LH-1992-373

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-04-22
Publisert:	LH-1992-00373
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	Rana herredsrett nr 548/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00373 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Frank Edvardsen, Storforshei (Prosessfullmektig: Advokat Arild K. Humlen, Oslo). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Nils Moe, Bodø).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Lagdommer Kjell Jakobsen. Lagdommer Steingrim Bull
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§3, Militærnekterloven (1965)

Ved Rana herredsretts dom av 31. mars 1992 ble fritaksvilkårene etter militærnekterloven §1 funnet ikke å være til stede for Frank Edvardsen, født xx.xx.1971.

Dommen ble vedtatt forkynt av Edvardsens daværende prosessfullmektig, advokat Erling Moss, den 3. april 1992. På ankefristens siste dag, 3. juni 1992, påanket Edvardsen dommen. Han ble ved herredsrettens brev av 11. s.mnd. gitt frist til den 19. juni for å få ankeerklæringen medundertegnet av advokat. Andre mangler ved ankeerklæringen ble ikke påpekt.

Innen fristens utløp medundertegnet advokat Arild Humlen ankeskrivet og returnerte det til herredsretten. Saksforberedelsen har deretter gått som normalt. Staten v/Justisdepartementet - opprinnelig med regjeringsadvokaten som prosessfullmektig - har tatt til gjenmæle mot anken. Prosessmandatet er senere overdratt til advokat Nils Moe.

Ankeforhandling ble holdt i Mo den 13. april 1993, der Edvardsen møtte og forklarte seg. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

På vegne av Frank Edvardsen har hans prosessfullmektig, advokat Humlen, gjort gjeldende at herredsrettens bevisvurdering, og til dels også saksbehandling, er gal. Dette har ført til uriktig rettsanvendelse.

De reservasjoner Edvardsen har tatt for situasjoner hvor det kan bli aktuelt også for ham å forsvare visse interesser ved hjelp av våpen og under militær kommando, begrenser seg til forhold som etter rettspraksis ikke virker diskvalifiserende for samvittighetsnekting. Det siktes f.eks. til hans utsagn om på slik måte å ville forsvare en bestemt befolkningsgruppe mot utryddelse fra en okkupasjonsmakts side. Det vises for så vidt til det som er anført i St.meld.nr.70 (1983-84) side 14 om oppstanden i Warszawa-ghettoen under siste verdenskrig, der det anføres at slike forhold ikke går inn under begrepet "militærtjeneste" i fritaksloven forstand.

Hans villighet til å utføre militærtjeneste begrenser seg til forhold hvor hans deltakelse vil være med på å redde flere menneskeliv enn det som ellers går tapt, dersom han ikke griper inn, d.v.s forhold som han oppfatter som rene nødvergesituasjoner. Det vises for så vidt til Finstadsaken, Rt-1976-1157.

Tilsvarende gjelder for hans uttalelse om villighet til å delta som sjåfør på konvoikjøretøy under væpnet vakthold for å bringe frem mat og medisiner til nødstedte områder og befolkningsgrupper i krigssituasjoner. Slik tjenestegjøring er nødsarbeid og livsreddende aktivitet. Den væpnede beskyttelse av slik virksomhet har mer preg av polititjeneste, enn av militærtjeneste.

At Edvardsen aksepterer at andre utfører sin militære tjenesteplikt, virker heller ikke diskvalifiserende for ham. Det er egen deltakelse han av samvittighetsgrunner ikke kan akseptere, og dette er avgjørende etter loven.

Herredsretten har i stor utstrekning basert sin dom av 31. mars 1992 på sitater fra Edvardsens den gang over 1 år gamle uttalelser i politiavhør 4. februar 1991. Sitatbruken og vektleggingen av politiforklaringen er en feil i saksbehandlingen, for så vidt som den angivelig refererer Edvardsens standpunkt til FN-styrkenes innsats i Libanon. Dette ble han ikke spurt om i herredsretten, og det faktiske forhold er at han overhodet ikke har rede på hvilken innsats eller hvilke oppdrag FN-styrkene har i Libanon. Det han ble spurt om, og det han uttalte seg om i herredsretten, gjaldt Norges bidrag i Jugoslaviakonflikten, jf. herredsrettens dom 3, annet avsnitt. Norsk nødhjelpsarbeid i Jugoslavia er selvsagt noe helt annet enn "militærtjeneste", hva enten den skjer under nasjonal eller overnasjonal kommando, i Libanon eller andre steder.

