Rt-1986-733
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-30 |
| Publisert: | Rt-1986-733 (232-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. juni 1986 i l.nr. 281 K/1986 |
| Parter: | Partrederiet M/S «Myregga», hjelpeintervenient: Partrederiet Guve Hanssen & Thorleif Hanssen) (advokat Kjetil Krokeide) mot Staten v/Fiskeridepartementet (advokat Harald S. Kobbe). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §156, §404 |
I søksmål reist i februar 1983 av Partrederiet M/S «Myregga», Astrup Nilssen & Darre Nilssen v/gjenværende medlem og korresponderende reder Darre Nilssen mot staten ved Fiskeridepartementet la saksøkeren ned slik påstand under hovedforhandlingen i Oslo byrett i oktober 1985:
«1. Prinsipalt: Slettingen av M/S «Myregga» i registeret over ringnotfartøyer i feb. 1974 kjennes ugyldig. Subsidiært: Kgl. Res. av 27. feb. 1976, vedr. avslag på søknad om gjeninnføring av M/S «Myregga» i registeret over ringnotfartøyer, kjennes ugyldig.
2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Darre Nilssen en erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 1 mill. - en million - kroner, med tillegg av 15% rente fra 28. februar 1983 til betaling skjer.
3. Staten v/Fiskeridepartementet idømmes saksomkostninger.»
Staten v/Fiskeridepartementet la ned slik påstand:
«1. Saksøkerens påstand pkt. 1 avvises.
2. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes.
3. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger.»
Oslo byrett avsa 28. oktober 1985 dom som etter retting 6. november 1985 i medhold av tvistemålsloven §156 har slik slutning:
«1. Saksøkerens påstand pkt. 1 avvises.
2. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes.
3. I saksomkostninger betaler Partrederiet M/S «Myregga», Darre Nilssen & Astrup Nilssen v/gjenværende medlem og korresponderende medlem Darre Nilssen til Staten v/Fiskeridepartementet 98800 - nittiåttetusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Påstandens punkt 1 ble avvist fordi byretten fant at det ikke forelå rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §54. For påstandens punkt 2 ble staten frifunnet på det grunnlag at et eventuelt erstatningskrav var foreldet.
Under henvisning til at domsslutningens punkt 1 i realiteten var en kjennelse, påkjærte saksøkeren punkt 1 og 3 i domsslutningen til Eidsivating lagmannsrett. For øvrig har han anket dommen. Partsrederiet Guve Hanssen & Thorleif Hanssen ved Thorleif Hanssen erklærte hjelpeintervensjon i kjæremålssaken.
Lagmannsretten avsa 21. februar 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger betaler Partrederiet M/S «Myregga», Astrup Nilssen & Darre Nilssen, v/gjenværende medlem og korresponderende reder Darre Nilssen til Staten v/Fiskeridepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 1000 - ettusen - kroner.» - - -
Partrederiet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3. Kjæremålet er utdypet i ytterligere to prosesskriv. Det gjøres gjeldende at hensikten med punkt 1 i påstanden for byretten er å få ringnottillatelsen tilbake, slik at den kan overføres til Thorleif og Guve Hanssen. Etter den kjærende parts mening vil en ugyldighetsdom innebære at Darre Nilssen fortsatt er i besittelse av ringnotkonsesjonen, som så kan overføres til Guve og Thorleif Hanssen. I følge midlertidige forskrifter 2. mars 1979 om adgangen til å delta i fisket med ringnot §5 ville Thorleif Hanssen i et slikt tilfelle ha et rettskrav på å få overført ringnottillatelsen til et annet brukt fartøy, og etter §5 jfr. §7 kunne han søke om å få tillatelsen overført til et nybygg. En slik søknad vil stå sterkt i tilfelle av en ugyldighetsdom. I begge tilfeller vil Thorleif og Guve Hanssen betale tilbake det kondemneringstilskuddet de har fått, som det vil være søkt om ut fra uriktige forutsetninger. Det må etter den kjærende parts syn foreligge en saksbehandlinsgfeil når byretten og lagmannsretten har tatt standpunkt til avvisningsspørsmålet uten å vurdere hvilken betydning en ugyldighetsdom ville få for den kjærende part, eventuelt hjelpeintervenienten, ut fra regelverket for ringnottillatelser.
Lagmannsretten har ikke funnet det bevist at Darre Nilssen har økonomisk interesse av at ringnottillatelsen blir overført til Thorleif og Guve Hanssen uten innskrenkninger, og denne bevisbedømmelsen kan ikke prøves. Det kan etter den kjærende parts mening imidlertid ikke være noen betingelse for rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 at Darre Nilssen mottar økonomisk vederlag for den tillatelsen han ønsker å overføre. Den rent personlige interessen i å overføre tillatelsen må være tilstrekkelig. Det gjelder et familierederi, der det er ønskelig at tradisjonene føres videre. De feil som er gjort av staten har skjedd i Darre Nilssens eiertid. Thorleif Hanssen har ved Fiskeridepartementets vedtak 21. juni 1979 fått en ringnotkonsesjon som er direkte utledet fra den konsesjon Darre Nilssen hadde, men den er begrenset i forhold til den opprinnelige. Darre Nilssen må fortsatt ha rettslig interesse i saken så lenge Thorleif Hanssen ikke har fått samme rettigheter som Darre Nilssen hadde. Etter den kjærende parts mening er det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert om Darre Nilssens rent personlige interesse i å overføre ringnottillatelsen i ikke-amputert form, er tilstrekkelig etter §54. Dersom lagmannsretten må forstås slik at den personlige interessen under enhver omstendighet ikke er nok, foreligger det feil lovtolking.
