LE-1993-603
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-01 |
| Publisert: | LE-1993-00603 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00603 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: Adv. Øivind Elseth). |
| Forfatter: | Ola Melheim Rettens formann, Stein Husby, H. Byrkjeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §123, §49, §62, §437 |
Tiltalte A, bopel - - -vei 40 B, - - Oslo, er født xx.xx.1955. Han kom til Norge fra Polen i 1980. Ifølge tiltalte har han vært norsk statsborger siden 1986/87. Han arbeider som scenemester ved Riksteatret og oppgir å tjene ca 14000 brutto pr. mnd. Tiltalte sier seg uformuende og opplyser å være ugift og uten forsørgelsesbyrde.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt i Norge.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 15. oktober 1992 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
I Straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd
For ulovlig å ha oppbevart narkotika, eller å ha medvirket til dette, og overtredelsen er grov idet det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Fredag 31. juli 1992 på Shell bensinstasjon ved Klemetsrud i Oslo oppbevarte han 487,1 gram amfetamin.
II Straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd.
For ulovlig å ha forsøkt å overdra narkotika, og overtredelsen er grov idet det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter.
Grunnlag:
Fredag 31. juli 1992 i Oslo forsøkte han på den i post I nevnte bensinstasjon å selge 487,1 gram amfetamin.
Straffeloven §62 får anvendelse.
Lagretten har vært forelagt 2 hovedspørsmål og 2 tilleggsspørsmål i samsvar med den rettede tiltalebeslutning. Samtlige spørsmål er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte blir å dømme for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162, første og annet ledd, jf. §49, alt sammenholdt med straffeloven §62.
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om en straff av fengsel i 4 år og 6 måneder. I tillegg er han påstått dømt til å betale saksomkostninger med kr 7000,-.
Forsvareren har lagt ned påstand om at tiltalte dømmes på mildeste måte, og at han ikke pålegges å betale saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til at straffen passende bør settes til fengsel i 4 år. Ved straffutmålingen er straffeloven §62 iakttatt.
Tiltalte har sittet 202 dager i varetektsfengsel, som går til fradrag i straffen.
Når det gjelder straffutmålingen, vil lagmannsretten i tillegg til den gjerningsbeskrivelse som fremgår av spørsmålsskriftet, bemerke:
Det legges til grunn at tiltalte ble kontaktet av en ukjent utlending i Oslo ca 1 uke før han ble pågrepet. Vedkommende som senere opptrådte som tyster, har tilknytning til narkotikamiljøet. Han er ikke ført som vitne i saken, jf. straffeprosessloven §123 første ledd, 2. pkt.
Den ukjente ga snart uttrykk for at han var interessert i kontakt med polakker som kunne skaffe narkotika. Tiltalte ble oppringt 3-4 ganger om dette og oppfordret til å henvende seg til polakker med tilknytning til en parkeringsplass på Ekeberg.
Det er noe uklart i hvilken utstrekning tiltalte tidligere har hatt kontakt med narkotikamiljøet. Han har uttalt i retten at det skjedde første gang ved opptakten til nærværende sak. Han skal ha angret seg etter kort tid, med følte da at det ikke var mulig å trekke seg ut.
Lagmannsretten finner ikke å kunne legge denne forklaring til grunn. Det vites ikke om noe motsetningsforhold mellom tiltalte og den ukjente mannen. Vedkommende har neppe hatt særlig mulighet til å true eller presse tiltalte. Dette blant annet fordi kontakten mellom dem begrenset seg til ca 1 uke og hovedsaklig skjedde pr. telefon. Et annet moment som underbygger tiltaltes tilknytning til miljøet, er at han synes å ha fått det stoff som ble tilbudt i saken, ca 1 kilo amfetamin med 82-83 vektprosent, uten å betale sin leverandør. Dette tyder på at tiltalte har hatt en ikke liten grad av fortrolighet. Ifølge den polititjenestemann som tysteren senere presenterte for tiltalte, har tiltalte uttalt at han representerte en større leverandør med eget laboratorium i Polen.
Det synes derfor som om tiltalte fra tidligere har hatt en viss tilknytning til et polsk narkotikamiljø i Oslo-området. Han kan ikke betraktes som en hovedmann. Hans tilknytning synes imidlertid å være noe mer fremtredende enn en kurers.
Da tiltalte fikk forespørselen fra tysteren, bestemte han seg for å følge opp i den hensikt å oppnå en ikke uvesentlig fortjeneste. Tiltalte hadde på denne tid store økonomiske problemer. Selv om han hadde fast arbeid og en brukbar lønn, skal tiltalte ha funnet det nødvendig å selge sin bolig. Ifølge tiltalte skjedde dette med et tap på ca 600000 kroner, som nå er oppgitt å utgjøre hans gjeld.
Som foran nevnt fulgte den ukjente mannen ikke opp for eget vedkommende den kontakt han hadde etablert med tiltalte. Uten at man vet den egentlige årsaken, tok han isteden kontakt med politiet og informerte om sin forbindelse. En tjenestemann ble så presentert for tiltalte og fikk seg forespeilet ca 1 kilo amfetamin. Det ble avtalt leveranse senere samme dag av ca 1/2 kilo til en pris av kr 130000,-.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet til tysteren. Politiets bruk av vedkommende har imidlertid vært vurdert i saken, idet det av forsvareren er anført at det er benyttet en ulovlig etterforskningsmetode med provokasjonstilsnitt. Lagretten har ved sin kjennelse funnet at så ikke er tilfelle. Det ligger i denne vurdering at det er ansett bevist ut over rimelig tvil at tiltalte - om ikke politiet hadde kommet inn i bildet - ville ha solgt stoffet til andre til noenlunde samme tid.
Når det gjelder selve straffutmålingen, tilsier generalpreventive hensyn at det må reageres strengt på narkotikaforbrytelser av denne art. Amfetamin er et meget farlig stoff, og saken gjelder et relativt stort kvantum. Tiltalte var seg dette bevisst. Hans delaktighet var utelukkende basert på et profittmotiv. Selv om politiet med sitt inngrep forhindret spredning av stoffet, kan man ikke se at dette reduserer tiltaltes skyld. Han må ha vært seg bevisst at salg av stoffet vil representere en stor spredningsfare, idet tiltalte selvsagt har forutsatt andre kjøpere enn politiet.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen formildende omstendigheter. Det er dog lagt noe vekt på at tiltalte med sin bakgrunn vel har noe mindre familietilknytning i Norge, slik at soningen kan falle tyngre.
Når det gjelder vurderingen av nærværende sak i forhold til rettspraksis, vil lagmannsretten i tillegg til de dommer som det er vist til av aktor og forsvarer, nevne Rt-1984-1311, for så vidt angår tiltalte B.
Det er lagt ned påstand om saksomkostninger. Selv om tiltalte er i lønnet arbeid, finner man at omkostninger ikke bør idømmes, idet det særlig er lagt vekt på hans gjeldsbyrde, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162, første og annet ledd, jf. §49, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.
Til fradrag i straffen går 202 - tohundreogto - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.