Uansett hva man mener å kunne tolke ut av forhistorien, f.eks. Edvardsens utfylling eller manglende utfylling av klassifiseringsblanketten i forbindelse med sesjonen (utdraget 3 flg.), er det hans oppfatning idag som er avgjørende for vurderingen av hans fritakssøknad.

Edvardsen har ingen akademisk skolering, og han har selv forklart at han verbalt har problemer med å gi dekkende uttrykk for sine meninger. Han har imidlertid gitt uttrykk for en pasifistisk grunninnstilling som han ikke vil gå på akkord med, unntatt i rene nødvergesituasjoner. Det skal ikke komme ham til skade at han ikke har kunnskaper og evne til, i samme grad som andre, å tenke igjennom hvordan han vil stille seg i enhver tenkelig hypotetisk situasjon. Det vises for så vidt til forannevnte St.meld.nr.70 (1983-84) 11, første spalte. Det han har gitt uttrykk for, tilfredsstiller loven krav for fritak, både for så vidt angår overbevisningens alvor og dens innhold.

Det er lagt ned slik påstand:

"Vilkårene for å frita Frank Edvardsen, født xx.xx.71, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, er til stede."

Staten v/Justisdepartementet v/advokat Moe aksepterer at Edvardsen i utgangspunktet - så vel i den supplerende fritakssøknad av 17. desember 90, som i ankeerklæringen av 03. juni 92, til dels også muntlig under ankeforhandlingen - har gitt uttrykk for en samvittighetsvegring som ligger innenfor rettslig relevante fritaksgrunner, jf. Såheimsaken, Rt-1971-769 og Finstad-saken, Rt-1976-1157. Når man imidlertid går nærmere innpå ham, fremkommer det at han så vel med hensyn til samvittighetsgrunnlagets innhold som til dets alvor ikke er en genuin militærnekter i loven forstand.

Det er korrekt at det er Edvardsens standpunkt idag som er avgjørende for sakens utfall. Men til belysning av innholdet og alvoret i dette standpunkt, er forhistorien av interesse. Det vises i så måte til hans utfylling av klassifiseringsskjemaet den 30. mars 1990, og til hans kvittering 23. oktober s.å. for tjenestegjøring, sammenholdt med hva han skriftlig har fremholdt om fremveksten av den påberopte pasifistiske grunnholdning. I strid med det som er fremholdt skriftlig, synes fritakssøknaden av 26. november 1990 snarere å være motivert av at tiltredelsen av den militære tjenesteplikt da nærmet seg med stormskritt - bare 7 uker frem i tiden - enn av en pasifistisk grunninnstilling han skal ha hatt "siden sesjonen" i mars 1990, jf. den supplerende fritakssøknad av 17. desember 90. Også ellers er det der gitt opplysninger som det på nærmere eksaminasjon viser seg ikke å være dekning for.

Edvardsen har i realiteten en positiv innstilling til det norske forsvar, og mener det er bra at vi har det. Hovedmotivet for ønsket om å slippe unna for egen del, er at han ikke er noen "tøffing" - snarere engstelig for de situasjoner han kan komme opp i som soldat - og at han mener han vil ha "større utbytte av" siviltjeneste, enn av militær skolering. Intet av dette er gyldig fritaksgrunn fra den plikt alle mannlige norske borgere har til "i en vis tid at verne om sit Fædreland", jf. Grunnloven §109 og vernepliktsloven §3.

I og med at Edvardsen ikke oppfyller vilkårene for dispensasjon fra dette utgangspunkt, må herredsrettens dom stadfestes.

Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:

"Rana herredsretts dom av 31. mars 1992 stadfestes."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Frank Edvardsen er som nevnt født xx.xx.1971. Han har hatt sin barndom og oppvekst hos sine foreldre på Storforshei. Han har to eldre brødre, i dag 30 og 27 år, og en yngre søster. Av brødrene har den yngste utført sin militære tjenesteplikt, mens den eldste har vært fritatt av medisinske grunner.

Edvardsen gjennomførte grunnskolen på hjemstedet, og har deretter vært landbruksvikar i kommunen. Han er idag samboende på andre året, uten barn, og bor i Grønfjelldal på Storforshei, ikke langt fra barndomshjemmet.

