,9 meter 1.1. 4 tonn rund vekt
fartøy 7,0 - 7,9 meter 5 tonn rund vekt
fartøy 8,0 - 8,9 meter 6 tonn rund vekt
fartøy 9,0 - 9,9 meter 7 tonn rund vekt
fartøy 10,0 - 10,9 meter 10 tonn rund vekt
fartøy 11,0 - 11,9 meter 13 tonn rund vekt
fartøy 12,0 - 12,9 meter 17 tonn rund vekt
fartøy 13,0 - 13,9 meter 21 tonn rund vekt
fartøy 14,0 - 14,9 meter 25 tonn rund vekt
fartøy 15,0 - 17,9 meter 35 "
fartøy 18,0 meter 1.1. og over 50 tonn rund vekt
§2. Fartøykvoten.
Fiskeridepartementet fastsetter fartøykvoten for fartøy som fyller vilkårene i §1. - - - -
§5. Andre fartøy.
Fartøy som ikke oppfyller vilkårene under §1 og bestemmelser fastsatt etter §4 vil kunne delta i en maksimalkvoteordning innenfor en nærmere avsatt gruppekvote.
Eiere av fartøy som nevnt i første ledd må være innført i fiskermantallet før 8. desember 1989."
Fiskeridirektoratet samtykket i brev av 21. desember 1989 til Reite Notlag v/Paul Reite i at Paul Reite overtok 20 % eierandel i Brødrene V. Den 15. januar 1990 tilskrev Paul Reite Fiskeridirektoratet på nytt som følge av at han nå var blitt oppmerksom på at direktoratet tolket kravet i forskriftenes §1b slik at eierinteressene for minst 50 % måtte stå oppført i fiskermantallets blad B. I brevet redegjør Paul Reite nærmere for Reitefamiliens eierforhold til Brødrene V:
"I merkeregisteret står brørne Asbjørn og Karl Reite som eigarar. Dei kjøpte i 1965 "BRØDRENE V" M-40HØ. Dei er no pensjonistar, og etter eit heilt liv som aktive fiskarar ført over til blad A. Dei har 7 arvtakarar, og av desse er 4 aktive fiskarar som står på blad B, og som i praksis har teke over og driv båten vidare. Vi har ikkje hatt offentleg arveskifte enno og derfor står dei fortsatt som eigarar i merkeregisteret.
Vil forøvrig opplyse at underteikna etter søknad av 15. november 89 har fått samtykke i eigarsamansetninga som i dag ser slik ut: 20 % på Paul Reite 40 % på Asbjørn O. Reite 40 % på Karl O. Reite.
Vi vil finne det høgst urettferdig dersom vi på dette grunnlag skal miste vår rett til å delta i torskefisket 1990.
Vi vil også opplyse at i 1982 kjøpte eg og utrusta båten med snurrevadutstyr for torske- og hysefisket.
Alle seddeler og oppgjør er gjort i mitt navn på dette fisket. I vintersesongen 1989 hadde vi ein fangst for Kr. 830 000.- på torsk og hyse. Dette fisket har dei siste åra gjort at vi kan drive båten med eit brukbart resultat.
For 1989 hadde vi driftstid og fangstresultat:
Torsk 11.2. - 10.5. Fangst Kr. 830 000,-
Sild 16.5. - 27.5. " " 34 000,-
Brugde 15.6. - 31.7. " " 280 000,-
Makrell 1.8. - 9.9. " " 170 000,-
Sild 11.9. - 21. november " " 346 000,-
Vi vil til slutt sette fram krav om å få kvote med i fisket av Norsk-Arktisk torsk for sesongen 1990, dersom krava for heilårsdrevne båtar vert vedteke."
Det er opplyst at Brødrene V for perioden 1987 til 1989 har hatt følgende fangstresultater av torsk og hyse:
"Kvantum 1987: Torsk rund: 31792 kg.
Kvantum 1988: Torsk rund: 7476 kg.
Hyse rund : 30392 kg.
Kvantum 1989: Hyse rund: 103979 kg.
Torsk rund: 19495 kg."
Brødrene V tilfredsstilte dermed verken kravene i forskriftenes §1b med hensyn til eierforhold eller kravene i §1c med hensyn til fangst. Båten er på over 18 meter og måtte derfor i minst ett av fangstårene 1987, 1988 og inntil 1. oktober 1989 ha levert til salgslagene minst 50 tonn rund vekt torsk. Brødrene V fikk derfor ingen fartøykvote i henhold til den ordinære fordeling av kvoter som skjedde rett over nyttår 1990. Fiskerimyndighetene oppfattet det tidligere siterte brev fra Paul Reite av 15. januar 1990 som en klage på dette vedtaket fattet av Fiskeridirektoratet. Klagen ble forkastet ved Fiskeridepartementets brev til Paul Reite 10. oktober 1990 og dette vedtaket er ikke angrepet for domstolen.
Kriteriene for tildeling av fartøykvote viste seg i en del enkelttilfeller å ha uheldig utslag. Med hjemmel i forskriftenes §6 vedtok derfor Fiskeridepartementet den 24. januar 1990 endringsforskrift som ble inntatt som ny bokstav d i §1 i de opprinnelige forskrifter sålydende:
"Til fartøy som ikke fyller vilkårene i punktene bc, kan fiskerisjefen i det enkelte fylke etter søknad tildele fartøykvoter innenfor rammen av 2240 enhetskvoter, jfr. §4 i forskrift av 11. januar 1990 om regulering av fiske etter norsk arktisk torsk med konvensjonelle redskap nord for 62 grader n.br. i 1990. Enhetskvotene er fordelt fylkesvis på følgende måte:
Finnmark 440 enhetskvoter
Troms 440 enhetskvoter
Nordland 880 enhetskvoter
Nord-Trøndelag 110 enhetskvoter
Sør-Trøndelag 150 enhetskvoter
Møre og Romsdal 220 enhetskvoter
Ved tildelingen skal det særlig legges vekt på fartøyets samlede fiskeriaktivitet, fiskets betydning for råstofftilførselen til et bestemt distrikt, nyere investeringer i fartøy og vesentlige driftshindringer i forhold til kvantumskravet nevnt i punkt c.
