LE-1993-317

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-02
Publisert:	LE-1993-00317
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-01863A/37 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00317 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Ekstr.ord.lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Straffeloven (1902) §272, Tvistemålsloven (1915) §107, §172, §180

Saken gjelder spørsmål om det foreligger svik overfor forsikringsselskapet i forbindelse med innbruddstyverier.

A eide en loftsleilighet i Gimleveien 20 i Oslo. I hans eiertid anmeldte han i alt tre innbruddstyverier, med skademelding til sitt forsikringsselskap Storebrand Norden AS, nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Den første anmeldelse gjaldt et innbrudd i As kjellerbod, som skulle være begått i februar 1988. I skademeldingen oppga A at en herresykkel og 4 bildekk med felger var stjålet. Forsikringsselskapet avslo utbetaling med den begrunnelse at A på tidspunktet for innbruddet bodde i Sleiverudlia i Bærum. Gods frastjålet fra kjellerboden i Gimleveien 20 falt utenfor dekningen. Senere frafalt forsikringsselskapet avslaget på nevnte grunnlag, og anførte i stedet at A i forbindelse med dette innbruddet hadde opptrådt svikaktig. Den neste anmeldelsen gjaldt et innbrudd i leiligheten i Gimleveien den 17. februar 1989. På dette tidspunkt hadde A flyttet tilbake til Gimleveien fra Sleiverudlia. Forsikringsselskapet avslo utbetaling under Ans polise, og anførte at A også i forbindelse med dette innbruddet hadde opptrådt svikaktig. Endelig anmeldte A et nytt innbrudd i sin kjellerbod i Gimleveien 20, som skulle være begått den 8. april 1989. Forsikringsselskapet avslo utbetaling med samme begrunnelse som for innbruddet i leiligheten den 17. februar s.å..

Forsikringsselskapet gikk den 3. juli 1989 til politianmeldelse av A for overtredelse av straffeloven §272. Anmeldelsen gjaldt alle tre innbruddene omtalt foran. I brev av 31. januar 1991 meddelte Oslo politikammer at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.

Etter forutgående forliksrådsbehandling tok A den 30. oktober 1989 ut stevning mot forsikringsselskapet ved Oslo byrett med påstand om fullbyrdelsesdom for de beløp som han hadde oppgitt i skademeldingene. Forsikringsselskapet tok til gjenmæle. Byrettssaken stanset til politiets henleggelsesbeslutning forelå, jf tvistemålsloven §107 tredje ledd. Oslo byrett avsa den 5. november 1992 dom med slik domsslutning:

1. Uni Storebrand Øst A/S dømmes til å betale til A kr 24000,- med tillegg av morarenter fra 3. april 1988 til betaling skjer, samt kr 20064,- med tillegg av morarenter fra 17. mai 1989 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Byretten kom til at A hadde krav på utbetalinger over polisen for innbruddene i kjellerboden i Gimleveien 20, overensstemmende med As skademeldinger, men at det forelå svik i forbindelse med innbruddstyveriet i leiligheten den 17. februar 89. Om saksforholdet vises det ellers til byrettsdommen og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

A har rettidig påanket byrettens dom for så vidt gjelder avgjørelsen om svik vedrørende innbruddstyveriet i leiligheten. UNI Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til gjenmæle, og har motanket aksessorisk over byrettens avgjørelse når det gjelder innbruddstyveriene i kjellerboden. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 27. mars 1995 og påfølgende fire dager. A møtte og forklarte seg. Forsikringsselskapet var representert ved prosessfullmektigen advokat Andreas Arntzen. Det ble avhørt i alt 20 vitner hvorav 10 er nye for lagmannsretten. Det vises til rettsboken om hva som ble dokumentert. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

A v/ advokat Eva Westby har for lagmannsretten særlig anført:

Det bestrides at A ved noen av innbruddene har opptrådt svikaktig. Generelt virker forsikringsselskapenes svikbestemmelser svært strengt overfor de sikrede, ikke bare i økonomisk men også i moralsk henseende. Det må da kreves relativt klare bevis for svikaktig opptreden. Rettslig sett må svikbetegnelsen være forbeholdt de klare tilfellene. Det vises til avgjørelsen i Rt-1989-689.

Selskapets sviksinnsigelse i anken retter seg mot en rekke av de tapsposter som A førte opp i skademeldingen vedrørende innbruddet i leiligheten. A anfører at han i skademeldingen kun førte opp poster som han i god tro mente var blitt stjålet ved anledningen, og at han gjorde tapsberegningene for enkeltpostene etter beste skjønn. Det må ved verdsettelsen være uten betydning hva A i sin tid betalte for de stjålne gjenstandene. Til de enkelte poster i skademeldingen har han særskilt anført:

At han hadde glemt at han tidligere hadde gitt bort TV-apparatet i post 2 innebærer ikke svik. Et Rollex armbåndsur kom til rette senere, og da ga han straks beskjed til selskapet om det.

Dette er heller ikke svik. Sølvtøyet i skademeldingens post 6 - 11 og lysestaken i sølv - post 12 - hadde han ervervet ved gaver bl.a. i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Selskapets anførsel om at disse tingene i sølv ikke ble frastjålet ham bestrides. Sølvfatet i post 20 fikk han i gave på sin 40-årsdag. At han overfor selskapet ga feil opplysning om hvem han hadde fått gaven av, må være uten betydning.

Når det gjelder teppene i post 21a - 23 fastholder A at han kjøpte dem ved forskjellige anledninger omkring 1980. Ved bedømmelsen av verdi i skademeldingen bygget han på undersøkelser han hadde gjort før han innga skademeldingen om hva tilsvarende tepper kostet hos teppehandlere i Oslo. Det bestrides at det foreligger svik. At han på forespørsel fra selskapet ikke husket presist når og hvor de forskjellige tepper ble anskaffet, må være uten betydning. Litografiet av Chagall i post 25 kunne han heller ikke huske når og hvor ble anskaffet, da selskapet spurte om det. Men svik foreligger ikke av den grunn. Maleriene av Curt Selmer - post 26 til 28 - verdsatte han etter å ha innhentet fagkyndig uttalelse. Hva denne kunstnerens bilder omsettes for lokalt i Skien-området kan ikke være avgjørende. Hertil kommer at As bilder hadde større format enn de Selmer vanligvis malte i. Antall CD-plater i post 51 fastholdes. Det samme gjelder antall klokker med verdiansettelse i post 66.

Selskapet har anført at leilighetsinnbruddet har påfallende trekk. Når disse trekk sammenholdes med en totalvurdering av As opplysninger til selskapet er det etter selskapets syn sannsynliggjort at svik foreliggger. Anførselen bestrides. A viser til at det langt fra er uvanlig at innbrudd skjer på dagtid. Han har over en årrekke samlet gjenstander, fortrinnsvis av eksklusiv art. At det i forbindelse med hans personlige konkurs i 1981 ble unndratt midler, er uten betydning. Forøvrig vises det til at A i ettertid i betydelig grad har gjort opp for seg overfor kreditorene.

Når det gjelder kjellerinnbruddene har selskapet i motanken anført at kjellerinnbruddene ikke ble begått. Anførselen bestrides. Selskapet bygger anførselen på en forveksling av fakturaer, men forvekslingen ble foretatt av As daværende sekretær i forbindelse med at skademelding for det første av kjellerinnbruddene ble sendt inn. Da foreligger det ikke svik.

A fastholder at han ved anledningene ble frastjålet det han har oppgitt. Størrelsen på de enkelte tapsposter er ikke bestridt.

A har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

I ankesaken: UNI Skadeforsikring AS dømmes til å betale A kr 492.868 med tillegg av renter 15 % p.a. fra 22. mars 89 til 31. desember 93 og deretter 12 % rente p.a. til betaling skjer.

I motanken:

Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

I begge tilfeller:

A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

UNI Skadeforsikring AS henholder seg til byrettens dom i hovedanken. I begge anker gjør selskapet i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten har selskapet særlig anført:

Når det gjelder innbruddet i leiligheten har A etter selskapets syn dels ført opp tapsgjenstander i skademeldingen som han ikke kan ha eiet, dels er postenes verdi betydelig overvurdert. I begge tilfeller har han opptrådt svikaktig, idet han bevisst har gitt uriktige opplysninger i den hensikt å påvirke selskapets handlemåte. Det er tilstrekkelig at retten finner at A har opptrådt svikaktig for en av tapspostenes vedkommende. Ved vurderingen må det legges atskillig vekt på As stadig skiftende forklaringer om hvor han skulle ha kjøpt særlig verdifulle gjenstander, til hvilken pris. Selskapet har i forbindelse med påstanden om svik særlig konsentrert seg om slike poster av høy verdi. Etter selskapets mening lå As motiv for å begå svikene i at han på den tid må ha hatt en meget anstrengt økonomi. Selskapet viser bl.a. til at han over en periode krevet husleie av sin daværende samboer, til låneopptak han foretok på den tid, hans daværende husleiegjeld og til forhandlinger han måtte gjennomføre med sine kreditorer. Ved vurderingen av tapspostene er det irrelevant hva A oppga å ha til eie i forbindelse med en brann i 1994. Derimot må det tillegges vekt at A ble slått personlig konkurs i 1981. En rekke av gjenstandene i hans tapsoppgave hevder han ble anskaffet før konkursen, som eventuelt skulle vært forbeholdt hans kreditorer den gang.

Til de enkelte av postene som er relevante for sviksinnsigelsen har selskapet særlig fremhevet følgende:

Tv-apparatet i post 2 er av meget spesiell type. As forklaring om at han ved oppføring av denne posten hadde glemt at han kort tid i forveien hadde gitt bort apparatet, er ikke troverdig. Selskapet viser herom til byrettens bevisvurdering, som en slutter seg til. Sølvtøyet i post 6 - 12 har A forklart seg motstridende om når det gjelder tidspunkt for anskaffelsen. Det ble ikke registrert i forbindelse med konkursen, som det eventuelt skulle ha blitt. Hans tidligere samboer har som vitne forklart at hun aldri så noe slikt sølvtøy. Selskapet bestrider at postene er reelle. Sølvfatet i post 20 er heller ikke reelt. Selskapet viser til at A ikke på en troverdig måte har kunnet gjøre rede for hvorledes han ervervet det. Når det gjelder de persiske teppene har ikke A gitt troverdig forklaring på når og hvor de ble anskaffet. Dels har han endret sin forklaring under veis, dels er hans forklaring i retten særdeles diffus etter selskapets syn. De oppgitte verdier er under enhver omstendighet bevisst uriktige. Litografiet av Chagall oppga han først som å skulle være et maleri. Det er påfallende at han fortsatt ikke kan huske sikkert hvor han kjøpte bildet, når det sees hen til den verdi han oppga til selskapet. Også når det gjelder maleriene av Curt Selmer viser selskapet til As varierende forklaringer om anskaffelsestid og priser. Flere vitner har forklart at de aldri har sett slike bilder hos A. De oppgitte verdier er dessuten ekshorbitante, og svik foreligger også av den grunn.

Selskapet bestrider at A kan ha blitt frastjålet så meget som ca 250 CD-plater. Det vises til vitneforklaringer. Det samme gjelder det av A oppgitte antall klokker, til anførte priser.

Selskapet anfører at det under enhver omstendighet må foretas en totalvurdering av forholdene omkring innbruddet. Summen av påfallende trekk ved tapsoppgaven og As til dels sterkt endrede forklaringer, sammenholdt med tidspunktet for innbruddet og omstendighetene for øvrig, tilsier etter selskapets syn at det må konkluderes med svik.

I motanken fastholder selskapet at det må legges til grunn at innbruddene i kjellerboden ikke hadde funnet sted som oppgitt i As skademeldinger. Selskapet viser særlig til at A innga samme tapsdokumentasjon til begge innbruddene.

UNI Skadeforsikring AS har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

I hovedanken: Byrettens dom stadfestes.

I motanken: UNI Skadeforsikring AS frifinnes.

I begge saker: UNI Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at det ikke er påvist at A har opptrådt svikaktig overfor selskapet, og skal bemerke:

Ved vurderingen av om den skadelidte har utvist svik overfor forsikringsselskapet, må det kreves relativt klare bevis. Det vises til avgjørelsen i Rt-1989-689, hvorav det også følger at tvilen ikke bør gå ut over sikrede dersom det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også den subjektive side.

I rettslig henseende må svik være reservert for de klare tilfellene. En mindre skjønnsom opptreden fra sikredes side i forbindelse med skadeoppgjøret kan ikke være tilstrekkelig for å konstatere at svik foreligger. I dette tilfellet har selskapet anført at A skal ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Det kreves da at det må være tale om en bevisst villedelse. Bestemmelsen i den någjeldende forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd får da betydning for forståelsen av selskapets vilkårsbestemte sviksbegrep, selv om loven ikke var trådt i kraft på skadetidspunktet, jf avgjørelsen i Rt-1989-950.

Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at det i 1988, og deretter i 1989 fant sted innbrudd i kjellerboden til A i Gimleveien. Ved det første av disse innbruddene ble A frastjålet 4 bildekk med felg samt en herresykkel. Ved det andre innbruddet ble 4 andre bildekk med felg stjålet. Selskapet har begrunnet sitt krav om ansvarsfrihet med at det i forbindelse med det andre av disse innbruddene mottok dokumentasjon for anskaffelsespriser for de 4 bildekk med felger som ble stjålet ved innbrudd nr 1. Anførselen kan ikke føre frem. Det er ikke bestridt at A ved anledningene var eier av to biler, som dekkene med felger passet til. Det må generelt sett anses for vanlig at norske bileiere har to sett med dekk, hvorav det ene gjerne forbeholdes brukt i den kalde årstid. Selskapet har i dette tilfellet ikke søkt å føre bevis for at A ikke hadde to sett med dekk til sine biler. Noen undersøkelse med resultat egnet til å bestride at det hadde foregått innbrudd i kjellerboden, er ikke fremlagt av selskapet. Det er nevnt foran at selskapet først avslo dekning for innbrudd nr 1 med en begrunnelse som selskapet senere forlot som uholdbar. Endelig viser lagmannsretten til at det må legges til grunn som sannsynlig at forvekslingen av dokumentasjon skyldtes en feil begått av hans sekretær. I sum var hans erstatningskrav i forbindelse med hvert av innbruddene omlag like store.

Det er da ikke sannsynliggjort at A har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger med sikte på å oppnå en fordel som han ikke hadde krav på. Selskapets motanke kan etter dette ikke føre frem.

Når det gjelder innbruddet i leiligheten den 17. februar 1989, nevner lagmannsretten først at det ikke kan legges vekt på at innbruddet i As loftsleilighet fant sted på en hverdag i normal arbeidstid. Det må anses som ikke uvanlig at tyver nettopp søker å ta seg inn til slikt tidspunkt, da utsiktene er gode for ikke å finne eieren hjemme. Risikoen for å bli oppdaget av andre i gårdeiendommen er gjerne også mindre da. Selskapet har videre anført at A hadde en prekær økonomi ved anledningen - som er søkt underbygget gjennom bevisførselen - og således at han hadde et sterkt motiv for å prøve å føre selskapet bak lyset. Lagmannsretten legger til grunn at A på tidspunktet for innbruddet i leiligheten var i en presset økonomisk situasjon. Han eide to kostbare boliger, og dessuten to biler i typisk luksusklasse. Hans levesett forøvrig må ha medført kostnader betydelig over det vanlige. Dette kan imidlertid i seg selv ikke være avgjørende for saken, men forholdet inngår som moment ved lagmannsrettens bevisvurdering i det følgende.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A over år hadde anskaffet seg en rekke ting og gjenstander til sin bolig. Gjennomgående kjøpte han ting av høy kvalitet i butikker av mer eksklusiv type. I tiden han bodde i Sleiverudlia oppbevarte han bl.a. av praktiske grunner en rekke gjenstander i Gimleveien, herunder en del bilder og gulvtepper, som han oppga stjålet i skademeldingen. Bevisførsel fra selskapet om hva vitner har sett - eller ikke sett - av gjenstander i Sleiverudlia får da mindre betydning. Til de enkelte av postene i As skademelding skal lagmannsretten ellers bemerke:

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A svikaktig førte opp TV-apparatet i post 2. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt en viss vekt på at A under flyttingen også ga bort en del andre gjenstander, herunder et kostbart stereoanlegg, til Johannesen. Det er ikke usannsynlig at A i en hektisk flyttefase glemte denne gaven. Selskapet har ikke bestridt As erstatningskrav vedrørende denne post.

Flere vitner har forklart at A var eier av sølvtøyet i post 6 - 12, mens andre ikke kan huske å ha sett slikt hos ham.

Lagmannsretten legger til grunn at disse gjenstandene ble frastjålet A. Ved vurderingen er det lagt vekt på at det i seg selv er sannsynlig at A hadde ervervet slikt sølvtøy. Hans konkurs i 1981 kan ikke få avgjørende betydning.

I forbindelse med skademeldingsarbeidet fant A at sølvtøyet var av type "arvesølv". Dette, og kravets størrelse, har ikke selskapet bestridt.

