Rt-1971-769

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-06-19
Publisert:	Rt-1971-769
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100B/1971
Parter:	A (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Nygaard, Stabel, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Mellbye, Leivestad
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5

Dommer Mellbye: Erik Torp Såheim, som i 1969 ble innkalt til å avtjene sin førstegangstjeneste i forsvaret, meddelte i brev av 26. juni 1969 sin avdeling at han søkte fritakelse for militærtjeneste med hjemmel i §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter at hans nærmere begrunnelse var innhentet gjennom forklaringer til politiet, ble hans søknad avslått av Justisdepartementet 16. februar 1970. Såheim fastholdt at han ikke ville gjøre militærtjeneste, hvoretter politimesteren i Trondheim reiste sak mot ham etter militærnekterlovens §5. Trondheim byrett, som ble satt med domsmenn, avsa enstemmig dom i saken den 11. september 1970 med slik domsslutning:

«Vilkårene for fritaking av Erik Torp Såheim for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 er ikke til stede.»

Etter anke fra Såheim avsa Frostating lagmannsrett, som behandlet saken med 4 domsmenn, enstemmig dom den 11. februar 1971 med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.»

Erik Torp Såheim har påanket denne dom til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«Erik Torp Såheim fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19.3.1965.»

Staten ved Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«Frostating lagmannsretts dom stadfestes.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har Såheim avgitt forklaring under bevisopptak. Han fremla der en skriftlig redegjørelse for sitt syn. Denne redegjørelse ble vedtatt som hans rettslige forklaring og deretter supplert med avhør og protokollasjon.

Såheims standpunkt, slik det er fremholdt for Høyesterett, er følgende:

Hans utgangspunkt er de konsekvenser hans oppfatning av livets ukrenkelighet pålegger ham. Både i fred og i krig må det

Side:770

å ta et annet menneskes liv betraktes som drap, uansett hvorledes situasjonen er. En slik handling må følgelig gjøres til gjenstand for en alvorlig moralsk vurdering, som han ut fra sin overbevisning er nødt til å ta ansvaret for selv. Han kan ikke akseptere at ansvaret for en slik avgjørelse føres over fra ham selv til en overordnet gjennom dennes ordre. Han kan ta en motstanders liv bare i den utstrekning han selv har mulighet for å bedømme om drapet er berettiget.

Når dette utgangspunkt ikke har ført til en ren pasifistisk overbevisning, til den oppfatning at han ikke under noen omstendighet kan ta en annens liv, er det fordi han i og for seg innrømmer at det kan oppstå situasjoner hvor det å ta en annens liv representerer et mindre onde enn det som truer fra vedkommende om han får leve. Men denne vurdering vil han ikke, og kan han ikke, overlate til noen annen. Derfor er det ikke mulig for ham å gjøre militærtjeneste, idet slik tjeneste forutsetter at andre enn han selv avgjør nødvendigheten, og dermed berettigelsen, av om han skal ta andres liv.

De situasjoner som etter hans oppfatning berettiger til å ta en annens liv, ligger nær opp til nødvergesituasjonen. Han har gjort nærmere rede for en del slike situasjoner og kommentert disse. Rettslig er det hans oppfatning at den overbevisning han har - hvis alvor og fasthet ingen har dratt i tvil - er til hinder for at han gjør militærtjeneste av noen art. De reservasjoner han har overfor den ubetingede plikt til å respektere andres liv, er slik at de bare blir aktuelle under forhold som ikke kan karakteriseres som militærtjeneste. Han viser i denne sammenheng til Høyesteretts dom i Rt-1969-1285, spesielt til side 1291 om de resevasjoner en militærnekter kan ta med hensyn til konsekvensen av sin pasifistiske innstilling uten dermed å kunne nektes fritakelse for militærtjeneste.

