LG-1995-205
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-11 |
| Publisert: | LG-1995-00205 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-00205 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Åge Eilertsen, Bergen). Motparter: 1. Bergen kommune v/Ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Heidi Heggdal), 2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Anne Ellen Fossum, Oslo) |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø. Lagdommer Selvik. Sorenskriver Faaberg |
| Lovhenvisninger: | Grunnskolelova (1969) §12, §13, §7, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §98, Spesialskoleloven (1951) §14, §19, §1, §2, Folketrygdloven (1966), §8, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-2, Voksenopplæringsloven (1976) §5, Foreldelsesloven (1979) §9 |
Saken gjelder erstatning for mangelfull grunnskoleundervisning.
A gjennomførte grunnskolen i årene 1972-1981, dels i ordinær skole, og 2. til 5. klassetrinn på X skole i Bergen, som var kommunalt drevet spesialskole etter dagjeldende lov om spesialskoler. Da hun mente ikke å ha fått den lovbestemte opplæring, stevnet hun 12. januar 1993 Bergen kommune med krav om erstatning. Ved stevning av 15. mars 1993 ble staten trukket inn som medsaksøkt, begrunnet i feil statlige organ har gjort i tilknytning til hennes plassering på X. Både stat og kommune påsto seg frifunnet, og mente kravet under enhver omstendighet var foreldet. Bergen byrett delte forhandlingen etter tvistemålsloven §98 til behandling av foreldelsesspørsmålet, hvoretter byretten 16. november 1994 sa dom med slik slutning:
"I sak 93-78 A:
Bergen kommune frifinnes.
I sak 92-642 A:
Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes."
A anket dommen rettidig til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 21.- 23. februar 1996, hvor retten hørte forklaring fra A, de to representantene som møtte for ankemotpartene og ytterligere 6 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Det var i tillegg relativt omfattende dokumentasjon.
Sakens øvrige bakgrunn fremgår av byrettens dom, men her resymeres at A begynte i skolemodningsklasse på Y barneskole høsten 1972. Bl.a. ut fra erfaringene der og etter undersøkelse hos PPT-tjenesten på slutten av skoleåret, ble hun søkt overført til X skole. Den var drevet av Bergen kommune, jfr. dagjeldende lov av 23. november 1951 nr. 2 om spesialskoler §19, men det var skoledirektøren (statlig) som måtte fatte vedtak om inn- og utskrivning av den enkelte elev. Skoledirektøren i Bjørgvin vedtok således overføring av A til X, først på prøve og deretter fast. X skole besørget at A ble undersøkt ved psykologisk institutt ved universitetet i Bergen høsten 1974 og høsten 1976, og etter den siste undersøkelsen, ble det laget et oppfølgningsopplegg. A ble utskrevet fra X med virkning fra 01. august 1977, og gikk så i ordinær klasse på Z barneskole, hvor hun hadde en viss støtteundervisning. Da hun høsten 1979 var kommet til ungdomsskolestrinnet, ble hun grunnet sine vansker ikke overført til ordinær ungdomsskole, men i stedet til etat innen barne- og ungdomspsykiatrien, hvor hun fulgte skoleundervisning, inntil hun i mars 1981 flyttet til et ungdomshjem for jenter i V, og var elev ved folkehøgskole der i skoleåret 1982-1983. Hun har senere tidvis fulgt undervisning i grunnskolefag i voksenopplæringen.
Som nevnt var bare foreldelsesspørsmålet prosedert i byretten, men partene har både for dette og sakens realitet hatt samme anførsler i hele saken.
A anfører at erstatning kan begrunnes både på subjektivt og objektivt grunnlag, at det er erstatningsmessig årsakssammenheng, samt at hennes skade har medført både et økonomisk og et ikkeøkonomisk tap.
Skaden består for det første i kunnskapsmangel. Det vises bl.a. til logoped Stollers utredning av 21. august 1992. Dessuten har hun skade i form av "skoletaperkompleks", og som har gitt seg utslag i angst, frykt i skolesituasjon, eksempelvis at medelever skulle få vite at hun hadde vært Xelev, og element av selvdestruksjon. Problemene skyldes i stor grad at hun ikke fikk grunnskoleopplæring i forhold til sine evner, og rett plassering. Grunnskole- og voksenopplæringslovene er rettighetslover som gir rett til opplæring for den som oppfyller betingelsene. Denne retten har et generelt innhold som nevnt i grunnskoleloven §12 nr. 2 og 3, fra 1975 §13, og selv om det primært er kvantitetsmessig, går det også på det kvalitative innhold. Det vises til Kjellemo: Rett til spesialundervisning i grunnskolen, side 67 flg. A har ikke fått fullverdig grunnskoleundervisning, og har verken fått opplæring eller karakter i alle fag. Spesielt problematisk er den manglende opplæring i basisfag som norsk og matematikk.