Våren 1990 fikk han fra Utskrivningsvesenet tilsendt rutinemessig "Spørreblankett for klassifisering", fremlagt i saken. Han ga ved besvarelsen 30. mars 1990 uttrykk for ønske om tjenestegjøring i hærens transportavdeling, og for ønske om innkalling til januar 1991.

Han var ved utfyllingen og returneringen av klassifiseringsskjemaet oppmerksom på at det fantes en rubrikk (H 34) for utkryssing for den som ønsket å utføre siviltjeneste i stedet for militærtjeneste. Han har under ankeforhandlingen forklart at han ikke krysset av der, for det første fordi han den gang ikke hadde noen slik oppfatning, og for det andre fordi han ikke forsto hva det dreide seg om. Han har dog erkjent at han forsto den trykte forklaringstekst til spørsmålet, som lyder:

"Hvis du ønsker å søke om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner så sett x i ruten til høyre."

Heller ikke ga han uttrykk for noe slikt ønske under sesjonen.

Den 23. oktober 1990 fikk han fra artilleriregiment nr. 6, Narvik, tilsendt militært tjenestebrevkort, med underretning om utfallet av utskrivingen. Han returnerte svarslippen umiddelbart, og bekreftet påny at han ønsket innkalling til januar 1991.

Ca 1 måndes tid senere - 26. november 1990 - mottok han "innkallingskort", med angitt fremmøte den 22. januar 1991 på Haslemoen. Han returnerte svardelen, med påtegning hvor han viste til vedlagt "søknad om siviltjeneste". Søknaden var begrunnet med hans "passifistiske overbevisning", og var nærmere grunngitt slik:

"Jeg vil ikke være med på våpenopplæringen som det militære system gjennomfører. Jeg vil heller ikke være med på noen form for militærtjeneste, fordi jeg vil uansett medvirke i et system som aktivt tjener på angrep og drap. P.g.a. min overbevisning vil jeg ikke møte opp ved Haslemoen til førstegangstjeneste den 22. januar 91."

Ved brev av 11. desember 1990 fra artilleriregiment nr. 6 fikk han oppfordring om å begrunne søknaden nærmere, og dette fulgte han opp i brev av 17. s.mnd, der han anførte:

"Jeg arbeider som landbruksavløser, og har holdt på i 3 år. Jeg er medlem av Statskirken. Jeg er ikke personlig kristen, og ikke medlem i noen religiøst eller andre organisasjoner.

Jeg beklager at dere fant min søknad noe "tynt begrunnet", og vil herved skrive ny søknad.

Det ble skrevet i min forrige søknad at jeg ikke vil være med på den våpenopplæringen som gjennomføres i det militære system. Det er p.g.a. at opplæringen kun består i å lære å drepe et annet menneske på kommando.

Jeg mener at forsvaret driver hjernevasking av unge menn under utvikling. Det mener jeg p.g.a. av at skyting på siluetter, blink, farvemål og lignende i realiteten skal være mennesker.

Det militære system er med på å ødelegge håpet om en fredelig verden, siden det bevisst trenes på angrep og drap. Jeg har hatt min overbevisning siden sesjonen. Da begynte jeg for alvor å tenke over hva det var jeg var på tur inn i. Jeg har diskutert disse alvorlige tingene med mine foreldre, arbeidsgiver, søsken og kompiser. Jeg sender med en bekreftelse på det som vedlegg.

Fredelig hilsen Frank Edvardsen"

Søknaden var vedlagt en bekreftelse med 9 underskrifter - herunder fra hans foreldre og fra den av hans brødre som har avtjent verneplikten - om at "det som står i søknaden er korrekt".

På nærmere eksaminasjon under ankeforhandlingen har Edvardsen forklart at han ikke har diskutert disse spørsmål "noe særlig" med underskriverne, heller ikke med sin bror.

Han har videre modifisert uttalelsen om at "forsvaret driver hjernevasking av unge menn under utvikling". Dette er satt på spissen, har han forklart; det han sikter til er at en rekrutt ikke har så mye han skal ha sagt i det militære.

Det er heller ikke riktig, som det står i begrunnelsen, at han har hatt sin "overbevisning siden sesjonen". Det korrekte er at han har hatt sin overbevisning fra et tidspunkt etter 23. oktober 1990 - da han kvitterte for mottakelsen av tjenestekortet med påtegning om ønsket innkalling til januar 1991. Han møtte en gang etter dette tidspunkt (23. oktober 1990) en bekjent, Tore Jakobsen, som fortalte at han var inne til siviltjeneste, og at han arbeidet på en institusjon for funksjonshemmede. Edvardsen kom på bakgrunn av denne samtalen til den overbevisning at dette var et riktig alternativ også for ham.

