LH-1992-421
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-14 |
| Publisert: | LH-1992-00421 |
| Stikkord: | Aksjerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten herredsrett nr 52/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00421 A - Anket til Høyesterett, nektet fremmet, se HR-1993-00624K . |
| Parter: | Ankende part: Ivar Iversen. Ankemotpart: Alf Martin Solvin (Prosessfullmektig: Advokat Peter L Bernhardt, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ellen Mo, formann, Lagdommer Dag Nafstad, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §10-6, §13-2, §15-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §13-7, Konkursloven (1984) |
Det ble avsagt slik dom:
Ivar Iversen har som tidligere hovedaksjonær i selskapet Cementvareverket A/S, Alta, reist sak mot advokat Alf M Solvin med krav om erstatning for økonomisk tap påført ham av advokat Solvin i egenskap av formann i avviklingsstyret for Cementvareverket A/S. Ofoten herredsrett avsa 15. april 1992 dom med slik domsslutning:
1. Saken mellom saksøkerne og Per Bjerke heves.
2. Alf Martin Solvin frifinnes.
3. Saksøkerne, Ivar Iversen m.fl., dømmes til å betale saksomkostninger til Alf M Solvin og
Per Bjerke kr 130700,- med en oppfyllelsesfrist på 14 dager fra forkynnelsen av denne dom. Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Ivar Iversen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken ble erklært ved fremmøte på rettens kontor, og ble nedtegnet av sorenskriveren i Ofoten. I ankeerklæringen heter det at dommen påankes i sin helhet. Det fremgår imidlertid av anken og den videre saksforberedelse at anke ikke er erklært i forhold til Per Bjerke - herredsrettens dom pkt 1.
Alf Martin Solvin har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Hovedforhandling i saken ble holdt i Tromsø 31. mars og 1. april 1993. Bevisførselen fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Ivar Iversen har for lagmannsretten gjort gjeldende at herredsrettens dom er uriktig.
Advokat Solvin ble oppnevnt som avviklingsstyrets formann etter at Alta skifterett urettmessig hadde avsagt kjennelse om avvikling av Cementvareverket A/S. Bakgrunnen for avviklingen var at selskapets revisor trakk seg fra sitt verv, og Iversen klarte ikke å skaffe ny revisor innen den korte frist skifteretten ga ham. Revisor hadde heller ikke skrevet revisjonsrapporter de siste årene, slik at det ikke var innsendt regnskaper til Regnskapsregisteret for årene 1981 - 1983. Boet ble heller ikke tilbakelevert Iversen da han senere lyktes i å engasjere ny revisor.
Som avviklingsstyrets formann har advokat Solvin unnlatt å ivareta Iversens interesser som majoritetsaksjonær som i realiteten eide 100 % av aksjene i selskapet. Solvin har hele tiden opptrådt som pantekreditorenes representant. På tross av at det lå betydelige verdier i selskapet, og dette langt fra var insolvent, har Solvin hele tiden behandlet selskapet som om det var et konkursbo, også i tiden forut for at det ble åpnet konkurs i avviklingsboet. I denne sammenheng fremhever Iversen at de regnskapstall boet senere har operert med, ikke kan legges til grunn. Det lå betydelige skjulte verdier i selskapet, og det underskudd som fremgår av selskapets balanse, er i det vesentlige fremkommet av skattemessige årsaker. Slik Solvin har forholdt seg, er imidlertid verdiene i boet blitt betydelig redusert, i den grad at konkurs ble åpnet 23. februar 1989.
Generelt om Solvins behandling av avviklingsboet anføres det at han har unnlatt å følge de formelle reglene aksjeloven oppstiller for avviklingen av et aksjeselskap. Det ble ikke satt opp slik fortegnelse over eiendeler og utarbeidet slik balanse som aksjeloven §13-7 foreskriver. Aksjeloven regler om årsoppgjør ble ikke fulgt i avviklingsperioden, og avviklingsstyret hadde ikke revisor. Dette er en medvirkende årsak til at verdier er gått tapt for selskapet og for Iversen.
Solvin og avviklingsstyret har hele tiden gått bak Iversens rygg under forhandlingene med interessenter til fabrikken. Da man til slutt klarte å konstruere en underbalanse på kr 189000, tilbød Iversen seg å dekke denne personlig, og satte som eneste betingelse at avviklingsstyrets regnskaper skulle revideres av en uavhengig revisor. Dette ble ikke engang vurdert, men konkurs åpnet.