Alle elever har rett til opplæring etter sine forutsetninger, jfr. grunnskoleloven §7 første ledd, og som var i samsvar med tidligere regler. Den individuelle opplæring skal tilpasses eleven uansett årsak til elevens problem. For A skyldes den inadekvate opplæring at hun hadde feil diagnose, og det vises eksempelvis til at både psykolog Rongved og adjunkt Løken har funnet at hun skolemessig fungerte langt lavere enn hennes evner tilsa. Hun har heller ikke fått undervisning tilpasset sin dysleksi eller sine adferdsproblem. Følelsen av feilplassering og mangelfull undervisning førte til skoletaperproblem. Det ble forsterket både av at Z skole ville tilbakeføre henne til X i 1979, og av uttalelsen etter undersøkelse i voksenopplæringen i 1984. Samlet er de psykiske problemene skade. Det erkjennes at A hadde følelsesmessige problemer før skolealder, men skolens ansvar er at den ikke avdekket og la opp undervisningen etter disse problem. Det samme gjelder dysleksien.
Om årsakssammenhengen vises det til at med de virkemiddel og kunnskapsnivå som var i norsk skoleverk på 1970-tallet, skulle feilene ha vært avdekket. Om betydningen av dette, vises til Kjellemoe, l.c. side 144 flg.
Det rettslige utgangspunkt for erstatning i skolesaker er, som nevnt bl.a. i Rt-1970-138, spesielt side 144, hvorvidt det foreligger objektive feil i vurderinger. Det er det flere av her. For det første er det feilaktig lagt til grunn at A fungerte innen området evneveik/sinke. Allerede prøven ved Universitetet i Bergen året etter skolestart, viste at dette var feil. Likeens tilsa lærernes observasjoner at dette ikke stemte. Videre var det feil av X skole ikke å revurdere konklusjonen fra PPT-tjenesten. Likeens er MBD-diagnosen feil. Det var også feil å bruke Ritalinmedisin, fordi hennes problem var adferdspsykiske. Når virkningen av medikamenteringen uteble, burde man ha sett at det ikke forelå MBD, og spesielt når det viste seg at hun fungerte bedre etter å ha sluttet å bruke medisinen. Det er også objektiv feil at A ikke fikk godt nok opplegg for sine følelsesmessige problemer, og hun var også utsatt for feil nivå i voksenopplæringen hvor det var for vilkårlig og sparsommelig vilken undervisning hun fikk. Det har vært sterkt begrenset timetall, og bare i enkeltfag har det vært full dag. Alt dette har ført til at det er psykiatrien som har måttet bøte på skolens manglende oppfølgning.
Etter Malvikavgjørelsene i Rt-1990-360 og Rt-1993-311 kan skoletilbud begrenses av økonomiske årsaker, men det er ikke aktuelt her. Den støtteundervisning A hadde behov for, var langt under nivået i disse avgjørelsene, fordi hun er normalt utviklet psykisk og fysisk. Poenget er at hun ikke er kommet opp på det minimumsnivå hvor økonomien kan sette rammer for kravet. Feilen er etter As oppfatning at hun ikke engang har fått undervisning etter minimumsnivået. Siden det er tvil om Bergen kommune vil følge opp med tilstrekkelig voksenopplæring, må hun i all fall få nok erstatning til å kunne få grunnskoletilbud uten om kommunen.
Om ansvarsgrunnlaget anføres at det er et tilnærmet objektivt ansvar, jfr. Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar, side 149 og Kjellemoe: L.C. side 138. Det er i all fall culpa etter arbeidsgiverregelen i skl §2-1. A mener også at visse retningslinjer om kontrollansvaret kan trekkes ut av Rt-1992-453. Det avgjørende er om skolemyndighetsutøvelsen var forsvarlig ut fra de skadevirkninger A har hatt, og siden skoleloven er en rettighetslov, må det være en streng aktsomhetsnorm. Videre kreves ménerstatning etter skl §3-2 grunnet i hennes skoletaperkompleks som både er varig og betydelig skade.
