Hopp til innhold

LF-1995-384

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 05:32 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1995-11-20
Publisert: LF-1995-00384
Stikkord: Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang: Namdal herredsrett nr. 94-00374 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00384 K.
Parter: Kjærende part: Endre Østby og Astrid Ågren Østby, 7977 Høylandet (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Notar AS, v/adv.flm. Bernt Østhus, 7002 Trondheim). Motpart: Otto Jostein Elden, 7977 Høylandet (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haugland, 7800 Namsos).
Forfatter: Kst. lagdommer Ole Johan Lund, lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Nina Mår Tapper
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §175, §174, §179, §181, §383


Kjæremålet gjelder spørsmål om saksomkostninger når saken er avvist for en del.

I august 1994 reiste Otto Jostein Elden (Elden) sak ved Namdal herredsrett mot Endre Østby og Astrid Ågren Østby (Østby). Saken gjaldt erstatning for flere poster: veirett, eiendomsrett til grunn, en leieavtale, adkomst til bade- og båtplass, rett til vannkilde, erstatning for stenging av vei og krav om mortifikasjon av flere uttalelser. De saksøkte tok til motmæle og anla i denne anledning motsøksmål med krav om erstatning for feil og mangler ved et hus som var ervervet fra Elden, manglende innbo og løsøre, vei- og vannrettigheter.

Etter at det var blitt kjent at Elden hadde solgt eiendommen som de fleste av tvistene knyttet seg til, avsa Namdal herredsrett den 6. juni 1995 kjennelse med slik slutning:

"Begjæring som uteblivelsesdom hva angår stevningens påstand pkt. A tas ikke til følge.

Saken avvises hva angår stevningens påstand B, C, D, E, F, G, H og I.

Saken fremmes hva angår stevningens påstand J og K.

Saksomkostningsspørsmålet utstår og behandles i tilknytning til hovedforhandlingen".

Dom i hovedsøksmålet og motsøksmålet ble avsagt 30. juni 1995 med slik felles slutning for så vidt angår saksomkostningsspørsmålet:

"Hver av partene bærer sine saksomkostninger, også i den del av saken som tidligere er avvist".

Saksomkostningsspørsmålet er rettidig påkjært av Østby til Frostating lagmannsrett, og Elden har inngitt tilsvar.

I kjæremålet anfører Endre og Astrid Ågren Østby følgende:

Østby var saksøkt i hovedsøksmålet. De begjærte i prosesskrift til Namdal herredsrett av 9. mai 1995 saken avvist for så vidt angikk stevningens pkt. B, C, D, E, F, G, H, I og K, under henvisning til at Eldens rettslige interesse i sakens utfall var bortfalt. Etter tvistemålsloven §175 første ledd skal saksøker som utgangspunkt erstatte saksøktes omkostninger dersom saken blir avvist. Unntak kan bare gjøres dersom avvisningen ikke kan legge saksøker til last eller rettsspørsmålet ved avvisningskravet er tvilsomt. I nærværende sak har herredsretten lagt til grunn at de avviste rettsspørsmål er tvilsomme. Det er uttrykk for uriktig rettsanvendelse.

Østby har anført at det i relasjon til tvistemålsloven §175 er irrelevant når det i herredsrettens dom s.11 legges vekt på at spørsmålene knyttet til eiendomstvistene er usikre. Med formuleringen "rettsspørsmålets tvilsomhet" sikter loven til hvorvidt avvisningsspørsmålet er tvilsomt, jfr. Rt-1966-1545 og Jo Hov "Rettergang i sivile saker" 2. utgave 1994. Retten har således ikke vurdert tvilsomheten av det prosessuelle avvisningsspørsmålet.

Det anføres at lovens ordning klart tilsier avvisning dersom rettslig interesse bortfaller under saksforberedelsen, jfr. det som framgår av forannevnte litteraturhenvisning side 118 jf. side 156 og 157 samt av avgjørelse inntatt i Rt-1970-830. Avgjørende for avvisningsspørsmålet var derfor om Elden, fortsatt hadde rettslig interesse i en fastsettelsesdom for ulike forhold knyttet til en fast eiendom som han hadde solgt. Siden han ikke lenger hadde befatning med eiendommen, som på tidspunkt for hovedforhandlingen allerede var fysisk overtatt av nye eiere, framstår det som klart at slik interesse ikke forelå. Elden hadde ikke behov for noen dom. Da det var tale om førsteinstansbehandling av saken og noen rettskraftig avgjørelse i Eldens disfavør ikke forelå, fremsto en eventuell fortsettelse av søksmålet som en ren personlig forfølging uten beskyttelsesverdig interesse.

Herredsrettens avvisningskjennelse gir ikke uttrykk for tvil om utfallet. Retten fastslår kort i ett avsnitt i kjennelsens 2, uten å føre motargumenter, at de aktuelle tvistepunkter må avvises. Likeså avfeide retten den begrunnelse som Elden hadde anført for rettslig interesse, nemlig en i kontrakt med erververen tilsagt rett til å avslutte påbegynte tvister. Så lenge erververen ikke ønsket å identifisere seg med tvisten, kan dette klart ikke gi rettslig interesse. Avvisningen har heller ikke hatt kontraktsmessige konsekvenser. Det anføres også at Eldens prosessfullmektig under sitt innledningsforedrag ga uttrykk for at han anså avvisningskjennelsen som riktig.

Ut fra det som er anført, framstår det for den kjærende part som klart at avvisningsspørsmålet ikke har rettferdiggjort slik tvil som legitimerer anvendelsen av dette unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §175.