Fiskeridirektoratet kan dessuten i særskilte tilfeller tildele fartøykvoter til fartøy hjemmehørende i fylker sør for Møre og Romsdal.
Fiskeridirektoratet er klageinstans etter forvaltningsloven."
En enhetskvote tilsvarer 4,3 tonn rund torsk og det er uomtvistet at Brødrene V dersom båten hadde fått fartøykvote, skulle fått en kvote på 88,6 tonn rund torsk. Brødrene V søkte om fartøy-kvote under denne såkalte første tilleggsrunde, men fikk ved fiskerisjefens brev av 13. februar 1990 avslag på søknaden. Fra brevet hitsettes:
"Fiskerisjefen i Møre og Romsdal har handsama Dykkar søknad og må dessverre avslå å tildele BRØDRENE 5 fartykvote for 1990.
Det kom inn i alt 157 søknader om fartykvote. Dette tilsvarar 650 kvoteeiningar, medan Fiskerisjefen berre hadde 220 einingar til disposisjon. I alt fekk 38 båtar fartykvote i tilleggsrunda.
Vedtaket er gjort i medhald av §1d i forskrift av 8. desember 1990 om høve til å delta i fisket etter torsk med konvensjonelle reiskap nord for 62 grader 11,2 min. n.br. i 1990.
Vedtaket kan klagast til Fiskeridirektøren. Sjå vedlagte orientering."
Brødrene V v/Paul Reite påklaget dette vedtaket til Fiskeridirektoratet i brev av 25. februar 1990. Klagen ble oversendt fra fiskerisjefen til Fiskeridirektoratet den 2. mars 1990 idet fiskerisjefen ikke fant å kunne omgjøre sitt vedtak etter som alle kvoteenheter nå var fordelt.
Den 5. mars 1990 sendte Karl O. Reite, Asbjørn O. Reite og Paul Reite brev til Fiskeridirektoratet med beskjed om at eierpartene i Brødrene V nå var overført til ankemotpartene. Det het bl.a. i brevet:
"Vil med dette gi skriftleg melding som avtalt til fiskeridirektoratet om eigarskifte som har funne sted på m/b "BRØDRENE V" M - 40 - HØ. Vi vil her vise til lov av 16. juni 1972 om Regulering av deltakelsen i fisket (Deltakerlova) med seinare endringar, §2 annet ledd.
I merkeregisteret har Asbjørn O. Reite m/fl. stått som eigar. Formelt har eigarforholdet vore:
Karl O. Reite 40 %
Asbjørn O. Reite 40 %
Paul Reite 20 %
Eigarane som har teke over er søner (Magne svigerson) av Karl og Asbjørn. Etter at Karl og Asbjørn vart pensjonistar har vi stått for drifta og drive båten og kan såleis reknast som reelle eigara dei siste åra. Årsaka til at denne meldinga ikkje har vore sendt tidlegare er at det ikkje har vore stilt slike krav til eigarforholda og blad B før enn i år.
Eigarsamansetninga for m/b "BRØDRENE V" M - 40 - HØ er som følger:
Nils - Ottar Reite født xx.xx.57. 50 %
Oddmar Reite født xx.xx.44. 16,67 %
Paul Reite født xx.xx.48. 16,67 %
Magne Arhaug født xx.xx.50 16,67 %
Paul Reite er oppsett som korsponderande redar." 22. mars 1990 sendte fiskerisjefen i Møre og Romsdal brev til Fiskeridepartementet hvor det ble hevdet at fylket var kommet svært dårlig ut i forhold til andre fylker ved fordelingen av fartøykvoter. Vedlagt brevet var en liste over 46 helårsdrevne fartøy som etter fiskerisjefens mening burde få torskekvote. På listen var kun medtatt båter som tilfredsstilte kravene i forskriftenes §1b.
Den 26. mars 1990 fastsatte Fiskeridepartementet ny endringsforskrift hvor Møre og Romsdals enhetskvoter ble øket fra 220 til 270. Som følge av dette foretok fiskerisjefen en ytterligere fordeling av kvoter, den såkalte 2. tilleggsrunde. Brødrene V var med i denne runden i kraft av sin klage av 25. februar 1990 som i første omgang ble behandlet som ny søknad. Ved brev av 2. april 1990 fra fiskerisjefen i Møre og Romsdal ble imidlertid søknaden fra Brødrene V avslått. Fra brevet hitsettes:
"Dykkar søknad og klage vart returnert til
Fiskerisjefen for ny handsaming. Alle som hadde søkt
Fiskerisjefen om fartykvote for 1990 vart vurdert i den siste tildelingsrunda.
Fiskerisjefen i Møre og Romsdal handsama Dykkar søknad og må dessverre nok ein gong avslå å tildele BRØDRENE 5 fartykvote for 1990.
I den ekstra tildelingsrunda fekk 7 farty kvote for 1990.
Vedtaket er gjort i medhald av §1d i forskrift av 8. desember 1989 om høve til å delta i fisket etter torsk med konvensjonelle reiskap nord for 62 grader 11,2 min. n.br. i 1990 og i medhald av forskrift av 26. mars 1990 om endring av forskrift om høve til å delta i fisket etter torsk med konvensjonelle reiskap nord for 62 grader 11,2 min.
N.BR. i 1990.
Vedtaket kan klagast til Fiskeridirektøren. Sjå vedlagte orientering."
Den 17. april 1990 skrev Paul Reite brev til fiskerisjefen i Møre og Romsdal hvor han uttrykte sterk misnøye med de vedtak som var fattet og den 23. april 1990 krevet han nærmere begrunnelse for avslaget på torskekvoter for 1990. Disse brev pluss sakens øvrige dokumenter oversendte fiskerisjefen den 27. april 1990 til Fiskeridirektoratet for klagebehandling. I brevet heter det:
"Fiskerisjefen oppfatter skriv av 17. april 90 som klage på avslag på søknad om fartøykvote. Til orientering fant vi ikke å kunne prioritere søknaden i den aktuelle tildelingsrunden.