Når det gjelder ansvaret for opplæringen vises til Malvikdommen i Rt-1993-311. Etter spesialskoleloven hadde staten ansvar for spesialskolene, enten ved at de var drevet av staten selv, eller så hadde staten kontrollansvar for spesialskoler drevet av andre. Grunnskoleloven av 13. juni 1969, kap. 8 gir kommunen ansvar for opplæring i sine spesialskoler. Fordelingen kommunenstat var uklar, men bl.a. to Høyesterettsdommer i 1970 førte til lovendring med avklaring for spesialskolene, jfr. Ot.prp.nr.64 (7374) side 22, hvoretter kommunen hadde ansvaret. Staten beholdt imidlertid kontrollfunksjonene og de ble ikke fulgt opp her. Det konkluderer således med at Bergen kommune har ansvar for feil begått i barneskolen, ungdomsskolen, på skolen kommunen drev i tilknytning til Fanastøl, voksenopplæringen og PPT-tjenesten. Kommunen har ansvar også for anonyme og kumulative feil. Statens feil består i mangelfull kontroll ved innskrivning på X, at det ikke var etablert tilfredsstillende oppfølgning samt feil begått av ansatte ved univeristetet.
Kravet er ikke foreldet. Skadebegrepet er vanskelig, siden det både er skade på livsutfoldelse og ervervsevne. Foreldelsen begynner ikke å løpe allerede fordi A kjente til sin kunnskapsmangel, og hun måtte også vite at det var ansvarsgrunnlag. Skaden må likeledes ha manifestert seg på slik måte at skadelidte objektivt sett har grunnlag for å fremme et krav. Det vises til Ot.prp.nr.46 (87-88) side 6, NOU 1992:19, side 116 og som har vært fulgt opp i rettspraksis, eksempelvis Rt-1992-602. Skaden manifesterte seg først da A ble innlagt i 1990. 10 årsfristen i foreldelsesloven §9 begynte således ikke å løpe før da. 3 årsfristen begynner ikke å løpe før skadelidte har nødvendig kunnskap om: skaden (at den har manifestert seg), om den ansvarlige og at skadeforvoldelsen kvalifiserer for et rettskrav. Det vises til Nygard: Skade og ansvar, side 215 flg., Matningsdal i Tfødt xx.xx.81 flg. og Rt-1992-64 og 603 og Rt-1994-190.
Tapet som kreves erstattet er for det første lidt inntektstap hvor det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig lønnsinntekt, og hvoretter tapet ut 1995 er kr 924167,-. Videre kommer skjønnsmessig fremtidig inntektstap med kr 353795,- samt skjønnsmessige fastsatte fremtidig utgifter på kr 100000,-. Videre kreves ménerstatning med kr 500000,-, og samlet avrundes erstatningskravet oppad til kr 1800000,-. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen kommune v/ ordføreren og Staten v/ Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet betaler, i fellesskap eller med eneansvar, A erstatning med inntil kr 1800000,-.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger."
Bergen kommune mener As erstatningskrav uansett er foreldet idet 3 årsfristen begynte å løpe allerede i 1984. Ved rapporten hun fikk fra W Skole da, måtte hun være klar over at fortsatt grunnskole ikke lenger var aktuell, og tross at hun mente kommunen var ansvarlig, valgte hun likevel å vende voksenopplæringen ryggen. I perioden fra 1984 var hun i all fall så ovenpå psykisk at hun ut fra sine forutsetninger hadde godt grunnlag for å gå til advokat, noe hun også gjorde i 1987.
Bergen kommune kan imidlertid ikke bli erstatningsansvarlig etter en realitetsvurdering heller. Utgangspunktet i denne vurderingen er hva som var skolelovgivningens minimumskrav. Først ved lovendring i 1978 ble eleven satt i sentrum i den forstand at det sentrale var tilbudet til den enkelte elev, og ikke så mye resultatet. Tidligere var det erkjent at grunnskolen ikke kunne gi tilbud til alle elever, og det var nettopp derfor det var etablert spesialskoler. Kommunen erkjenner arbeidsgiveransvar for ansatte på X, men staten må ha ansvar for vedtak om innskrivning og utskrivning, og om det er systemfeil, er det statens ansvar. Spesialkompetansen, både faglig og økonomisk, var i spesialskolene, og ikke i den ordinære grunnskolen. X var spesialskole for barn med lære- og adferdsvansker etter tidligere spesialskoleloven §1, 1 d og §2. Midt på 1970-tallet skjøt integreringstanken fart og det medførte at det senere gradvis ble økte ressurser også i grunnskolen for å ta seg av integrerte elever.
