LA-1992-893
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-16 |
| Publisert: | LA-1992-00893 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1992-00893 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Finansdept. (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Truls A. Skjerve). |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann, lagdommer Gunnar Hanssen, eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skattebetalingsloven (1952) §48, §61 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder rettslig prøving av overligningsnemndas vedtak om å anse et sluttvederlag på kr 440000,- for en hotelldirektør i forbindelse med oppsigelse som skattepliktig inntekt etter skatteloven §42 første ledd og ikke som skattefri oppreisning eller erstatning for ikkeøkonomisk skade i henhold til en da gjeldende ulovfestet regel.
Ankemotparten - A - tiltrådte som direktør for X AS i Tønsberg 1. januar 1987. X AS var da et driftsselskap i Y-konsernet. I forbindelse med overdragelse av hotellbygningene og driften av hotellet fra Y AS og X AS til brødrene B og C ble han den 27. februar 1989 muntlig sagt opp fra sin stilling. Den 28. mars 1993 ble det inngått avtale mellom X AS v/Y AS og A om at han skulle fratre senest 31. samme måned og motta lønn til og med april det året. I henhold til avtalen fikk A utbetalt kr 440000,- "som erstatning for ikke økonomisk tap, herunder ikke økonomiske ulemper ved evt. å flytte ytterligere en gang..." Med virkning fra 10. april 1993 ble A tilsatt som administrerende direktør for AS Z i Kristiansand.
Ligningsmyndighetene fant ikke å kunne akseptere As opplysninger i selvangivelsen for 1989 om at sluttvederlaget på kr 440000,- fra X AS skulle være skattefritt. Sluttvederlaget ble tillagt As inntekt for 1989. Vedtak om dette ble truffet av Tønsberg ligningsnemnd 19. desember 1990. Dette vedtaket ble påklaget til Tønsberg overligningsnemnd som den 25. juli 1991 stadfestet ligningsnemndas vedtak.
På vegne av A har advokat Truls Skjerve reist sak ved Tønsberg byrett med påstand om at inntektsligningen for ham oppheves for så vidt gjelder et beløp på kr 302500,- av det nevnte sluttvederlaget. A aksepterte at resten - et beløp på kr 137500,- som tilsvarer lønn i oppsigelsestiden - ble regnet som skattepliktig inntekt. Advokat J.H. Christiansen har tatt til motmæle på vegne av Tønsberg kommune.
Den 26. august 1992 avsa Tønsberg byrett - byrettsdommer Didrik Behrens som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"1. Inntektsligningen for A for inntektsåret 1989 oppheves.
2. Ved ny ligning legges til grunn at kr 200000 av erstatningsbeløpet på kr 440000 ikke er gjenstand for inntektsbeskatning.
3. I saksomkostninger for byretten betaler Tønsberg kommune til A kr 29700 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og dens avgjørelsesgrunner, vises det til byrettens dom.
Tønsberg kommune har vedtatt ikke å påanke dommen. Staten ved Finansdepartementet har i medhold av skattebetalingsloven §48 nr. 2 fjerde punktum trådt inn i saken som part. På vegne av Staten har advokat J.H. Christiansen i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Staten har angrepet byrettens bevisvurdering og lovanvendelse. Advokat Truls Skjerve har tatt til motmæle på vegne av A.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg 4. november 1993. Fra Staten møtte førstekonsulent Terje Spor sammen med Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik. A, som avga partsforklaring, møtte sammen med advokat Truls Skjerve. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som lagmannsretten vil komme tilbake til i den utstrekning det har betydning for rettens avgjørelse.
Staten har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Det rettslige utgangspunkt for saken er skatteloven §42 første ledd som bestemmer at fordeler innvunnet ved arbeid er skattepliktige. Dette gjelder også vederlag i forbindelse med avskjed, oppsigelse eller fratreden og selv om vederlaget er høyere enn det arbeidstager hadde krav på, jf. S. Fagernæs: Håndbok i skatterett 1989 847, Sven Rune Greni m.fl.: Skatteloven - Kommentarutgaven 1991 - side 308 og en avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett av 4. mai 1993 (Holstaddommen) side 10. For skatteåret 1989 eksisterte det imidlertid en ulovfestet regel om at slik erstatning for ikke økonomisk skade eller oppreisning som ble ydet etter bl.a. arbeidsmiljøloven §62 annet ledd ved oppsigelse eller avskjed er skattefritt, jf. Ot.prp.nr.1 (1992-93), Skatteopplegget 1993 - Lovendringer - side 8 flg. Det er imidlertid skatteyter som har bevisbyrden for at skatteplikt ikke foreligger, jf. Utvalget for 1988 14 flg., for 1991 585 flg., Holstaddommen side 11 og Ot.prp.nr.1 (1992-93) side 9 flg. Hva partene har avtalt eller ment om sluttvederlaget er ikke avgjørende, jf. Fagernæs l.c. side 847, Hålogaland lagmannsretts dom av 4. september 1992 (Seljevollsaken) side 18 og Holstadsaken side 11. Et grunnleggende krav som retten må ta stilling til er om arbeidstager hadde rettskrav på oppreisning.