I sin første henvendelse om fritakelse anførte han også andre grunner for at han ikke kan gjøre militærtjeneste. Disse grunner har han også senere fastholdt. Han innrømmer at disse grunner ikke er av den art at de etter loven kan begrunne en fritakelse. Men disse grunner er ikke i strid med hans prinsipale grunnlag, snarere er de konsekvenser av dette. Under enhver omstendighet er det avgjørende for hans rettsstilling at hans prinsipale grunn oppfyller lovens vilkår. Hans øvrige grunner gjør da intet fra eller til.

Staten har henholdt seg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Det faktiske grunnlag for disse dommer er - anføres det - nærmere utdypet gjennom bevisopptaket for Høyesterett, og har styrket det syn at Såheim ikke under alle forhold er uvillig til å gjøre tjeneste av militær art. Derimot dras det ikke i tvil at det syn Såheim har gjort rede for, i og for seg bunner i en alvorlig overbevisning.

Jeg er kommet til at Såheims anke ikke kan føre frem.

Den overbevisning Såheim har gitt uttrykk for, er forankret i rent moralske og etiske vurderinger. Hans syn er ikke religiøst

Side:771

begrunnet, men ligger i sine prinsipale konsekvenser nær opp til et pasifistisk syn av den art man i første rekke har hatt for øye som grunnlag for den lovfestede rett til fritakelse for miltærtjeneste.

Det som skiller Såheim fra de konsekvente pasifister, er at han «med sorg aksepterer» at det finnes situasjoner hvor det er nødvendig og berettiget å ta andres liv for å avverge eller endre en situasjon som representerer en moralsk sett mer utålelig tilstand. Jeg er også i og for seg enig i at slik han beskriver disse situasjoner og sin vurdering av dem og den måte han vil løse dem På, vil det rettslig sett være avgjørende for hans fritakelsesrett om den måte hvorpå han forestiller seg sin deltakelse i slike situasjoner er militærtjeneste i lovens forstand. Er hans overbevisning ikke til hinder for at han kommer til å delta i handlinger som etter loven, rett forstått, er militærtjeneste, er hans overbevisning ikke så absolutt og ubetinget at lovens vilkår for fritakelse er oppfylt.

I sin redegjørelse for de situasjoner hvor han aksepterer at det er berettiget å ta liv - og hvor han også selv vil gjøre det - nevner han først de rent personlige nødvergesituasjoner, hvor hans eget eller hans nærmestes liv er satt i fare ved en annens aggresjon. Dette faller klart utenfor begrepet militærtjeneste. Han nevner også den situasjon at en folkegruppe spontant griper til våpen i selvforsvar overfor en trusel om tilintetgjørelse, og som ledd i dette organiserer seg etter militære prinsipper. Som eksempel på hva han her har for øye, har han nevnt jødenes kamp i Warszawa under siste krig. Så langt det dreier seg om dette eksempel, er hans syn ikke til hinder for hans fritakelse etter militærnekterloven, og hans generelle oppfatning er antagelig som regel heller ikke en hindring, uten at jeg behøver å utdype dette nærmere.

Den avgjørende prøve På om hans overbevisning hindrer ham i å gjøre militærtjeneste, ligger i hans syn på deltakelse i gerilja og væpnet oppstand. Allerede før Justisdepartementet avgjorde hans søknad, erklærte han at «dersom et land praktiserer et system hvorved mennesker berøves sine elementære rettigheter og mulighetene for å overleve fysisk, så vil han godta at det anvendes væpnet oppstand om nødvendig for at vedkommende land kan få opprettet et menneskeverdig styresett». For byretten forklarte han at «han ikke kunne delta i noen form for permanent militærvesen uten å komme i strid med sin overbevisning. Derimot kunne han tenke seg å delta i militært organisert våpenbruk dersom denne var kortvarig og hadde et begrenset og klart formulert mål som han var enig i. Han tenker da på spontane livreddende aksjoner hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som siste utvei. Han ser slik våpenbruk nærmest som nødverge, og mener at det er prinsipielt forskjellig fra å gjøre militærtjeneste». Under ankeforhandlingen i lagmannsretten sa han at «om Norge ble overfalt av en annen makt, mener han at det neppe ville være riktig å gripe til våpen, fordi landets nasjonale