Den vesentligste erstatningsbetingende handling advokat Solvin begikk under sitt arbeid med avviklingsboet, var å forlike lagmannsrettssaken mot Birger Strøm og Odd Mathisen, en sak selskapet hadde vunnet på alle punkter i Alta herredsrett, og var blitt tilkjent en erstatning på kr 2385000. Denne saken sto for lagmannsretten på alle punkter av betydning i samme skikkelse som for herredsretten. Den argumentasjon Cementvareverkets prosessfullmektig i saken, advokat Peter L Bernhardt, fremfører i sitt brev til advokat Solvin 14. desember 1987, karakteriseres av Iversen som rent tøv. Herredsrettens dom taler for seg. Det bestrides at det forelå noen særlig prosessrisiko med hensyn til erstatningsutmålingen. Den kontrakt som Iversen inngikk med Roald Johansen i mai 1984, ble ikke oppfylt av Johansen, og kunne derfor ikke tillegges noen vekt ved erstatningsutmålingen.
Advokat Solvins plikt som avviklingsstyret formann var å ivareta selskapets interesser, men slik saken lå an, var det slett ikke i Cementvareverkets interesse at en vinnende dom i herredsretten ble forlikt for en brøkdel av det tilkjente beløpet. Forliket tok heller ikke hensyn til Iversens interesser som eier av Cementvareverket. Det lave forliksbeløp man gikk med på, kr 500000, var den direkte årsak til at avviklingsstyret kunne konstruere insolvens hos selskapet, slik at konkurs ble åpnet. Uten det dårlige forliket ville Cementvareverket kunne vært avviklet med stort overskudd.
Videre har advokat Solvin opptrådt uaktsomt i forbindelse med at Ivar Iversen solgte sin eiendom "Sandsletta" ("Gammelfabrikken") til Arnfinn Nikoma. Salget skjedde samme dag som Cementvareverket A/S under avvikling overdro "nyfabrikken" til et selskap som var under stiftelse av Arnfinn Nikoma og Felix Iversen. Hensikten med at Iversen solgte gammelfabrikken til Nikoma, var at kjøpesummen for denne skulle gå til dekning av kreditorene i Cementvareverket, også løskreditorene. Advokat Solvin sørget ikke for at dette ble gjort. Dette har påført Iversen et tap som beregnes til ca kr 1,4 mill pr 1. januar 1987.
Advokat Solvins behandling av selskapets utestående fordringer har også påført Iversen tap. Dette må anses som et ledd i å konstruere et kunstig underskudd i bedriften. Det ble ikke utarbeidet debitorliste, og debitorer for ca kr 650000 ble innledningsvis avskrevet helt unødvendig. Det ble ikke engang purret fra avviklingsstyrets side på disse debitorene. Det finnes ingen dokumentasjon for at disse fordringene ikke var gode. I det hele tatt har avviklingsstyret vært alt for passive i forbindelse med inndrivelsen av utestående fordringer.
Avviklingsstyret skulle i det hele tatt ha drevet fabrikken videre etter at kjennelse om tvangslikvidasjon ble avsagt. Etter aksjeloven regler om likvidasjon, skulle årsoppgjør vært utarbeidet på vanlig måte og innsendt Brønnøysundregistrene. Dersom dette hadde vært gjort, ville avviklingsgrunnen vært reparert, og det følger av aksjeloven regler at boet da skal tilbakeleveres eieren i tråd med konkursloven regler om tilbakelevering av boer. Dersom avviklingsstyret hadde drevet videre på vanlig måte og fulgt de regnskapsregler som gjalt, kunne fabrikken vært solgt som en igangværende bedrift, og dette ville gitt langt større utbytte. Selskapet hadde da ikke vært insolvent, og det ville blitt et betydelig overskudd tilbake til aksjonærene. Det er i denne sammenheng ikke av betydning at driften var lagt ned allerede i mai 1984. Dette var utelukkende gjort av taktiske grunner i forbindelse med at Iversen hadde planer om å avhende fabrikken. Han hadde fått opplyst at det kunne være enklere for kjøper å få benytte skattefri avsetninger ved kjøp av en bedrift hvor driften var nedlagt.