Om kommunens plikter etter grunnskoleloven og voksenopplæringsloven, vises det til at kommune har ansvar for barn inntil 16 år, mens voksenopplæringen etter fylte 20 år er mer begrenset. A har fått ordinær voksenopplæring, og har ikke krav på full undervisning siden det ikke foreligger undersøkelse som nevnt i voksenopplæringsloven §5 annet ledd. I 1983/84 fikk hun undervisning ved W skole, men fulgte ikke opp. Det kan ikke bebreides Bergen kommune at hun ikke har den kunnskap hun skulle ha, men kommunen vil fortsatt tilby voksenopplæring.
Om kommune skal tillegges ansvar, må det påvises uaktsom svikt i opplegget, og det er ikke tilstrekkelig med svikt i resultatet. Det må være ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap.
For ansvarsgrunnlaget anføres det at PPT-rapporten i 1972, som var med i grunnlag for overføringen til X, ikke var feil. Vedtaket om at A burde søkes plassert på X var heller ikke i strid med spesialskoleloven §1. Avgjørelsen om overføring beror på en totalvurdering hvor det avgjørende må være hvordan forholdet fortonet seg da, og ikke hvordan forholdene fortoner seg ut fra en vurdering i ettertid. A måtte ha smågruppeundervisning, og det var det bare X som kunne gi. Det var heller ikke feilvurderinger på X. Alle elevene der ble evaluert hvert halvår med tanke på eventuell tilbakeføring. X skole tilpasset undervisningen til den enkelte, og det var intet som tilsa at A skulle ha vært tilbakeført før det ble gjort. Det er heller ikke bevist at MBD-diagnosen var feil. På X var det daglig adferdsterapi, og hun ble oppfulgt i langt større grad enn det var mulig i en vanlig klasse. Hun ble heller ikke tilbakeført for sent eller fulgt for lite opp på Z skole. Det er lite sannsynlig at det hadde gått bedre om hun hadde fått mer støtte der. Det konkluderes således med at A har fått minimumstilbudet etter loven. Det er ikke grunnlag for objektivt ansvar for kommunen for slike feil som påstås, og som det fremgår av Michelsen i Lov og Rett 1979 339 flg. skal det mye til for å fastslå culpa.
Det er heller ikke bevist erstatningsmessig årsakssammenheng, idet det ikke foreligger grunnlag for at A ville ha kommet bedre ut med ytterligere undervisning.
Atter subsidiært anføres at A ikke har lidt noe økonomisk tap. Det bestrides at en eventuell erstatning kan ta utgangspunkt i en gjenomsnittsberegning slik A har gjort. Men uansett har hun i et par av årene hatt høyere inntekt enn dette gjennomsnittet, og for andre år ville hun neppe ha tjent mer enn hun har hatt ved overgangsstønad etc. I den grad hun har hatt økonomisk tap, er det bare etter 1990, og da ikke som følge av kommunale eller statlige feil. Det er ikke grunnlag for ménerstatning, hvoretter Bergen kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen kommune frifinnes.
2. Bergen kommune tilkjennes sakens omkostninger."
Staten mener det verken er ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng eller noe tap, og at et eventuelt erstatningskrav uansett er foreldet.
Til foreldelse anføres at både 3 og 10 års fristen er oversittet. Årsaken til As vansker er emosjonelle problem, og disse var hun klar over allerede da hun sluttet skolen. Skaden er her den manglende kunnskap. Tidspunktet for når skaden har materialisert seg, er et objektivt utgangspunkt, og 10 års fristen kan således begynne å løpe selv om skadelidte ikke vet om skaden. For 3 års fristen er det spørsmål om A hadde eller kunne ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige mer enn 3 år før stevningen. Det vises til at både A og foreldrene allerede i 1984 mente at det var feil/skade, og nesten alle opplysninger som påberopes nå, forelå også i 1984 - unntatt uttalelse fra logoped og psykiater. Et eventuelt erstatningskrav er således foreldet.