Side:772

selvstendighet ikke er noe vesentlig i forhold til det å spare liv. Men han innrømmer at det kan foreligge situasjoner hvor han selv ville delta i organisert våpenbruk. Han har i den forbindelse nevnt jødenes kamp i Warszawa under siste krig. Men det var selvforsvar for om mulig å unngå selv å bli drept. Han har også nevnt at han kunne tenke seg å delta i geriljakrig, for eksempel for å bli kvitt et despotisk styre». Under eksaminasjonen ved bevisopptak til bruk for Høyesterett bekreftet han sin politiforklaring og godtok lagmannsrettens referat av hans syn, men slik at den første setning i sitatet foran heller burde formuleres derhen at «i hans samfunnsetikk går respekten for menneskelivet foran verdier som for eksempel nasjonal selvstendighet». Han utdypet også sitt syn på deltakelse i geriljaaksjoner ved å nevne som eksempel «om indianerne i Syd-Amerika gikk til aksjon mot den undertrykkelse og dreping av dem som finner sted. I slike tilfelle kan han tenke seg å stille opp i formasjon og under kommando. For lagmannsretten - - -har han nevnt at han kan tenke seg å delta i gerilja-aksjoner for å bli kvitt et despotisk styre. Det ble spurt om dette var for å kaste bestemte politiske styrer, men dette ble benektet, og som eksempel på hvor han mente slike aksjoner var berettiget, ble nevnt aksjon mot Papa Doc på Haiti». Han avsluttet sin forklaring ved å uttale «at når den ankende part i enkelte tilfelle kan tenke seg å stille opp i formasjon og under kommando, betyr ikke dette at han underkaster seg enhver kommando».

Jeg forstår disse uttalelser derhen at om det skulle oppstå fare for situasjoner eller bli etablert forhold av lignende tilspissete karakter og således at Såheim blir direkte berørt, vil han personlig delta i formasjoner under kommando for å avverge faren eller endre forholdene ved bruk av væpnet makt.

Den virksomhet som Såheim her gir uttrykk for at hans overbevisning ikke hindrer ham i å delta i, er etter mitt syn militærtjeneste. Det dreier seg om organisert væpnet virksomhet hvis mål er å påvirke maktforholdene i samfunnet ved nedkjempelse av motstanderens maktapparat. Det dreier seg ikke bare om bruk av våpen som forsvar, men om aksjoner som i endel tilfeller må planlegges og forberedes omhyggelig, og hvor den væpnete strid utløses av den side hvor Såheim i tilfelle vil befinne seg. Slik Såheim beskriver sin deltakelse, er den fra hans side frivillig, ikke tvungen. Men det gjelder hans tilslutning til de organiserte styrker, ikke hans etterfølgende deltakelse i tjenesten. Han er, som han sier, villig til «å stille opp i formasjon og under kommando», men vil ikke «underkaste seg enhver kommando», dvs. han vil selv vurdere organisasjonens mål før han slutter seg til denne, men gjør han det, vil han la seg kommandere. Frivilligheten i hans tilslutning er imidlertid ikke avgjørende. Det sentrale og avgjørende i hans holdning i relasjon til militærnekterloven er at han på basis av sin egen vurdering er villig til å delta i bruk av militær makt for å nå politiske mål han aksepterer. Men en overbevisning som ikke hindrer ham i dette, har ikke det innhold

Side:773

som militærnekterloven krever for fritakelse. Han kan nemlig tenke seg å gjøre militærtjeneste av slik art som han selv kan godta. Dette har han i sin politiforklaring uttrykt slik «at hans motvilje mot tjeneste i Forsvaret ikke i første rekke er at han kan bli nødt til å bruke våpen, men at han ikke selv bestemmer i hvilke situasjoner han kan bruke dem».

