Rt-1990-360
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | Rt-1990-360 (86-90) |
| Stikkord: | Undervisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 96 K/1990, jnr 18/1990 |
| Parter: | A (advokat Ståle Eskeland) mot Malvik kommune (advokat Harald S Kobbe). |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Voksenopplæringsloven (1976) §5, Voksenopplæringsloven (1976), Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Grunnskolelova (1969) |
A er en 24 år gammel psykisk utviklingshemmet kvinne som bor på Hallsetheimen Sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede i Klæbu kommune. Institusjonen eies og drives av Sør-Trøndelag fylkeskommune. Klæbu kommune driver en skole i tilknytning til institusjonen hvor A er elev. As hjemkommune er Malvik.
Malvik kommune har besluttet å tildele A 14 timers undervisning pr. uke med enelærer. I tillegg får hun 7 timer undervisning pr. uke med miljøpersonalet på Hallsetheimen. A s foreldre mente at hun hadde krav på 30 timer undervisning pr. uke med enelærer.
Ved begjæring av 22. juni 1989 til Midt-Trøndelag namsrett er det begjært midlertidig forføyning gående ut på at A skal gis 30 timers undervisning pr. uke med enelærer. Begjæringen er rettet mot Malvik kommune.
Det var da avsagt dom 20. juni 1989 av Midt-Trøndelag herredsrett hvor Klæbu kommune ble frifunnet for dette kravet, og saksanlegg mot Malvik kommune ble avvist. Dommen er påanket til Frostating lagmannsrett som ennå ikke har avsagt dom i ankesaken.
Midt-Trøndelag namsrett avsa beslutning 13. juli 1989, etter at det fra Malvik kommune forelå tilsvar til begjæringen med slik slutning:
"Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge."
A påkjærte namsrettens beslutning til Frostating lagmannsrett som 24. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke."
- - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den nærmere begrunnelse for kjæremålet er gitt i prosesskrift 30. januar 1989. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av voksenopplæringsloven av 28. mai 1976 nr. 35 §5 annet ledd, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3. Det gjøres gjeldende at bestemmelsen ikke er slik utformet at den gir forvaltningen valgmuligheter. Hvis vilkårene foreligger har vedkommende "rett" til opplæring på grunnskolens område. Denne skal være "likeverdig" med den opplæring som gis etter lov om grunnskolen. Bestemmelsen gir rettskrav på en undervisning med et bestemt innhold som kan håndheves gjennom søksmål til domstolene. Påstanden i hovedsaken som går ut på 30 timers undervisning pr. uke med enelærer er det minimum A har krav på etter loven. Kravet er basert på de sakkyndiges vurdering av hva hun må ha for å få et likeverdig tilbud. I kjæremålet er det vist til lovforarbeider i forbindelse med lovendringer og til teori. Det er også vist til underrettspraksis som går i retning at denne retten til opplæring kan håndheves av domstolene.
Subsidiært, under den forutsetning at forvaltningen på dette område skulle ha fritt skjønn, gjøres det gjeldende at denne skjønnskompetansen ikke vil gi adgang til å fravike en sakkyndig vurdering. Det ses bort fra at retten til likeverdig undervisning ikke avskjærer kommunen fra å foreta en forholdsmessig reduksjon for alle elever, så lenge lovens minimumsvilkår overholdes, eller å basere et vedtak på annen sakkyndig kompetanse. Ingen av delene foreligger her. Under enhver omstendighet har domstolene alltid adgang til å avgjøre hvor grensene for et eventuelt fritt skjønn går.
I prosesskriftet 30. januar 1989 er det lagt ned slik påstand:
"1. Malvik kommune er forpliktet til å gi A 30 timer undervisning med egen lærer fra kjennelsen og inntil det foreligger dom som fastslår hennes krav på undervisning, enten i forhold til Klæbu kommune eller i forhold til Malvik kommune.
2. Det skal ikke stilles sikkerhet for Malvik kommunes oppfyllelse av påstandens punkt 1.- - -"
Malvik kommune gjør gjeldende i tilsvaret og prosesskrift 9. februar 1990 at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig lovtolkning. Det bestrides ikke at voksenopplæringsloven §5 annet ledd hjemler en rett til undervisning og at denne retten kan håndheves ved domstolene. Men bestemmelsen åpner for et forvaltningsmessig skjønn, ikke et såkalt lovbundet vedtak. Dermed er domstolens kompetanse begrenset, og den kan ikke fastslå hvilket undervisningstilbud A skal ha for at dette skal bli likeverdig med den opplæring som gis etter lov om grunnskoler. Når det gjelder likeverdighetsbegrepet vil vurderinger av faglig, økonomiske og politiske vurderinger spille inn. I denne forbindelse kan en sakkyndig vurdering fravikes. Den sakkyndige vurdering som bestemmelsen hjemler gjelder avgrensningen av hvem som har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område, og ikke på samme måte undervisningens innhold og omgang. Det er også vist til lovforarbeider og andre dokumenter som kommunen mener støtter dens oppfatning om at lagmannsrettens lovtolkning er riktig.- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her dreier seg om et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan imidlertid prøve lagmannsrettens lovtolking, jf. §404 nr. 3. Det er anført at lagmannsretten skal ha tolket voksenopplæringsloven §5 annet ledd feil.
