LE-1992-2317
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-05 |
| Publisert: | LE-1992-02317 |
| Stikkord: | Erstatningsansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02317 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se HR-1994-00489K . |
| Parter: | Saksøkere: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Geirr Jakobsen, Sørumsand). Saksøkt: 1. C 2. Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Frode Innjord, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Ekstraord. lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, §201, Tvistemålsloven (1915) §438, §148, §149, §172, §213, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §148, §153, §155, §164, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 |
Saken gjelder krav om erstatning fra A og B mot tidligere dommerfullmektig C og staten v/Justisdepartementet. Saken er anlagt for Eidsivating lagmannsrett som første instans, jfr. tvistemålsloven §438.
Etter begjæring fra ektefellene A og B avholdt namsmannen i X den 4. september 1990 fjerde gangs tvangsauksjon over gnr. ... og bnr. .. i X. Tvangsgrunnlag var utlegg i eiendommen for kr 90648,50. Utlegget hadde fjerde prioritets pant etter tinglyste obligasjoner til henholdsvis Husbanken med kr 134000, Den norske Hypotekforening med kr 220000 og Elcon Finans A/S med kr 46000. På auksjonen ble det avgitt 11 bud. De to høyeste bud var begge på kr 360000, hvorav det ene var fremsatt av D. Ved loddtrekning ble det avgjort at hans bud skulle behandles som det høyeste.
Advokat F, som hadde krevet tvangsauksjonen på vegne av A og B, tilskrev D den 12. september 1990 om bl.a. antagelsen av budet. Fra brevet hitsettes:
Under vår telefonsamtale sa De Dem villig direkte å utbetale mine klienter kr 10000,- i tillegg til det beløp som dekkes av avgitt bud. Bakgrunnen for denne avtalen er at mine klienter ellers ville begjært 5. gangs tvangsauksjon idet den andre budgiveren har henvendt seg hertil og meddelt at han ville by kr 500000,- inkl. alle omkostningene, bortsett fra tinglysingsgebyr og dokumentavgift dersom dette ble begjært.
I brev av samme dato til namsmannen i X meddelte advokat F følgende:
Under auksjonen ble det høyeste bud på kr 360000,- avgitt av D. Budet antas og begjæres stadfestet idet man ikke har forventning om å oppnå noe mer ved en evt. 5. gangs tvangsauksjon.
Vedlagt følger restgjeldsoppgave fra foranstående pantehaver som pr. 27. mars d.å. (innhentet i forbindelse med avholdelse av 3. gangs tvangsauksjon) er oppgitt på tilsammen kr 350077,-. I tillegg kommer renter og andre omkostninger, hvilket i henhold til auksjonsvilkårene skal dekkes av kjøper utenom det avgitte bud. Tvangsfullbyrdelsesloven §153 skulle etter dette være oppfylt. Vedlagt brevet til namsmannen fulgte oppgaver fra Husbanken, Den norske Hypotekforening og Elcon Finans A/S med beregning bl.a. av restgjelden pr. 27. mars 1990 og renter pr. samme dato.
Saksdokumentene for auksjonen ble av namsmannen oversendt X namsrett ved brev datert den 15. september 1990. Brevet var et standardisert formular. Ett av vedleggene som fulgte med, var advokat Fs brev av 12. september 1990 til namsmannen. Det er omstridt om de tre restgjeldsoppgavene fulgte med som vedlegg.
Ved kjennelse av 28. september 1990 nektet X namsrett ved dommerfullmektig C å stadfeste Ds bud. Stadfestelse ble nektet på det grunnlag at det avgitte budet ikke ga full dekning til foranstående heftelser, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §153. Namsretten la til grunn heftelsene slik de fremgikk av grunnboken, tilsammen kr 400000, og ikke beløpet på kr 350 077, som i brevet fra advokat F var oppgitt som samlet restgjeld.
D mente at budet skulle vært stadfestet, og han begjærte på denne bakgrunn rettelse av slutningen i namsrettens kjennelse. Rettelse ble nektet under henvisning til at begjæringen innebar "en ny realitetsbehandling med bakgrunn i de nye opplysninger i restgjeldsoppgaven som innkom til retten etter at den hadde avsagt kjennelse".
A og B anket namsrettens kjennelse om å nekte stadfestelse til lagmannsretten, som 5. juni 1991 opphevet kjennelsen og den forutgående saksbehandling. Eiendommen var en tid før dette solgt for kr 500000 på tvangsauksjon begjært av Husbanken.