Såheim har sterkt understreket at hans overbevisning ikke er knyttet til noen politisk ideologi eller noe politisk partiprogram, ikke har sammenheng med den aktuelle innenriks- eller utenrikspolitikk Norge fører eller overhodet er knyttet til konkret foreliggende situasjoner som etter sin natur kan endres med et endret standpunkt fra hans side til følge. Dette er riktig, og for så vidt er det en markert forskjell på Såheims stilling og den som er alminnelig i de militærnektersaker som ikke har religiøs forankring. Men Såheims grunninnstilling er på den annen side prinsipielt ikke annerledes enn det store flertalls syn på den militære tjeneste. Det overveiende flertall aksepterer som utgangspunkt synet på livets ukrenkelighet. De fleste aksepterer den militære tjeneste som et nødvendig onde for å opprettholde og forsvare verdier som de mener er verd alle de med forsvaret forbundne ofre, både de egne direkte ofre og belastningen ved å øve vold mot motstanderen. Og de underkaster seg det militære system fordi de går ut fra at det politiske system med de innebygde garantier mot maktmisbruk gjør det henimot utelukket å bruke det militære apparat til et formål som ikke det overveiende flertall godtar som et berettiget formål. Det er i denne grunnholdning til den militære tjeneste Såheim står i en særstilling. Han aksepterer i og for seg bruk av militær makt, men har ikke tillit til at samfunnets organer vurderer målet for denne maktbruk slik at det er akseptabelt for ham. Etter hans forklaring er det også riktig å legge til grunn at han vil akseptere bruk av militær makt i langt mindre utstrekning enn det store flertall antagelig regner med som realistisk. De eksempler han har nevnt og de konflikter han dermed har vist at han har for øye, er da også slike som vil volde minst uenighet. Men forskjellen her er en gradsforskjell, ikke en samvittighetskonflikt som etter gjeldende lov anerkjennes som uoverstigelig. Overfor denne vurdering er hans tidligere nevnte sidebegrunnelse av atskillig interesse. Den inneholder vurderinger av det militære apparat og dets aktuelle plass i samfunnet som til dels vitner om hans mangel på tillit til at forsvaret bare vil bli brukt når det er tvingende nødvendig. Men en uenighet om hva som berettiger til bruk av militær makt, og en mistro til evnen til å holde denne makt i tømme, er ikke grunnlag for å bli fritatt for militærtjeneste, uansett hvor grunnfestet uenigheten og mistilliten er.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, men former ikke konklusjon.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Loven av 19. mars 1965 foreskriver at en vernepliktig fritas

Side:774

for militærtjeneste dersom det er grunn til å anta at han ikke kan gjøre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige føler seg overbevist om at det er berettiget å nekte militærtjeneste. Lovens krav er bare oppfylt dersom overbevisningen har det innhold at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art». Denne ordlyd må oppfattes slik at fritakelsesvilkåret bare foreligger når det strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste under alle forhold. For så vidt han i det hele vil kunne delta i tvungen eller frivillig militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin overbevisning, kan han ikke fritas av den grunn at han ikke ser seg i stand til å gjøre norsk militærtjeneste fordi han er uenig i den politikk landets myndigheter fører. Selv om dette er en alvorlig personlig oppfatning, er det ut fra gjeldende lovs ord og forarbeider ikke adgang til å frita en vernepliktig som på et slikt situasjonsbetinget politisk grunnlag nekter å gjøre militærtjeneste. Slik er også loven oppfattet i rettspraksis, jfr. Rt-1968-843 og 1969 1285.

Det overbevisningsgrunnlag Såheim har påberopt, er forskjellig fra det som i de nevnte og andre saker har vært anført til støtte for såkalt situasjonsbetinget politisk militærnekting. Såheim har en avgjort pasifistisk grunninnstilling. Hans overbevisning om livets ukrenkelighet og de reservasjoner han for så vidt tar, har som nevnt av førstvoterende ikke sammenheng med den aktuelle innenrikspolitikk eller utenrikspolitikk i vårt land. Han vil etter sin overbevisning ikke kunne gjøre militærtjeneste uansett hvilken politikk norske myndigheter måtte følge.