Som det fremgår av fritakssøknaden av 26. november 1990, har Edvardsen der vist til sin "passifistiske overbevisning". Av den fremlagte politiforklaring av 4. februar 1991 fremgår at han da ble "forklart definisjonen for pasifist". På forespørsel under ankeforhandlingen har han erklært at han ikke husker definisjonen, og at han den dag i dag ikke vet hva begrepet innebærer. Han har ikke lest noe om eller forsøkt å sette seg nærmere inn i hva pasifisme, siviltjeneste eller militærtjeneste betyr. Han har aldri hørt navnet Mahatma Gandhi. Derimot har han hørt om Saddam Husein og Iraks overfall på Kuwait. Han mener det var riktig av "U.S.A.", på den måten det ble gjort, å kaste irakerne ut av de okkuperte områder, og begrunner dette med at det var et sinnsykt overfall, at det ikke nyttet med forhandlinger og forsøk på overtalelser, og at det forelå en nødssituasjon. Det er bare i slike situasjoner, som den ytterste og siste utvei, Edvardsen for sin egen del kan tenke seg å gjøre militærtjeneste. Primært må alle konflikter søkes løst ved forhandlinger og diplomati, eller ved passiv motstand.

Bevisførselen har etterlatt et klart inntrykk av en ung sympatisk mann, som i likhet med de aller fleste har ønske om å leve i en fredelig verden, hvor alle konflikter og tilløp til konflikter lar seg løse gjennom forhandlinger. Han er klar over at dette ikke alltid lar seg gjennomføre, og at nasjoner og folkegrupper til stadighet er i væpnet konflikt med hverandre. Han definerer imidlertid dette som "nødvergesituasjoner" for folkegruppen/distriktet/landet, og under slike forhold vil også han kunne utføre militærtjeneste, når ingen annen utvei finnes.

Lagmannsretten anser det på grunnlag av Edvardsens forklaring på det rene at han ikke har en overbevisning som forbyr ham å gjøre "militærtjeneste av noen art", jf. militærnekterloven §1. Slik det norske forsvar er organisert under dagens demokratiske styresett, tar den pliktmessige tjenestegjøring nettopp sikte på opplæring til forsvar i den type "nødssituasjoner" for landet som Edvardsen skisserer. Etter lagmannsrettens vurdering oppfyller han ikke engang verbalt fritaksvilkårene. Det syn han har gjort gjeldende, har verken det innhold eller det alvor som kreves for fritak.

Vel er det så - som det har vært fremholdt fra den ankende parts side under henvisning til St.meld.nr.70 (1983-84) side 11 første spalte - at det ikke kan stilles de samme krav til enhver potensiell militærnekter - uansett bakgrunn og utdannelse - med hensyn til presisjon og evne til å formulere og målbare synspunkter og standpunkter. Det som imidlertid må kreves av enhver samvittighetsnekter, er at han har en oppfatning - en overbevisning - som bygger på tilstrekkelig gjennomtenkning av relevante problemstillinger som kan bli aktuelle for ham i en gitt situasjon. Det må være en forutsetning for at en overbevisning skal kunne karakteriseres som "alvorlig" at den er gjennomtenkt så langt evner og anlegg rekker, og søkt anvendt på nære historiske begivenheter og på forhold som realistisk må regnes med for den enkelte og for landet i overskuelig fremtid. Etter lagmannsrettens oppfatning gir Edvardsen uttrykk for en alminnelig fordømmelse av våpenbruk som de aller fleste vil være enig med ham i, også de som etter moden overveielse utfører sin militære tjenesteplikt. Hans vegring synes ikke å bero på en tilstrekkelig gjennomtenkning og realistisk holdning til forhold enhver seriøs militærnekter må ta standpunkt til.

Noen utvikling av Edvardsens synspunkter fra det tidspunkt han første gang ga uttrykk for dem etter samtalen med Tore Jakobsen, frem til idag, har ikke skjedd. Det er brukt relevante ord og uttrykk som han fortsatt ikke forstår. Den påberopte overbevisning savner derfor det kvalitative alvor som etter loven er et vilkår for fritak.

Herredsrettens dom vil etter dette bli stadfestet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.