I skriv av 23. april 90 utbes begrunnelse for avslag på søknad om fartøykvote. Fiskerisjefen har tidligere begrunnet avslaget ved å vise til §1d i den aktuelle forskrift, og anser dette for å være tilstrekkelig."
Etter henvendelse fra Fiskeridirektoratet utdypet fiskerisjefen i brev av 24. august 1990 begrunnelsen for avslaget på søknaden om fartøykvote fra Brødrene V. Det heter i brevet til direktoratet:
"I forskriften som ligger til grunn for fiskerisjefens tildeling av fartøykvoter fremkommer det at kvantumskravet og/eller kravet til manntallsført eier på blad B før 8. desember 1989 kan fravikes innenfor det antall enhetskvoter som er stilt til rådighet.
Fiskerisjefen fant det i første tildelingsrunde riktig å prioritere helårsdrevne fartøy med eiere på blad B i fiskermanntallet.
Etter første tildelingsrunde ble det klart at ytterligere 50 enhetskvoter skulle tildeles. Da det fremdeles gjenstod en rekke fartøy innenfor ovennevnte kategori, ble de ekstra enhetskvotene fordelt på et utvalg av disse.
Med totalt 270 enhetskvoter til disposisjon, mot søknader om ca 650, kom vi ikke dithen at det ble aktuelt å velge ut fartøy i den kategorien m.a.
"Brødrene V" hørte til."
I brev av 4. september 1990 fra Fiskeridirektoratet til Paul Reite som var svar på Reites anmodning om en nærmere begrunnelse for vedtaket, ble denne slik utdypet:
"Fiskerisjefens oppgave var å prioritere et fåtall søkere i en stor søkermasse. Det synes imidlertid åpenbart at de forhold som har vært ilagt størst vekt er at Deres fartøy "Brødrene V" verken fyller kravet til at eier står på blad B i fiskermantallet eller kravet til oppfisket torskekvantum."
Forøvrig mente Fiskeridirektoratet at den begrunnelsen som var gitt av fiskerisjefen for avslaget var i overenstemmelse med kravene etter forvaltningsloven §24 og §25.
Den 10. september 1990 sendte Fiskeridirektoratet brev til Fiskeridepartementet som i realiteten forkaster Reites klage over fiskerisjefens vedtak i tilleggsrundene. I Fiskeridirektoratets brev er avslaget på klagen begrunnet slik:
"Fiskerisjefen begrunner vedtaket om ikke å tildele fartøyet "Brødrene V", M-40-HØ kvote med at fartøyet hverken fyllte vilkåret til torskekvantum eller vilkåret til at eier skulle stå på blad B. I vurderingen fant fiskerisjefen ikke å kunne prioritere fartøy som manglet to av grunnvilkårene.
Ut i fra fiskerisjefens begrunnelse kan
Fiskeridirektøren ikke se at det her er begått noen saksbehandlingsfeil. Det er heller ikke fremkommet opplysninger som skulle tilsi omgjøring av fiskerisjefens vedtak. Klagen tas derfor ikke til følge."
Vedtaket ble ved en feil ikke meddelt Reite umiddelbart, men sendt Fiskeridepartementet i forbindelse med Reites klage over fordelingen i "hovedrunden". Klagens utfall ble imidlertid meddelt Reite i brev fra Fiskeridepartementet den 10. oktober 1990.
Ankemotpartene og partsrederiet Reite Notlag "Brødrene V" reiste deretter søksmål mot Staten for Ålesund byrett med påstand om at Fiskeridirektoratets vedtak av 10. september 1990 skulle kjennes ugyldig og Staten tilpliktes å betale erstatning begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 888616,-. Byretten avsa den 31. desember 1991 dom i saken med slik slutnig:
"1. Fiskeridirektoratets vedtak av 10. september 1990 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale erstatning til Paul Sverre Reite, Nils Ottar Reite, Oddmar Reite, Magne Ove Arhaug og
Partrederiet Reite Notlag "Brødrene V" med kr 500000,- - kronerfemhundretusen 00/100 - med tillegg av 18 - atten - % morarenter fra 15. februar 1991 og til betaling skjer.
3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale saksomkostninger med kr 126100,- - kroneretthundreogtjuesekstusenetthundre 00/100 - til Paul Sverre Reite, Nils-Ottar Reite, Oddmar Reite, Magne Ove Arhaug og Partrederiet Reite Notlag "Brødrene V".
4. Beløpene under pkt. 2 og 3 forfaller til betaling innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Staten v/Fiskeridepartementet har anket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Paul Reite m.fl. har tatt til motmæle. Ankeforhandlinger ble holdt i Ålesund den 8. og 9. desember 1992. For lagmannsretten er partene enige om at Partrederiet Reite Notlag "Brødrene V" ikke er part i saken og det er nedlagt felles påstand om heving for dennes vedkommende uten tilkjennelse av saksomkostninger. Videre er partene under ankeforhandlingene blitt enige om at dersom det tilkjennes erstatning, skal erstatningsbeløpet settes til kr 400000,-. Endelig har ankemotpartene for lagmannsretten frafalt anførsel om at de i realiteten måtte betraktes som eiere av "Brødrene V" den 8. desember 1989. Når bortses fra dette står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.
Staten v/Fiskeridepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:
1. Ugyldighetsspørsmålet.
Kvoteforskriftenes §1d gir forvaltningen hjemmel for tildeling av tilleggskvoter på grunnlag av fritt skjønn. Det foreligger ikke slik feil ved utøvelsen av det frie skjønn at det kan føre til ugyldighet.
Det er riktig at fiskerisjefen og Fiskeridirektoratet har lagt betydelig vekt på at eierne av Brødrene V ikke stod oppført i fiskermantallet blad B ved utøvelse av skjønnet. Dette var det hjemmel for i forskriftens ordlyd og forskriftens lovhjemler. Hensikten med tilleggsrundene var å bøte på uheldige utslag av de absolutte vilkår som forskriftene i hovedrunden satte som vilkår for tildeling av kvote i §1b og §1c. Det var åpenbart relevant å legge vekt på om søkerbåtene lå tett opp til å fylle de opprinnelige kravene. Vilkårene i §1b og §1c var derfor relevante momenter under skjønnsutøvelsen.