Østby har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

"1. Astrid Ågren Østby og Endre Østby tilkjennes saksomkostninger i Namdal herredsretts sak nr. 374 A 1994 med kr 27.000,-.

2. Astrid Ågren Østby og Endre Østby tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet. Disse utgjør til nå kr 2.800,- med tillegg av rettens gebyr."

Otto Jostein Elden har i sitt tilsvar anført:

Grunnen til at de nå rettskraftig avviste tvistespørsmål ble reist i stevning i sak 94-00374 A var ønske om å få en rettslig avklaring på spørsmålene, jf. referat fra "fredsmøtet" mellom partene gjengitt i adv. Sørums brev av 14. juni 1993 til adv. Haugland. Adv. Sørum tok aldri ut stevning for herredsretten og partene avtalte i stedet frivillig voldgift. I voldgiftsavtalen heter det at adv. Sørum skal inngi stevning til voldgiftsretten hva angår alle tvistene mellom partene med unntak av en. Tvistene ble listet opp i et omforent notat. Voldgiftsavtalen henviser til notatet. Det vil i det alt vesentlige tvistespørsmål Østby ønsket avklart, som hans daværende prosessfullmektig adv. Sørum skulle påstevne for voldgiftsretten.

Da Sørum ikke tok ut stevning for voldgiftsretten måtte Elden på ny starte sak for herredsretten. I tillit til at det også var Østbys ønske å få avklart ethvert mellomværende med Elden, tok sistnevnte med i stevningen lojalt alle kjente tvistespørsmål mellom partene. Av tilsvaret, som ble avgitt av adv. Dehli, framgår intet som tyder på at Østby på dette tidspunkt var uenig i at rettslig avklaring ble forsøkt oppnådd.

Av helsemessige grunner overdro Elden sin eiendom til sine to barn. Dette skjedde bl.a. etter råd fra legen som mente at det ville gagne Elden å komme bort fra stedet som var roten til det betente naboforhold. Da Eldens prosessfullmektig meddelte retten dette, påstod Østby avvisning p.g.a. Eldens manglende rettslige interesse. Etter Eldens oppfatning er herredsrettens omkostningsavgjørelse riktig. Avgjørende vekt legges da på det forhold at de avviste tvistespørsmål er reist etter ønske av Østby, som ved to anledninger i 1993 brøt avtaler med Elden om måten tvistekomplekset prosessuelt skulle starte på; d.v.s. at Østby skulle ta ut stevning. Dette berettiget Elden til å medta det han oppfatter som hovedsakelig Østbys tvister da han sommeren 1994 påstevnet saken for herredsretten.

Når det i kjæremålet anføres at Eldens prosessfullmektig i sitt innledningsforedrag under hovedforhandlingen uttalte at rettens avgjørelse av avvisningsspørsmålet trolig var riktig, gjaldt dette det rent prosessuelle om avvisning var riktig eller ikke riktig, ikke saksomkostningsspørsmålet knyttet til den avviste del i saken.

Det kan ikke legges Elden "til last" jf. tvistemålsloven §175 første ledd, både at han reiste saken om tvistemålene, og at flere av disse senere ble avvist som følge av bortfall av rettslig interesse. Disse spørsmålene må sees i sammenheng ved avgjørelsen av kjæremålet.

Det framholdes ellers at herredsrettens uttalelse om at "retten finner rettsspørsmålene fortsatt tvilsomme", må bero på en inkurie fra rettens side. Retten kan ikke ha ment noe annet enn at Elden ikke kan lastes for det passerte.

Elden protesterer mot at Østbys prosessfullmektig krever salær med kr 2.800,- i anledning kjæremålet. For et kjæremål av denne typen må salæret settes vesentlig lavere.

Elden har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

"1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

2. Otto Elden tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan lagmannsretten bare prøve om herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven.

Herredsrettens avvisningskjennelse lot avgjørelsen om omkostningsspørsmålet utstå til den etterfølgende hovedforhandling og dom. I dommen er saksomkostningene avgjort særskilt for den del av saken som tidligere er avvist, etter tvistemålsloven §175, og forøvrig etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

Tvistemålsloven §175 gjelder for de tilfeller der en sak ender uten dom, jf. side 361 i Tvistemålsloven med kommentarer (1990) av Tore Schei. For det tilfelle at ett eller noen av flere krav ikke blir pådømt, må det/de krav som er avvist eller saken er hevet for, tas med ved vurderingen av om saken er tapt fullstendig eller dels vunnet og dels tapt.

Det er også en feil når saksomkostningsspørsmålet av herredsretten er behandlet samlet for hovedsøksmål og motsøksmål, slik det også fremgår av domsslutningen, jf. Rt-1988-454 flg. I dette tilfelle skal saksomkostninger fastsettes særskilt for de to søksmål.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling i herredsretten.

De lovanvendelsesfeil som foreligger er ikke påberopt av partene, og ingen av dem har påstått omkostningsavgjørelsen opphevet. Lagmannsrettens opphevelse skjer følgelig av eget tiltak, jf. tvistemålsloven §383 annet ledd.

Av den grunn, og også fordi det først ved den nye behandling av omkostningsspørsmålet i herredsretten avgjøres om kjæremålet har forbedret Østbys posisjon, må avgjørelsen av saksomkostningene i kjæremålet for lagmannsretten utsettes til den kjennelse som avslutter saken, jf. Schei (I) side 381 flg og tvistemålsloven §179 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom for så vidt angår saksomkostningsavgjørelsen, oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.

2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår til den kjennelse som avslutter saken.