Rt-1989-950

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-09-15
Publisert:	Rt-1989-950 (318-89)
Stikkord:	Forsikringsrett, Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 141B/1989, nr 97/1988
Parter:	A (Advokat Jon Lyng) mot UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap (Advokat Ole Andresen - til prøve).
Forfatter:	Holmøy, Philipson, Schei, Backer, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1989), Straffeloven (1902) §272, §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §8-1, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap er uten ansvar for brannskade på bygning på det grunnlag at sikrede, A, ga uriktige oppgaver over skade på innbo som var forsikret i samme selskap ved en annen forsikringsavtale. Som grunnlag for ansvarsfrihet påberopte UNI seg bestemmelsen i selskapets generelle forsikringsvilkår punkt 4 om at den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet, taper ethvert erstatningskrav mot selskapet ved samme hendelse, også etter andre forsikringsavtaler med selskapet.

Våningshuset på eiendommen X ble totalskadet ved brann 25. juni 1983. Også innbo og løsøre gikk tapt. Bebyggelsen på X var brannforsikret i Norges Brannkasse, senere UNI Forsikring, men innbo og løsøre på denne eiendom var forsikret i Gjensidige Norsk Skadeforsikring. Brannerstatningen for bygningen ble ved skjønn ansatt til 970.000 kroner, beregnet etter gjenoppbyggingsverdi.

A, som hadde overtatt X etter sin avdøde ektefelle, eide også eiendommen Z, der hun bodde før ekteskapet, og som hun flyttet tilbake til etter ektefellens død i 1981. Innbo og løsøre på Z var forsikret i UNI.

Under forsikringsoppgjøret etter brannen på X oppsto det spørsmål om erstatning både fra Gjensidige og UNI for skade på innbo og løsøre. For UNI's vedkommende var det tale om ansvar i henhold til innboforsikringen for Z på det grunnlag at en del av de gjenstander som var på X ved brannen, var flyttet over fra Z. De lister som A fikk utarbeidet, omfattet også innbo som skulle være flyttet over fra Z. I den siste tapsliste som ble oversendt Gjensidiges hovedkontor i september 1983 gjennom selskapets lokale representant, var det samlede tap av innbo og løsøre beregnet til 545.700 kroner. Dette beløp tilsvarte den samlede forsikringssum for innbo og løsøre på X og Z, 376.000 og 169.700 kroner.

I januar 1985 mottok A brev både fra Gjensidige og UNI der de avslo hennes krav på erstatning under henvisning til bestemmelsen i de alminnelige forsikringsvilkår om svik, begrunnet med at tapsoppgaven for innbo og løsøre var uriktig. UNI's avslag omfattet også erstatning for bygningsskade.

Ved stevning 18. september 1985 til Larvik herredsrett reiste A sak mot de to forsikringsselskaper der hun krevet erstatning etter de to forsikringsavtaler som gjaldt X. Herredsretten avsa 17. november 1986 dom med slik domsslutning:

I sak nr. 100/85A:

1. UNI Forsikring dømmes til å betale erstatning i h.h.t. forsikringsavtalen med A vedrørende X gård.

2. Hver av partene dekker sine omkostninger.

I sak nr. 101/85A:

1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes.

2. Hver av partene dekker sine omkostninger.

UNI anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som 22. desember 1987 avsa dom med slik domsslutning:

1. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

A anket lagmannsrettens dom for så vidt angår skade på bygning til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett har den ankende part subsidiært - i tilfelle man finner at hun har utvist svik i forhold til UNI i forbindelse med skadeoppgaver vedrørende innbo og løsøre - gjort gjeldende at vilkårenes bestemmelse om at hun også taper retten til erstatning for skade på bygning, må settes til side etter avtaleloven §36, iallfall må hun ha krav på delvis dekning av bygningsskaden.

Jeg innskyter at det også ble reist offentlig tiltale mot A for forsikringsbedrageri - straffeloven §272 første ledd annet punktum, jf tredje ledd, og samme paragrafs annet ledd nr 2, jf tredje ledd - blant annet på grunn av uriktige oppgaver over innbo og løsøre skadet ved brannen. Ved Larvik herredsretts dom av 11. september 1987 ble A kjent skyldig for så vidt angår denne del av tiltalen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte dommer.

Til bruk for Høyesterett har A og 12 vitner forklart seg ved bevisopptak. Fire av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Den ankende part, A, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Sviksbestemmelsen i de alminnelige forsikringsvilkår innebærer en meget streng reaksjon overfor sikrede. Det er derfor anerkjent at det må stilles strenge krav til bevisene for at sikrede har opptrådt svikaktig. Det må også stilles krav til rettslig klarhet.

Etter den ankende parts mening må følgende fire hovedvilkår være oppfylt for å konstatere at hun har opptrådt svikaktig overfor UNI:

a) Hun må ha fremmet et krav om dekning overfor UNI etter vilkårene for borteforsikring. Hun hevder at hun ikke har fremmet noe krav overfor UNI, og at hun heller ikke på forhånd kunne være klar over at de tapslister hun utarbeidet, ville bli oversendt til UNI.

Et krav om dekning etter vilkårene for borteforsikring må dessuten overstige en viss terskel med hensyn til spesifikasjon og konkretisering. Noe slikt spesifisert eller konkretisert krav er ikke fremmet. Det bestrides at A allerede under brannskjønnet tok opp spørsmålet om dekning av tap av løsøre som var flyttet fra Z til X, og at hun i den forbindelse fikk noen veiledning fra UNI's representanter om hvordan hun skulle gå frem for å få dekning etter borteforsikringen. Ved vurderingen av hva A har oppfattet på dette tidspunkt, må det tas hensyn til hennes psykiske tilstand, jf beskrivelsen i herredsrettens dom. De tapslister hun utarbeidet, har i forhold til UNI karakter av forberedelser og ikke fremsettelse av krav.

b) For å konstatere svik overfor UNI må det også kreves at A bevisst har gitt uriktige opplysninger av konkret betydning for borteforsikringen og dens anvendelse. Det har hun ikke gjort. Tapslistene inneholder ikke noe av interesse i forhold til vilkårene for borteforsikring. Hun har således ikke gitt uriktige opplysninger om at bestemte gjenstander kunne vært dekket av denne forsikring, listene omfatter ikke gjenstander som ikke var flyttet fra Z til X, og det er ikke godtgjort at gjenstander som tidligere hadde vært på Z og derfor hadde vært brannforsikret i UNI, er oppført i listene til tross for at de ikke gikk tapt ved brannen. Den ankende part slutter seg her til herredsrettens bevisvurdering.

Da A ikke hadde kunnskap om vilkårene etter borteforsikringen, har det også formodningen mot seg at hun bevisst har gitt uriktige opplysninger.

c) A må ha forstått, eller måtte ha forstått, at hun ville få for høy erstatning på grunn av de uriktige opplysningene. Det er intet grunnlag for å forutsette at dette subjektive vilkår er oppfylt. Det må i denne sammenheng også legges vekt på selskapets mangelfulle informasjon overfor A.

d) Et ytterligere vilkår må være at de uriktige opplysninger kunne fått betydning for UNI's vurdering av kravet. Dette er et objektivt vilkår. Borteforsikringen er etter forsikringsvilkårene begrenset til gjenstander som midlertidig er overflyttet. Det følger blant annet av As forklaring i bevisopptaket for Høyesterett om når gjenstandene ble overflyttet fra Z til X, at midlertidighetskriteriet ikke kan være oppfylt. Dersom tapsoppgaven skulle fått betydning for UNI's vurdering, må det legges inn en presumsjon for at A ville gitt en annen forklaring enn hun nå har gitt om tidspunktet for overflytting av gjenstandene til X.

Den ankende parts konklusjon er at ingen av de fire hovedvilkår for å konstatere svik overfor UNI er oppfylt.

Som en ny - og subsidiær - anførsel for Høyesterett gjør den ankende part gjeldende at sviksbestemmelsen i forsikringsvilkårene må settes til side etter avtaleloven §36 for så vidt gjelder tap av erstatning for bygning. Tap av retten til denne erstatning vil være en urimelig sterk reaksjon i forhold til karakteren av det svikaktige forhold som det her kan være spørsmål om. Selv om man legger til grunn et så omfattende sviksbegrep, må det i forhold til avtaleloven §36 tas hensyn til de momenter som den ankende part mener bør legges til grunn ved avgrensningen. De uriktige opplysninger har i alle fall bare hatt en liten betydning i forhold til borteforsikringen. Dertil bør det legges vekt på at det kan reises kritikk mot selskapets saksbehandling, blant annet på grunn av manglende informasjon og veiledning. Det må i alle fall være grunnlag for å tilkjenne en delvis erstatning.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

I. Prinsipalt:

1. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap, dømmes til å betale erstatning i henhold til forsikringsavtalen med A for bygningsskade etter brann på X Gård, 25. juni 1983 i samsvar med oppgjørsalternativer fastsatt i Norges Brannkasse's brev av 14. september 1983.

2. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.

II. Subsidiært:

1. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap, dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn, i henhold til forsikringsavtale med A for bygningsskade etter brann på X Gård den 25. juni 1983 i samsvar med oppgjørsalternativer fastsatt i Norges Brannkasse's brev av 14. september 1983.

2. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotparten, UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Etter ankemotpartens mening er det tilstrekkelig for å konstatere svik i forhold til forsikringsvilkårene at A bevisst har gitt uriktige opplysninger som hun visste eller måtte forstå kunne føre til at hun fikk utbetalt en erstatning fra UNI som hun ikke hadde krav på.

En slik forståelse av sviksbestemmelsen i forsikringsvilkårene som her angitt, er i samsvar med definisjonen i den nye forsikringsavtalelov av 16. juni 1989 nr 69 §8-1. Det er etter denne definisjon unødvendig å skille mellom krav og uriktige opplysninger. A har gitt opplysninger til selskapenes representanter under brannskjønnet, i senere samtaler med Gjensidiges lokale representant og i de tapslister hun sendte til Gjensidige.

A ble under brannskjønnet gitt en orientering av UNI's representant om ordningen med borteforsikring. Det ble videre avtalt at A skulle sende en felles tapsliste for innbo og løsøre til Gjensidige, der det var spesifisert hvilke gjenstander som skulle dekkes av henholdsvis Gjensidige og UNI. Det ble videre avtalt at Gjensidige skulle koordinere den videre behandling. Etter UNI's mening må det legges til grunn at A har oppfattet dette. A har senere forholdt seg helt klart til de oppgjørsavtaler som ble inngått under skjønnet. Hun spilte således en aktiv rolle under de senere møter med Gjensidiges lokale representant bl a ved å gi opplysninger om gjenstander som var flyttet fra Z til X før brannen. Hun ble under disse møter også orientert om at Gjensidige hadde kontakt med UNI om oppgjøret. Et av utkastene til tapsliste inneholder påtegning om forsikringssummen både i Gjensidige og UNI, og i den siste liste er det oppgitte tap nøyaktig tilpasset de to forsikringssummer. Det må etter dette legges til grunn at A også har gitt uriktige opplysninger til UNI om gjenstander som var forsikret der.

Det må videre legges til grunn at A forsto eller måtte forstå at opplysningene kunne få betydning for erstatningsoppgjøret.

Det må være tilstrekkelig for å konstatere svik i forhold til UNI at en bestemt del av tapsoppgaven, her angitt ved en konkret sum, relaterer seg til UNI. Heller ikke for Gjensidige var det angitt hvilke gjenstander som skulle dekkes av dette selskap. En slik spesifikasjon av de oppgitte gjenstander kan ikke kreves. At slik spesifikasjon ikke ble innhentet, skyldes at selskapenes normale saksbehandling ble avbrutt fordi de fikk mistanke om at A hadde gjort seg skyldig i svik. At skadeoppgjøret ble stoppet, kan ikke redde A fra den prosess hun hadde satt i gang.

Ankemotparten er enig i at sviksbegrepet i forsikringsvilkårene inneholder det objektive vilkår at det må anses sannsynlig at de uriktige oppgaver ville hatt betydning for forsikringsoppgjøret. Vurderingen av om dette vilkår er oppfylt, må imidlertid skje på grunnlag av de opplysninger som forelå den gang. Til den ankende parts anførsel om at forsikringsvilkårenes krav om midlertidig flytting ikke var oppfylt, bemerkes at dette spørsmål må vurderes på grunnlag av de beviser som forelå på det tidspunkt oppgjør var aktuelt. Ifølge As politiforklaring i 1983 var gjenstandene flyttet på et slikt tidspunkt at kravet til midlertidighet ville vært oppfylt. Det er først etter herredsrettens dom at A har gitt andre opplysninger om tidspunktene. Vurdert etter de beviser som forelå da forsikringsoppgjør var aktuelt, er det sannsynlig at A ville nådd frem med sitt krav hvis man ikke hadde hatt sviksinnsigelsen.

Etter den ankende parts mening er det ikke grunnlag for å anvende avtaleloven §36 i dette tilfelle. Det er tale om svik av store dimensjoner. Det kan nok rettes enkelte innvendinger mot selskapenes saksbehandling, men dette forhold kan ikke gi grunnlag for å sette sviksbestemmelsen helt eller delvis til side.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

2. UNI Forsikring- gjensidig skadeforsikringsselskap tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Bestemmelsen om svik er inntatt i UNI's generelle vilkår punkt 4) og lyder:

Den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet, taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Har han flere forsikringsavtaler med selskapet, taper han også rett til erstatning etter disse ved samme hendelse, og selskapet kan med en ukes varsel si opp enhver forsikringsavtale med ham.

Det er opplyst at dette er en vanlig bestemmelse i forsikringsvilkår. I den nye forsikringsavtalelov av 16. juni 1989 nr 69 som ikke er trådt i kraft, er det i §8-1 annet ledd lovfestet en bestemmelse om bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger fra sikredes side. Denne bestemmelse har etter min mening betydning ved vurderingen av innholdet i det sviksbegrep som er lagt til grunn i selskapenes alminnelige vilkår, noe jeg kommer tilbake til.

Det er alminnelig erkjent at den nevnte bestemmelse i vilkårene innebærer en streng reaksjon overfor den skadelidte som får sitt forhold karakterisert som svik, og at bestemmelsen derfor bare bør få anvendelse når det er klart at en slik karakteristikk er berettiget. Det må kreves et relativt klart bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig, og også ved den rettslige avgrensning bør sviksbegrepet reserveres for de klare tilfelle. Det må kreves at det er tale om en bevisst villedelse eller forsøk på det. Jeg viser til uttalelse i Høyesteretts dom av 21. juni 1989 lnr 81/1989.

Forsikringsvilkårenes punkt 4 inneholder ingen nærmere definisjon av sviksbegrepet. Bestemmelsen i den nye forsikringsavtalelov §8-1 annet ledd første punktum, som er forutsatt å skulle avløse selskapenes vilkårsfestede sviksklausul, innledes slik: "Gir sikrede ved skadeoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på...". Bestemmelsen fikk sin endelige utforming i proposisjonen og ble noe endret i forhold til utkastet i utvalgsinnstillingen, se NOU 1987:24 side 177 og Ot prp nr 49 1988-89, særlig side 88. I proposisjonen er forutsatt at bestemmelsen er i samsvar med den praksis som knytter seg til sviksbegrepet i de generelle vilkår, se side 88 spalte 2. Det må derfor være grunn til å se hen til bestemmelsen i den nye lov også ved vurderingen av sviksbegrepet i forsikringsvilkårene.

Det er ikke omtvistet at A har gitt uriktige opplysninger i sin skadeoppgave. Det er derimot omtvistet hva de uriktige opplysninger består i. Det må imidlertid legges til grunn at A har oppgitt vesentlig for høye verdier. Dette preger skadeoppgaven i sin helhet, og da også den del av oppgaven som kan relatere seg til UNI.

Den ankende part har framholdt at hun ikke har utvist svik overfor UNI allerede av den grunn at hun ikke har reist noe krav overfor dette selskap. Fra ankemotpartens side er det under henvisning til §8-1 annet ledd i den nye lov hevdet at det ikke kan kreves at det er fremsatt noe "krav"; det er tilstrekkeig at sikrede har gitt uriktige opplysninger. Slik forholdene ligger an i denne sak, må det etter min mening legges til grunn at A fremsatte krav om forsikringsdekning også overfor UNI. Jeg går derfor ikke nærmere inn på hva den nye lov krever på dette punkt, utover å vise til at de uriktige opplysninger må være gitt "ved skadeoppgjøret". Også dette vilkår er etter min mening tilfredsstilt i denne sak. Jeg finner det ikke tvilsomt at A forutsatte at de tapslister hun utarbeidet og overleverte til Gjensidige, også skulle gi grunnlag for forsikringsoppgjør med UNI etter løsøreforsikringen for Z. Jeg legger da til grunn at A var klar over at det skulle utarbeides en felles liste til bruk for de to selskaper, og at listen skulle overleveres til Gjensidige.

Om hun ble klar over denne fremgangmåte allerede ved den orientering hun fikk av UNI's representant under brannskjønnet, og om det da ble inngått såkalte oppgjørsavtaler, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er tilstrekkelig å konstatere at hun må ha vært klar over at de tapslister hun utarbeidet, var til bruk for forsikringsoppgjøret med begge selskaper. Jeg peker på at listene også omfattet gjenstander som skulle være flyttet fra Z til X, at hun var klar over forsikringssummen i begge selskaper, og at det samlede tap som er oppgitt i den siste liste er nøyaktig tilpasset den samlede forsikringssum for løsøre i de to selskaper. Jeg nevner videre at hun under sin kontakt med Gjensidiges representant ble klar over at listene også skulle oversendes til UNI. Jeg mener dette er tilstrekkelig til å konstatere at A iallfall ved innlevering av tapslistene har fremmet krav også overfor UNI, og at dette skjedde ved skadeoppgjøret med dette selskap.

Den ankende parts hovedinnsigelse mot at A har fremmet krav også overfor UNI, er at tapslistene ikke er tilstrekkelig spesifiserte og konkretiserte i forhold til vilkårene for borteforsikring. Iallfall slik forholdene ligger an i denne sak, finner jeg at det ikke kan få noen avgjørende betydning for vurderingen av As forhold i relasjon til sviksbestemmelsen at hun ikke har spesifisert hvilke av de oppgitte gjenstander som hun krevet dekket av UNI. Jeg legger da vekt på at tapslistene inneholder en omfattende og - særlig den siste liste - også en detaljert oppregning av hvilke gjenstander som er gått tapt med angivelse av verdi for de enkelte gjenstander. Normalt ville det vært en enkel sak under den videre saksbehandling å få ytterligere opplysninger om hvilke gjenstander som skulle dekkes av UNI.

Jeg mener videre det må legges til grunn at A visste eller iallfall måtte forstå at de uriktige opplysninger kunne føre til at hun fikk en erstatning av UNI som hun ikke hadde krav på.

Som anført av begge parter i saken, må det antas at dette vilkår også innebærer et objektivt element. Det må være sannsynlig at de uriktige oppgaver ville føre til for høy forsik ringsdekning. Den ankende part har fremholdt at dette vilkår ikke er tilfredsstilt, idet vilkårene for borteforsikring ikke var oppfylt, noe som ville blitt avklart under selskapenes videre behandling. Når det gjelder krav om spesifikasjon av tapsoppgavene, viser jeg til hva jeg allerede har sagt om dette. Den ankende part har i denne sammenheng særlig pekt på at kravet om at gjenstandene måtte være midlertidig flyttet, ikke er oppfylt. Jeg er enig med ankemotparten i at vurderingen av dette vilkår i denne forbindelse må skje på grunnlag av de opplysninger som forelå da forsikringsoppgjøret var aktuelt, og da først og fremst de oppgaver som A selv ga. De opplysninger som A ga i en politiforklaring i 1983 ga grunnlag for å anta at det dreiet seg om en midlertidig flytting av gjenstander fra Z til X. Den ankende parts innsigelse på dette punkt kan etter dette ikke føre frem.

Min konklusjon blir etter dette at As forhold til UNI rammes av sviksbestemmelsen i forsikringsvilkårene.

Jeg går så over til den ankende parts subsidiære anførsel om at sviksbestemmelsen må settes til side etter avtaleloven §36, iallfall at det bør gis delvis erstatning.

Som allerede nevnt innebærer sviksbestemmelsen en meget hård reaksjon overfor sikrede. Det er imidlertid behov for en slik bestemmelse, noe som bekreftes ved den bestemmelse om uriktige opplysninger som er lovfestet i den nye forsikringsavtalelov §8-1 annet ledd. Reaksjonene etter denne bestemmelse svarer til reaksjonene etter den vilkårsfestede sviksklausul. Også når det gjelder spørsmålet om lempning av reaksjonene etter denne klausul i medhold av avtaleloven §36, er det etter min mening grunn til å se hen til den lempningsregel som er lovfestet i den nye forsikringsavtalelov §8-1 annet ledd. Vilkåret her er at sikredes forhold bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller det ellers foreligger særlige forhold. Etter min mening er ingen av disse kriterier oppfylt i denne sak. I relasjon til avtaleloven §36 bør As forhold ses under ett, slik at det legges vekt på hennes forsikringssvik både overfor UNI og Gjensidige.

Jeg finner etter dette ikke grunnlag for å anvende avtalelovens §36.

Den ankende part har tapt saken fullstendig. Jeg finner ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Da saken har reist prinsipielle spørsmål om avgrensning av sviksbegrepet i forsikringsforhold, finner jeg at ankemotparten heller ikke bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.