Spørsmålet er så om de reservasjoner Såheim har tatt, likevel er av en slik art at han ikke fyller lovens krav om at det må være den vernepliktiges alvorlige overbevisning at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art». Jeg har funnet dette spørsmål tvilsomt, men er blitt stående ved at lovens vilkår for å frita Såheim for militærtjeneste er til stede.

Jeg medgir at det trekker i motsatt retning når Såheim har uttalt at han under spesielle forhold kunne «tenke seg å stille opp i formasjon og under kommando» og endog kunne «tenke seg å delta i geriljaaksjoner for å bli kvitt et despotisk styre». Men jeg forstår det slik at han med disse uttalelser først og fremst har villet gi uttrykk for at han ikke kan ta avstand fra andres våpenbruk under forhold som ligger nær opp til rene nødvergesituasjoner, og heller ikke vil utelukke at han - om han selv skulle komme opp i lignende helt ekstreme situasjoner - sammen med andre vil delta i det han i en av sine forklaringer har betegnet som «spontane livsreddende aksjoner» hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som en siste utvei for å unngå utryddelse. Såheim har i alle forklaringer fremhevet at han vil forbeholde seg muligheten for selv å vurdere om det er berettiget å ta menneskeliv. I motsetning til førstvoterende kan jeg imidlertid ikke anse det sentralt for Såheims holdning at han På basis av sin egen

Side:775

vurdering er villig til å delta i bruk av militær makt for å nå «politiske mål» som han aksepterer. På spørsmål under bevisopptaket om hvorvidt han kunne tenke seg å delta i geriljaaksjoner «for å kaste bestemte politiske styrer» har han således gitt et benektende svar. Slik jeg oppfatter Såheim, er det sentrale at han bare kan tenke seg å delta i spontan våpenbruk for å avverge direkte angrep på menneskers liv.

Når jeg leser Såheims forklaringer i sammenheng og ser hen til de eksempler på væpnet oppstand som han på spørsmål har angitt, finner jeg å måtte legge til grunn at han ut fra sin pasifistiske grunninnstilling ikke under noe forhold er villig til å «gjøre militærtjeneste av noen art».

Den omstendighet at Såheim også har anført enkelte grunner som ikke i seg selv kan lede til fritakelse, må være uten betydning. Som før nevnt er det i dette tilfelle ikke grunn til å tvile på at Såheim ut fra sin pasifistiske grunninnstilling er kommet til en personlig alvorlig overbevisning om at han ikke finner å kunne gjøre militærtjeneste.

Jeg stemmer for denne

dom:

Vilkårene etter lov av 19.mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Erik Torp Såheim for militærtjeneste er til stede.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Jeg tilføyer at etter mitt syn setter gjeldende lov, slik den er tolket i rettspraksis, snevre grenser for de overbevisningsgrunner som kan lede til fritak for militærtjeneste. En rekke «samvittighetsnektere» vil ikke kunne fritas fordi deres overbevisning ikke leder til et så absolutt standpunkt at de ikke under alle forhold må nekte å gjøre militærtjeneste av enhver art. Etter mitt syn hører Såheim til denne gruppe.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Nygaard.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Henrik Greve Hartmann med domsmenn): - - -

Retten skal bemerke:

Såheim har under hovedforhandlingen forklart seg utførlig om bakgrunnen for sin overbevisning og hva denne overbevisning går ut på. Retten antar at det er denne forklaring som må legges til grunn for avgjørelsen av saken og at tidligere uttalelser av Såheim bare får betydning forsåvidt de gir grunn til tvil om alvoret av Såheims overbevisning.

Side:776

Retten finner å måtte godta at Såheims nekting av å gjøre militærtjeneste bygger på en personlig tilegnet og alvorlig ment overbevisning. Dette er heller ikke bestridt av saksøkeren.