Forskriftenes §1b stiller som vilkår at båtens "eier" er oppført i fiskermantallet blad B. Forskriften må taes på ordet og kan ikke tolkes utvidende, slik at det f.eks. vil være tilstrekkelig at de som "leier" båten står på dette blad. Forskriftens forarbeider (notat og foredrag i Statsråd) gir ikke støtte for en slik fortolkning. Formålsbetraktninger fører til samme resultat idet hensikten å innskrenke antall deltagende båter ikke i tilstrekkelig grad ville bli oppfylt dersom også leiere var omfattet.
Forskriftenes hjemmelslover ga adgang til å ha eiervilkår som kriterium for deltagelse i torskefiske. §8 i lov om regulering av deltagelse i fisket (deltagerloven) er her ingen skranke ettersom kvoteordningen ikke er en konsesjonsordning. Hjemmel må snarere søkes i saltvannsfiskeloven §5 første ledd, men heller ikke dersom hjemmelen er deltagerloven §8 går forskriften ut over sitt hjemmelsgrunnlag.
Det foreligger heller ikke et grovt urimelig skjønn. I tillegg til eierforholdet ble det lagt avgjørende vekt på oppfisket kvantum, jf forskriftenes §1c. Også dette er et relevant hensyn av samme grunner som er nevnt i relasjon til eierkravet. Heller ikke på dette punkt tilfredstillet Brødrene V forskriftenes krav.
Det bestrides ikke at utestegningen fra torskefisket i 1990 kunne føles urimelig av en rekke fiskere. Dette innebærer imidlertid ikke at forvaltningsskjønnet er grovt urimelig i rettslig forstand. Det må legges betydelig vekt på at forholdene var ekstraordinære, med krisesituasjon i torskefiskeriene, og at det var absolutt nødvendig å finne hårdhente midler for innskrenkning av deltagende båter, samtidig ønsket man i størst mulig grad å prioritere de som hadde torskefiskeriene som eneste eller viktigste levevei. Kriteriene i §1b og §1c var egnet til å skille "klinten fra hveten" i så måte, selv om de naturlig nok også kunne virke firkantet i det konkrete tilfellet. Urimeligheten må vurderes i forhold til den kategori vedtak man står overfor, med et sterkt behov for en rask og effektiv sanering av torskefiskeflåten.
Det foreligger ikke usaklig forskjellsbehandling. Det er ikke dokumentert at andre båter i tilnærmet samme situasjon som Brødrene V har fått tilleggskvote. De båtene det er vist til oppfylte kvantumskravet eller eierkravet.
Det er heller ikke nok til å konstatere forskjellsbehandling at enkeltstående tilfeller har blitt behandlet anderledes enn Brødrene V. Det må dreie seg om avvik fra et systematisk mønster i forvaltningen.
Dessuten kan det ikke uten videre trekkes sammenligning mellom reglenes praktisering i forskjellige regionale organ. De eksempler ankemotpartene har trukket frem gjelder alle andre fylker enn Møre og Romsdal. Det er på det rene at fiskerisjefens oppgave i Møre og Romsdal var svært vanskelig fordi etterspørsel etter og tilbud av torskekvoter her var særlig ute av balanse.
Det foreligger ikke såkalt mekanisk skjønnsutøvelse eller "hjemmelagede skjønnsregler". Forvaltningen har for det første adgang til å strukturere og systematisere de hensyn den vil legge vekt på under skjønnsutøvelsen. Det er ført bevis for at fiskeriforvaltningen la avgjørende vekt på to hensyn, kvantum og eierforhold, under skjønnsutøvelsen, og dette er intet mekanisk skjønn. Det er heller ikke riktig at myndighetene helt har sett bort fra andre hensyn, men slik saken lå an med den ekstreme resurssituasjonen som forelå, var det raskt klart at andre hensyn ikke kunne oppveie de utslagsgivende momenter.
Konklusjonen så langt er at det ikke foreligger slike feil ved den frie skjønnsutøvelse at det kan konstateres ugyldighet i medhold av tradisjonell forvaltningsrett.
Det foreligger heller ikke brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon første tilleggsprotokoll artikkel 1, eventuelt selve konvensjonens artikkel 14 sammenholdt med protokollens artikkel 1.
For det første sikrer tilleggsprotokollen såkalte "possessions". Dette begrepet omfatter ikke rettigheter til torskefisket i norsk-økonomisk sone.
Under en hver omstendighet har Staten adgang til å regulere borgernes utøvelse av deres "possessions". Konvensjonen gir her statene en meget vid skjønnsadgang, så vid at det i realiteten er opp til den enkelte stat på hvilken måte man vil regulere. Man befinner seg på det politiske plan.
Det foreligger heller ikke slik diskriminering som konvensjonens artikkel 14 omtaler, og det vises i den forbindelse til det som tidligere er sagt foran om usaklig forskjellsbehandling.
Endelig bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil. Den begrunnelse som ble gitt i fiskerisjefens vedtak var tilstrekkelig. Under enhver omstendighet er eventuelle feil reparert i klagerunden idet Fiskeridirektoratet har gitt en grundig redegjørelse for sitt vedtak. Eventuelle mangler ved begrunnelsen har forøvrig vært uten betydning for resultatet, jf forvaltningsloven §41.
Subsidiært gjøres gjeldende at ankemotpartene, selv om de skulle få medhold i at vedtaket var ugyldig, ikke har rettslig interesse i å få selvstendig dom for et slikt fortidig rettsforhold.
2. Ansvarsgrunnlag.
Selv om vedtaket skulle være ugyldig, foreligger ikke ansvarsgrunnlag. Staten har ikke objektivt ansvar for forvaltningens myndighetsutøvelse, og noen uaktsomhet er ikke påvist.