Til sakens realitet anføres at staten ikke er ansvarlig verken på culpa eller objektivt grunnlag. Spesialskoleloven ble opphevet i 1975 og alt ansvar for grunnskolen ble da overlatt til kommunen. Tidligere var spesialskolene statens ansvar, og den statlige skoledirektør skulle avgjøre overføring til spesialskolen. Dette er enkeltvedtak, og ansvar der må eventuelt begrunnes i at vedtaket var ugyldig. Ut fra de opplysninger som forelå, heftet det ingen feil ved vedtaket om at A skulle begynne på X skole, og det bestrides at oppfølgningen var for dårlig. Staten oppfylte sitt tilsyns- og kontrollansvar for denne kommunale spesialskolen. Det er heller ikke dokumentert noen feil ved undersøkelsene foretatt ved Universitetet i Bergen og heller ikke gitt at A ikke har MBD. Utskrivningen fra X var det kommunen som måtte ta initiativet til, og det var intet selvstendig statlig kontrollansvar i så måte. A har fått oppfølgning på X. Det er således intet ansvarsgrunnlag.
Subsidiært er det heller ikke nødvendig årsakssammenheng idet As situasjon ikke ville ha vært bedre om hun ikke hadde gått på X. Til det atter subsidiære, det økonomiske tap, tiltres kommunens anførsel. Staten anfører også som eget subsidiært grunnlag at eventuell erstatning må nedsettes grunnet As medvirkning ved at hennes problem ville ha vært mindre om hun hadde tatt imot det tilbudet som var om voksenopplæring i 1984. Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom i sak 93-642 A stadfestes.
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken delvis fører fram. I det følgende nevnes først endel om lovbestemmelsene om innhold i og omfang av grunnskoleundervisning, så endel om faktum og hvorvidt As undervisning har oppfylt de nevnte krav til innhold og omfang før retten behandler erstatningsbetingelsene, som ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng m.v. Foreldelse drøftes til slutt. Av praktiske årsaker knyttes det meste av drøftelsen til kommunens forhold, og det som er spesielt for Statens eventuelle ansvar drøftes deretter.
Om den skolelovgivning som har interesse i saken, nevnes for det første at inntil 1975 var det et tosporet system. Grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24 omhandlet den generelle rett og plikt til grunnskole. Ved siden av gjaldt lov av 23. november 1951 nr. 2 om spesialskoler for barn med slike fysiske eller psykiske vansker at de bare med lite utbytte kunne følge ordinær grunnskole. Spesialskolen var, i motsetning til grunnskolen, et statlig ansvar, men X skole var drevet av Bergen kommune i medhold av spesialskoleloven §19. Det statlige ansvar var derfor begrenset, bl.a. til innskrivning og utskrivning etter §14, tilsyn etter lovens kap. 2 etc. Ved endringsloven av 13. juni 1975, og som gjaldt fra 01. januar 1976, ble bestemmelsen om spesialundervisning innarbeidet i grunnskoleloven, og spesialskoleloven opphevet. Etter endringen i grunnskoleloven §7 nr. 1 skulle alle elevene ha rett til opplæring ".. i samsvar med dei evnene og føresetnadane dei har." Spesialundervisningen ble som nevnt lagt til grunnskolen, og etter grunnskoleloven §8 nr. 1 skulle det "..skipast spesialundervisning.." i eller utenfor skolen, for "..born og ungdom som ut frå ei sakkundig vurdering treng særleg hjelp.." Hva dette konkret innebar er mer usikkert. I lovforarbeidet, bl.a. Ot.prp.nr.64 (1973-74) synes det å være de mer organisatoriske og prinsipielle sider som er viet størst oppmerksomhet, og det finnes lite om hvilke konkrete rettigheter det ga den enkelte elev. Det er lite direkte sammenlignbar rettspraksis, selv om enkeltmomenter kan hentes eksempelvis fra de såkalte Malvikavgjørelsene i Rt-1990-360 og Rt-1993-811. Partene har også vist til endel øvrig rettspraksis. Noen tolkingsmoment finnes også i juridisk litteratur, bl.a. Kjellemo: Rett til spesialundervisning i grunnskolen. Men slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, er det bare i begrenset grad nødvendig å gå inn på grensespørsmålene i grunnskoleloven.
Lagmannsretten er enig med A i at den grunnskoleundervisning hun fikk, ikke hadde det innhold m.v. hun etter ovennevnte lovgivning hadde krav på. Forenklet kan det formuleres slik at selv om det på ingen måte var skolen som opprinnelig skapte hennes problem, var undervisningsopplegget ikke tilstrekkelig tilpasset hennes spesielle situasjon til å redusere følgene av de problem hun hadde. As problem var så sammensatte at det heller ikke er noe å si på at årsakene til dem ikke ble oppfattet på et tidlig stadium av skolegangen. Men etter lagmannsrettens oppfatning burde det i all fall da hun ble tilbakeført fra X til skoleåret 1977/78 ha vært en mer målrettet oppfølgning av henne, og dette begrunnes i det følgende.