For øvrig er lagmannsrettens premisser uklare når det gjelder hvilken avtale som er inngått mellom Darre Nilssen og hjelpeintervenienten, og betydningen av denne. Dersom lagmannsretten mener at det overhodet ikke foreligger noen slik avtale, vil ringnottilatelsen ved en ugyldighetsdom gjenoppstå på Darre Nilssens hånd, med mulighet for Nilssen til å knytte den til et brukt fartøy. Det er i så fall åpenbart at Darre Nilssen har rettslig interesse i en ugyldighetsdom.
Når kravet til aktuell rettslig interesse beror på en prejudisiell vurdering av rettslige spørsmål, mener den kjærende part at saksøkerens pretensjoner om disse rettslige spørsmåls materiellrettslige løsning må være avgjørende. Heller ikke denne problemstillingen er vurdert av lagmannsretten.
Den kjærende part har også gjort rede for en del av sakens faktiske sider.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Byrettens slutning pkt. 1 og 3 og lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
I alle tilfelle: Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.»
Staten ved Fiskeridepartementet har i tilsvar og i ytterligere et prosesskriv blant annet gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Retten har lagt til grunn at de faktiske omstendigheter i saken ikke innebærer at den kjærende part har en selvstendig økonomisk interesse i å få prøvet gyldigheten av slettingen. Hans økonomiske interesser er ivaretatt i den erstatningssaken som står for lagmannsretten, og han har ikke ført tilstrekkelig bevis for at den påberopte avtalen mellom ham og hjelpeintervenienten er reell. Staten viser til sine anførsler for lagmannsretten. Det gjelder et fortidig rettsforhold, og den kjærende parts interesse er av rent økonomisk karakter, en interesse som ivaretas i erstatningssøksmålet.
Det synes å bero på en misforståelse når motparten legger til grunn at en dom i hans favør når det gjelder gyldighetsspørsmålet, vil innebære at han vil få tilbake konsesjonen slik at denne kan utnyttes av hjelpeintervenienten i forbindelse med et nytt fartøy. Siden slutten av 1970-tallet har det vært fast norsk fiskeripolitikk å redusere antallet ringnotfartøyer. Konsesjoner som ikke har vært benyttet er inndratt, og det er betalt store beløp til eierne av fartøy som er kondemnert og tatt ut av fisket. Det vil være klart i strid med en slik linje å la motparten utnytte en konsesjon som ikke har vært benyttet siden 1971-72. Staten gjør således gjeldende at en dom i den kjærende parts favør på dette punkt ikke vil gi ham rettskrav på annet enn erstatning for det økonomiske tap han måtte ha lidd ved at båten ble slettet av ringnotregisteret. Også staten har gjort rede for en del av sakens faktiske sider. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 feil når den er kommet til at saksøkeren ikke hadde rettslig interesse i å få dom for ugyldighet av de forvaltningsvedtak saken gjelder.
Saksøkerens pretensjoner skal, slik utvalget ser det, bare legges til grunn så langt det krav han vil ha pådømt, bygger på dem. Så langt partsrederiet pretenderer noe faktisk eller rettslig som grunnlag for at slettingen eller resolusjonen er ugyldig, må retten legge anførselen til grunn ved vurderingen etter §54. Dersom retten kommer til det resultat at pretensjonene er uholdbare, må den frifinne saksøkte etter en realitetsbehandling av kravet og ikke avvise saken, jfr. Rt-1985-807. Saksøkerens pretensjoner om andre forhold i tilknytning til søksmålet er derimot underlagt prøvelse. Han kan ikke binde retten med hensyn til faktiske eller rettslige virkninger av at han får medhold i søksmålet.
Darre Nilssen pretenderer dels at det foreligger en avtale med datter og svigersønn, Guve og Thorleif Hanssen, som gir partsrederiet rettslig interesse i å kunne overføre konsesjonen til dem og derved rettslig interesse i at vedtakene kjennes ugyldige. Dels pretenderer han under henvisning til forskriftene om ringnottillatelser at partsrederiet fortsatt kan utnytte konsesjonen på forskjellige måter ved at den «ved ugyldighetsdom gjenoppstå(r) på Darre Nilssens hånd». Her må retten prøve partsrederiets anførsler - faktiske og rettslige - fullt ut. Anførslene gjelder ikke realiteten i søksmålet; de er uten betydning for ugyldighetsspørsmålet. Det er faktiske og rettslige pretensjoner om selve den rettslige interessen, og dette er undergitt domstolens prøvelse.