Det kan heller ikke bygges ansvar på andre grunnlag uavhengig av myndighetsutøvelsen. Når det gjelder de råd Paul Reite fikk fra fiskerirettlederen i Herøy, bestrides at veiledningen var villedende. Under enhver omstendighet hadde fiskerirettlederen ingen veiledningsplikt for så vidt gjaldt privates tilpasning til regelverket ved eiendomsoverføring m.v.
Erstatningsplikt kan heller ikke bygges direkte på Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Konvensjonens erstatningsbestemmelser gjelder ikke internt i norsk rett.
3. Årsakssammenheng.
Ankemotpartene må ha bevisbyrden for at de ville fått tildelt torskekvote dersom de formelle eierforhold hadde blitt vektlagt på en annen måte. Noen erkjennelse i så måte foreligger ikke fra Statens side.
Fiskerisjef Sjåstad har tvert i mot som vitne forklart at Brødrene V etter hans mening neppe ville fått kvote uansett. Sjåstads vitneprov må som følge av hans detaljkunnskaper tillegges vesentlig vekt.
Tilkjennelse av erstatning innebærer i realiteten at ankemotpartene blir stillet som om de hadde fått kvote. I denne typen bevillingssaker kreves meget stor sannsynlighet for at man ville fått bevilling, og kravene til årsakssammenheng må stilles tilsvarende høyt.
Staten v/Fiskeridepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom slutning punkt 1, oppheves og saken avvises for denne del.
2. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes.
3. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Paul Reite m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:
1. Ugyldighetsspørsmålet.
Skjønnet bygger på feil rettsanvendelse både med hensyn til forskriftens hjemmelslover og med hensyn til forskriften selv.
Fartøykvoteordningen er i realiteten et konsesjonsystem og hjemmelen må derfor finnes i deltakerloven av 16. juni 1972 nr. 57 og ikke i saltvannsfiskeriloven. Verken deltakerloven ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for reguleringer som bygger på eierforhold. Lovens formål er å prioritere de aktive fiskere uavhengig av deres eierforhold til båtene.
Forskriftene må forstås i tråd med dette slik det også fremgår av foredrag til statsråd den 8. desember 1989. Innholdet av fiskeridirektoratets notat av 6. desember 1989 er der oppsummert slik når det gjelder eierforholdet:
"Eier (eller leier) av fartøyet må være ført på blad B i fiskermanntallet før forskriftens ikrafttredelsesdato i 1989."
Det må legges avgjørende vekt på foredrag i statsråd som er forarbeidene til det vedtagende organ. Foredraget sett i sammenheng med hjemmelsgrunnlaget og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon som tolkningsmoment, må føre til at forskriftenes ordlyd gis en utvidende fortolkning slik at "eier" også omfatter leier. I motsatt fall kommer forskriftene i strid med menneskerettighetskonvensjonens tilleggsprotokoll artikkel 1 og konvensjonens artikkel 14. Driverne av Brødrene V berøves da sin rett til å drive torskefiske og denne rett går inn under konvensjonens begrep "posession". Det er ingen saklig grunn til å legge avgjørende vekt på det formelle eierforhold og en slik praksis innebærer derfor en diskriminering i strid med artikkel 14.
Det foreligger videre myndighetsmisbruk/usaklig forskjellsbehandling. Selve sondringen mellom leier og eier er usaklig. Regelen favoriserer eiere av flere fartøyer, mens aktive fiskere som ikke har sitt formelle eierforhold i orden automatisk skyves ut.
Det er også ført bevis for konkret forskjellsbehandling i forhold til andre båter som fikk kvote, men var i tilnærmet samme situasjon som Brødrene V.
Skjønnsutøvelsen er grovt urimelig. Vanlige leieforhold kan ikke likestilles med generasjonsskiftesituasjonen. Det er på det rene at Paul Reite og de øvrige driverne av Brødrene V med enkelhet kunne ordnet det formelle eierforhold dersom de hadde vært klar over betydningen. Det formelle eierforhold har ikke tidligere vært tillagt avgjørende betydning i fiskeriforvaltningen. Plutselig å legge avgjørende vekt på dette virker derfor som den rene felle for ankemotpartene. Etter gjeldende rettspraksis har domstolene kjent ugyldig vedtak som på denne måten har virket sterkt urimelige; det vises bl.a. til Isenedommen i Rt-1981-745.
Skjønnet har vært utøvet "mekanisk". Verken de hensyn som deltakerloven §8 gir anvisning på eller de hensyn som forskriftenes §1d opererer med er i tilstrekkelig grad ivaretatt. Fiskeridirektoratet har utelukkende lagt vekt på et kriterium, nemlig eierforholdet, og har tilsidesatt sin plikt til å foreta et konkret skjønn i det enkelte tilfellet.
Staten kan ikke høres med at vedtaket er fattet i en presset situasjon med behov for rask avgjørelse i et stort antall saker iløpet av kort tid. Direktoratets vedtak er fattet høsten 1990 da forholdene hadde roet seg.
Det foreligger saksbehandlingsfeil i kraft av manglende veiledning fra fiskerirettlederen i Herøy. Eierkravet var helt nytt og må medføre at det stilles særlig krav til forvaltningens veiledningsplikt. Saksbehandlingsfeil må føre til ugyldighet, jf forvaltningsloven §41.
Fiskerisjefen og Fiskeridirektoratet har også i sitt vedtak bygget på feil faktum. For det første er det under rettsforhandlingen opplyst å ha vært lagt vekt på at fartøyet var gammelt og dermed nedskrevet slik at inntektsbehovet var mindre enn for nye fartøy. Forvaltningen har åpenbart ikke vært oppmerksom på den betydelige modernisering som Brødrene V har gjennomgått, og den må lastes for sin manglende kunnskap her. Det er også innhentet feilaktige opplysninger om Oddmar Reites og Nils-Ottar Reites inntektsforhold. Fiskeriforvaltningen har ikke forelagt de innhentede opplysninger for de berørte parter og har derfor ikke sørget for å få korrigert feilene.