Advokat Solvin har også opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt i andre sammenhenger i forbindelse med overdragelsen av bedriften til Nikoma og Felix Iversen. Advokat Solvin unnlot å sikre bedriften rett til å ta ut sand i det kommunale Sandfallet, en rett som er helt avgjørende for den som skal produsere sement ved bedriften. Det sier seg selv at enhver interessert kjøper vil se på hvorvidt han er sikret råstoff til produksjonen. Solvin skulle ha solgt fabrikken tidligere til Arnfinn Nikoma, som hadde tilbudt en høyere kjøpesum for denne enn hva som senere ble oppnådd. Ved en dom i jordskifteretten var eiendommen "Sandsletta Østre" ("nyfabrikken") dessuten tilkjent strandrett. Dette var et betydelig aktivum som advokat Solvin ikke sørget for å ta skikkelig betalt for ved salget. I 1985 oppsto det videre vannskade på eiendommen, en skade kommunen var erstatningsansvarlig for. Dette erstatningskravet ble ikke fulgt opp av avviklingsstyret, slik at eiendommens verdi av denne grunn ble redusert.
Endelig anfører Iversen at advokat Solvin i brev til kreditorene 11. februar 1987 lovet også de uprioriterte kreditorene i selskapet full dekning for sine krav. Dette ble ikke oppfylt, og advokat Solvin må dømmes til å oppfylle sitt løfte.
Det erstatningskrav Ivar Iversen fremsetter, er begrenset oppad til kr 10 mill. Iversen erkjenner at dette kravet i første omgang er selskapets krav, men selskapet er oppløst etter konkursbehandlingen. Det som måtte bli til overs, tilfaller dermed ham som eier av 98 % av aksjene i selskapet. Han har av denne grunn rettslig interesse i å fremsette kravet.
Ivar Iversen har nedlagt slik påstand:
1. Advokat Alf Martin Solvin dømmes til å betale til Ivar Iversen kr 10000000, et beløp som inkluderer samtlige erstatningskrav i saken, heri inkludert morarenter.
2. Advokat Alf Martin Solvin dømmes til å erstatte motparten dennes saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.
Alf Martin Solvin gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig og må stadfestes.
Det erstatningskrav Ivar Iversen pretenderer å ha, er i realiteten et krav som tilkommer Cementvareverket A/S, og ikke Iversen. Det er av Høyesterett fastslått at en enkeltkreditor ikke kan gå til søksmål etter aksjeloven §15-1 og gjøre gjeldende selskapets krav, når selskapet selv ikke fremsetter kravet. Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts dom av 13. januar 1993 i sak Øyvind Sjødal mot Raufoss Bygg A/S med fler. Allerede av denne grunn må Solvin dermed frifinnes.
Solvin fremhever at Ivar Iversen er en gründer som har skapt bedriften Cementvareverket A/S, i likhet med flere andre bedrifter i Alta. Han har imidlertid ikke en uhildet oppfatning av hvilke verdier som ligger i den bedrift han har skapt. Verdien av bedriften påvirkes av markedsforholdene, og av hvilke krav til avkastning mulige kjøpere vil stille. Som illustrasjon viser Solvin til at også det nye selskapet som kjøpte Cementvareverket av avviklingsstyret, senere er gått konkurs, og at bedriften sist ble solgt for kr 9,2 mill, hvilket antakelig er en riktig pris.
Advokat Solvin bestrider at det var uaktsomt å forlike ankesaken mot Strøm og Mathisen. De vurderinger som ble gjort i denne sammenheng, fremgår av advokat Bernhardts brev til advokat Solvin om forliksspørsmålet. Det knyttet seg en betydelig prosessrisiko til saken, spesielt til erstatningsutmålingen, og saken var også bevismessig sett kommet i en noe annen skikkelse etter de avhør som var blitt foretatt, bl a av konsulent Nina Arnesen i Distriktenes Utbyggingsfond. - Selv om lagmannsretten skulle være uenig i de vurderinger som ble gjort i forbindelse med forliket, innebærer ikke det at det var uaktsomt å forlike saken. Det kreves noe mer enn meningsforskjell for at selve forliksinngåelsen skal kunne karakteriseres som uaktsom i forhold til Iversen.
