LE-1994-504
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-26 |
| Publisert: | LE-1994-00504 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-2972/93 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00504 K - Anket til Høyesterett - Saken hevet, se Høyesterett HR-1994-00631 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Medinor AS (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Sundet). Kjæremotpart: Henning Bjerch-Andresen (Prosessfullmektig: Ingen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard 3. Lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-7, §4-12, §4-1, §4-4, §7-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §82, §1, §4, §5, Panteloven (1980) §1-5 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om domsslutning som fastsetter saksomkostninger og forfallstid også er tvangsgrunnlag for lovfestet morarente av omkostningsbeløpet.
Etter dommer i byrett, lagmannsrett og Høyesterett ble Henning Bjerch-Andresen i alle instanser pålagt å betale saksomkostninger. I byrettens dom av 3. april 1989 lød omkostningsavgjørelsen slik:
I saksomkostninger betaler Henning Bjerch-Andresen til Funksjonsteknikk A/S og Medexo A/S in solidum kr 30000 - tredvetusenkroner - innen 2-to-uker fra forkynnelsen av dommen.
Den 22. oktober 1990 stadfestet lagmannsretten byrettens dom, også omkostningsavgjørelsen. Post 2 i lagmannsrettens domsslutning lød:
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Henning Bjerch-Andresen til Funksjonsteknikk A/S og Medinor A/S in solidum 46000 - førtisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Den 23. mars 1993 stadfestet Høyesterett lagmannsrettens dom, også omkostningsavgjørelsen. Siste punkt i Høyesteretts domsslutning lød slik:
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Henning BjerchAndresen til Funksjonsteknikk A/S og Medinor A/S til sammen 115000 - ethundreogfemtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommene ble forkynt for Henning Bjerch-Andresen den 17. april 1989, den 1. november 1990 og den 1. april 1993. Forfallstidspunktet for saksomkostningene er således 14 dager etter disse datoene, det vil si den 1. mai 1989, den 15. november 1990 og den 15. april 1993.
Da saksomkostningene ikke ble betalt, ble det begjært utlegg hos Henning Bjerch-Andresen for hovedstol med tillegg av 18 % renter av de tilkjente omkostningsbeløp,kr 30000,-, kr 46000,- og kr 115000,-, fra de foran nevnte forfallsdatoer. Det ble også krevet utlegg for omkostninger med kr 4000,-, totalt kr 236863,-. Namsmannen ga ikke utlegg for rentekravene. Denne avgjørelsen ble påklaget til namsretten, som den 24. januar 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
Klage fra Medinor AS over namsmannens avgjørelse i sak T938430 tas ikke til følge.
Medinor AS v/styrets formann har ved sin prosessfullmektig påkjært kjennelsen og har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse omgjøres slik at den kjærende part i tillegg til utlegg for saksomkostninger også gis utlegg for morarenter fra saksomkostningenes forfall med 18 - atten - prosent p.a. frem til den 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent p.a. frem til utlegg gis.
2. Medinor AS tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og for lagmannsretten.
Medinor AS har i det vesentlige anført: Namsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er tvangsgrunnlag for rentekravet. Den har lagt vekt på at det ikke er tatt inn renteavgjørelse i domsslutningene og at rentekravet heller ikke kan bygge på tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 bokstav a, §4-4 eller §4-12. Namsretten har videre lagt vekt på at de særlige tvangsgrunnlag utelukkende gir tvangsgrunnlag for renter dersom tvangsgrunnlaget selv har en særlig bestemmelse om dette, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav a andre punktum. Dette kan ikke være riktig.
For det første har Medinor AS et klart rettslig krav på morarenter etter dommene. Det er fastsatt nøyaktig forfallstidspunkt. Da følger det av morarenteloven §2, jf §4 at Medinor AS har rett til morarenter fra forfallstidspunktet til betaling skjer.
For det andre er det klart at det ville blitt tatt inn renteavgjørelser i domsslutningene dersom det var lagt ned påstand om det. Når dette ikke er gjort, er det fordi man har tatt det for gitt at domsslutningene gir tvangsgrunnlag for lovfestet morarente, selv om dette ikke uttrykkelig er nevnt i domsslutningen. Hvis det ikke var domstolens mening å tilkjenne renter, ville det ikke være behov for å sette et forfallstidspunkt.
For det tredje er det ikke riktig å sammenligne tvangsgrunnlaget i dommene med det spesielle tvangsgrunnlaget som er nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav a, andre punktum. De spesielle tvangsgrunnlag representerer et unntak fra lovens hovedregel og er basert på en avtale mellom kreditor og debitor for at man skal slippe å gå veien om søksmål og dom. I motsetning til i en domsslutning er det i avtaletilfelle nødvendig med en presisering av tvangsgrunnlaget.
For det fjerde innebærer en slik begrensning av dommers tvangskraft som namsretten har lagt til grunn at man må ha en fornyet rettslig behandling for å få tvangskraft. Dette er urimelig. Det er vanlig å utforme domsslutningene slik som det er gjort i de tre nevnte dommene. Når renter ikke nevnes, skyldes det at de følger av morarenteloven slik at domstolene anser det unødvendig å ta dem med i domsslutningen.
For det femte vil det være mest i samsvar med det system som ellers følger av tvangsfullbyrdelsesloven at tvangskraften også omfatter de lovbestemte renter. Hverken tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 eller §4-4 utelukker tvangskraft for renter. Rentekravet fremstår som en klar rettslig konsekvens av domsslutningen. Så lenge hovedkravet er omfattet av tvangskraften, virker det meningsløst hvis ikke også lovbestemte aksessoriske krav skulle omfattes av samme tvangskraft.
At renter omfattes av domsslutningens tvangskraft er også best i samsvar med den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §82. Det samme følger for så vidt av §11-7 i nå gjeldende tvangsfullbyrdelseslov og panteloven §1-5 første ledd, bokstav a.
Når også tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e, annet punktum, slår fast at krav som etter særlige lovbestemmelser er tvangsgrunnlag for utlegg også gir tvangsgrunnlag for renter, dersom annet ikke følger av lovbestemmelsen, må det samme også gjelde for de alminnelige tvangsgrunnlag. Panteloven kapittel 6 nevner ikke renter. Det rettslige grunnlag for morarenter vil derfor i begge tilfeller være morarenteloven bestemmelser.
Ved namsretter utenfor Oslo blir det regelmessig gitt utlegg for renter ved tilsvarende domsslutninger.
Kjæremotparten Henning Bjerch-Andresen har meddelt at han er enig i namsrettens avgjørelse.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og slutter seg i det vesentligste til den begrunnelse namsretten har gitt. Det tilføyes at morarenteloven gjelder på formuerettens område, jf loven §1. Utenfor formuerettens område kan retten etter påstand tilkjenne morarenter jf. loven §5. Skal domsslutningen gi tvangsgrunnlag for morarenter, må det være bestemt i avgjørelsen at det skal betales morarenter av de forskjellige omkostningsbeløp, se Falkanger,Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentar s.314-316. Etter dommen i Høyesterett foreligger det tvangsgrunnlag for de omkostningsbeløp som er nevnt i de tre dommene, ikke for renter.
En måte å forholde seg på for den som i liknende situasjon vil unngå rentetap,er å kreve avsavnsgodtgjøring tilsvarende morarenter, jf dom inntatt i Rt-1992-1588.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotparten har i brev 18 februar d å begrenset sitt tilsvar til en setning om at han er enig i namsrettens avgjørelse. I brevet har han imidlertid krevet utgifter til advokat med kr 1500,-. og bebudet at regning vil bli ettersendt. Slik regning er ikke ettersendt. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.