En grunnleggende forutsetning for oppreisning eller erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd er at oppsigelsen var usaklig, jf. §60 nr. 1 og 2. Staten erkjenner at overdragelsen av hotellet i seg selv ikke gir saklig grunn for oppsigelse, men gjør gjeldende at den omstendighet at to av de nye eierne ønsket å drive det representerer en saklig grunn, jf. Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer - fjerde utgave - side 385 flg. Hvem som har foretatt oppsigelsen er uten betydning.
Når retten skal foreta den interesseavveiningen som arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, jf. nr. 3 foreskriver, må den se på helheten. For brødrene Hjelmtveit var det en grunnleggende forutsetning for hotellkjøpet at de selv kunne lede hotelldriften, noe de også hadde utdannelse og erfaring i. Det ville derimot ha blitt for kostbart å beholde A som direktør og var ellers ikke passende arbeid for ham. Y AS, som avviklet sin hotellvirksomhet, hadde for øvrig forsøkt å plassere A i en annen ledende stilling i konsernet uten at dette førte frem. Det er vist til Utvalget for 1988 935 flg. At A måtte skaffe seg nytt arbeid og at hans familie sto i fare for å flytte, er ikke tilstrekkelig til å gjøre oppsigelsen usaklig. A hadde et godt ord på seg og fikk ny stilling som direktør i løpet av kort tid. Muligheten for flytting er noe som følger med ledende arbeid i hotellbransjen. Det er ikke sannsynliggjort at oppsigelsen var usaklig.
Usaklig oppsigelse er i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for oppreisning. I tillegg må det kreves at arbeidstager har opptrådt klanderverdig. Det er her vist til Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold side 340 flg. På dette punkt er Staten uenig i avgjørelser inntatt i Utvalget for 1991 119 flg. og 1393. Det må kreves at oppsigelsen inneholder infamerende opplysninger eller publiseres på særlig krenkende måte, noe som ikke er sannsynliggjort i dette tilfellet, jf. Utvalget for 1988 539 flg og Holstaddommen side 16. Det er mulig at det gikk for lang tid fra beslutningen om overdragelsen fant sted og frem til A ble orientert, men dette er ikke nok til å konstatere slik klanderverdighet som loven krever.
Partenes forutsetninger om at oppsigelsen skal ha vært usaklig er uten betydning. I dette tilfellet har for øvrig X AS betalt arbeidsgiveravgift av sluttvederlaget samtidig som A aldri løp noen risiko for å bli arbeidsledig. Hotellet kjøpte seg ut av en vanskelig situasjon.
Staten har reist spørsmål om byretten i det hele tatt har kompetanse til å treffe en slik skjønnsmessig deling av sluttvederlaget som den har gjort. En slik avgjørelse tilligger ligningsmyndighetene selv om Staten innser det praktiske i hva byretten har gjort. Under enhver omstendighet har byretten fastsatt den skattefrie oppreisningsdelen alt for høyt. Det er vist til Fanebust l.c. side 359 flg. og de rettsavgjørelser som der er nevnt og Rt-1988-532 flg. Staten finner avgjørelsen i Utvalget for 1991 1397 på dette punkt uriktig.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Tønsberg kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og Staten v/Finansdepartementet for lagmannsretten."
A har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
A er enig i det rettslige utgangspunkt Staten har skissert, men gjør gjeldende at en vesentlig del av sluttvederlaget har karakter av oppreisning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, slik byretten har kommet til. Retten må prejudisielt ta stilling til dette spørsmål.
Både X AS og A mente at oppsigelsen av A var usaklig. Dette er bekreftet i retten av vitnet D. Det fremgår uttrykkelig av arbeidsmiljøloven §60 nr. 3 at overdragelse av bedriften ikke gir saklig grunn til oppsigelse. I dette tilfellet ble A ofret for at selgerne av hotellet skulle få større fortjeneste. Heller ikke rasjonaliseringshensyn tilsa oppsigelse av A. I løpet av de årene han ledet hotellet hadde han snudd drifsresultatene fra betydelige tap til solide overskudd. Det følger av Utvalget for 1991 119 flg. at bedriftsledere også har krav på vern mot usaklig oppsigelse. I dette tilfellet skulle det ha vært tatt vesentlig mer hensyn til A.