Advokat Solvin bestrider at selskapet ble slaktet. Driften var imidlertid nedlagt allerede fem måneder før det ble avsagt kjennelse om tvangsavvikling av selskapet. Det viste seg også tidlig at selskapet høyst sannsynlig var insolvent, og at det gjennom flere år hadde bygget seg opp et betydelig underskudd i selskapet. Av den grunn erklærte avviklingsstyret på et tidlig tidspunkt oppbud, men oppbudserklæringen ble trukket tilbake etter en samtale med sorenskriveren, som vek tilbake for å åpne konkurs så lenge rettssaken mot Strøm og Mathisen ikke var avgjort.
Fremgangsmåten som ble fulgt av avviklingsstyret, var helt ordinær, med unntak av at man med skifterettens samtykke unnlot å følge enkelte av aksjeloven krav. Det erkjennes at det ikke ble foretatt og innsendt årsoppgjør og selvangivelser i tråd med reglene om likvidasjon. Årsaken var at det var få transaksjoner, og man ønsket å spare penger. Fullstendig regnskap ble innlevert skifteretten i forbindelse med avslutningen av konkursboet. Fremgangsmåten ble fulgt med samtykke fra såvel skifteretten som likningskontoret og Regnskapsregisteret. Det er også riktig at det ikke ble satt opp en slik fullstendig fortegnelse over aktiva som aksjeloven §13-7 forutsetter. Det ble imidlertid holdt vareopptelling. Avviklingsstyret fant at det ville være unødvendig og kostbart å innhente en takst over fabrikken. Man hadde allerede en faglig vurdering av verdien av bedriften.
Avviklingsstyrets oppgave var å avvikle selskapet. Dette kan selvsagt føre til at salg blir foretatt i en presset situasjon som virker prisdempende. Det bestrides imidlertid at bedriften ble "slaktet", slik Iversen gjør gjeldende. Det var intet økonomisk grunnlag for en videre drift av Cementvareverket i avviklingsstyrets regi. En slik drift lot seg ikke finansiere, og det er stor risiko for at en eventuell drift bare ville ført til et større underskudd. Det kan derfor ikke legges Solvin til last at man ikke forsøkte å sette igang ny drift på anlegget før dette skulle selges.
Når det gjelder behandlingen av kjøpesummen for "Sandsletta" - gammelfabrikken - er Iversens krav klart uholdbart. Et tilsvarende søksmål mot Den norske Bank, som foretok oppgjøret, er allerede avgjort av lagmannsretten og nektet fremmet til Høyesterett. Under enhver omstendighet har advokat Solvin ikke hatt noe med dette å gjøre, og har heller ikke utvist noen form for uaktsomhet.
Det bestrides at fordringsinndrivelsen har vært passiv. De utestående fordringene var overvurdert i regnskapet. Alle debitorer ble tilskrevet. I flere tilfelle dreide det seg om reklamasjoner, feilleveranser etc. Alle sakene ble behandlet av avviklingsstyret. Styret var imidlertid i stor utstrekning avhengig av bistand fra Iversen selv for å komme til bunns i de enkelte reklamasjonssakene. Iversen sa seg villig til å bistå, men lite ble gjort fra hans side. Man var derfor henvist til å godta debitors krav i stor utstrekning.
Ved salget av nyfabrikken fulgte strandretten med, og den pris som ble oppnådd, er fastsatt under hensyn til strandretten. Dette er derfor ikke noe erstatningsgrunnlag. På samme måte ble kjøper orientert om vannskaden og det mulige erstatningskravet mot Alta kommune. Også dette er det tatt hensyn til ved den kjøpesum som ble oppnådd.
Det kan ikke legges avviklingsstyret til last at man ikke sørget for å få en juridisk bindende avtale med kommunen om rett til å ta sand i Sandfallet. Dette kunne Iversen selv ha gjort på et langt tidligere tidspunkt. Det må dessuten anses på det rene at Alta kommune er interessert i drift ved fabrikken, og derfor vil stille seg positiv til en rett til sanduttak. Dette fremgår for så vidt av de kommunale vedtak i saken. Alf Martin Solvin har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Alf M Solvin tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Lagmannsretten finner det nødvendig innledningsvis å knytte noen bemerkninger til sakens forhistorie.