2. Ansvarsgrunnlag.
Under forutsetning av at det forligger ugyldighet foreligger også ansvarsgrunnlag etter rettspraksis. Det er ikke nødvendig å gå inn i diskusjonen om ansvaret skal bygges på culpa eller objektivt grunnlag. Sondringen har bare betydning for om Staten er ansvarlig for egen uskyldig rettsvillfarelse eller uskyldig feil med hensyn til faktum. Ingen av delene kan sees å foreligge i vår sak. Ugyldighet fører derfor til ansvar selv om det bygges på uaktsomhet.
Som selvstendig ansvarsgrunnlag anføres uriktig veiledning fra fiskerilederen i Herøy og også manglende veiledning forøvrig fra fiskeriforvaltningen om endringene i reglene. Som selvstendig ansvarsgrunnlag gjøres også gjeldende Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Myndighetsutøvelse i strid med konvensjonen fører til objektivt erstatningsansvar også direkte overfor privatpersoner.
3. Årsakssammenheng.
Staten må ha bevisbyrden for manglende årsakssammenheng. Ellers kan den omgå kravene til begrunnelse ved i etterhånd å trekke frem nye, ukjente forhold som viser at man uansett allikevel ikke ville fått kvote.
De krav til bevis for årsakssammenheng som Staten har henvist til i teorien, er forøvrig ikke i samsvar med gjeldende rettspraksis.
For byretten bestred ikke Staten at kvote ville blitt gitt dersom eierforholdet hadde vært formelt i orden, og i 1991 har Brødrene V fått kvote etter at eierforholdet er ordnet.
4. Avvisningsspørsmålet.
Ankemotpartene har rettslig interesse i å få selvstendig dom for ugyldighetskravet ettersom vedtakene i 1990 kan være utlagsgivende kriterier for fremtidige kvotevedtak.
Paul Reite, Nils-Ottar Reite, Oddmar Reite og Magne Arhaug har nedlagt slik påstand:
"1. Fiskeridirektoratets vedtak av 10. september 1990 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale erstatning til Paul Sverre Reite, Nils Ottar Reite, Oddmar Reite, Magne Ove Arhaug med kr 400000,- - kroner firehundretusen 00/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent morarente fra 15. februar 1991 og til betaling skjer.
3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale Paul Sverre Reite, Nils-Ottar Reite, Oddmar Reite og Magne Ove Arhaug saksomkostninger for byrett med kr 126100,- samt omkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
1. Vedtakets faktiske grunnlag.
Fiskeridirektoratets vedtak av 10. september 1990 er fattet med hjemmel i fartøykvoteforskriftenes §1d. Bestemmelsen ga fiskerisjefene i de enkelte fylker fra Møre og Romsdal og nordover adgang til å fordele tilleggskvoter i torskefiskeriene for 1990 innen de fastsatte rammer etter fritt skjønn. Fiskeridirektoratet var klageinstans.
Direktoratets begrunnelse er utformet som en henvisning til fiskerisjefens begrunnelse for det påklagede vedtak, slik direktoratet har oppfattet dette etter fiskerisjefens nærmere redegjørelse av 24. august 1990. Det påpekes at fartøy som manglet to grunnvilkår for tildeling, dvs kravene til eierskap og kvantum i forskriftenes §1b og 1 c, ikke kunne prioriteres. I henhold til begrunnelsen er det følgelig utøvd et skjønn hvor både Brødrene V's oppfiskede kvantum i perioden 1987-89 og eierforholdene er hensyntatt. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anta at ytterligere hensyn har vært inne i bildet på tidspunktet for vedtaket.
Hvordan de to hensyn direktoratet henviser til er vektlagt synes noe uklart. Ut fra de opplysninger som er fremlagt om hvordan fiskerisjefene i første instans og direktoratet som klageinstans praktiserte reglene, legger lagmannsretten til grunn at eierskapet til søkerbåtene var av avgjørende betydning. Generelt synes søkere på fiskermanntallets blad B å ha vært prioritert, etter som disse ble antatt å være hovedeller eneyrkefiskere. Disse ble således prioritert foran søkere oppført i manntallets blad A selv om sistnevnte hadde et større oppfisket kvantum og således lå nærmere til å oppfylle forskriftenes §1c. Myndighetene foretok heller ikke en nærmere vurdering av årsaken til at eierinteressene til et fartøy stod oppført på blad A for majoritetens vedkommende.
Dette medfører ikke at det er uriktig når direktoratet i sin begrunnelse legger vekt også på oppfisket kvantum. Lagmannsretten oppfatter dette slik at det ihvertfall ikke var aktuelt å vurdere nærmere om båten kunne gis kvote selv om den ikke oppfylte eierkravene når den heller ikke fylte de opprinnelige kravene til oppfisket kvantum. Hvordan saken hadde stillet seg dersom Brødrene V hadde fylt kravene til oppfisket kvantum er det ikke foranledning til å gå nærmere inn på. Det bemerkes imidlertid at det ikke synes å foreligge noen båt i en slik kategori i søkermassen for noe fylkes vedkommende.
2. Rettsanvendelse.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at vektleggingen av det formelle eierforhold til fartøyene var i strid med forskriften og/eller forskriftens hjemmelsgrunnlag. Når det gjelder forskriften selv vises til dens ordlyd og forarbeidene som viser at eierkriteriet var av avgjørende betydning for å gjennomføre den nødvendige innskrenkning i den aktive torskefiskeflåten. Lagmannsretten kan ikke se at fartøyforskriftenes §1b var i strid med gjeldende hjemmelslover slik at en sondring mellom "eier" og "leier" av fartøyet var uhjemlet. Selv om "Brødrene V" ikke fikk fartøykvote for fiske etter norsk-arktisk torsk, innebar ikke dette en utelukkelse fra fiske rent generelt og for så vidt heller ikke fra fiske etter norsk-arktisk torsk, ettersom fartøyet fortsatt hadde sin maksimalkvote i behold. Men denne var for 1990 bare totalt 5 tonn. Hjemmel for forskriftenes bestemmelser på dette punkt finnes derfor allerede i saltvannsfiskeloven §5, jf §4. Lagmannsretten har ikke foranledning til å vurdere om forskriftenes §1b også kan hjemles i deltakerloven §6 jf §8, og kan heller ikke se at den kommer i strid med deltakerloven.