Etter en totalvurdering, der det må legges betydelig vekt på hvilken betydning oppsigelsen hadde for A, fremstår oppsigelsen som klart usaklig. A, som hadde en god stilling i Tromsø, hadde påtatt seg en utfordring, nemlig å få X AS til å gå med overskudd. Han maktet dette, men måtte likevel slutte etter kort tid. Oppsigelsen kom som et sjokk på ham og virket både infamerende og psykisk nedbrytende. A måtte skaffe seg nytt arbeid utenfor Tønsberg selv om hans familie ble boende der.
Oppsigelser av en hotelldirektør virker spesielt negativt fordi bransjen er så liten og gjennomsiktig. Som den eneste av de ansatte i X AS måtte A gå, noe som meget vel kunne ha gitt grunnlag for rykter - ingen røk uten ild. Det var heller ikke heldig for hans karriere at han satt så kort tid i stillingen som direktør. At A fikk arbeid, kan ikke være avgjørende. Saklighetsvurderingen må skje på grunnlag av situasjonen på oppsigelsestidspunktet, og da var det ikke klart om A ville få seg nytt arbeid, jf. Utvalget for 1991 119 flg. Av hensyn til sitt omdømme i bransjen kunne A heller ikke gå til sak. Dette er for øvrig en omstendighet som ikke kan brukes mot ham.
Oppsigelsen representerte også et stor velferdstap for As familie, som etterpå har måttet leve atskilt. Da familien flyttet til Tønsberg etter å ha flyttet en rekke ganger tidligere, var avtalen den at de ikke skulle flytte mer. I samsvar med dette har familien blitt værende i Tønsberg mens A pendler til Kristiansand.
Etter gjeldende rett er det tilstrekkelig å konstatere usaklig oppsigelse som grunnlag for oppreisning etter arbeidsmiljøloven §62. Det kan ikke settes krav om klanderverdig forhold fra arbeidsgiver i tillegg, jf. Utvalget for 1991 1396 flg. I alle tilfelle er det grunnlag for å kritisere arbeidsgivers håndtering av denne saken. Det gjelder i første rekke manglende informasjon fra X AS, men også den måten oppsigelsen fant sted på når dette vurderes i lys av den fremtid A var blitt forespeilet i konsernet. A fikk bare en måneds oppsigelse. Det fant ikke sted reelle forhandlinger om plassering av ham i annet arbeid. Bedriftens egne økonomiske interesser gikk foran hensynet til arbeidstager.
A har ikke lidd økonomisk tap som følge av oppsigelsen. Hele sluttvederlaget har derfor karakter av oppreisning. Det er vist til Utvalget for 1985 368 flg. A har hele tiden spilt med åpne kort. Hvordan X AS regnskapsmessig har håndtert saken kan ikke gå ut over ham.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Tønsberg byretts dom av 26. august 1992 stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og vil bemerke:
Det følger av skatteloven §42 første ledd 1. punktum at enhver fordel som er vunnet ved bl.a. arbeide regnes som skattepliktig inntekt. Skatteplikten omfatter slikt sluttvederlag som partene måtte bli enige om i forbindelse med opphør av arbeidet som følge av oppsigelse og avskjed. Dette gjelder - i alle fall som et utgangspunkt - også beløp som er større enn det økonomiske tap arbeidstager har lidt, jf. S. Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning 1989 847 og Sven Rune Greni m.fl.: Skatteloven - Kommentarutgaven 1991 - side 308 flg. Ved lovendring av 18. desember 1992 er dette presisert i skatteloven §42 første ledd annet punktum.
Etter retts- og ligningspraksis før den nevnte lovendring av 18. desember 1992 gjaldt det imidlertid visse unntak fra hovedregelen i skatteloven §42 første ledd 1. punktum. Bl.a. var erstatning for ikke økonomisk skade - "tort og svie" - eller oppreisning ikke ansett som skattepliktig inntekt. Unntaket gjaldt også slik oppreisning som en arbeidstager hadde krav på etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd som følge av usaklig oppsigelse eller avskjed, jf. Ot.prp.nr.1 (1992-93), Skatteopplegget for 1993 - Lovendringer, side 8 flg.
Det første spørsmål lagmannsretten må ta stilling er om det sluttvederlag på kr 440000, som A mottok fra AS X er å anse som skattepliktig inntekt eller som skattefri oppreisning. En grunnleggende forutsetning for at beløpet eller noen del av det skal være skattefritt er at oppsigelsen av A stred mot det vern en arbeidstager har mot usaklig oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven §60, særlig nr. 2 og 3.
At A har hatt oppsigelsesvern i stillingen som direktør, må være på det rene selv om arbeidsgiver i slike tilfelle kanskje står noe friere enn ellers. Det kan her vises til Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold side 260-261.