I brev av 25. juni 1991 til Justisdepartementet krevet A og B erstatning med kr 27 876 begrunnet med at namsretten feilaktig hadde nektet å stadfeste budet på kr 360000. Justisdepartementet avviste erstatningskravet. Etter departementets mening var feilen ikke av en slik karakter at betingelsene for erstatningsansvar var oppfylt.
A og B stevnet den 18. september 1992 C og staten v/Justisdepartementet for Eidsivating lagmannsrett. De saksøkte tok til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt i Oslo den 16. mars 1994 der partene møtte, for staten byråsjef Berit Hodder Brekke, Justisdepartementet. Hun var til stede under forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. C og byråsjef Brekke ga forklaring. Det ble dessuten avhørt to vitner, lensmann E og advokat F. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
A og B har i det vesentlige anført:
De krever erstatning for sitt tap ved at budet på kr 360000 ikke ble stadfestet. Å nekte stadfestelse var en åpenbar feil. Feilen skyldtes at dommerfullmektig C bygget på grunnbokens opplysninger om tinglyste heftelser. Hun skulle i stedet lagt til grunn den effektive gjelden som var opplyst i brevet av 12. september 1990 til namsmannen, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §153.
Etter bevisførselen må det legges til grunn at restgjeldsoppgavene var vedlagt da saksdokumentene ble sendt til namsretten. Restgjeldsoppgavene ble oversett av dommerfullmektig C da hun nektet stadfestelse.
Selv om det skulle medføre riktighet at restgjeldsoppgavene ikke lå ved, var det henvist til oppgavene i brevet der budet var antatt. Dommerfullmektig C mente at hun var oppmerksom på at det var den effektive gjeld som var avgjørende for om det var adgang til stadfestelse, og at hun etterlyste restgjeldsoppgavene i en telefonsamtale med lensmannen. Hun tok imidlertid ikke kontakt med kontoret til advokat F som lå bare 300 meter fra sorenskriverkontoret. Avgjørelsen av stadfestelsesspørsmålet skulle i tilfelle utstått til restgjeldsoppgavene var ettersendt, eventuelt på telefax.
Dommerfullmektig C hadde også uriktig oppfatning av fristreglene. Hun trodde at kjennelse om stadfestelse måtte avsies i løpet av 2 uker som bestemt i tvangsfullbyrdelsesloven §148. Fristen var 3 uker, jfr. §164. Selv med en frist på 2 uker var det ikke nødvendig å avgjøre saken fredag den 28. september 1990. En frist på 2 uker utløp først tirsdag den 2. oktober 1990. Hun hadde således også etter sin egen oppfatning av fristbestemmelsen tid til å sette seg bedre inn i saken enn hun gjorde, og hun hadde også tid til å vente på restgjeldsoppgavene.
Spørsmålet om stadfestelse var en enkel og rutinepreget sak. Det må anses kvalifisert klanderverdig at hun overså eller ikke innhentet restgjeldsoppgavene og at hun tok feil både med hensyn til fristberegningen og fristens lengde. Dette må medføre at dommerfullmektig C kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig etter regelen i domstolloven §200, jfr. §201. Staten, som var hennes arbeidsgiver, er ansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1. Det aksepteres at det også må foreligge et kvalifisert klanderverdig forhold for at staten skal kunne holdes ansvarlig. Dette krav er oppfylt.
Det foreligger også årsakssammenheng mellom stadfestelsesnektelsen og ektefellene A og Bs økonomiske tap. Det bestrides i denne sammenheng at antagelsen av budet er ugyldig på grunn av at D skulle betale kr 10000 i tillegg til budet. En slik avtale om ekstra betaling er lovlig, og avtalen ble gjort i full åpenhet. Det dreide seg om en rent praktisk ordning for å få saken ut av verden. Videre er det ikke tvilsomt at foranstående heftelser ville blitt dekket av budet på kr 360000. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 5 ville derfor ikke vært til hinder for stadfestelse.
Tapet som kreves dekket, består av flere poster. Stadfestelse av budet på kr 360000 ville gitt en dekning av utlegget med kr 9923 og dekning av saksomkostninger med kr 19480. Ektefellene A og B krever dessuten erstattet beløpet på kr 10000 som skulle vært betalt av D. Utgifter til juridisk bistand m.v. for begjæring om retting, brev til Justisdepartementet og anke til lagmannsretten kreves erstattet med kr 10300. I tillegg kommer renter. Samlet erstatningskrav utgjør kr 38175,50.
