LE-1993-255
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-26 |
| Publisert: | LE-1993-00255 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00255 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Skaflem) mot A (Forsvarer: Adv. Helge Sørhaug). |
| Forfatter: | Wilhelm Omsted Rettens formann, Andreas Rinnan samt to meddommere - Mindretall: Jørn Vilsted samt to meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §194, §60, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Tiltalte A, - - gaten 20, 3. etg., Oslo, f.t. i varetekt Oslo kretsfengsel er født xx.xx.1961 i Tanzania og er tanzaniansk statsborger. Han kom til Norge i 1983 og har bodd her siden det. Han har vært ansatt som kontorbetjent ved Postgiro, men er for tiden uten arbeide. Han er skilt, har 1 barn å forsørge og betaler barnebidrag med kr 1735,- pr. mnd. Han har ingen formue.
Tiltalte er tidligere straffedømt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 13. august 1986.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn til fellelse etter:
Straffeloven §192 første ledd, 2. str.alt. For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold: Natt til søndag 27. september 1992 i leilighet i - - gaten 20 i tredje etasje i Oslo tiltvang han seg samleie med B ved å legge seg over henne i sofaen, trekke av henne klærne på underkroppen og holde henne fast, og til tross for at hun skrek og truet med at hun var HIV-smittet og gjorde den motstand hun maktet, gjennomførte han samleie med henne, under slike omstendigheter at hun var redd for sitt liv.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Tiltalebeslutningen er rettet under hovedforhandlingen.
Lagretten ble stillet ett spørsmål i henhold til tiltalebeslutningen. Dette spørsmålet besvarte lagretten med nei. Lagmannsretten besluttet deretter å stille lagretten et nytt spørsmål, nemlig om forbrytelse mot straffeloven §194. Spørsmålet er som følger:
Er tiltalte A skyldig i å ha skaffet seg utuktig omgang med noen ved særlig underfundig adferd?
Grunnlag er følgende forhold:
Natt til søndag 27. september 1992 lokket han B med seg til sin leilighet i - - gaten 20, 3. etg., i Oslo ved uriktig å foregi at hun der ville treffe sin tidligere kjæreste. Etter å ha trukket av henne klærne på underkroppen mens hun sov, hadde han samleie med henne.
Dette spørsmål har lagretten besvart med ja.
Lagmannsretten besluttet under dissens å legge lagrettens kjennelse til grunn for så vidt angår besvarelsen av det første spørsmål. For så vidt angår det andre spørsmål besluttet retten enstemmig å legge lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte blir etter deette å dømme for forbrytelse mot straffeloven §194.
Ved straffutmålingen legger retten til grunn:
Lørdag 26. september 1992 gikk B på restaurant i Oslo sentrum. Et stykke ut på natten, antakelig omkring kl. 02.00, gikk hun til en drosjeholdeplass hvor hun ble stående en stund. Mens hun var der kom tiltalte syklende og begynte å snakke til henne. Hun visste hvem han var, men hadde ikke noe nærmere kjennskap til ham. Hun hadde imidlertid tidligere på sommeren hatt et kortvarig forhold til en afrikaner, C. Det hadde tidligere på kvelden vært tale om å gå på et nachspiel, der C skulle være til stede, men hun hadde bestemt seg til ikke å være med på det. Imidlertid sa tiltalte til henne at han skulle på et nachspiel der også C skulle være med, og tiltalte spurte B om hun ville bli med ham dit. Dette var usant, og retten legger til grunn at tiltaltes hensikt, allerede på dette tidspunkt, var å få B med alene, og at han var klar over at han under andre omstendigheter ikke ville ha oppnådd det. Hun svarte ja til dette, og de tok en drosje sammen. Tiltalte ba drosjen kjøre dem til - - gaten 20, der han hadde sin leilighet. De gikk sammen opp i leiligheten, og den var da tom. B reagerte på dette, men ble allikevel hos tiltalte, og de ble sittende å høre på musikk og drikke litt øl. B var fra tidligere litt beruset, og hun var sliten etter å ha hatt en anstrengende dag på lørdag. Hun sovnet i sofaen, og våknet igjen, uvisst når, av at tiltalte lå oppå henne. Han hadde da dratt av henne underbenklærne mens hun sov, og hadde selv tatt av seg bukse og underbenklær. Det var tydelig at han ville ha samleie med henne, og hun ga til kjenne at hun ikke ville det. Tiltalte gjennomførte allikevel samleiet. Det er noe uklart hvilken fysisk motstand hun gjorde. Etter samleiet ble B hysterisk. Hun fikk på seg undertøyet og løp ut av leiligheten og ned på gaten. Der ropte hun om hjelp og skrek at hun var blitt voldtatt. Hun ble da tatt hånd om av en forbipasserende, og politiet ble deretter varslet. Da politiet tok seg inn i leiligheten for å pågripe tiltalte, var han forsvunnet. Han holdt seg senere skjult, og politiet fikk ikke pågrepet ham før 17. november 1992. Han har deretter sittet i varetektsfengsel inntil han ble løslatt etter hovedforhandlingen den 25. juni 1993.