Alta skifterett avsa 17. oktober 1984 kjennelse for at Cementvareverket A/S skulle oppløses. Bakgrunnen var at selskapets revisor, etter gjentatte ganger å ha forsøkt å få Ivar Iversen til å foreta en bagatellmessig vedtektsendring foranlediget av den nye aksjeloven av 1976, fant å måtte trekke seg fra sitt verv som revisor, og meddelte dette til Alta handelsregister. Lagmannsretten tilføyer at vedtektene slik de lød på oppløsningstidspunktet, ikke var i samsvar med kravene i aksjeloven av 1976. På dette tidspunkt hadde selskapet heller ikke sendt inn årsoppgjør med revisjonsberetning til Regnskapsregisteret de siste tre årene.
På tross av en rommelig frist som ble satt av skifteretten, ble det ikke valgt ny revisor i Cementvareverket. Skifteretten anså det for sin del nytteløst å finne en revisor som ville påta seg vervet, ettersom selskapet også hadde forsømt plikten til å sende inn årsoppgjøret. Aksjeloven regler påla dermed skifteretten å avsi kjennelse for tvangsoppløsning av selskapet, aksjeloven §13-2 nr 3 og §13-2 nr 4 jf §10-6. Det tilføyes at plikten til å påse at det utarbeides årsoppgjør som revideres i samsvar med aksjeloven bestemmelser, og at årsoppgjør med tilhørende revisjonsberetning sendes Regnskapsregisteret, påhviler selskapets styre. Det er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig å skylde på at revisor har forsømt seg. Etter å ha klaget over skifterettens oppløsningskjennelse til Handelsdepartementet, ble det erklært kjæremål til lagmannsretten. Det ble samtidig begjært oppreisning for oversittelsen av kjæremålsfristen. Begjæringen om oppreisning ble avslått såvel av Alta skifterett som av Hålogaland lagmannsrett.
Fra det tidspunkt kjennelsen om tvangsoppløsning forelå, var det skifteretten som trådte i stedet for aksjonærene som selskapets generalforsamling. Ivar Iversen eide selv 98 % av aksjene i selskapet, og kontrollerte de øvrige 2 %. Hans eierrettigheter i selskapet ble imidlertid ved kjennelsen om tvangsoppløsning begrenset til en rett til å motta eventuelt likvidasjonsutbytte når oppløsningen var gjennomført. Alle øvrige beslutninger i selskapet er fra tidspunktet for avviklingskjennelsen overlatt til skifteretten i egenskap av generalforsamling, og til avviklingsstyret som selskapets lovlige styre.
Avviklingsstyret kunne ikke ha reparert avviklingsgrunnen ved selv å sende inn årsberetninger for årene 1981 - 1983, eller ved å anta revisor. Tvangsoppløsning er en sanksjon mot det selskap som ikke selv - gjennom sitt ansvarlige styre - sørger for at aksjeloven regler om årsoppgjør, revisjon og revisor blir fulgt. Derimot må det antas at eierne har en viss adgang til å reparere en oppløsningsgrunn i noen tid etter at kjennelsen om tvangsoppløsning er avsagt. Aksjeloven forutsetter i disse tilfelle at boet skal tilbakeleveres aksjonærene. Det må antas at dette har vært loven ordning også før aksjeloven §13-2 tredje ledd ble tilføyd i 1991. I dette tilfellet er det imidlertid heller ikke i ettertid innsendt årsoppgjør med revisjonsberetning for de årene dette manglet. Det forelå derfor intet grunnlag for tilbakelevering av selskapsmassen. Dette kan ikke lastes avviklingsstyret, men derimot styret i Cementvareverket A/S før avvikling ble besluttet. Lagmannsretten har forståelse for at det for den som har grunnlagt en virksomhet som Cementvareverket, som har vært en betydelig inntektsskapende bedrift gjennom mange år, er vanskelig å akseptere at andre overtar ledelsen og avvikler bedriften. Det som er skjedd, er imidlertid et resultat av at bedriftens eier og ansvarlige styre ikke har villet etterleve de regler som samfunnet har fastsatt for slik forretningsdrift. Lagmannsretten kan ikke se at det under avviklingen har forekommet disposisjoner som ikke kan forsvares ut fra den betraktning at avviklingsstyrets oppgave var i løpet av rimelig tid å realisere selskapets formue, betale selskapets kreditorer, og overlate et eventuelt overskytende beløp til aksjonærene.