A og B har nedlagt slik endelig påstand:
1. C og staten v/Justisdepartementet dømmes til in solidum å betale A og B erstatning med kr 38 175,50 med tillegg av 12 - tolv prosent rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2. C og staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger.
C og staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Objektivt sett var det riktig av namsretten å nekte stadfestelse. Fordi det var tvilsomt om antagelsen av budet var berettiget etter tvangsfullbyrdelsesloven §153, skulle stadfestelse ha vært nektet etter §155 nr. 5, selv om restgjeldsoppgavene forelå for namsretten. Opplysningene i restgjeldsoppgavene som namsretten skulle bygge på, var usikre fordi de var blitt et halvt år gamle. Uklarhet knyttet seg også til størrelsen av omkostningene for de foranstående panthavere. Omkostningene skulle dekkes innenfor budet.
Etter bevisførselen må det imidlertid legges til grunn at restgjeldsoppgavene ikke var fremlagt for namsretten da stadfestelsesspørsmålet ble avgjort. Dette fremgår bl.a. av beslutningen om å nekte rettelse. Dommerfullmektig C mener hun etterlyste restgjeldsoppgavene i en telefonsamtale med lensmannen, men etter bevisførselen er det fortsatt uklart hvorfor oppgavene ikke ble oversendt.
Det medfører riktighet at dommerfullmektig C trodde at fristen for å avgjøre stadfestelsesspørsmålet var 2 uker, men det kan ikke bebreides henne i særlig grad. Hennes oppfatning skyldtes opplysninger hun hadde fått på sorenskriverkontoret. Også dommerfullmektig Cs generelle arbeidssituasjon må tas i betraktning. At hun ikke ventet noen dager med å avgjøre saken, skyldtes at hun mandag 1. oktober 1990 hadde fri for å kunne ta seg av sin datter som hadde høstferie, og dagen etter var hun opptatt med hovedforhandlingen i en sivil sak.
Ut fra en samlet bedømmelse kan det ikke legges til grunn at dommerfullmektig C handlet kvalifisert klanderverdig da hun nektet stadfestelse.
Etter de saksøktes mening kunne stadfestelse også blitt nektet på annet grunnlag, og den nødvendige årsakssammenheng foreligger derfor ikke. Antagelsen av budet var ugyldig fordi det samtidig ble inngått avtale om ekstra betaling. Slik tilleggsbetaling er i strid med loven system og de reelle hensyn som loven bygger på. Reglene om tvangsauksjon i tvangsfullbyrdelsesloven forutsetter full åpenhet om budgivningen, og loven er uttømmende med hensyn til hvordan overbud skal behandles. Noen kombinert offentlig og privat eksekusjon er det ikke adgang til. Loven kan ikke bygges ut med private avtaler.
Også tapets størrelse bestrides av de saksøkte. På grunnlag av løftet om et bud på kr 500000 ved ny auksjon, var det påregnelig at ektefellene A og B ville fått minst like god dekning ved å begjære femte gangs tvangsauksjon. Dette innebærer at ektefellene A og B ikke gjorde hva de kunne for å begrense sitt tap, noe de pliktet. En begjæring om femte gangs auksjon ville blitt fremmet før Husbankens auksjonsbegjæring. Videre er selve tapsberegningen som saksøkerne har fremlagt, uriktig.
C og staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
1. C og staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A og B pålegges in solidum å erstatte C og staten v/Justisdepartementet sakens omkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til, er om C og staten kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig for det økonomiske tap A og B hevder de er blitt påført som følge av at budet på kr 360000 ikke ble stadfestet.
Som grunnlag for erstatningskravet mot C har saksøkerne vist til domstolloven §200 og §201. Lagmannsretten er enig i at disse bestemmelser kan gis anvendelse, da beslutningen om å nekte stadfestelse er en avgjørelse tatt "under rettergang eller tvangsfuldbyrdelse", jfr. §200.
Vilkåret for erstatningsansvar etter nevnte bestemmelser i domstolloven er at det må foreligge et kvalifisert klanderverdig forhold hos C i forbindelse med stadfestelsesnektelsen, jfr. Rt-1990-214. Partene er enige om at dette også er et vilkår for statens ansvar i denne sak. Lagmannsretten tar i det følgende stilling til om det foreligger et klanderverdig forhold som nevnt.
