LA-1993-895
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-13 |
| Publisert: | LA-1993-00895 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00895 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Sørhaug). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Egil Brå Oksavik). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg 2. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup 3. Ekstraord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981), Barnevernloven (1953) §11, §16, §19, Barneloven (1981) §35, §39, Barnevernloven (1992) §4-20, §4-21 |
Partene i saken er foreldre til C, født august 1991. B er 29 år gammel, fra Nigeria og kom til Norge i 1989. Han bor i Oslo, er samboende med D som han også har et barn sammen med - en pike som heter E og som er født februar 1993. A er 32 år gammel og bor i X. Hun har, i hvert fall siden februar 1989, hatt psykiske problemer og ved flere anledninger vært innlagt på sykehus for dette. Hun er nå under attføring. Partene i saken har ikke vært gift med hverandre, og de har heller ikke vært samboere. C har siden moren fikk et tilbakefall i juni 1992 vært plassert i beredskapshjem og senere hos fosterforeldre.
Partene er uenige om hvem av dem som skal tilkjennes den daglige omsorgen for C. Opprinnelig gjaldt tvisten også andre spørsmål. B v/advokat Oksavik krevde i stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 10. juli 1992 å bli tilkjent foreldreansvaret alene. Kravet ble imøtegått i tilsvar fra A v/advokat Per N. Pedersen av 19. oktober s.å.
Barnevernet i X traffødt xx.xx.1992 - mens A var innlagt på psykiatrisk avdeling ved Vestfold Sentralsykehus - et såkalt "hastevedtak" etter barnevernloven av 1953 §11 om overtagelse av omsorgen for C og plassering av henne i beredskapshjem. Foranledningen til dette vedtaket var at A ble funnet av politiet sammen med C i en park i Oslo natt til 27. juni 1992. På dette tidspunkt bodde A og C hos As foreldre i X. C ble i første omgang plassert i beredskapshjem i Y. 1. september 1992 ble det gjort vedtak om omsorgsovertagelse etter barnevernsloven av 1953 §19 jfr. §16 bokstav a og c., og fra desember 1992 har C vært plassert i fosterhjem hos familien F i Z, hvor hun fortsatt er. Familien F har fra før en indisk adoptivdatter på 5-6 år. A har hele tiden hatt besøksordning - i 1993 en gang pr. måned av ca 1 1/2 times varighet.
X herredsrett - sorenskriver Audun Johansen som oppnevnt settedommer - avsa 17. august 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for C, f. august 91.
2. B og A skal ha felles foreldreansvar for C, f. august 91.
3. A skal ha samværsrett med C f. august 91 en gang pr. måned, fortrinnsvis lørdag eller søndag, på Bs bopel i Oslo.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A v/advokat Pedersen har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Under ankeforberedelsen har advokat Helge Sørhaug trådt inn som ny prosessfullmektig for A. B v/advokat Oksavik har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Partene inngikk 20. desember 1993 en avtale om felles foreldreansvar og om "vanlig samværsrett" for den av dem som ikke har den daglige omsorgen for C.
Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfold traffødt xx.xx.1994 vedtak med slik enstemmig konklusjon:
"1. A skal fortsatt ha foreldreansvaret for C f. august 91.
2. A skal fortsatt ha samværsrett med C en gang pr. måned under tilsyn fra barnevernet.
3. B skal fortsatt ha foreldreansvaret for C f. august 91.
4. C skal fortsatt være plassert i fosterhjem hos Bente Anita og Erik F."
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 16. mai 1994. Begge partene møtte og forklarte seg. De forklarte seg som vitne.
A v/advokat Pedersen og advokat Sørhaug har i hovedsak anført:
Anken gjelder herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse.
Det er nå enighet mellom partene når det gjelder foreldreansvaret og omfanget av samværsretten. Tvisten i ankesaken er begrenset til spørsmålet om hvem av foreldrene som skal tilkjennes den daglige omsorgen. Den praktiske betydningen av dette går på situasjonen hvis og når omsorgsovertagelsen av C blir opphevet, og hvem av partene som eventuelt skal kunne begjære tilbakeføring, jfr. lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester §4-21.
A er nå såvidt frisk at hun vil kunne makte å ha C hos seg. Hun har flyttet inn i egen leilighet i X, har de siste månedene klart seg uten å ta noen medisiner og er i det hele tatt blitt merkbart bedre. Hun ønsker en ordning hvor C kunne være hos henne i kortere perioder, som så etter hvert kunne utvides. Hun vil begjære tilbakeføring av C hvis hun tilkjennes omsorgsansvaret nå.