Da A ble besluttet overført til X skole høsten 1973, var det bl.a. basert på en uttalelse fra PPT-tjenesten i Bergen hvor det var antatt at hennes adferdsproblem hang sammen med tidligere vansker i familielivet, men hvor det i tillegg var vist til at hun i verbal prøve fungerte innenfor gruppen sinke og i nonverbal prøve i øvre del av gruppen evneveik. I undersøkelse X skole fikk foretatt ved psykologisk avdeling ved Universitet i Bergen høsten 1974, ble det antatt at hun i tillegg hadde såkalt "minimal brain disfunction"-syndrom (MBD).
Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å fastslå at konklusjonene var uforsvarlige på det tidspunkt de ble truffet, men det var feil at det ikke senere i As grunnskoletid ble stilt tilstrekkelig spørsmål ved riktigheten av dem ut fra den senere utvikling. Det var flere enkeltforhold som burde gi grunnlag for berettiget tvil, og svakheten synes å ha vært at det ikke var noen instans som vurderte hvilke konklusjoner som kunne trekkes hvis alle enkeltmomentene ble sett i sammenheng.
Allerede evalueringsrapporten på X skole viste slik fremgang at det burde gi grunnlag for spørsmål ved om den første vurdering av hennes intelligentsmessige evner var riktig. Det samme gjaldt bruken av medikamentet Ritalin som hun fikk for sin antatte MBD-lidelse. At hun synes å ha fungert bedre etter at man sluttet med denne medisinen, kan naturligvis skyldes at medisinen hadde sin virkning, men burde like gjerne ha bidratt til å stille spørsmål ved diagnosen. Spesielt gjelder det dersom dette hadde vært sett i sammenheng med andre sider ved As situasjon og utvikling.
Videre er det etter bevisføringen på det rene at A hadde -og har- dyslektiske problemer. I den pedagogiske rapport fra T skole av 18. desember 1980 står det at hun har auditiv dysleksi, og både overlege Bovim og logoped Stollers forklaringer støtter opp om dette. Med den kunnskap det var om dette problemet på 1970-tallet, synes det noe påfallende at ikke problemet ble viet større oppmerksomhet mens A gikk i grunnskolen. På X hadde A god oppfølgning, men hun hadde nok noe begrenset utbytte av undervisningen fordi de øvrige i gruppene gjennomgående lå lavere intelligensmessig, og at det derfor ikke kunne tas hensyn bare til hennes muligheter. På Z skole synes man også å ha hatt en begrunnet oppfatning av årsakene til hennes problemer. I skolerapporten høsten 1978 er det eksempelvis anført at hun i norsk har problem som minner om auditiv dysleksi, og i rapport våren 1979 står det at det hun lider av, er at hun merker at hun har for lite kunnskap i forhold til de andre elevene.
I førstningen av tilbakeføringen, skoleåret 1977/78 hadde hun med støttelærer fra X på 10 timer pr. uke, og hadde også noen enetimer i 6. klasse. Hun fungerte etterhvert dårligere, og det ble også tatt opp spørsmål om tilbakeføring til X skole, som da hadde noe andre oppgaver enn tidligere, men dette ble klart avslått fra X. Istedet for at hun begynte på ordinær ungdomsskole høsten 1979, ble hun som nevnt overført til T skole/behandlingshjem. Skolen der var kommunal, mens behandlingshjemmet var fylkeskommunalt.
Lagmannsretten finner således etter bevisføringen å måtte konkludere med at det årsaksstempel A hadde fått i begynnelsen av grunnskolen i for stor grad ble fulgt uten at det var tilstrekkelig tett og fortløpende vurdering av om de opprinnelige konklusjonene var riktige og fullstendige ut fra hennes senere utvikling og oppførsel. Med minimumsundervisning tilpasset riktig årsaksbilde ville A etter lagmannsrettens oppfatning ha tilegnet seg klart mer kunnskap, og særlig viktig var det i basisfag som norsk og matematikk.