3. Skjønnsutøvelse.
I forskriftenes §1d har Fiskeridepartementet gitt retningslinjer for utøvelsen av skjønnet. Etter ordlyden skal det særlig legges vekt på visse hensyn og blant disse er ikke eierskap eksplisitt nevnt. Tvert om heter det i Fiskeridirektoratets rundskriv av 26. januar 1990 til fiskerisjefene vedrørende dette:
"En vil for øvrig gjøre oppmerksom på at ved praktiseringen av kravet i forskriftene punkt b, har fiskeridirektøren lagt til grunn at i tilfeller med flere eiere skal minst 50 % av eierinteressene stå på blad B. Ut fra de kriterier som fiskerisjefene nå kan legge til grunn, vil det ut fra en samlet vurdering kunne tildeles kvoter til fartøy selv om dette ikke er tilfelle."
I realiteten står man her overfor en instruks vedrørende skjønnsutøvelsen fra Fiskeridepartementets side, ikledd forskrifts form. Selv om forvaltningen i den konkrete skjønnsutøvelse skulle sette seg ut over slike instrukser, vil det sjelden føre til at vedtaket blir ugyldig. Lagmannsretten kan heller ikke se at skjønnsutøvelsen i forhold til "Brødrene V's" søknad kommer i strid med instruksen. Det er for det første på det rene at de hensyn som er nevnt, ikke var ment å være uttømmende. Det heter i Fiskeridirektoratets nevnte rundskriv av 26. januar 1990:
"Som det fremgår av vedlagte forskrift er det foretatt en opplisting over hvilke momenter som bør tillegges vekt ved vurderingen. Opplisting er imidlertid ikke uttømmende blant annet fordi forholdene varierer fra fylke til fylke.
Fiskerisjefen vil da til en viss grad måtte hensette skjønn i utvelgelsen av fartøy."
Dernest er det ikke grunn til å fortolke forskriftene slik at det skal medføre ugyldighet dersom de angitte skjønnstemaer ikke er gitt en fremtredende plass ved utøvelse av skjønnet. Formålet med ekstrakvotene var å bøte på konkret urimelighet. Dette kunne best oppnås ved at tilleggskvotene ble fordelt av fiskerisjefene som hadde den nødvendige detaljkunnskap. Forskriftene må derfor fortolkes slik at fiskerisjefen stod meget fritt ved utvelgelsen av de båter som skulle få kvote i tilleggsrundene.
Av samme grunner kan lagmannsretten heller ikke se at det foreligger "mekanisk skjønn" i strid med forskriftene. Forvaltningen står generelt ganske fritt til å etablere mer eller mindre bindende retningslinjer for utøvelsen av det frie skjønn. Dette vil være spesielt påkrevet i tilfelle som her, hvor det var tale om vanskelige prioriteringer og et stort antall saker som måtte avgjøres på kort tid. At fiskeridirektoratets vedtak ble fattet på et tidspunkt hvor det samme tidspress ikke var til stede, kan ikke ha betydning ettersom man da hadde grunn til å anse seg bundet av den praksis som var nedfelt fra våren 1990.
Neste spørsmål er om det foreligger en usaklig forskjellsbehandling. Lagmannsretten kan ikke se at det er bevismessig grunnlag i saken for å konstatere dette. De tilfeller som foreligger hvor fartøykvoter er gitt, og som kan ligne på situasjonen for Brødrene V, gjelder ikke vedtak i Fiskeridirektoratet, men fiskerisjefer i andre regioner enn Møre og Romsdal. Selv om det nok må stilles krav til en viss ensartet praksis mellom forskjellige regionale organer, skal det meget til for å konstatere usaklig forskjellsbehandling i slike tilfeller. Dette gjelder særlig når det som her, er betydelig forskjell i det faktiske grunnlag for beslutningen i de forskjellige områder. Således var prioriteringsproblemene vesentlig større i Møre og Romsdal enn i fylker lenger nord i landet pga færre kvoter i forhold til antall søkere.
Lagmannsretten kan heller ikke se at skjønnsutøvelsen er i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon tilleggsprotokoll artikkel 1, eventuelt i kombinasjon med selve konvensjonens artikkel 14. Lagmannsretten mener som byretten, at de politiske myndigheter da ressurskrisen oppstod, stod fritt til å velge den reguleringsmetode som ble valgt. Det dreier seg om politiske valg som domstolene bør vike tilbake for å overprøve, selv om inngrepene kan virke hårde for de berørte fiskere. Selve regelverket kan ikke sees å være i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Lagmannsretten finner rimelig klart at heller ikke den konkrete forvaltningsmessige anvendelse av dette da vil gjøre det når det ikke kan sees å foreligge strid med alminnelige anerkjente prinsipper for utøvelse av det frie skjønn i norsk forvaltningsrett.
Lagmannsretten vil tilføye at en nedskjæring av "Brødrene V"s kvote for en av de fiskeslag båten fisket, selv om nedskjæringen var meget betydelig, ikke kan sees å være et inngrep i ankemotpartenes "posessions". Dette uavhengig av hvordan ankemotpartenes rådighet over "Brødrene V" skal vurderes i forhold til konvensjonen. Fisket etter torsk kan ikke sees å ha utgjort det eneste eller vesentligste grunnlag for Brødrene V's næringsgrunnlag og heller ikke for ankemotpartenes inntekter. Det vises til de tall som foreligger for fartøyets fangster og oversikter over ankemotpartenes inntekter i perioden 1987 til 1990, samt at "Brødrene V" i ettertid har vist seg å tåle den kvoteregulering båten ble utsatt for i 1990. Når det gjelder den høye inntekt av torskefiske for 1989 - kr 830000,- må en stor del av denne henføres til fangst av hyse. I 1991 har "Brødrene V" blitt tildelt fartøykvote.
