LE-1993-91

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-06-21
Publisert:	LE-1993-00091
Stikkord:	Militærnekting, Militærnekterloven 19, mars 1965 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00091 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Solveig Kristine Høgtun). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ kst. regj. adv. Sven Ole Fagernæs).
Forfatter:	1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Lagdommer Hans Kristian Bjerke
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Rettshjelpsloven (1980) §19

Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Nedre Romerike herredsrett avsa dom i saken den 20. november 1992 med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.70, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965, nr. 3 §1 er ikke til stede.

A anket dommen i rett tid til lagmannsretten. Ankeforhandling i saken ble holdt i Oslo tinghus den 9. juni 1993. Begge parter møtte og Jon A avgav partsforklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Hva saken gjelder fremgår av herredsrettens dom og av det følgende.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det følger av lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965, senere kalt fritaksloven, at for å bli fritatt fra å gjøre militærtjeneste må det stride mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av enhver art. Det er på det rene at kravet går dels på innholdet av overbevisningen og dels på styrken av den. Etter sikker praksis er det overbevisningen på domstidspunktet som er avgjørende. Dette er viktig fordi A' standpunkt har utviklet seg over tid, fra å være mer eller mindre ureflektert til at det i alle fall nå har slik fasthet og styrke som loven krever. I den forbindelse kan det være viktig at det er staten som har bevisbyrden for at overbevisningen ikke har slik fasthet og styrke som kreves, og bevisbyrden er den samme som i straffesaker, jfr. Rt-1982-684.

A's holdning er grunnleggende pasifistisk. Han er imot alle former for vold. Det har han fastholdt fra den første søknaden om utsettelse som ble fremsendt den 26. september 1990 og til idag. Den omstendighet at han også har nevnt andre forhold som også taler mot å gjøre militærtjeneste, kan ikke tale imot ham når det grunnleggende pasifistiske syn er på det rene. Det kan heller ikke kreves av ham at han skal være i stand til å begrunne sitt pasifistiske grunnsyn ut fra noe bestemt religiøst eller filosofisk grunnsyn. Han har hele tiden holdt fast ved det grunnleggende. Han vil ikke kunne ta liv i noen situasjoner. Han vil rett og slett ikke bruke våpen. På det punkt har han vært konsekvent hele tiden. Hans syn på behovet av et forsvar kan på den annen side ha gjennomgått en utvikling. Det er først etter at han kom i kontakt med Folkereisning Mot Krig, som viste ham at det var mulig å ha et forsvar basert på ikke-vold, at han klart kunne ta standpunkt mot ethvert militært forsvar basert på våpenbruk. For øvrig har han ikke vært så opptatt av samfunnsspørsmål og ikke studert så mye litteratur mv. om pasifismen.

Han har nå ikke noe imot å utføre siviltjeneste. Han har tidligere uttalt at han ikke hadde noe ønske om det, spesielt fordi han mente at de som ble utkalt til sivil tjeneste burde brukes mer aktivt i fredsrelevant arbeid. Det er imidlertid ikke det samme som at han ikke ville ha møtt om han var blitt utkalt. Idag er hans syn klart. Blir han fritatt for militærtjeneste, vil han utføre den siviltjeneste som han blir beordret til. Blir han ikke fritatt, vil han heller gå i fengsel.

Det kan nok sies at A i en viss utstrekning har vært naiv. På den annen side må det fremgå klart av saken at han ikke er en opportunist som har utenatlærte ferdigkjøpte "riktige" meninger. A må bedømmes ut fra sine forutsetninger og er det tvil, må denne som nevnt komme ham til gode.

A har nedlagt slik endelig påstand:

Vilkårene for å frita A født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.

Ankemotparten, Staten v/ Justisdepartementet har i det vesentlige anført:

Staten erkjenner at innholdet i A's overbevisning slik han har formulert det oppfyller loven krav. Staten vil imidlertid sette et spørsmålstegn ved om overbevisningen har den tilstrekkelige fasthet og styrke til å tilfredsstille kravene i loven.