A mistenker B for å ha reist denne saken med tanke på å stå sterkere når det gjelder forlenget oppholdstillatelse i Norge.
Som for herredsretten anfører A at B har vist så liten interesse for datteren, blant annet ved ikke å benytte de anledninger som har vært til besøk og samvær, at det reelt bør likestilles med omsorgssvikt.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Holmestrand herredsretts dom 17. august 93, punkt 2, stadfestes.
2. A skal ha den daglige omsorgen for C, f. august 91.
3. B skal ha vanlig samværsrett etter barneloven med C.
4. A og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
B v/advokat Oksavik har i hovedsak anført:
Den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, psykolog Arne Holtet, har ansett A uskikket som omsorgsperson. Dette var en riktig vurdering da, og det er fortsatt situasjonen.
Det bestrides at B har vist liten interesse for C. Han hadde jevnlig samvær med henne ca 2 ganger pr. måned frem til A ble tvangsinnlagt i institusjon sommeren 1992. Etter at barnevernet overtok omsorgen, ble han en periode nektet samvær med datteren. De tilbud om begrenset (og kontrollert) samvær som han har fått etter at C ble plassert i fosterhjem, har han vurdert som uakseptabelt dårlige.
B v/advokat Oksavik har nedlagt slik endelig påstand:
"1. Holmestrand herredsretts dom av 17. august 93 pkt 1 og 2 stadfestes.
2. A skal ha vanlig samværsrett etter barneloven med C.
3. B eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det fortsatt er A som formelt har omsorgsansvaret for C etter barneloven, i og med at det ikke foreligger noen rettskraftig avgjørelse om noe annet - jfr. barneloven §35 første ledd. Det betyr at B ikke har partsrettigheter i spørsmål som gjelder daglig omsorg. Så lenge omsorgsovertagelsen etter barnevernsloven blir opprettholdt, har dette imidlertid svært begrenset praktisk betydning. Som nevnt foran er det så sent som 4. januar d.å. truffet et enstemmig vedtak i fylkesnemnda om at C fortsatt skal være plassert i fosterhjem hos sine nåværende fosterforeldre, som hun har bodd hos siden 18. desember 1992. I innstillingen til fylkesnemnda fra X kommunes barneverntjeneste var det lagt opp til at foreldreansvaret skulle fratas begge foreldrene etter den nye barnevernsloven §4-20 første ledd 1. punktum, og at det skulle gis samtykke til adopsjon av C etter samme paragrafs annet ledd. Fylkesnemnda gikk ikke inn for dette. Nemnda har i sine bemerkninger til forslaget lagt til grunn at "det må regnes som sannsynlig at A varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg" og at "omsorgsovertagelse overfor mor må regnes å være varig."
Om B som omsorgsperson har barnevernstjenesten overfor fylkesnemnda anført at han aldri har vist særlig interesse for C, at han ikke har fulgt opp den besøksadgang som er gitt ham (3 besøk pr. år), og at hans irritasjon over barnevernets holdning har gått på bekostning av hans eget behov for å være sammen med barnet. Fylkesnemnda har imidlertid bemerket til dette "at barnevernets fremstilling av fars engasjement overfor piken ikke synes i samsvar med de faktiske forhold som er kommet frem under forhandlingsmøtet", og har heller ikke funnet grunnlag for å stille spørsmål ved Bs motiv for å ville etablere kontakt med C. Nemndas konklusjon med hensyn til dette er at "saken ikke er tilstrekkelig utredet til at det kan fastslås med rimelig grad av sikkerhet at en tilbakeføring til far kan anses utelukket."
Lagmannsretten oppfatter fylkesnemndas vurdering slik at det - i hvert fall for tiden - anses uaktuelt med tilbakeføring av C til noen av foreldrene, og at tilbakeføring også på sikt vurderes som lite aktuelt. Nemnda sier nederst på 10 i begrunnelsen for vedtaket at "En tilbakeføring vil ikke på noe tidspunkt kunne være til barnets beste." Dette har etter lagmannsrettens mening en viss betydning også for ankesaken, fordi det da for lagmannsretten ikke blir spørsmål om hvilket omsorgsalternativ som ville være det beste ved en tilbakeføring nå umiddelbart, men eventuelt på et noe senere tidspunkt. Nemnda sier med rene ord at "flytting til far vil ikke være noen aktuell problemstilling i dag." Det fremgår av nemndas bemerkninger at også As foreldre mener at C bør bli boende i fosterhjemmet.