I kjennelsen uttaler lagmannsretten blant annet:
«Etter lagmannsrettens oppfatning kan neppe det forhold at ugyldighetsspørsmålet foreligger til prejudisiell avgjørelse i erstatningssaken og således kan få utslagsgivende betydning i denne, i seg selv medføre at kravet til «rettslig interesse» i tvistemålsloven §54 er oppfylt. Kjærende parts interesse i å bli økonomisk stilt som om vedtak ikke forelå, er fullt ut ivaretatt i den verserende erstatningssak. Det må kunne kreves at kjærende part har en aktuell rettslig interesse i selvstendig å få fastslått at de tilårskomne forvaltningsvedtak var ugyldige. Det skal i den forbindelse bemerkes at de foreliggende forvaltningsvedtak, og det grunnlag som de angripes på, synes helt uten interesse utover den foreliggende sak. Utfallet av ugyldighetsspørsmålet har ingen generell interesse for yrkesfiskere som gruppe, jfr. det annerledes saksforhold for så vidt i Rt-1958-1290, hvor også fagforeninger var saksøkere. Det er heller ikke tale om forvaltningsvedtak som griper så sterkt inn i den personlige integritet at det kan være grunnlag for noe lempeligere anvendelse av vilkårene i tvistemålsloven §54 på fortidige og for så vidt uopprettelige inngrep, jfr. uttalelse i kjennelse i Rt-1978-1571. Det bemerkes også at ugyldighetsspørsmålet reiser meget vanskelige bevisspørsmål.
Avgjørende må således være om kjærende part utover den økonomiske interesse som kan ivaretas i erstatningssaken, har en rettslig interesse i en fastsettelsesdom om gyldigheten av forvaltningsvedtakene. I den forbindelse påberoper kjærende part en avtale som han i januar 1978 muntlig inngikk med sin datter og svigersønn i forbindelse med at han solgte M/S «Myregga» til disse. Denne avtale gikk angivelig ut på at hvis det viste seg at M/S «Myregga» hadde ringnottillatelse, skulle denne kunne overtas av kjøperne. Det skulle i så fall etterbetales et særskilt vederlag for utsikten til å overta ringnottillatelsen, jfr. byrettens dom 14. Det er denne påberopte avtale som er bakgrunnen for den hjelpeintervensjon som er erklært i saken.
Lagmannsretten finner ikke å kunne legge denne angivelige avtale til grunn ved vurderingen av om kjærende part har en selvstendig interesse i fastsettelsesdom om ugyldighetsspørsmålet. Det er grunn til å fremheve at avtalen var ukjent for kjæremotparten inntil annen dag av hovedforhandlingen for byretten, etter at kjærende part dagen før var blitt presentert for statens anførsel om manglende rettslig interesse. Den skriftlige avtale - som altså skal være en bekreftelse av den muntlige avtale fra januar 1978 - er datert 7. oktober 1985. Det må hvile en sterk bevisbyrde på den part som anfører at en slik avtale er reell og ikke inngått i anledning av saken. Retten kan ikke se at denne bevisbyrde er oppfylt. Man finner det for så vidt tilstrekkelig her - utover det som foran er nevnt - å vise til det som anføres i kjæremålstilsvaret under avsnitt IV.
Det følger av dette at det heller ikke kan få noen betydning ved vurderingen av selve spørsmålet om rettslig interesse foreligger, at kjærende parts datter og svigersønn har erklært hjelpeintervensjon.»
Det fremgår av premissene at lagmannsretten har funnet at den kjærende parts økonomiske interesser er ivaretatt i den erstatningssak som står for lagmannsretten, og at partsrederiet ikke har ført tilstrekkelig bevis for at den påberopte avtale mellom rederiet og hjelpeintervenienten er reell. Denne bevisvurdering kan kjæremålsutvalget ikke prøve, noe for øvrig den kjærende part er innforstått med.
Lagmannsretten har også vurdert den kjærende parts ikke-økonomiske interesser, dog uten at disse er viet noen betydelig oppmerksomhet fordi de har spilt en helt underordnet rolle i partsrederiets argumentasjon.
Slik utvalget ser det, har lagmannsretten i første avsnitt av det som ovenfor er sitert fra premissene, foretatt en mer omfattende, samlet vurdering av den kjærende parts rettslige interesse i å få dom for ugyldighet i det fortidige rettsforhold saken gjelder, før den i det påfølgende avsnitt går spesielt inn på den påberopte avtale.
Hensett til den kjærende parts anførsler for lagmannsretten, kan kjæremålsutvalget ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gitt noen mer utførlig begrunnelse. Det må herunder også legges vekt på at vurderingen av om rettslig interesse foreligger, er nokså sammensatt og skjønnsmessig. På denne bakgrunn bør det ikke stilles for strenge krav til drøftelse av hvert enkelt moment som inngår i vurderingen.
Etter dette kan det ikke sees at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens tolking av en lovforskrift eller ved dens saksbehandling. Kjæremålet må derfor forkastes.
Motparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge. Saksomkostningene settes til 1500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -