Rt-1966-1545
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-12-10 |
| Publisert: | Rt-1966-1545 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 254 B/1966 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot fru B (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.). |
| Forfatter: | Eckhoff, Endresen, Anker |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, Tvistemålsloven (1915), §181, §404 |
Dommerne Eckhoff, Endresen og Anker.
Ved dom av Oslo byrett ble fru B, Oslo, som var skilt fra A, New York, tilkjent foreldremyndigheten over de to fellesbarn født i 1956 og 1967. Faren ble gitt vanlig rett til samvær med barna i Norge og ble pålagt bidragsplikt. Dommen ble av faren påanket til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen ble det iverksatt utenrettslige forliksforhandlinger som angikk spørsmålet om samværsretten kunne utøves også i utlandet. A begjærte midlertidig forføyning for å få rett til samvær med barna under sitt sommeropphold i Norge, men begjæringen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten. Kort tid deretter samtykket moren i at A skulle ha barna med på en kort ferie i Norge, og under dette ferieopphold tok han barna med til New York. Deretter trakk han anken tilbake, og lagmannsretten hevet ankesaken og påla ham å betale saksomkostninger med kr. 4.000,-. A påkjæret omkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.
Det dreier seg ikke her om et fortsatt kjæremål, og tvistemålslovens §404 kommer ikke til anvendelse. Kjæremålsutvalgets prøvingsadgang er bestemt i lovens §181, annet ledd, første punktum, og spørsmålet gjelder om lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven. Da dom ikke er avsagt av lagmannsretten, kommer ikke annet punktum i §181, annet ledd til anvendelse.
Utvalget kan ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven. Etter tvistemålslovens §175, første ledd, er det to grunner som hver for seg kan gi adgang til å fravike hovedregelen om at saksøkeren skal betale saksøkte saksomkostninger, når saken blir avvist eller ellers ender uten dom. Det første unntaket er at utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges saksøkeren «til last». Denne bestemmelse passer klarligvis ikke her hvor søksmålet ble uten interesse for A, fordi han tok seg selv til rette. Det andre unntaket gjelder den situasjon at «retten på grunn av rettsspørsmålets tvilsomhet finner grunn til å frita han for erstatningsplikten». Denne bestemmelse passer ikke alt av den grunn at «rettsspørsmålet» her må antas å gjelde det prosessuelle om det var grunnlag for avgjørelsen, her hevningskjennelsen. Det vises til Ot.prp. nr. 1 for 1910 124, anmerkningene til proposisjonens §82, se også Altens kommentarutgave av tvistemålsloven, 3dje utgave 195, noten til §175.
Side:1546
At det var prosessuell adgang til å heve saken etter A's begjæring, er ikke bestridt.
Det kan heller ikke ses å være i strid med loven når lagmannsretten har tatt hensyn til fru B's omkostninger til juridisk bistand under forliksforhandlingene etter byrettens dom og i anledning av den midlertidige forføyning. Forliksforhandlingene dreiet seg, som påvist av lagmannsretten, om vilkår for imøtekommelse av den subsidiære påstand i ankeerklæringen om samværsretten med barna. Hva A's begjæring om midlertidig forføyning angår, gjaldt den også, som nevnt av lagmannsretten, besøksretten, og fru B fikk her medhold. Kjæremålsutvalget finner det klart at de her nevnte utgifter faller inn under det som i tvistemålslovens §176, første ledd, er omtalt som «de omkostninger han har hatt med saken». Det kan ikke ses at lagmannsretten var avskåret fra å tilkjenne saksomkostninger vedkommende begjæringen om midlertidig forføyning fordi retten i kjennelsen angående forføyningen uttalte at den fant spørsmålet om det var grunnlag for midlertidig forføyning tvilsomt eller fordi saksomkostningsspørsmålet ikke er berørt i denne kjennelsen. Lagmannsretten hadde ved den anledning ingen grunn til å nevne saksomkostninger, da ingen av partene nedla påstand om omkostninger særskilt i anledning av begjæringen. Dette kunne ikke være til hinder for at slikt krav ble fremsatt ved avslutningen av saken.
Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på den kjærende parts anførsler om angivelige feil ved saksbehandlingen. Det er iallfall ikke gjort noen feil som har hindret Kjæremålsutvalget i å prøve om avgjørelsen er i strid med loven.
Den kjærende part må betale saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.»