I den forbindelse bemerkes for det første at utfyllingen av blanketten på sesjonen må betegnes som nølende. Selv om han krysser av for siviltjeneste krysset han også av for tjenestegjøring i marine og kystartilleri. Videre krysset han av for aktiv tjeneste som ville bringe ham i kontakt med våpenbruk på et tidlig tidspunkt i en eventuell konflikt, så som fallskjermtjeneste.

For det annet skrev han 8 måneder etter dette et brev om at han ikke kunne avtjene verneplikten nå på grunn av utdannelse. Da ble intet sagt om at han ville be om å bli fritatt fra å avtjene verneplikten. Det kan videre settes et spørsmålstegn med hensyn til hva som kom først; søknaden om fritak, eller utskrivningen. Han nevnte dessuten andre momenter som grunn for at han ikke ønsket å gjøre militærtjeneste. Dette er ikke avgjørende i seg selv, men må trekkes inn ved den totalvurderingen som skal gjøres når det gjelder alvoret i overbevisningen.

Det er åpenbart en utvikling i denne saken. A er blitt stadig flinkere til å si de riktige tingene. Dette kan oppfattes som en formålsbestemt tilpasning til loven krav mer enn som en større fasthet i overbevisningen.

Endelig påpekes det at svarene på hvordan han vil opptre i ulike konfliktsituasjoner kommer for glatt. Han vil ikke gripe til våpen i noe tilfelle, uansett om våpenbruk kan bidra til å redde menneskeliv på andre måter. For et reflektert menneske må en rekke av de saker som er blitt foreholdt ham ha skapt samvittighetsnød. Problemene er for de fleste uløselige, men A har løsningen, enkelt og greit. Han vil bare at våpen ikke skal brukes til å løse problemene selv om det ikke finnes andre løsninger. En slik absolutt pasifisme, uten samvittighetskonflikt gir grunn til mistanke om at det ikke foreligger noe reflektert tankearbeid bak standpunktet, og dermed heller ikke en tilstrekkelig alvorlig overbevisning.

Staten er heller ikke ubetinget enig i at bevisbyrden i militærnektersaker er den samme som i straffesaker, selv om dette er uttalt i dommen trykt i Rt-1982-684. I den saken var ikke spørsmålet prosedert og ikke avgjørende for resultatet. I en rekke andre dommer hvor det har vært grunnlag for tvil, men hvor spørsmålet om bevisbyrden ikke har vært diskutert, har Høyesterett anvendt en bevisbyrde som ikke ubetinget er den samme som i straffesaker. Staten erkjenner imidlertid at dersom det foreligger absolutt tvil, er det Staten som har bevisbyrden. Den er imidlertid ikke ubetinget like sterk som i straffesaker når det gjelder alle momenter i saken, spesielt ikke når det gjelder det som foregår inne i den vernepliktiges hode. Staten kan heller ikke ubetinget følge Eidsivating lagmannsrett i dens bevisbyrdebetraktninger i dommen av 19. mai. d.å i sak Enoksen mot Staten.

Staten har nedlagt slik endelig påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er enig med herredsretten og så vidt forstås med begge parter, i at A's overbevisning fyller loven krav med hensyn til innhold og finner det tilstrekkelig å vise til hva herredsretten uttaler om dette. Dette er dekkende også for lagmannsrettens syn. A's standpunkt slik han fremstiller det, er konsekvent pasifistisk. Han vil ikke kunne gripe til våpen i noen situasjon som han kan tenke seg. Selv i nødvergesituasjoner, hvor han vil forsvare seg, ville han ikke gripe til våpen, men forsøke andre midler.

Spørsmålet er så om hans standpunkt har den styrke og fasthet som må til for å tilfredsstille kravet "alvorlig overbevisning" etter fritaksloven §1.

Det er ingen uenighet om at det er hans overbevisning slik den fremstår på domstidspunktet som skal legges til grunn. På den annen side kan hans oppfatninger på tidligere tidspunkter ha betydning for vurderingen av hvorvidt hans overbevisning har den nødvendige fasthet og styrke. A har hatt vanskelig for å gi uttrykk for noe klart grunnlag for sitt standpunkt.