Såheims overbevisning er av overveiende humanistisk art, og i hovedsaken bygd på en tese om livets ukrenkelighet. Han gjør imidlertid unntak i dette forbudet mot å ta liv som etter rettens mening går langt utover hva man med rimelighet kan forstå ved nødverge. Han anser seg således berettiget til å delta i organisert våpenbruk for å redde befolkningsgrupper fra undergang dersom slike aksjoner bare er kortvarige og har et begrenset og klart formulert mål. Med slike reservasjoner går Såheims overbevisning etter rettens mening ikke ut på at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, slik som loven krever. Retten kan ikke se at Såheims overbevisning har noe pasifistisk grunnlag. Hans nekting gjelder i virkeligheten bare krig mellom nasjoner og han har da også under hovedforhandlingen vist til at hans syn stemmer med formuleringen i den tyske militærnekterlov som fritar alle som av samvittighetsgrunner ikke kan delta i krigshandlinger mellom stater. Så liberal er ikke den norske lov.

Retten er kommet til at Såheims overbevisning ikke er tilstrekkelig konsekvent og ubetinget til at han kan fritas for militærtjeneste. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Fr. Myrdahl og Jonas Madsø og hjelpedommer Rolf Theisen med domsmenn): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:

Erik Torp Såheim er født den 19.11.1942. Han er nå opplæringsleder ved Fredrikstad mek. Verksted og bor i Fredrikstad. Han har oppgitt at han ikke er medlem av noen politisk organisasjon. Etter artium har han studert, men ikke tatt avsluttende eksamen ved NTH og senere studert 1 år ved Lærerhøgskolen i Trondheim. I forbindelse med sine studier har han fått utsettelse med sin militærtjeneste. Han ble så innkalt til førstegangstjeneste ved østfold Infanteriregiment nr. 1 sommeren 1969, men søkte da om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Av hans skriftlige begrunnelse av 26.6.1969 gjengis:

«Våre militære styrker skal forsvare freden og demokratiet i vår del av verden.

Jeg kan ikke akseptere at det benyttes 2,5 milliarder kroner årlig til å forsvare oss mot en, etter min mening, nokså fiktiv trussel så lenge de samme penger kunne vært benyttet til å redde titusener av mennesker fra sultedøden.

Den implisitte samfunnsmoral; - nordmenns «frihet» er mer verdt enn afrikanerens liv, - kan jeg aldeles ikke akseptere. For meg er livet menneskets mest ukrenkelige eiendom!

Jeg undervurderer ikke «friheten», men jeg tror den er mer truet av indre fiender enn av ytre fiender i Norge i dag.

Jeg innser at man kan komme i situasjoner hvor man må ta liv for å forhindre massemord, hvor man må bruke vold for å redde tusener fra undertrykkelse og død.

Når det er påkrevd å gå til et så alvorlig skritt vil jeg selv

Side:777

bestemme. Jeg kan ikke overlate ansvaret for dette til konge - regjering, general eller sersjant.

Militær-vesenet i Norge i dag opprettholdes, etter min mening, ikke så meget fordi det tjener landets interesser, men fordi det er arbeidsplass for tusener av offiserer og fordi sterke kapitalinteresser er knyttet til forsvaret og forsvarsindustrien.

Dette system som skulle forsvare vårt demokrati og våre humanitære idealer, er, etter min mening, kanskje demokratiets største fiende i Norge i dag.

Ved sin systematiske indoktrinering av tusener av nordmenn hvert år og ved sin autoritære oppbygging er militærvesenet med på å oppdra oss til ikke-tenkende, umælende og umyndiggjorte mennesker.

Hr. rullefører, - min alvorlige overbevisning gjør at jeg må motarbeide dette system. Dessverre lar det seg vanskelig gjøre som soldat innenfor det norske forsvar. Derfor må jeg stå utenfor!» - - -

Fra hans forklaringer for politiet gjengis: «Avhørte nekter militærtjeneste av enhver art, men ikke sivilforsvarstjeneste da han anser det som brukbart da det er uvepnet og medfører nødhjelp. Avhørte vil begrense sin nektelse til krigsmakten da han mener det vil bli for spissfindig å gå lengere i sin nektelse. Søkeren grunner ikke sin oppfatning på religiøs tro. Han anser seg som agnostiker. Avhørte er heller ikke medlem av noen organisasjon som har militærnektelse på sitt program eller hvor miiitærnektelse er alminnelig.

