Rt-1984-1311
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-21 |
| Publisert: | Rt-1984-1311 (349-84) |
| Stikkord: | Narkotika |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. november 1984 i l.nr. 163 B/1984: |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Eystein Wiggen). |
| Forfatter: | Bugge, Philipson, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1964), §12, §34, §37d, §3, §54, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §43, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Bugge: Eidsivating lagmannsrett avsa 22. juni 1984 dom i straffesak mot blant andre A, B og C for narkotikaforbrytelser. Domsslutningen lyder for deres vedkommende slik:
«- - -
2. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §43, 2. og tredje ledd, jfr. §22, jfr. §20, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §12 nr. 3 c, og videre jfr. straffeloven §54 nr. 3 for såvidt angår Oslo forhørsretts dom av 2. mars 1982, til en straff av fengsel i 10 - ti - år med fradrag av 185 - etthundreogåttifem - dager for utholdt varetekt. I medhold av straffeloven §34, jfr. §37d inndras hos A kr. 22000,- - toogtyvetusenkroner - til fordel for statskassen. - - -
5. B, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 135 - etthundreogtrettifem - dager for utholdt varetekt.
6. C, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, straffeloven §162 første ledd og vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §162 første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 182 - etthundreogåttito - dager for utholdt varetekt.»
Når det gjelder saksforholdet og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
De domfelte har anket over straffutmålingen. De gjør alle tre gjeldende at straffen for de forhold de hver for seg er funnet skyldige i, er for streng.
Jeg er kommet til at ankene må forkastes.
Saken gjelder for alle de tre domfelte alvorlige forhold. A er dømt for i januar-mars 1982 å ha ervervet i alt 3 kg hasjisj, dernest for i mai 1982 å ha medvirket til innførsel fra Nederland av ca 1,5 kg teknisk ren amfetaminsulfat og minst 6 kg cannabis, og for på ny i juni 1982 å ha ervervet 10 kg hasjisj som var innført fra Nederland til Norge. Han er videre funnet skyldig i videresalg i Norge av minst 12 kg hasjisj. Lagmannsretten har lagt til grunn at A har vært den egentlige avtager og hovedmann når det gjelder de narkotikapartier som ble innført i mai 1982. Det foreligger for Høyesterett intet grunnlag for å fravike denne vurdering av A's forhold. Han er også dømt etter legemiddelloven for å ha vært i besittelse av 40 gram hasjisj ved pågripelsen 19. juni 1982.
B er funnet skyldig i å ha ervervet ca 500 gram amfetamin av det parti som ble innført i mai 1982. Lagmannsretten har bygd på at iallfall det vesentlige av partiet var beregnet på videresalg. I ankeerklæringen har B gjort gjeldende at det kvantum han mottok er for høyt anslått av lagmannsretten; det har ikke vært mer enn 390 gram. Jeg kan ikke se at opplysningene i saken gir noen sikker støtte for dette, og finner for øvrig at spørsmålet ikke kan få noen vesentlig betydning for den strafferettslige vurdering. Det dreier seg under enhver omstendighet om et betydelig kvantum av et farlig narkotisk stoff, med stor skaderisiko ved videre spredning. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at det ikke kan tillegges vekt om B's motiv for å erverve partiet var at han skulle bli satt i stand til å dekke personlig gjeld.
C er - ved siden av et tilfelle av promillekjøring - funnet skyldig i medvirkning til ervervet av det store parti hasjisj - 10 kg - i juni 1982 og for videresalg av deler av dette parti. Hans forsvarer har i ankeerklæringen pekt på at det kvantum hasjisj som ble videresolgt, i tiltalebeslutningen opprinnelig var angitt til ca 5 kg, men at dette på grunnlag av opplysninger som kom frem under hovedforhandlingen ble rettet i spørsmålsskriftet til lagretten til å skulle være fra 2 til 5 kg hasjisj. Han mener at det ikke ved straffutmålingen kan legges til grunn at han har omsatt et større kvantum enn 2 kg. Til dette bemerker jeg at lagmannsretten på grunnlag av lagrettens svar og bevisførselen uttaler at C har vært med på å videreselge «en betydelig del» av det innførte kvantum på 10 kg. Dette finner også jeg å måtte bygge på.
De domfelte har alle tre hatt befatning med betydelige kvanta narkotiske stoffer, som enten - for hasjisjens del - delvis har vært videresolgt, eller som har vært beregnet på videresalg til misbrukere i Norge. Lagmannsretten fremhever at det dreier seg om meget alvorlige og profesjonelle narkotikaforgåelser, og uttaler i denne forbindelse blant annet:
«Etter den etterforskning som har funnet sted, - - - har man kunnet rulle opp en meget farlig organisasjon for import av narkotika til Norge. Den amfetamin som er omhandlet i saken og det alt vesentlige av de store kvanta med hasjisj er brakt inn i landet i regi av D, og meget tyder på at man her står overfor en av de mest profesjonelle kilder på det norske marked i de senere år.»
Denne vurdering fra lagmannsrettens side, som bygger på direkte bevisføring, er det etter min oppfatning ikke grunnlag for å sette til side. De domfeltes virksomhet har vært i høy grad samfunnsskadelig, og som lagmannsretten legger jeg til grunn at den for dem alle har vært diktert av rene fortjenestehensyn. Den strafferettslige reaksjon må derfor bli meget streng. Etter min oppfatning er det ikke for noen av de domfelte noe misforhold til stede mellom de straffbare forhold og den straff lagmannsretten har fastsatt.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Skåre: Jeg mener at ankene bør tas til følge. Jeg har ingen merknader til det førstvoterende sier om straffutmålingsmomentene for de enkelte domfelte, men jeg finner det nødvendig med en tilføyelse til det han siterer fra lagmannsrettens dom om «opprullingen av en meget farlig organisasjon for import av narkotika til Norge». Dette er nok en riktig karakteristikk av den kilde i utlandet som narkotikaen kom fra i dette tilfellet, - en kilde som er kjent fra flere straffesaker, se blant annet Rt-1984-221 og Høyesteretts dom 5. oktober 1984, l.nr. 126/1984. Vi har imidlertid ikke holdepunkter for å si at de som dømmes i denne saken er medlemmer av et fast etablert distribusjonsnett i Norge. Hovedgrunnen for min dissens er imidlertid at straffen for samtlige domfeltes vedkommende ligger over det straffutmålingsnivå som jeg mener avtegner seg i rettspraksis. Etter min mening bør straffen for A's vedkommende settes til fengsel i 8 år. For B og C bør den settes til 4 år.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Skåre.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Bugge.
Dommer Michelsen: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overenstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Agnes Nygaard Haug, justitiarius Knut Vadla og byrettsdommer Rolf Harto): - - -
Tiltalte A, bopel - - -veien 3 C, Oslo, er født xx.xx.1957 i X av norske foreldre, er ugift og har en datter på 7 år som han betaler bidrag til. Han oppgir sitt yrke til snekker, men opplyser at han etter løslatelsen 20. november 1982 ikke har hatt arbeid, men gått på voksengymnas og fått utbetalt sosialstønad med kr. 6000,- pr. måned, er uformuende.
Tiltalte, A, er tidligere straffedømt 5 ganger, siste gang ved Oslo forhørsretts dom av 2. mars 1982 til fengsel i 30 dager betinget og bot kr. 1000,-, subsidiært 10 dager fengsel etter vegtrafikkloven §31, jfr. §24 første ledd, 1. pkt., jfr. straffeloven §62, jfr. straffeloven §63 annet ledd. Dessuten er han bøtelagt en rekke ganger i Sør-Varanger og i Oslo politidistrikter i tiden 1975 til 1982 i det alt vesentlige for overtredelser av vegtrafikkloven. - - -
Tiltalte nr. 5, B, bopel - - -veien 12, Y, er født xx.xx.1954 i Æ av norske foreldre, er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han oppgir sin stilling til salgskonsulent i Datapapir med en brutto inntekt pr. år på ca kr. 140000,-, er uformuende.
Tiltalte nr. 5, B, er ikke tidligere straffet eller bøtelagt, men oppgir å ha noen parkeringsbøter fra tidligere år.
Tiltalte nr. 6, C, bopel - - - vei 17 b, Z, er født xx.xx.1955 i Z av norske foreldre, er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han oppgir sin stilling til selvstendig næringsdrivende i murerbransjen med en brutto inntekt i 1983 på kr. 180000,-, er uformuende.
Tiltalte nr. 6, C, er ikke tidligere straffedømt, men har en bot fra 1969 etter legemiddelloven. - - -
Lagmannsretten har vurdert om de tidligere bestemmelser eller den nye straffeloven §162 skal komme til anvendelse på de straffbare forhold i denne sak, jfr. straffeloven §3, første og annet ledd. Det avgjørende vil være om den nye bestemmelse fører til et for de tiltalte gunstigere resultat enn de bestemmelser som gjaldt da de straffbare handlinger ble begått. Hvis ikke skal de tidligere straffebestemmelser anvendes, jfr. hovedregelen i straffeloven §3 første ledd, med mindre lovendringen av 8. juni 1984 kan anses som en endring av prosessuell karakter, jfr. bl.a. Andenæs «Alminnelig strafferett» 2. utgave 511.
