LG-1995-1333
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-19 |
| Publisert: | LG-1995-01333 |
| Stikkord: | Bygningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-01333 |
| Parter: | Kjærende part: Gunnar Bore (Prosessfullmektig: Advokat Christian Thrane Asserson) Kjæremotpart: Staten v/ Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Didrik Tønseth) |
| Forfatter: | Lagdommer Selvik Lagdommer Romarheim Lagdommer Lunde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §191, Forvaltningsloven (1967) §35, Forvaltningsloven (1967) |
Gunnar Bore har søkt byggetillatelse for et hus på sin eiendom i Sola. Fylkesmannen har to ganger omgjort vedtak fattet av kommunalplanutvalget i Sola om å gi Bore byggetillatelse. Ved stevning av april 1995 har Gunnar Bore gått til sak mot staten, med påstand om at fylkesmannens første omgjøringsvedtak er ugyldig.
Jæren herredsrett avsa 27.oktober 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr 234/95A avvises.
2. Gunnar Bore dømmes til å erstatte staten v/ Miljødepartementet saksomkostninger med kr 7500 - kroner syvtusenfemhundre.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
Gunnar Bore har påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett med påstand om at saken fremmes.
Sakens faktum fremgår av herredsrettens kjennelse som det vises til. Her nevnes kort at Gunnar Bore den 17. nov 1993 søkte om å få oppføre nytt bolighus på sin eiendom. Kommunalplanutvalget i Sola gjorde 11.april 1994 vedtak om å gi byggetillatelse. Fylkesmannen i Rogaland omgjorde vedtaket i brev 10.juni 1994.
Gunnar Bore søkte påny om byggetillatelse og det ble innvilget av Kommunalplanutvalget. Også dette vedtaket ble omgjort av Fylkesmannen. Det siste omgjøringsvedtaket ble brakt inn for departementet som klagesak.
Gunnar Bore tok 28.april 1995 ut stevning mot staten med påstand om at fylkesmannens omgjøringsvedtak av 10.juni 1994 er ugyldig.
Den kjærende part har i det vesentlige gjort gjeldende: Fylkesmannen omgjorde eller opphevet vedtaket om å gi byggetillatelse i brev 10.juni 1994 - ca 7 måneder etter at byggetillatelse var gitt. Begrunnelsen for omgjøringen var at vedtaket etter fylkesmannens oppfatning led av en så alvorlig saksbehandlingsfeil at vedtaket var ugyldig. Hjemmel for omgjøringen var forvaltningsloven §35, annet ledd, jf første ledd bokstav c.
Omgjøringsvedtaket er etter kjærende parts syn et enkeltvedtak. Det går fram av Eckhoffs lærebok i forvaltningsrett 4. utg side 554 at når et enkeltvedtak omgjøres, blir omgjøringen et nytt enkeltvedtak hvor forvaltningsloven regler kommer til anvendelse.
Dersom fylkesmannen hadde fulgt vanlig forvaltningspraksis, skulle Bore hatt underretning om klageadgangen. Slik underretning ble ikke gitt, noe fylkesmannen erkjenner var feil. Med manglende kunnskap om sin klagerett gikk Gunnar Bore igang med ny sak for kommunalplanutvalget og det endte med et nytt vedtak om at byggetillatelse skulle gis. Vedtaket ble omgjort av fylkesmannen, med hjemmel i forvaltningsloven §35, tredje ledd, idet klageorganet denne gang hadde overholdt de frister denne bestemmelsen fastsetter. Dvs at fylkesmannen hadde en videre omgjøringsadgang enn det som var situasjonen ved omgjøringsvedtaket av 10. juni 1994.
Det anføres at det første omgjøringsvedtaket av 10. juni 1994 er i strid med loven. Gunnar Bore mener at det ikke var hjemmel for å fatte et slikt vedtak. Vedtaket i kommunalplanutvalget var ikke ugyldig.
Gunnar Bore har rettslig interesse i å få prøvet om vilkårene for omgjøring var tilstede eller ikke. Dersom fylkesmannen ikke hadde hjemmel for å omgjøre vedtaket, må konsekvensen være at kommunalplanutvalgets vedtak fortsatt står ved lag - det vil si at Bore, dersom han får medhold i saken ved Jæren herredsrett, vil kunne anføre at byggetillatelse er gitt.
Herredsretten har i sin avgjørelse bygget på synspunkt i en artikkel av Tore Schei i Lov og Rett 1981. Schei fremholder i sin artikkel bl.a.:
"Hvis klageorganet underkjenner førsteinstansvedtaket, må det ut fra betraktninger om rettslig interesse være det klare utgangspunkt at gyldigheten av førsteinstansvedtaket ikke kan prøves, verken alene eller sammen med gyldigheten av klagevedtaket". Bore har ikke angrepet gyldigheten av førsteinstansvedtaket. Han er tvert om interessert i at kommunalplanutvalgets vedtak ikke skal omgjøres. Kjærende part mener at henvisningen til Scheis artikkel på dette punkt ikke er treffende.
Klage over det første vedtaket ble ikke sendt, fordi Bore ikke ble gjort kjent med sin klagerett. Dersom Bore hadde påklaget det første omgjøringsvedtaket og ikke fått medhold i departementet, kan det ikke bestrides at han kunne brakt saken inn for domstolene til behandling.
Jæren herredsrett argumenterer med at det dreier seg om en sak - dvs at begge vedtakene i kommunalplanutvalget, de to omgjøringsvedtakene og klagen til miljøverndepartementet er en og samme sak. Dette kan ikke være korrekt.
Det første omgjøringsvedtaket er ikke brakt inn for departementet som klagesak. Samtidig satte dette en strek over den byggetillatelsen som var gitt. En ny saksbehandling ble satt igang, noe som resulterte i nytt vedtak, nytt omgjøringsvedtak samt påfølgende klagesak. Det nye omgjøringsvedtaket bygget på et annet rettslig grunnlag.
Selv om det hadde dreiet seg om en sak passer likevel ikke beskrivelsen i Tore Scheis artikkel. Overinstansen har ikke underkjent fylkesmannens omgjøringsvedtak. Som nevnt er forutsetningen i Scheis artikkel at det vedtak som angripes blir omgjort. Dette er ikke situasjonen i denne sak.
I denne saken dreier det seg om en omgjøring til skade for en part. Retten fremholder at fylkesmannen i den første saken kunne "ty til den enkleste omgjøringskompetansen". Kjærende part er noe usikker på hva som menes med dette. Sakens kjerne er at det første omgjøringsvedtaket er hjemlet i en strengere lovbestemmelse - dvs en bestemmelse som gir en snevrere adgang til omgjøring.
Den kjærende part ønsker gjennom sitt søksmål å få en rettslig prøvelse av om vilkårene for omgjøring etter de strengere regler i forvaltningsloven §35, annet ledd, jf første ledd bokstav c, var til stede eller ikke.
Dersom det er korrekt slik herredsretten fremholder at det dreier seg om en sak, har kjærende part likevel rettslig interesse i å få prøvd om det var hjemmel til å omgjøre den første byggetillatelsen. Den kjærende part kan ikke fratas sin rett til å få dette overprøvet av domstolen.
Gunnar Bore har nedlagt slik påstand:
"1. Saken nr 234/95 fremmes.
2. Gunnar Bore tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålet for både herredsrett og lagmannsrett."
Staten v/ regjeringsadvokaten anfører at for å ha rettslig interesse er det ikke tilstrekkelig for den kjærende part å pretendere at fylkesmannens første omgjøringsvedtak er ugyldig. Han må også sannsynliggjøre at konsekvensen av en eventuell ugyldighetsdom blir at han kan basere seg på den byggetillatelse som ble gitt ved kommunalplanutvalgets første vedtak. Når retten prejudisielt skal avgjøre dette, er den ikke bundet av den kjærende parts anførsler, jf prinsippet i tvistemålsloven §191 og avgjørelse i Rt-1986-733.
Herredsretten har - på bakgrunn av Miljøverndepartementets vedtak - kommet til at den kjærende part ikke vil kunne bygge noen rett på kommunalplanutvalgets første vedtak, selv om et eventuelt spørsmål vedrørende lovligheten av fylkesmannens omgjøringsvedtak skulle føre fram. Derved foreligger ikke rettslig interesse i å få kjent fylkesmannens første omgjøringsvedtak ugyldig.
Staten nedlegger slik påstand:
"1. Jæren herredsretts kjennelse av 27.oktober 1995 stadfestes.
2. Staten v/ Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse for avvisning av saken.
Byggherren slo seg ikke til ro med fylkesmannens omgjøring av 10.juni 1994, men søkte påny om byggetillatelse. Da også den nye byggetillatelse ble omgjort av fylkesmannen, ble saken klaget inn for departementet som stadfestet fylkesmannens avgjørelse.
Spørsmålet er om Bore har en rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 til å få avgjort gyldigheten av fylkesmannens første omgjøringsvedtak. Begrunnelsen må i tilfelle være at dersom fylkesmannens vedtak er ugyldig, har byggherren rett til å gjøre seg nytte av planutvalgets første byggetillatelse.
Selv om fylkesmannens første omgjøring skulle være ugyldig, kan lagmannsretten ikke se at dette kunne innebære at byggherren har rett til å benytte den første byggetillatelsen. Lagmannsretten må si seg enig med herredsretten i at det dreier seg om en byggesak. Det er på det rene at jordbruksmyndighetene to ganger har motsatt seg bygging. Etter klage har departementet stadfestet fylkesmannens vedtak. Dette utelukker at planutvalgets første byggetillatelse av 11.april 1994 kan stå ved makt.
Påstanden i stevningen går utelukkende på det første omgjøringsvedtaket. Med denne påstanden - at fylkesmannens omgjøringsvedtak av 10. juni -94 er ugyldig - kan ikke lagmannsretten se at det foreligger rettslig interesse hos den kjærende part for å få prøvet spørsmålet for domstolene.
Dermed er ikke sagt at byggherren er avskåret fra å bringe lovligheten i den samlede byggesakens behandling, med utgangspunkt i det andre vedtaket, fram for domstolene. Men med den begrensede form påstanden har fått, må saken avvises.
Kjæremålet har ikke ført fram og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd pålegges den kjærende part å svare motpartens kostnader. Regjeringsadvokaten har oppgitt sine kostnader til kr 1000 som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Jæren herredsretts kjennelse av 27.oktober 1995 stadfestes.
2. Gunnar Bore pålegges å betale kr 1000 i sakskostnader til staten v/ Miljøverndepartementet innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.