Det gjenstår å vurdere om Fiskeridirektoratets vedtak likevel må kjennes ugyldig som grovt urimelig. Det sentrale her er om Fiskeridirektoratet pliktet å ta hensyn til de særegne årsaker til at Brødrene V's eiere ikke var oppført i fiskerimantallets blad B, nemlig at man stod overfor et generasjonsskifte som av familiære årsaker hadde trukket ut og ennå ikke var gjennomført på forskriftens ikrafttredelsestidspunkt. I tillegg kommer at eieroverføringen var en formalitet. Den var fullt ut gjennomført da Fiskeridirektoratet fattet sitt vedtak og var under gjennomføring da fiskerisjefen fattet sitt siste vedtak under tilleggsrundene.
Lagmannsretten har forståelse for at inngrepet i ankemotpartenes adgang til torskefiske virket særlig urimelig for dem, ettersom de ble rammet av et formelt forhold som kunne ha vært bragt i orden relativt enkelt.
Det er etter rettspraksis likevel klart at det skal svært meget til for at et forvaltningsvedtak underkjennes som følge av sterk urimelighet. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger nærværende sak anderledes an enn de saker hvor ugyldighet er statuert, og hvor sterk urimelighet har vært medvirkende til resultatet. I sistnevnte tilfelle bærer vedtakene preg av å være stridende mot den alminnelige oppfatning av hva som er moralsk rett og riktig. I den såkalte Isenesaken medførte Landbruksdepartementets vedtak at Isene mistet sin levevei innen jordbruket. Situasjonen ligger, som nevnt, ikke slik an i vår sak.
I nærværende sak må det legges avgjørende vekt på at en rekke fiskere og fiskefartøyer ville bli rammet på grunn av den kritiske resurssituasjonen, og det gjaldt fiskere oppført både i fiskermanntallets blad A og blad B. Da vedtaket ble fattet av fiskerisjefen forelå et begrenset antall enhetskvoter som langt fra var tilstrekkelige. Dersom "Brødrene V" skulle fått kvote, ville den på grunn av båtens størrelse skjøvet ut 5-6 andre båter som fikk kvote, og hvor eierne i alle tilfeller var aktive fiskere og oppført i fiskerimanntallets blad B. Det synes klart at den meget vanskelige prioritering som fiskerisjefen her måtte foreta, vanskelig kan karakteriseres som grovt urimelig, selv om det kan føles slik for de fiskere som ikke fikk kvote.
Vurderingen må bli den samme for Fiskeridirektoratets vedtak, selv om eiersituasjonen da var endret. Riktignok har juridisk konsulent ved Fiskeridirektoratet, Stein Åge Johansen, for lagmannsretten opplyst at direktoratet, dersom man hadde vært uenig i fiskerisjefens vedtak, nok ville ha kunnet tildele "Brødrene V" kvote selv om enhetskvotene strengt tatt var oppbrukte. Dette betyr imidlertid ikke at klagebehandlingen i realiteten var en ny runde hvor direktoratet hadde til rådighet et nytt antall enhetskvoter og således ikke var underlagt de samme strenge prioriteringskrav som er av avgjørende betydning for at fiskerisjefens vedtak ikke kan settes til side som grovt urimelig. Hensynet til likebehandling tilsier at direktoratet her hadde grunn til å foreta en vurdering av situasjonen slik den var i februar-mars 1990, da fiskerisjefens vedtak ble fattet.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Fiskeridirektoratets vedtak ikke er ugyldig.
4. Avvisningsspørsmålet.
Når lagmannsretten i det foregående har behandlet spørsmålet om vedtaket er ugyldig, henger dette sammen med det erstatningskrav som er reist i saken. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at ankemotparten har dokumentert noen rettslig interesse i å få selvstendig dom for at vedtaket er ugyldig. De anførsler som er fremkommet om at domsslutningen i saken i så måte vil ha betydning for fremtidige kvotetildelinger, synes svært hypotetiske. Byrettens domsslutning punkt 1 blir derfor å oppheve og saken blir å avvise fra byretten på dette punkt, jf tvistemålsloven §54.
5. Øvrige erstatningsgrunnlag.
Det gjenstår å ta stilling til om erstatningskravet kan føre frem på annet grunnlag, dvs manglende veiledning fra personer Staten er erstatningsansvarlige for i kraft av arbeidsgiveransvaret. Vedrørende den europeiske menneskerettighetskonvensjon vises til det som tidligere er sagt.
Det må legges til grunn at fiskerirettlederen i Herøy overfor Paul Reite bare har fremkommet med antagelser om hvordan eierkriteriet i forskriftenes §1b ville bli praktisert. Når tallet 10 % har vært inne i bildet, har det vært nevnt som en ren hypotese, noe Paul Reite må antas å ha vært fullt på det rene med. Det vises til at Reite foretok en eiendomsoverføring med 20 % for å være på den sikre siden.
Lagmannsretten kan heller ikke se at Staten på annet grunnlag kan bli erstatningsansvarlig for manglende veiledning om den fortolkning av forskriftene som ville bli lagt til grunn. Denne materialiserte seg først i forbindelse med praktiseringen av regelverket og kunne under enhver omstendighet ikke ha vært meddelt ankemotpartene forut for ikrafttredelsesdatoen som var den avgjørende skjæringsdato. Lagmannsretten kan forøvrig rent generelt vanskelig se at forvaltningen har en erstatningsutløsende plikt til å veilede borgerne om hvordan den vil fortolke et regelverk, slik at borgerne får rimelig anledning til å tilpasse seg dette.
Staten må etter dette bli å frifinne.
6. Saksomkostninger.
Anken har ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Saken har frembudt slik tvil at partene bør bære sine egne omkostninger både for byrett og lagmannsrett jf tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom slutningens punkt 1 oppheves og saken avvises for denne del.
2. Forøvrig frifinnes Staten v/Fiskeridepartementet.
3. Ankesaken heves for så vidt angår Reite Notlag "Brødrene V".
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.