Det må etter det som foreligger av dokumentasjon være på det rene at hans holdning har gjennomgått en utvikling fra å være en individuell motvilje mot våpenbruk av enhver art til et mer konsekvent syn på bruk av våpen som ledd i et lands forsvar. Han forklarer selv at bakgrunnen for denne utviklingen er hans kontakt med Folkereisning Mot Krig som har vist ham at det kan være mulig med et ikke-voldelig forsvar. Boikott, sultestreiker og sit-down aksjoner vil kunne være like effektive virkemidler som våpenbruk.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at hans standpunkt slik det ble fremstilt under politiavhøret i forbindelse med hans søknad om å bli fritatt ikke tilfredsstilte loven krav til til fasthet og styrke og har forståelse for at Justisdepartementet på det daværende tidspunkt avslo søknaden.

A har imidlertid fastholdt sin absolutte motstand mot å bære våpen i enhver konfliktsituasjon. I sin forklaring for lagmannsretten begrunner han dette med at noe annet ville stride mot hans samvittighet. Hans samvittighetsstandpunkt er ikke basert på noen spesiell religiøs eller filosofisk grunnholdning. Etter lagmannsrettens mening kan man imidlertid heller ikke kreve dette dersom den vernepliktiges standpunkt er reflektert og bevisst og ikke bare basert på generell motvilje mot å ta liv, - en motvilje som deles av de fleste. For lagmannsretten har han utdypet sitt standpunkt til å bli et mer generelt ikkevoldsstandpunkt. Etter hans oppfatning er det ikke riktig å ty til vold for å løse politiske konflikter, og ikke riktig å ty til vold selv i situasjoner der det man kan oppnå ved våpenbruk, fremstår som sterkt ønskelig, f. eks. for å skaffe mat til sultende kvinner og barn i en borgerkrigsituasjon. Han mener at alle andre utveier må forsøkes, og slik lagmannsretten forstod ham, fikk man ikke resultater til uten voldsbruk, fikk heller det gode formål fare. Hensikten helliger etter hans oppfatning i en slik sammenheng ikke midlet dersom midlet er vold eller våpenbruk idet dette bare vil føre til mer konflikt og tap av ytterligere menneskeliv.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke unnlate å uttrykke en viss forundring over at et slikt konsekvent pasifistisk standpunkt ikke har budt på vesentlige samvittighetskonflikter. Det etterlater tvil om dybden av hans overbevisning og har gjort at lagmannsretten har vært i tvil om hans overbevisning, dersom den var blitt satt på prøve i det virkelige liv, ville vist seg å ha den nødvendige styrke. Lagmannsretten finner imidlertid at den tvil som er til stede, må komme ham til gode i dette tilfellet, uten at retten for sitt standpunkt finner det nødvendig å gå inn på bevisbyrdeproblematikken utover at staten utvilsomt har tvilsriskoen også når det gjelder vurderingen av påliteligheten (troverdigheten) av den vernepliktiges egne utsagn.

Dersom A hadde forankret sitt syn i en klar religiøs eller erkjennelsesteoretisk grunnholdning som fører til et konsekvent nei til å ta liv, ville han uten tvil være blitt fritatt. Etter lagmannsrettens mening kan ikke resultatet bli et annet fordi han ikke baserer sin motstand mot å delta i et militært forsvar på annet enn sin egen samvittighet, så lenge hans holdning har vært tilstrekkelig klar og konsekvent. Selv om han på et tidlig tidspunkt i saken også gav uttrykk for at det av andre grunner kunne være ønskelig å slippe militærtjeneste, finner lagmannsretten likevel at det er hans pasifistiske grunnholdning som hele tiden har vært den helt sentrale nektingsgrunn. Lagmannsretten bemerker også at det i alle fall nå er helt på det rene at A om han skulle bli fritatt, vil utføre pålagt siviltjeneste. Han kan derfor ikke lenger nå tillegges bekvemmelighetsmotiver som avgjørende for sitt standpunkt.

Etter dette gis A medhold i anken. Han har fri sakførsel også for lagmannsretten i medhold av rettshjelploven §19 nr. 1. Det er derfor heller ikke for lagmannsretten nedlagt påstand om saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vilkårene for å frita A født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.