Lagmannsrettens flertall, rettens formann, herredsrettsdommer Rinnan og meddommerne Khan og Lian, finner at straffen passende kan settes til fengsel i 6 måneder, overensstemmende med aktors påstand. Flertallet har ved straffutmålingen i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte tidligere er straffet for en forbrytelse av samme art. Det er også lagt vekt på at B ikke ønsket å ha samleie med tiltalte, blant annet fordi hun kort tid i forveien hadde gjennomgått et abortinngrep. Flertallet finner også at hun har gitt uttrykk for dette overfor tiltalte.
Lagmannsrettens mindretall, byrettsjustitiarius Vilsted og meddommerne Wollum og Balstad finner at fengselstraffen bør settes til 1 år. Mindretallet slutter seg til flertallets straffutmålingsbetraktninger, men finner dessuten at tiltalte har opptrådt med en fysisk maktanvendelse som gjør at forholdet ligger nær opp mot voldtekt. Mindretallet finner også at fornærmede klart har motsatt seg samleiet og at hun har gitt dette til kjenne, blant annet ved å si til tiltalte at hun var HIV-positiv, hvilket ikke var tilfelle. Endelige bemerker mindretallet at det legger til grunn at tiltalte hadde flere samleier med fornærmede og at han derfor holdt henne tilbake i leiligheten mot hennes vilje.
I samsvar med flertallets standpunkt blir tiltalte å idømme en straff av fengsel i 6 måneder. Han har sittet varetektsfengslet i 221 dager. I medhold av straffeloven §60 første ledd i.f. ansees fengselsstraffen i sin helhet utsonet ved den undergitte varetekt.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at fornærmede, B, tilkjennes oppreisning og erstatning.
Bistandsadvokaten har redegjort nærmere for kravene. Hun har beregnet et inntektstap for fornærmede på kr 5165,- pr. mnd. Det lidte inntektstap kan da settes til tapt inntekt i en måned, og det bør beregnes tap i fremtidig inntekt for ytterligere 11 måneder. Det er videre krevet erstatning for utgifter til lege, psykolog m.v. for kr 6666,-. Oppreisningskravet er det antydet at bør ligge i størrelsesorden kr 30000,-.
Forsvareren har erkjent at vilkårene for å tilkjenne oppreisning og erstatning er til stede. For så vidt angår oppreisningskravet har han anført at det her dreier seg om en beskjeden forgåelse, og at fornærmede ikke har lidt særlig overlast. De plager hun har fått knytter seg i adskillig utstrekning til hennes helsetilstand forøvrig. Når det gjelder erstatningskravet hevdes det at det ikke foreligger slik adekvat årsakssammenheng at erstatning bør tilkjennes, i allefall ikke for hele det anførte tap.
Lagmannsretten bemerker at vilkårene for å tilkjenne oppreisning er oppfylt, jfr. skadeserstatningsloven §3-5 første ledd litra b. Under henvisning til de vurderingsmomenter som fremgår av Rt-1988-532 finner retten at oppreisningsbeløpet bør settes til kr 20000,-. Lagmannsretten har da lagt vekt på at tiltalte burde ha forstått at B ble sterkt krenket ved hans adferd mot henne. Det legges også vekt på de opplysninger som foreligger om at hun åpenbart har kommet i en sjokktilstand umiddelbart etter at hans overgrep mot henne fant sted, og at denne sjokktilstand har gitt mer varige ettervirkninger.
Også vilkåret for å tilkjenne erstatning, uaktsomhet, foreligger. Retten finner også at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom tiltaltes handling og de tilstander som fornærmede har påberopt som grunnlag for sitt erstatningskrav.
Når det gjelder de utgifter B har hatt til lege m.v. finner lagmannsretten at de i det vesentligste bør godtgjøres henne. Dog finner retten at enkelte av utgiftene har såvidt perifer karakter i forhold til tiltaltes handling at de ikke kan ansees som påregnelige. Dette gjelder en del av utgiftene til sikkerhetstiltak, telefon m.v. Erstatning for utgifter settes til kr 5000,-.
Når det gjelder inntektstapet er lagmannsretten enig med bistandsadvokaten i at beregningen av dette bør baseres på et inntektstap på kr 5164,- pr. mnd. i 12 måneder. For den ene måned hvor tapet er lidt blir erstatning å tilkjenne med dette beløp. For tap i fremtidig erverv må det gjøres et visst fradrag for skattebesparelsen ved at erstatningsutbetalingen vil være fritatt for inntektsskatt. Tap i fremtidig erverv tilkjennes derfor med kr 50000,-.
Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke, jfr. straffeprosessloven §437, siste ledd.
Bortsett fra den dissens som fremgår foran er alle avgjørelser enstemmige. De borgerlige rettskrav er avgjort av fagdommerne alene.
Slutning
1. A, født xx.xx.1961, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §194 til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Straffen ansees i sin helhet utsonet ved utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å betale erstatning og oppreisning til B med tilsammen 80164 - åttitusenetthundreogsekstifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.