Etter bevisførselen legges det til grunn at C ikke fullt ut kan ha forstått regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §153. Etter denne bestemmelsen er det den effektive gjeld, og ikke de tinglyste pengeheftelser, som er avgjørende for adgangen til å anta og stadfeste et bud. Hennes manglende forståelse av §153 viste seg ved at hun fant det relevant å bygge på de tinglyste pengeheftelser når det ikke forelå dokumentasjon for de effektive heftelser da avgjørelsen om å nekte stadfestelse ble tatt. Mangel på forståelse av bestemmelsen i §153 var sannsynligvis også årsaken til at advokat Fs opplysning om restgjelden ikke ble tillagt nødvendig vekt, og at dokumentasjon for restgjelden ikke ble etterlyst. Det legges i denne forbindelse til grunn at restgjeldsoppgavene ikke var vedlagt da C fikk overlatt saken til behandling. C mener selv at hun spurte etter restgjeldsoppgavene i telefonsamtale med lensmannen, men noen avgjørende betydning kan hun ikke ha ment at disse dokumenter hadde, ettersom hun ikke fant det påkrevet å kontakte advokat Fs kontor.
Retten legger videre til grunn at C trodde at fristen for å avgjøre stadfestelsesspørsmålet var 2 uker, og ikke 3 uker, slik det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §164 tredje ledd. At fristen skulle være 2 uker var noe hun hadde hørt på sorenskriverkontoret, enten av funksjonærene eller av en annen dommerfullmektig. Hun undersøkte ikke selv om denne opplysningen stemte ved å lese loven.
Namsmannens oversendelsesbrev var datert 15. september 1990, som var en lørdag, og namsmannen har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at brevet sannsynligvis ble postlagt den påfølgende mandag, 17. september 1990. Oversendelsesbrevet ble ved en feil ikke påført datostempel på sorenskriverkontoret den dag det kom inn, og lagmannsretten legger til grunn at C for å være sikker på at fristen ble overholdt, måtte holde seg til at brevet var postlagt den dag det var datert. Med en 2 ukers frist var fristens siste dag mandag den 1. oktober, som var den dagen C hadde fri. Hun fant derfor å måtte avgjøre stadfestelsesspørsmålet fredag 28. september. Hvordan fristen skal beregnes fremgår av domstolloven §148 og §149.
At tidsfristen etter Cs oppfatning var i ferd med å gå ut, kan ha vært medvirkende til at hun ikke tok seg tilstrekkelig tid til å tenke gjennom bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §153.
C kan etter lagmannsrettens syn bebreides for at hun ikke satte seg godt nok inn i bestemmelsen i §153 og for at hun ikke selv undersøkte hvor lang frist hun hadde for å avgjøre spørsmålet om stadfestelse. Det dreier seg om sentrale og lett tilgjengelige bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915. Det er imidlertid også på det rene at hun ut fra sine kunnskaper og sin forståelse av loven handlet samvittighetsfullt og i samsvar med det hun mente var rett. Ut fra en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger noen kvalifisert klanderverdig opptreden fra Cs side.
C og staten v/Justisdepartementet blir etter dette å frifinne.
De øvrige spørsmål som er reist i saken, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke at fremgangsmåten som advokat F på vegne av saksøkerne benyttet i forbindelse med antagelsen av D bud, er i strid med de formål som tvangsauksjonen skal fremme. Formålet er blant annet å få en realistisk budgivning og reell konkurranse mellom budgiverne. Eierens og etterstående panthaveres interesser kunne bli skadelidende dersom det var anledning til å avtale ekstra betaling ved antagelse av bud. At antagelsen av Ds bud ble gjort betinget av ekstra betaling, synes verken saksøkerne eller advokat F å ha forstått var kritikkverdig.
A og B har tapt saken fullstendig og bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd dekke de saksøktes omkostninger i forbindelse med søksmålet. Unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd er vurdert, men lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å anvende denne regel. Omkostningsoppgave fremlagt av advokat Frode Innjord viser kr 15500, hvorav kr 500 er utgifter. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. C og staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler A og B - en for begge og begge for en - til C og staten v/Justisdepartementet i fellesskafødt xx.xx.00 - femtentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.