Søkeren nekter militærtjeneste fordi han mener han berøves muligheten for selv å vurdere nødvendigheten av militære operasjoner og ordrer. - - -

Søkeren ser ikke prinsipielt på A-B-C våpnene som forkastelige men reelt ser han forskjellig på det fordi de har langt større skadevoldende virkning. Søkeren vil ikke med bestemthet si at et land bør motsette seg militærinvasjon eller ikke. Det hele avhenger av situasjonen og muligheten for å begrense tap av menneskeliv. Søkeren mener at dersom straffen ikke er for stor, bør vernepliktige i alle land nekte militærtjeneste, men ikke av en slik art at det kan få karakter av selvutslettelse. Søkeren vil når det gjelder livets ukrenkelighet vise til søknaden, men vil ikke fremsette påstanden om livets ukrenkelighet som noen absolutt påstand. Søkeren mener at Norge burde nedlegge sitt forsvar i sin helhet da det er liten mulighet for fremmed invasjon og at de 2.5 milliardene som brukes til Forsvaret kunne brukes mer effektivt til andre formål.

Søkeren vil forsvare seg selv eller sine nærmeste hvis han blir angrepet med våpen og mener at hans eller hans nærmestes liv er like meget verd og at nødvergeretten gjelder.

Søkeren har kommet til sin overbevisning av egen vurdering, men har til en viss grad diskutert spørsmålet med andre.

Søkeren vil ikke under noen situasjon kunne delta i et militært system selv om han kunne tenke seg å bruke våpen i gitte situasjoner. Søkeren mener at opprettholdelsen av et militærsystem vil til en viss grad underminere demokratiet ved at de ansatte i militærvesenet blir tildelt ganske stor makt. - - -

Side:778

Med livets ukrenkelighet mener avhørte ikke en absolutt og omfattende påstand, men at livet har høyeste prioriterte verdi slik at livets egenverdi forblir uten i visse tilfeller hvor et liv f.eks. må ofres for å redde de mange. En livsberøvelse er bare berettiget i de tilfeller hvor vedkommende er i ferd med eller truer en annens liv. Med andre ord en person kan forbryte sitt liv etter avhørtes oppfatning. - - -

Avhørte vil ikke gå inn i militærvesenet og delta i forsvaret av landet i tilfelle av et angrep, men som enkeltperson ville han kunne finne det nødvendig å gripe til våpen i enkelte situasjoner som f.eks. når en fremmed soldat er i ferd med å utrydde en større del av befolkningen. Tilsvarende er hans holdning når det gjelder geriljakrigføring. Deltakelse i FN-styrker er heller ikke forenlig med hans overbevisning fordi han tror at han også her kan bli stilt overfor situasjoner som han ikke kan tenke seg. Avstanden mellom regjeringspartene og den enkelte mann kan være stor nok til at dilemmaet oppstår d.v.s. at han taper selvbestemmelsesretten til å ta avgjørelser. Et land med diktatur eller et U-land er ikke av betydning for avhørte, men dersom et land praktiserer et system hvorved mennesker berøves sine elementære rettigheter og mulighetene for å overleve fysisk, så vil han godta at det anvendes vepnet oppstand om nødvendig for at vedkommende land kan få opprettet et menneskeverdig styresett.

Avhørte oppgir at hans motvilje mot tjeneste i Forsvaret ikke i første rekke er at han kan bli nødt til å bruke våpen, men at han ikke selv bestemmer i hvilke situasjoner han kan bruke dem. Han sikter da til de etiske normer han selv har.

Når det gjelder liv eller død, mener avhørte at selvbestemmelsesretten må komme inn.»

Om disse politiforklaringer har Såheim under ankeforhandlingen opplyst at de stort sett gir et riktig uttrykk for hans oppfatning.

Under ankeforhandlingen har Såheim særlig fremholdt at for ham er livet det vesentlige og dominerende. Han kan tenke seg situasjoner hvor han er villig til å være med å ta andres liv, men om det foreligger slik situasjon, må han selv bestemme. Derfor kan han ikke gjøre militærtjeneste, fordi han da kan bli tvunget til å ta liv i situasjoner hvor han selv mener det ikke er forsvarlig. Om Norge ble overfalt av en annen makt, mener han at det neppe ville være riktig å gripe til våpen, fordi landets nasjonale selvstendighet ikke er noe vesentlig i forhold til det å spare liv. Men han innrømmer at det kan foreligge situasjoner hvor han selv ville delta i organisert våpenbruk. Han har i den forbindelse nevnt jødenes kamp i Warsjava under siste krig. Men det var selvforsvar for om mulig å unngå selv å bli drept. Han har også nevnt at han kunne tenke seg å delta i geriljakrig, for eksempel for å bli kvitt et despotisk styre.

Lagmannsretten er klar over at det må foretas en helhetsvurdering og at det ikke må legges for stor vekt på enkeltstående setninger. Allikevel sitter lagmannsretten igjen med et bestemt inntrykk av at Såheims begrunnelse for sin overbevisning i noen grad har endret karakter. Hans første redegjørelse av 26.6. 1969 er atskillig politisk betonet. Han er imot militærvesenet fordi han mener pengene burde vært benyttet til å redde

Side:779

mennesker fra sultedøden, han ser militærvesenet som demokratiets største fiende i Norge i dag, han mener militærvesenet opprettholdes fordi det er arbeidsplass for tusener offiserer og fordi sterke kapitalinteresser er knyttet til forsvaret og forsvarsindustrien, og han er imot militærvesenet fordi det driver systematisk indoktrinering og oppdrar til ikke-tenkende mennesker. Derfor må han motarbeide militærvesenet. I tillegg til dette nevner han livet som menneskets mest ukrenkelige eiendom, men dette humanitære synspunkt kommer helt i bakgrunnen for hans uvilje mot selve militærvesenet. I hans senere forklaringer, og også under ankeforhandlingen, har han særlig fremholdt at det å ta et annet menneskes liv, kan han ikke la seg kommandere til. Om det er forsvarlig må han i hvert enkelt tilfelle prøve selv.

På grunnlag av Såheims skriftlige redegjørelse av 26.6. 1969 og senere forklaringer finner lagmannsretten at Såheims vegring mot å gjøre militærtjeneste ikke er grunnet på en klar pasifistisk innstilling. Han er ikke prinsipiell motstander av å gripe til våpen i situasjoner som har karakter av krig eller oppstand, men han vil selv avgjøre om det i en aktuell situasjon er berettiget til å bruke våpen og eventuelt drepe andre mennesker. Hans motstand mot å gjøre militærtjeneste er begrunnet i at han som militær kan bli tvunget til å ta liv også i en situasjon hvor han ikke finner at det er moralsk berettiget.

Under henvisning til Høyesteretts dom referert i Rt-1969-1285 flg. særlige side 1291, har Såheims prosessfullmektig fremholdt at det i lovens uttrykk «militærtjeneste av noen art» ligger en begrensning. Det karakteristiske ved militærtjeneste er at den er tvungen, og prosessfullmektigen synes herav å ville trekke den slutning at det ikke kan diskvalifisere Såheim at han i en given situasjon og etter personlig overveiing, kan være villig til å delta i vepnet oppstand eller geriljakrig.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Uttrykket «militærtjeneste av noen art» er så generelt at det må antas å omfatte såvel tvungen som frivillig militær tjeneste, herunder også geriljavirksomhet og vepnet oppstand. De eksempler på «tillatt» våpenbruk som nevnes i den nevnte dom, er i seg selv nokså selvfølgelige og gir ingen støtte for Såheims oppfatning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at byrettens dom må stadfestes. - - -

Side:780