LA-1993-970
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-29 |
| Publisert: | LA-1993-00970 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand forhørsrett Nr. 93-01500 - Agder lagmannsrett LA-1993-00970 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: A, Oslo. |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagmann Ola Rygg, lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §107 |
- - ble 21. september 1993 av statsdvokatene i Agder satt under tiltale for overdragelse av tilsammen 348 Dolcontintabletter, 12 gram heroin og 600 gram hasjis samt for ulovlig besittelse av skytevåpen og kjøp av ammunisjon. Den 3. november 1993 ble han siktet av Kristiansand politikammer for befatning (erverv og omsetning) av ytterligere ca 100 eller 60 gram heroin. Han har sittet varetektsfengslet siden 15. mai 1993. Saken skal pådømmes av lagmannsretten for Vest-Agder lagsogn, som har Kristiansand som fast rettssted for straffesaker. - - oppholder seg for tiden i Arendal kretsfengsel. Han har skiftet forsvarer flere ganger i fengslingstiden. Ved brev fra Kristiansand forhørsrett 15. oktober 1993 ble advokat A, Oslo oppnevnt som hans tredje forsvarer. Ved brev til forhørsretten samme dag anmodet advokat A om at forhørsretten frafalt bostedsforbeholdet. Forhørsretten avslo denne begjæring ved brev 2. november 1993. Advokat A har påkjært nektelsen til Agder lagmannsrett. Hans anførsler kan sammenfattes slik:
Man står her overfor en meget alvorlig sak. Tiltalte må regne med flere års fengsel dersom han dømmes etter tiltalen og tilleggssiktelsen. Når saken er brakt inn for lagmannsretten vil forsvareren be om å bli oppnevnt som forsvarer med frafall av bostedsforbehold. Det fremgår av salærrundskrivet at lagmannsretten har større frihet til å oppheve bostedsforbeholdet enn forhørsretten. Hvis bostedsforbeholdet oppheves av lagmannsretten er dette et moment som taler for opphevelse også for forhørsretten, idet en annen løsning vil innebære et forsvarerskifte fra en lokal forsvarer i fengslingsperioden til en annen forsvarer under hovedforhandling og pådømmelse. Et slikt skifte vil medføre ikke ubetydelige omkostninger på grunn av sakens omfang. Når tiltalte er fengslet i Arendal, vil det forøvrig også for en Kristiansandsadvokat påløpe betydelig reisetid ved å besøke tiltalte. Advokat A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Bostedsforbeholdet oppheves i sin helhet.
Subsidiært: Bostedsforbeholdet oppheves delvis etter rettens skjønn, jfr. salærinstruksenes §8 annet ledd."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter §8 i de någjeldende salærforskrifter av 26. oktober 1992 kan bostedsforbeholdet bare i helt spesielle tilfeller frafalles helt eller delvis. Dette innebærer at retten bare innenfor meget snevre grenser kan gi tillatelse til at reiseutgifter og fraværsgodtgjøring blir dekket for en forsvarer med kontorsted utenfor rettskretsen. Bestemmelsen innebærer en innstramming i forhold til de tidligere forskrifter. Det fremgår på 12 i rundskrivet om salærforskriftene at det i saker som føres i lagmannsretten som første instans oftere vil kunne være aktuelt å oppheve bostedsforbeholdet enn for saker som verserer for herreds- og byrett.
Kjæremålet er begrunnet med at den foreliggende sak er alvorlig, og det synes fra den kjærende parts side forutsatt at bostedsforbeholdet sannsynligvis vil bli frafalt for lagmannsretten. De straffesaker som fremmes for lagmannsretten som første instans er som regel av alvorlig art, og en domfellelse resulterer gjerne i en fengselsstraff på flere år. Forskriftene må oppfattes slik at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til frafall av bostedforbeholdet. Også for saker i lagmannsretten som førsteinstans er hovedregelen at bostedsforbeholdet skal gjelde.
Den foreliggende sak er ikke av en slik art at det fremstiller seg som klart at lagmannsretten vil frafalle bostedsforbeholdet for den forsvarer tiltalte velger. Det er derfor ikke grunnlag for den argumentasjon som gjøres gjeldende fra den kjærende part. Til dette kommer ytterligere momenter som generelt tilsier at forhørsretten bør være tilbakeholdende med å frita for bostedsforbehold under henvisning til hvordan lagmannsretten kan tenkes å stille seg til dette spørsmål for hovedforhandlingens vedkommende. Forhørsrettens oppnevning er begrenset til fengslingsperioden, og de hensyn som taler for et bostedsfrafall på dette stadium av saken har ikke samme styrke som ved hovedforhandlingen. Et bostedsfrafall fra forhørsrettens side ut fra en antagelse av hvordan lagmannsretten kommer til å stille seg til spørsmålet, vil også på en uheldig måte kunne foregripe lagmannsrettens avgjørelse, idet et frafall fra forhørsretten i sin tur vil være et relevant moment når lagmannsretten skal vurdere om det skal innrømmes opphevelse av bostedsforbehold også for lagmannsretten, bl. ved avveiningen av om det vil påløpe meromkostninger ved et slikt frafall sammenlignet med oppnevning av en forsvarer med kontorsted innenfor lagsognet.
Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved å stadfeste forhørsrettens beslutning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Forhørsrettens beslutning stadfestes.