Sølvfatet i post 20 har A heller ikke i retten kunnet si noe sikkert om ervervet av, utover at han har fastholdt at han fikk det i gave på sin 40 års dag. Lagmannsretten finner det ikke utroverdig at han flere år etter ikke kan huske hvem han fikk fatet i gave fra. Svikaktig opptreden fra A i forbindelse med denne post er da ikke sannsynliggjort.

Når det gjelder teppene i post 21a - 23 har lagmannsretten, heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere svik. Det fremstår som uklart når og under hvilke omstendigheter A anskaffet teppene. Til selskapet og til politiet har han gitt noe forskjellige forklaringer på disse punkter. For lagmannsretten knytter usikkerheten ved vurderingen seg til disse sprikende forklaringene, sammenholdt med de verdier han oppga erstattet i skademeldingen. A har forklart at han undersøkte hos teppehandlere i Oslo for å finne frem til tepper mest mulig lik de han var frastjålet, for så å legge slike teppers utsalgspriser til grunn. At fremgangsmåten innebar betydelig usikkerhet omkring verdsettelsen må A ha vært klar over. Den tvil som i forbindelse med disse poster gjør seg gjeldende er likevel ikke av slik styrke at det kan sies å ligge opp til et klart tilfelle av svik.

Litografiet signert Chagall har ikke A kunnet si sikkert hvor og når han kjøpte, heller ikke til hvilken pris. I lys av kunstnerens navn og bildets prisklasse er dette generelt sett noe påfallende. Lagmannsretten legger til grunn at A hadde en rekke til dels verdifulle bilder, som han hadde kjøpt på forskjellige steder til forskjellig tid. At han da ikke kan gjøre sikkert rede for anskaffelsen av Chagall-litografiet, kan ikke være avgjørende.

Når det gjelder oljemaleriene av Curt Selmer i skademeldingens post 26 - 28, legger lagmannsretten til grunn at de ble stjålet ved innbruddet, og at As verdiansettelser ble ført opp i god tro. A støttet seg til uttalelse fra takstmann om verdien på ytterligere et oljemaleri av Selmer, som ikke ble stjålet, og som var i omtrent samme format som de andre. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å bebreide A i forbindelse med disse tapspostene.

Når det endelig gjelder antall CD-plater og klokker, og erstatningskravene i den forbindelse, post 51 og 66, kan lagmannsretten ikke se at selskapet har kunnet påvise svikaktige forhold fra As side. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at han hadde vært i besittelse av en rekke CD-plater, omlag det antall som han oppga, før innbruddet fant sted. Kravsberegningen er i seg selv ikke bestridt. Videre legger lagmannsretten til grunn, med støtte i en rekke vitneforklaringer, at A samlet på klokker. At 13 slike ble frastjålet ham må anses godtgjort. Det bemerkes at han overfor selskapet senere korrigerte antall klokker stjålet straks ett av dem - et armbåndsur - hadde kommet til rette.

En totalvurdering kan ikke bringe spørsmålet om svik i en annen stilling.

Etter dette har hovedanken ført frem.

Selskapet bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten i motanken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I hovedanken bør selskapet betale sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd. Den usikkerhet som lagmannsretten har gitt uttrykk for vedrørende enkelte tapsposter er ikke av slik styrke at saken kan anses tvilsom. Unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kan derfor ikke få anvendelse. Selskapet bør også betale sakens omkostninger for byretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172. Advokat Westby har inngitt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser kr 118.000,- hvorav kr 92.000,- er salær. Det er ikke foretatt fordeling på arbeid med hovedanken og motanken, og lagmannsretten finner at 90 % av de samlede omkostninger kan henføres til hovedanken, det resterende til motanken. Advokat Westbys salæroppgave for byretten viser kr 101.000,- hvorav kr 99.000,- er salær. Lagmannsretten finner å kunne legge omkostningssoppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I anken.

1. UNI Skadeforsikring AS dømmes til å betale A 492868,-firehundreognittitotusenåttehundreogsekstiåtte - kroner, med tillegg av 15 - femten - prosent rente p.a. fra 22. mars 1989 til 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv -prosent rente p.a. til betaling skjer.

2. UNI Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til A med 106.200.- etthundreogsekstusentohundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen i pkt 1 og 2 er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motanken:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. UNI Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til A med 11.800,- elvetusenåttehundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

I begge saker:

1. UNI Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten til A med 101.000 - etthundreogentusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.