I dette tilfellet er oppsigelsen av A foranlediget av at X AS med tilhørende bygninger ble overdratt til brødrene B og C. En slik overdragelse gir i seg selv ikke grunnlag for oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr. 3. Det må noe mer til for at oppsigelsen skal være saklig. I dette tilfellet skulle brødrene B, som begge hadde utdannelse i og erfaring fra hotellbransjen, selv lede hotelldriften. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at dette har vært avgjørende for oppsigelsen av A og derfor en omstendighet som kom i tillegg til selve overdragelsen slik at denne "alene" ikke har vært årsak til oppsigelsen.
X AS har ikke fremsatt oppsigelsen av A på lovformelig måte. Det gikk også unødvendig lang før A ble orientert om salget til brødrene B og C, og at dette ville føre til at han måtte slutte. A ble dessuten pålagt å slutte i stillingen før oppsigelsestiden på 6 måneder var ute. X AS har heller ikke fulgt reglene om forhandlinger med arbeidstager i loven §61 nr. 2. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at X AS og Y AS etter oppsigelsen har gjort visse forsøk på å finne frem til annet egnet arbeid for A i Y-konsernet, men at dette viste seg å være umulig. Bl.a. ble det vurdert å tilsette ham som direktør for hotelldelen på en av utenlandsfergene. At det bød på store vansker å finne nytt passende arbeid for A i konsernet, hadde i første rekke sammenheng med at dette også solgte sin øvrige hotell- og reisevirksomhet. A hadde utdannelse og erfaring kun fra denne bransjen. Det ville heller ikke ha vært enkelt å plassere A i en underordnet stilling på hotellet etter at de to brødrene B hadde overtatt ledelsen. Lagmannsretten ser det slik at disse formmanglene i forbindelse med oppsigelsen ikke kan føre til erstatning for ikkeøkonomisk skade eller oppreisning.
Det springende og tvilsomme punkt - slik lagmannsretten ser det - i spørsmålet om A hadde rettskrav på oppreisning er den avveining som må foretas etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 annet punktum, jf. nr. 3. I og med at de nye eiere og drivere av hotellet selv ønsket å lede hotelldriften, er det lagmannsrettens oppfatning at de hadde behov for å si opp A. Selv om A var og fortsatt er en dyktig hotellmann og administrator, hadde kjøperne en legitim interesse i selv å overta driften. Å beholde A uten at det forelå behov for ham som direktør, ville ha vært urasjonelt.
På den annen side har det vært en klar ulempe for A å bli sagt opp. Han hadde gjort et godt arbeid og regnet med å fortsette i stillingen. Lagmannsretten finner derimot ikke å kunne legge særlig vekt på hans subjektive forutsetninger om å få delta i utviklingen av en hotellkjede innen Y-konsernet og å slippe å flytte mer. At hotelldirektører må finne seg i flytting, er å anse som en yrkesrisiko. For A innebar oppsigelsen også en risiko for at hans gode faglige rykte skulle bli ødelagt, men dette har ikke slått til. Han har som nevnt skaffet seg stilling som administrerende direktør ved AS Z i Kristiansand og har i alle fall oppnådd bedre lønnsbetetingelser enn han hadde i X AS. Lagmannsretten vil bemerke at den finner det sannsynlig at A var i forhandlinger om denne stillingen da avtalen om sluttvederlaget ble inngått. Den vesentligste ulempen som etter dette gjensto var at A måtte ukependle fra Tønsberg til Kristiansand. Etter en samlet avveining er lagmannsretten kommet til at dette moment ikke kan være avgjørende vurdert opp mot bedriftens behov for å si ham opp.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at både A og representantene fra X AS - Y AS la til grunn at A hadde krav på oppreisning da avtalen av 28. mars 1993 ble inngått. Etter rettens oppfatning kan imidlertid ikke partenes subjektive oppfatninger på dette punkt være avgjørende for den skattemessige vurdering av sluttvederlaget. Dette må som nevnt avgjøres på grunnlag av en prejudisiell prøving av hva A hadde rettslig krav på. Det kan heller ikke legges avgjørende vekt på den omstendighet at oppsigelsen ikke har ført til økonomisk tap for A, som tiltrådte stillingen ved AS Z 10. april 1993 samtidig som han fikk lønn fra X AS ut april 1993 i tillegg til et sluttvederlag på kr 440000,-.
Etter dette er det lagmannsrettens konklusjon at A ikke hadde krav på oppreisning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd som følge av oppsigelsen. Hele sluttvederlaget på kr 440000,- må derfor bli å anse som skattepliktig lønn etter skatteloven §42 første ledd 1. punktum. Etter dette er overligningsnemndas vedtak korrekt og staten må frifinnes.
Anken har ført frem og saksomkostningsspørsmålet må avgjøres på grunnlag av bestemmelsene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Dette gjelder omkostningsspørsmålet for så vel lagmannsrett som byrett. Under henvisning til unntaksreglene i §172 annet ledd er lagmannsretten kommet til at saksomkostninger bør oppheves for begge instanser. Lagmannsretten har funnet saken så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for A til å bringe den inn for retten.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.