Ankemotparten har anført at han må frifinnes fordi det erstatningskrav Iversen gjør gjeldende, er et krav som tilhører selskapet, og som selskapet eventuelt skulle reist mot avviklingsstyrets formann. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Cementvareverket A/S er oppløst etter avsluttet konkursbehandling, uten at konkursboet har reist erstatningskrav mot advokat Solvin. Det følger da av kjennelsen inntatt i Rt-1987-1569 at Iversen kan reise sak for å forøke boets masse, forutsatt at han har rettslig interesse i søksmålet. Som - i praksis - eneaksjonær i selskapet ville han ha mottatt likvidasjonsutbytte dersom selskapet ikke var blitt insolvent. Han må derfor ha tilstrekkelig rettslig interesse i utfallet av søksmålet.
Iversens hovedankepunkt mot advokat Solvins disposisjoner er forliket som ble inngått for lagmannsretten i saken mellom Cementvareverket A/S under avvikling og Birger Strøm og Odd Mathisen. Forliket innebar at selskapet mottok tilsammen kr 750000, mens det i herredsretten var blitt tilkjent kr 2385000 samt saksomkostninger.
Lagmannsretten er enig i at det ikke er helt lett å se begrunnelsen for et slikt forlik. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at selve forliksinngåelsen kan karakteriseres som uaktsom. Såvel prosessrisikoen - risikoen for å tape saken eller vesentlige deler av denne - som tidsmomentet og motpartens søkegodhet er forhold som vil spille inn ved vurderingen av om saken skal forlikes. Det skal svært meget til før en faglig vurdering av disse ulike hensyn fremtrer som uaktsom - det må i så fall være tale om vurderinger som fremtrer som helt vilkårlige, eller hvor det er grunn til å tro at forliket bygger på andre hensyn enn hensynet til selskapets beste. I dette tilfellet bygget advokat Solvins vurdering på at saken bevismessig sett kunne reise tvil, spesielt med hensyn til selve erstatningsutmålingen. Dette er en vurdering som er vanskelig å overprøve, men som under ingen omstendighet kan kalles vilkårlig, og det er heller ikke noe som tyder på at vurderingen har vært diktert av annet enn hensynet til å få avsluttet saken til beste for selskapet. Det er også lagt til grunn en viss pessimisme med hensyn til hvor søkegode Strøm og Mathisen var, men det er erkjent at man manglet tilstrekkelige opplysninger for å vurdere dette. Dette moment synes heller ikke å ha vært tillagt spesiell vekt i konklusjonen.
Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at advokat Solvin har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved inngåelsen av forliket med Birger Strøm og Odd Mathisen. Han må derfor frifinnes på dette punkt.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er godtgjort at advokat Solvin nærmest "slaktet" selskapet, slik at betydelige verdier gikk tapt. I denne sammenheng viser retten til det som er uttalt foran om hva som er hensikten med avviklingsoppdraget. Det er en alminnelig erfaring at den kjensgjerning at en virksomhet skal selges av et bo eller et avviklingsstyre, er egnet til å påvirke de priser som er oppnåelige. Potensielle kjøpere er klar over at avviklingsstyret vil ønske å gjennomføre avviklingen innen rimelig tid, og vil derfor ta tiden til hjelp for å oppnå gunstigere tilbud. Selskapets debitorer er kjent med at fordringsinndrivelsen sjelden blir like aktiv i et bo som av en bedrift som er avhengig av inntektene i den daglige driften. Alt dette fører til at verdiene blir redusert uten at avviklingsstyret kan klandres for det. Retten har i dette tilfellet ikke funnet det bevist at advokat Solvin har unnlatt i tilstrekkelig grad å søke å inndrive de av selskapets utestående fordringer som lot seg inndrive, eller at han ikke har gjort det som kan forventes for å få solgt bedriften til gunstigst mulig pris. I denne sammenheng finner retten også at det var forsvarlig av avviklingsstyret å avslå det opprinnelige tilbudet fra Arnfinn Nikoma, som stilte betingelser som avviklingsstyret ikke hadde muligheter for å oppfylle.