Årsakene til As personlige vansker var likevel sammensatte, og alle hennes problem ville på ingen måte ha vært løst, eller unngått, selv om hun hadde fått den tilpassede undervisning i det minimumsomfang hun etter skolelovgivningen hadde krav på. Skaden som kan tilbakeføres til skolen består ikke bare i kunnskapsmangel, men også i at det "skoletaperkompleks" hun hadde opparbeidet, virket sammen med, eller aksellererte, hennes øvrige vansker slik at hun ikke mestret de daglige psykiske og sosiale utfordringer. Etter bevisførselen, spesielt overlege Bovims forklaring, mener lagmannsretten, i motsetning til byretten, at denne skoletaperfølelsen var en medvirkende årsak til at As problem førte til en grensepsykotisk tilstand som førte til innleggelse i psykiatrisk institusjon i mai 1990. En viktig del av den senere terapi har da også bestått i at A skulle tilegne seg kunnskaper på grunnskolenivå, og hun er nå, etter overlegens medvirkning, elev ved kurs i regi av institusjon under det psykiske helsevern.
I den rettslige vurdering av de mulige erstatningsmessige konsekvenser av den mangelfulle undervisning, nevnes først at etter den erstatningsrettslige betingelseslære, må kommunens ansvar iallfall begrenses til det som er en direkte følge av at hun ikke fikk grunnskoleundervisning på det minimumsnivå hun hadde krav på. Slik lagmannsretten ser det utfra gjennomgangen over, var hovedårsaken til As problemer andre, og sammensatte. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette siden kommunen uansett ikke kan være erstatningsmessig ansvarlig for følgene av dem.
Partene hadde en bred prosedyre om de erstatningsrettslige ansvarsgrunnlag etter gjeldende rett for slike skolemangler som her er aktuelle. Lagmannsretten trenger imidlertid ikke, bl.a. utfra årsakssammenhengen nevnt i forrige avsnitt, å gå så grundig inn på problematikken. Det kan ikke sees å være grunnlag for noe objektivt "resultatansvar" bare fordi den enkelte elev ikke oppnådde den kunnskap som kan sies å være målsettingen etter skolelovgivningen, og det avgjørende må være vurderingen på det tidspunkt de forskjellige disposisjoner ble foretatt i skoleverket. Slik saken ligger an utfra drøftelsen over, mener lagmannsretten at ansvar iallfall kan hjemles i regelen om arbeidsgiveransvar i skl §2-1. Nå er det vanskelig å peke på noe bestemt sted i kommunen svikten er, og hvem som burde ha handlet annerledes, men det er heller ikke nødvendig, idet lagmannsretten mener det iallfall er ansvar for s.k. anonyme og kumulative feil. Hovedsvakheten er som nevnt unnlatelse ved at man i for stor grad baserte seg på tidligere diagnoser uten at det har vært tilstrekkelig fortløpende vurdering av om utviklingen viste at det var grunn til å stille spørsmål ved riktigheten av dem. Summen er tilstrekkelig til at det er en ansvarsbetingende feil selv om forholdet hos hver enkelt ansatt kommunen hefter for ikke er tilstrekkelig alene. I den grad den mangelfulle oppfølgning skyldes for små økonomiske bevilgninger fra politiske organ til å oppfylle skolelovgivningens minstekrav, kan det også tenkes såkalt organansvar, men uten at det finnes nødvendig å gå nærmere inn på det.
Lagmannsretten mener således at Bergen kommune er erstatningsansvarlig for den skade som har tilstrekkelig årsakssammenheng med at A ikke fikk tilpasset undervisning av det omfang og den art hun etter dagjeldende skolelovgivning hadde krav på.
Erstatningens størrelse må bli nokså skjønnsmessig siden det er en differansevurdering mellom As situasjon nå og hvordan den ville ha vært om hun hadde fått den minimumsundervisning hun etter lagmannsrettens oppfatning hadde krav på. Hovedårsaken til hennes problem ligger som nevnt i forhold kommunen ikke kan lastes for. Hun var i arbeid med god inntekt flere år, og hennes arbeids- og inntektsmuligheter må også ses i lys av at hun er eneforsørger for to mindreårige barn. Om hun gjennom voksenundervisningen skulle ha tatt igjen det tapte, ville også det ha påvirket hennes inntekt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke tilstrekkelig bevist at A sålangt har lidt et økonomisk tap knyttet til de feil kommunen gjøres ansvarlig for. Framtidig vil hun få inntektsbortfall og ekstrautgifter ved å fullføre grunnskoleundervisningen, og dette har hun etter lagmannsrettens oppfatning krav på å få dekket. Ved et tilpasset opplegg bør hun kunne gjennomføre det i løpet av en treårsperiode, og erstatningen settes passende til kr 160000,-. Noe framtidig tap utover det, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Det finnes heller ikke grunnlag for å tilkjenne menerstatning idet bl.a. vesentlighetskriteriet i skl §3-2 ikke sees oppfylt. Selv om det ikke er noen absolutt nedre grense, tas det gjerne i betydelighetsvurderingen utgangspunkt i en medisinsk uførhet på 15 % etter analogi med folketrygdloven kap. 11, og lagmannsretten kan ikke se at de forhold kommunen er ansvarlig for, bringer skaden opp på dette nivå.