Den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, psykolog Arne Holtet, har avgitt en sakkyndig uttalelse datert 10. juni 1993. Fra avsnitt 4.1 i rapporten, vurdering av mors omsorgsevne og kontakt med barnet, gjengis:
"Det er gitt en relativt grundig dokumentasjon av mors psykiske lidelse gjennom uttalelser fra hennes behandlende psykiatere, som nokså samstemmig vurderer hennes psykiske sykdom som kronisk, og utsiktene for varig bedring som i beste fall langsiktige. Den sakkyndige finner det godtgjort at mor har en kronisk psykisk lidelse med fare for nye psykotiske utbrudd, særlig ved evt. opphør av antipsykotiske medisinering, og ved for store ytre krav.
Det har vist seg ved flere innleggelser på sykehus at medisinering med antipsykotisk medisin, har hatt god effekt, så lenge medisineringen har vært opprettholdt. Imidlertid har mor gjentatte ganger avbrutt medisineringen, med påfølgende forverring av den psykiske tilstanden og nye utbrudd av psykose. Overfor den sakkyndige sier mor at hun er tvangsmedisinert, og uttrykker håp om snart å klare seg uten medisiner. Det er grunn til å tro at hun har et urealistisk bilde av sin egen tilstand, og at hun hver gang hun føler seg bedre fungerende, mener hun kan klare seg uten medisiner.
Muligens har Scientilogikirken, som mor sier hun har til hensikt å opprettholde sin nåværende kontakt med, påvirket mor til en negativ holdning til medisiner.
Det er påpekt en klar forbedring av mors tilstand under og etter hennes siste innleggelse ved årsskiftet. Dette tilskrives en mer omfattende oppfølging fra hjelpeapparatets side, samt at medisineringen opprettholdes. Fra en terapeutisk synsvinkel er det ønskelig at hun etterhvert også kommer i mer forpliktende aktivitet i form av arbeid eller skole.
En tilbakeføring av omsorgen for C i tillegg, ville bety nokså omfattende krav til mor, og det anses at en slik belastning ville bli for stor, og kunne i verste fall være nok til å utløse en ny akutt forverring av hennes tilstand.
Det er videre usikkert om det på lengre sikt lykkes å opprettholde hennes medisinering, noe som foreløpig synes å være et relativt langsiktig behov for å kunne forebygge en ny forverring av hennes tilstand.
I psykotisk eller nær psykotisk tilstand har mor ingen mulighet til å fungere som omsorgsperson, selv med omfattende støtte fra hjelpeapparatet. Dette ble illustrert i juni i fjor da mor flere ganger reiste til Oslo med datteren, og ved siste anledning oppholdt seg ute med barnet om natten. Da hun ble funnet, ble hun av lege vurdert å være ute av stand til å gi barnet nødvendig kontakt, oppmerksomhet og omsorg.
Det fremkommer at mors foreldre hjalp og støttet, og overtok omsorg og pass av barnet når mor ikke var istand til det. Bl.a. på grunn av sin alder kan besteforeldrene ikke som varig ordning forventes å skulle fungere som ekstra omsorgsog trygghetspersoner for C.
Mor kan derfor ikke antas over tid å skulle være en stabil og trygg omsorgsgiver for C, idet mulighetene for en ny forverring av hennes tilstand på sikt er for store. Det vil derfor ikke være å anbefale at mor får tilbake daglig omsorg for C."
Som nevnt foran opplyste A i sin partsforklaring at hun nå ikke lenger tar noen medisiner. Som også nevnt foran bor hun ikke lenger i foreldrenes hus, men i egen leilighet i X. Det fremkom for øvrig under ankeforhandlingen at forholdet mellom A og foreldrene ikke er det aller beste. Hun ga uttrykk for at hvis hun tilkjennes den daglige omsorgen for C, vil hun umiddelbart fremme krav om tilbakeføring overfor barnevernstjenesten.
I rapporten er gjengitt en uttalelse fra As behandlende lege, overlege Arvid Nedal, avgitt til barneverntjenesten i X 4. mai 1993. Etter å ha beskrevet As sykehistorie, uttaler overlege Nedal at hennes psykotiske symptomer trolig vil komme tilbake dersom hun stilles overfor for store krav. Det synes å dreie seg om en mer kronisk lidelse som vil kreve lang oppfølgning og hjelpetiltak, muligens et varig nedsatt funksjonsnivå. Han regner med at det blir bestående sykdom eller et sykdomspotensiale for forverring over flere år. Han peker på den annen side også på en klar og gledelig forbedring i løpet av den siste innleggelsen på Vestfold Sentralsykehus, som - med to kortvarige utskrivninger - varte fra 5. august 1992 til 8. januar 1993. Overlege Nedals konklusjon er at "Hun trenger imidlertid gode psyko-sosiale tiltak gjennom et samarbeid mellom henne, barnevernet, sosialkontoret, trygdekontoret og Nordre Vestfold psykiatriske Senter over lengre tid (flere år) dersom en skal håpe å forhindre nye perioder med forverring av tilstanden og funksjon og omsorgsevne."
Når det gjelder Bs kontakt med C, har psykolog Holtet sagt at det må anses påvist at C pr. idag praktisk talt ikke opplever noen kontakt eller tilknytning til sin far, og at denne sannsynligvis heller ikke på noe tidligere tidspunkt har vært særlig sterk. Om Bs omsorgsevne er det sagt at det under samtalene med den sakkyndige ikke er fremkommet noe som kan reise berettiget tvil om hans evner som omsorgsperson for barn. Det samme er tilkjennegitt forsåvidt angår D.
Psykolog Holtets sluttkonklusjon er at omsorgsansvaret ikke bør tilbakeføres til A, og at B ikke bør gis foreldreansvar og daglig omsorg for C. Barnets behov for stabilitet og kontinuitet tilsier at hun bør bli hos fosterforeldrene. Holtet har ikke vært oppnevnt som sakkyndig i ankesaken og har ikke forklart seg for lagmannsretten. Det ble opplyst under ankeforhandlingen at han ikke hadde noe å tilføye til det som fremgår av hans rapport av 9. juni 1993.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem. Avgjørende for lagmannsretten er psykolog Holtets og overlege Nedals vurderinger av As aktuelle helsemessige situasjon slik disse er gjengitt foran, og i noen grad også deres vurdering av tidsaspektet for en mulig varig bedring. Det knytter seg etter lagmannsrettens mening for stor usikkerhet til en slik omsorgsordning som A har et i og for seg høyst naturlig ønske om.
Lagmannsretten har forståelse for at det er vanskelig for A å stå frem med tilstrekkelig tillit til at hun kan makte omsorgsansvaret, når hun til stadighet er blitt frakjent evne til å kunne makte dette av sakkyndige. Det er ingen tvil om at hun er oppriktig glad i C og vil barnets beste. Men selv om A under ankeforhandlingen ga inntrykk av å være i psykisk balanse, kan ikke lagmannsretten se bort fra den sakkyndiges og hennes behandlende leges i hovedsak sammenfallende vurderinger. Det som lagmannsretten skal avgjøre, er hvem av partene som best ville kunne ivareta omsorgsansvaret for C hvis hun skulle tilbakeføres nå eller i løpet av noen måneder. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dette må antas å være B, slik As helsetilstand er vurdert av psykolog Holtet og overlege Nedal.
I Bs familie vil C ha en halvsøster med samme etniske bakgrunn som hun selv, og hennes fars brødre er gift med norske kvinner. A har fortalt at hun er mye alene, slik at det daglige omgangsmiljøet for C må antas å ville bli snevrere hos henne enn hos B. Hvor aktuelt dette omsorgs-alternativet - overføring til B - er i forhold til den eksisterende ordning med fosterhjemsplassering, tilligger det ikke lagmannsretten å avgjøre; som nevnt foran har fylkesnemnda så sent som 4. januar d.å. ansett det som for tiden uaktuelt. Hvis C i denne omgang fortsatt blir boende hos familien F i Z, slik det kan synes å ligge an til, vil spørsmålet om omsorgsansvaret kunne gjøres til gjenstand for ny vurdering hvis og når tilbakeføring senere skulle bli aktuelt, dersom forhold av betydning for avgjørelsen i mellomtiden er vesentlig endret, jfr. barneloven §39 annet ledd.
Post 1 i herredsrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste. De spørsmål som er avgjort i post 2 og 3, har partene som nevnt inngått overenskomst om etter at herredsrettens dom ble påanket. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, slik at også post 4 i herredsrettens domsslutning blir stadfestet. Lagmannsretten mener at saksomkostninger heller ikke bør idømmes i ankesaken, idet det for lagmannsretten er As helsemessige situasjon og den risiko for ustabile omsorgsforhold en tilbakeføring til henne ville medføre, som har begrunnet domsresultatet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens poster 1 og 4, stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.