Lagmannsretten legger til grunn at hovedsiktemålet med lovendringen av 8. juni 1984 var ved omredigering å gjøre straffebestemmelsene vedrørende narkotika enklere å praktisere, og at endringen for så vidt var begrunnet av prosessøkonomiske hensyn. Samtidig er imidlertid maksimumsstraffen for de groveste narkotikalovbrudd hevet og det gis i proposisjonen uttrykk for at man ønsker å markere alvoret i samfunnets syn på denne type lovbrudd. Lagmannsretten finner det etter dette vanskelig å anse den nye straffeloven §162 som en bestemmelse som kan føre til en gunstigere avgjørelse for noen av de tiltalte i nærværende sak, og spørsmålsskriftet er derfor utformet etter de tidligere lovbestemmelser. - - -
Ifølge lagrettens kjennelse er så vel E som A skyldige i at 1 1/2 kg amfetamin eller i alle fall en vesentlig del av dette kvantum, skulle spres på det norske marked. De er likeledes skyldige i at et meget betydelig kvantum med hasjisj - minst 6 kg - er kommet inn i landet. Når det gjelder denne bestemte importen, som fant sted ca 17. mai 1982, finner retten å måtte legge til grunn at A var hovedmannen og E kureren og medhjelperen. Retten finner det mest sannsynlig, og likeledes i samsvar med lagrettens kjennelse, at A var den som skulle motta stoffet etter ankomsten til Norge, og i alle fall stå sentralt i den videre spredning av amfetamin og hasjisj. - - -
For A settes straffen til fengsel i 10 år med fradrag av 185 dager for utholdt varetektsarrest. Dette er også i samsvar med statsadvokatens påstand. Som nevnt legger retten til grunn at A har vært den egentlige avtager i Norge og en klar hovedmann i relasjon til E. Foruten medvirkning til den import i mai 1982 som E dømmes for, dømmes han også for erverv av 3 kg hasjisj tidlig i 1982 og erverv av 10 kg hasjisj i juni 1982. Tilsammen dømmes altså A for befatning med 1,5 kg amfetamin og minst 19 kg hasjisj. Han dømmes også for videresalg av store kvanta med hasjisj, minst 12 kg. A må i denne sak ha vært en nær medhjelper for D, og en meget alvorlig straff er på sin plass. Forsvareren har pekt på at A har hatt betydelige nerveproblemer i forbindelse med varetekten, og forsvareren har reist spørsmålet om A er soningsdyktig. Retten går ut fra at dette blir vurdert på vanlig måte i forbindelse med soningen. - - -
For B settes straffen til fengsel i 4 år og 6 måneder med fradrag av 135 dager for utholdt varetektsarrest. Han er etter lagrettens kjennelse skyldig i å ha ervervet ca 500 gram amfetamin. Dette er et meget stort kvantum av et meget farlig stoff, og retten finner å måtte bygge på at alt eller det vesentlige var beregnet på videresalg. Det er anført fra forsvarerens side at B ble trukket inn i opplegget fordi han hadde en gjeld til D. Uten at det er nødvendig å ta standpunkt til riktigheten av dette, legger retten til grunn at verdien av partiet går langt utover de gjeldsbeløp som har vært nevnt, og at det antagelig kan selges i doser på beløp opp til en halv million kroner. Også for ham synes profittmotivet å ha vært klart.
For C settes straffen til fengsel i 5 år med fradrag for varetektsarrest med 182 dager. C er frifunnet for befatning med amfetamin, men han har vært med på å importere 10 kg hasjisj og å videreselge en betydelig del av dette. Retten finner det mest sannsynlig at A og C i like grad var sammen om å omsette denne hasjisjen. C har også hatt en nær og hyppig kontakt med D, og han har vist stor aktivitet, bl.a. som pengekurér for betydelige beløp. Han synes i det hele tatt ikke å ha spilt noen ubetydelig rolle i det opplegg som er avdekket med D som kilde. C skal også ha straff for ett tilfelle av promillekjøring i august 1983, et forhold som i seg selv gir grunnlag for ubetinget fengselsstraff.
Saken er blitt noe gammel uten at dette i sin helhet kan legges de tiltalte til last. Retten har tatt hensyn til dette. - - -