Lagmannsretten kom til at A ikke hadde sannsynliggjort et krav på 30 timers undervisning pr. uke med enelærer. Hennes krav på midlertidig forføyning kunne derfor ikke føre frem. Om forholdet til voksenopplæringsloven §5 annet ledd uttalte retten:
"Voksenopplæringsloven §5 annet ledd bestemmer i første setning hvem som har rett til opplæring. Vilkåret er at man etter sakkyndig vurdering har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område. I annen setning bestemmes så nærmere arten av den opplæring som skal gis, idet denne skal være "likeverdig" med opplæringen i grunnskolen. Etter lagmannsrettens oppfatning inneholder uttrykket ingen bestemt angivelse av arten og innholdet av det skoletilbud som skal gis, men gir uttrykk for et prinsipielt krav til det skoletilbud kommunen må treffe vedtak om.
Den avgjørelse som kommunen skal treffe etter §5 annet ledd vil etter lagmannsrettens oppfatning innebære en skjønnsutøvelse som ikke kan overprøves av domstolene. Skjønnsutøvelsen innbefatter en faglig vurdering av det behov for spesialundervisning som forutsettes å være til stede og ikke minst det omfang og den karakter som denne undervisningen bør ha så fremt vilkårene for å kunne kreve slik undervisning foreligger. I dette skjønn vil det lett inngå vurderinger av økonomisk og prioriteringsmessig art. Selv om domstolene vil kunne prøve kommunens saksbehandling, dens anvendelse av loven og om det foreligger myndighetsmisbruk, vil man etter lagmannsrettens oppfatning være avskåret fra å overprøve den skjønnsutøvelse som er nevnt foran."
Etter §5 annet ledd har voksne som etter sakkyndig vurdering har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område, rett til opplæring. Denne skal være likeverdig med den opplæring som gis etter lov om grunnskolen. Departementet kan gi nærmere regler. Bestemmelsen om at opplæringen skal være likeverdig med den opplæring som gis etter grunnskoleloven, kom inn i lovutkastet etter foranledning av Stortingets kirke- og undervisningskomite. Om bakgrunnen for dette vises til Innst.O.nr. 4 (1982-83) side 10 og Vedlegg 2 til komiteinstillingen. Det var meningen å få frem at overføringen av den bestemmelse det her gjelder fra grunnskoleloven til voksenopplæringsloven ikke skulle redusere elevens rettigheter. Grunnskoleloven har tradisjonelt vært oppfattet som en såkalt rettighetslov. Det vises nærmere om dette til NOU 1985:34 om levekår for psykisk utviklingshemmede side 40-41.
Et kjernepunkt i saken blir etter dette hva man kan utlede av ordet "likeverdig" i §5 annet ledd. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at uttrykket innebærer et prinsipielt krav til det skoletilbud kommunen må treffe vedtak om, samtidig som det ikke inneholder noen mer bestemt angivelse av arten og innholdet i det skoletilbud som skal gis. Om et skoletilbud er likeverdig, må således bedømmes konkret. Kjæremålsutvalget er ikke enig med lagmannsretten i at skjønnsutøvelsen etter §5 annet ledd ikke kan prøves av domstolene. Lovbestemmelsen gir imidlertid ikke eleven noe rettskrav på all den opplæring som han måtte ha behov for eller som han kan nyttiggjøre seg. Det må på dette som på andre områder skje en avgrensing ut fra de tilgjengelige ressurser. Det gjelder også ressurser av økonomisk karakter. I lovens krav om at opplæringen må være likeverdig med den opplæring som gis i grunnskolen, ligger imidlertid at opplæringen må fylle visse minimums- og likhetskrav, og at dette er en rettighet som kan håndheves ved domstolene.
Lagmannsretten har således ved sin tolking av §5 annet ledd til dels gitt uttrykk for et synspunkt som kjæremålsutvalget ikke kan slutte seg til. Man er i tvil om dette har hatt noen betydning for stadfestelsen av byrettens avgjørelse, som er noe anderledes og fyldigere begrunnet. Da det ikke kan sees bortfra at feil i lovtolkingen kan ha vært utslagsgivende for resultatet, finner kjæremålsutvalget det imidlertid mest korrekt å oppheve den angrepne avgjørelse og hjemvise saken til ny behandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.