Lagmannsretten finner det klart at avviklingsstyret ikke kan klandres for at man ikke åpnet driften igjen i påvente av interessenter. Driften hadde på den tid avviklingen ble besluttet, vært nedlagt i nærmere et halvt år. Det er dokumentert at det ikke var inntekter som kunne finansiere videre drift, og ettersom driften den seneste tid før den ble stanset, hadde gitt underskudd, ville det også være et risikabelt foretak å igangsette driften igjen.
Etter dette finner lagmannsretten at Solvin må frifinnes for krav på erstatning som følge av "slakting" av selskapet, for å ha unnlatt å sikre retten til sand fra Sandfallet, for utilstrekkelig fordringsinndrivelse, og for at det ikke ble igangsatt ny drift i avviklingsperioden.
Solvin kan heller ikke lastes for oppgjøret av kjøpesummen for gammelfabrikken. Det var Den norske Bank som etter avtale skulle gjennomføre dette oppgjøret. Saken mellom Iversen og Den norske Bank er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten kan ikke se at advokat Solvin har opptrådt uaktsomt i denne sammenheng. Når det gjelder den strandrett som jordskifteretten hadde tillagt "Sandsletta Østre" - nyfabrikken - og erstatingskravet mot Alta kommune som følge av vannskaden, var begge deler rettigheter som fulgte med ved salget av nyfabrikken, og lagmannsretten har ikke funnet noen uregelmessigheter i forbindelse med denne overdragelsen. Likeledes finner lagmannsretten det utvilsomt at advokat Solvins brev til kreditorene 11. februar 1987, hvor han forespeiler full dekning også til uprioriterte kreditorer, ikke kan betraktes som et løfte som Ivar Iversen kan kreve oppfylt med rettens hjelp. Også på disse punkter må advokat Solvin frifinnes.
Det er fra advokat Solvins side erkjent at reglene i aksjeloven kapittel 13 ikke helt ut ble fulgt i avviklingsperioden. Fremgangsmåten ble imidlertid godkjent av de berørte instanser. Reglene om fremgangsmåten ved oppløsning av aksjeselskaper tjener som beskyttelse for selskapets kreditorer, herunder også aksjonærene, som i denne sammenheng må betraktes som etterprioriterte kreditorer for sine aksjeinnskudd. Reglene i aksjeloven skulle derfor ha vært fulgt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de brudd på aksjeloven som er foretatt med skifterettens og Regnskapsregisterets velsignelse, har påført Ivar Iversen noe tap. Ved avslutningen av arbeidet ble det satt opp regnskap for boet, og det er intet som tyder på at det er foregått uetterretteligheter i regnskapsperioden som er blitt skjult som følge av den regnskapspraksis som ble fulgt. Også på dette punkt blir Alf M Solvin å frifinne.
Anken har etter dette vært forgjeves, og Ivar Iversen må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Alf M Solvin hans saksomkostninger for lagmannsretten. Retten har ikke funnet grunnlag for å fravike denne hovedregel. Advokat Peter L Bernhardt har levert omkostningsoppgave, og krever seg tilkjent kr 50000 i salær for lagmannsretten. I tillegg krever advokat Solvin godtgjørelse for sitt arbeid med saken med kr 25000. Utover dette kommer omkostninger, bl a til vitnet revisor Finn Arne Hanssen.
Saken har fremstått som komplisert med hensyn til det faktiske forhold, selv om de rettsspørsmål som reises, ikke har vært av særlig vanskelighet. Lagmannsretten finner derfor å kunne akseptere advokat Bernhardts salærkrav. Advokat Solvin er saksøkt i saken, og vil i utgangspunktet måtte ivareta sine interesser uten særskilt godtgjørelse. Retten kan ikke se at det foreligger særlige grunner som skulle tilsi at advokat Solvin har krav på godtgjørelse. Det er ingen tilstrekkelig begrunnelse at Alf Martin Solvin selv er jurist og advokat. Det er ikke oppgitt at han har utført noe spesielt arbeid med saken, og omfanget av advokat Bernhardts salærkrav indikerer ikke at noen større del av arbeidet er overlatt til parten. Forøvrig tilkjennes saksomkostninger i samsvar med salæroppgaven 2. april 1993 og tilleggsoppgave 14. april 1993.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Alf Martin Solvin frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ivar Iversen til Alf Martin Solvin kr 77 981 - syttisjutusennihundreogåttien - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.