Det gjenstår så spørsmål om erstatningskravet er foreldet. Utfra noen av anførslene finner lagmannsretten grunn til å nevne det selvsagte i at foreldelse har sin selvstendige betydning hvor det har foreligget erstatningsansvar. Både skaden og skadelidtes kunnskap må følgelig ha vært så klar at det var grunnlag for å fremme erstatningskrav, eventuelt via domstolene. Men det er en objektivisert vurdering, slik at det ikke i seg selv er avgjørende hvorvidt skadelidte selv mente å ha et erstatningskrav. Foreldelsen må her vurderes etter foreldelsesloven slik den lød før endringen av 05 01 1996. Fristen ble avbrutt ved stevning av 12 01 1993, og spørsmålet er om skaden var inntrått mer enn 10 år før det, eller om hun hadde den nødvendige kunnskap mer enn 3 år forut for saksanlegg.
Lagmannsretten mener kravet ikke er foreldet. Lagmannsretten finner det lite naturlig i relasjon til fe. §9 å si at skaden utelukkende besto i den kunnskapsmangel hun hadde ved skoleslutt. Som nevnt var mindreverdighetsfølelsen hun hadde grunnet sine mangelfulle basiskunnskaper medvirkende til at hun muligens utviklet en nevrose, og iallfall etterhvert en grensepsykotisk tilstand. Det må sies å være en skade under utvikling, og lagmannsretten finner iallfall ikke grunnlag for å konstatere at den hadde manifestert seg tilstrekkelig mer enn 10 år forut for saksanlegg. Det var også først under terapien hos overlege Bovim, som startet i mai 1990, at hun kan sies å ha fått tilstrekkelig kunnskap om skadebildet til å fremme erstatningskrav mot kommunen. Den innsikt om skadevirkningene hun kunne ha skaffet seg tidligere, var begrenset til den direkte kunnskapsmangel, og dersom den var hele skaden, ville kravet ha vært foreldet både etter 3 og 10-års regelen.
For Staten er As krav begrunnet i feil statlige skolemyndigheter gjorde i tilknytning til innskrivningen på X, mangelfull oppfølgning med skolen, for sen tilbakeføring, samt arbeidsgiveransvar for feil begått av ansatte ved Universitetet i Bergen ved undersøkelsene hun gjennomgikk der og oppfølgningen. Lagmannsretten kan ikke se det er noen ansvarsbetingende feil i tilknytning til disse. X var som nevnt i en mellomstilling som spesialskole idet den var kommunalt drevet, og lagmannsretten mener de statlige organers kompetanse og kontrollansvar etter loven og tilhørende forskrifter ikke innebar at man måtte foreta en så detaljert gjennomgang og kontroll med hver enkelt elev som A anfører. Heller ikke kan det sees å være noe erstatningsbetingende feil hos ansatte ved Universitetet.
Etter dette dømmes Bergen kommune til å betale A erstatning med kr 160000,-, mens staten frifinnes.
A, som har hatt fri rettshjelp, har fått bare delvis medhold i kravet mot kommunen siden lagmannsretten bare har tilkjent erstatning for noen av postene, og med et betydelig lavere beløp enn hun krevde. Siden det ikke finnes grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd, tilkjennes hun ikke saksomkostninger for noen av rettene. Staten har krevd seg tilkjent saksomkostninger i ankesaken, men lagmannsretten tar ikke kravet til følge idet det finnes å foreligge særlige grunner etter tvistemålsloven §180 første ledd. Ved siden av selve skadetypen og den betydning den har for A, vises det til at lagmannsretten har vurdert foreldelsesproblematikken, som byretten avgjorde saken på, annerledes enn byretten, selv om A ikke fikk medhold i realiteten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Bergen kommune betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse erstatning til A med 160000,- - etthundreogsekstitusen- kroner.
2. I forholdet til Staten v/ Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet stadfestes byrettens dom.
3. Saksomkostninger for by- og lagmannsrett tilkjennes ikke noen av partene.