LF-1997-171

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-08-25
Publisert:	LF-1997-00171
Stikkord:	Verneting
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett nr. 95-01231 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00171 K.
Parter:	Kjærende parter: 1. Hermes Shipping SA v/styrets formann, 80 Broad Street Monrovia, Liberia. 2. Enterprises Shipping & Trading SA v/styrets formann, 11 Poseidonos Ave., Ellinikon, 16777 Aten, Hellas (Prosessfullmektig: Wikborg, Rein & Co v/advokat Knud Lorentzen v/advokat Stig Sjong, Bergen). Kjæremotparter: 1. Zientara Wlodzimierz, Trsertatow, Polen. 2. Mikolajczak Artur, Ustka, Polen. 3. Zuchowski Leszek, Supot, Polen. 4. Ryczkowski Zbigniew, Milanowek, Polen. 5. Michalski Janusz, Swinouiscie, Polen. 6. Dabrowski Andrzej, Gdynia, Polen. 7. Hasiuk Robert, Legionowo, Polen. 8. Okrasa Piotr, Warszawa, Polen. 9. Halamus Zbigniew, Swinouiscie, Polen. 10. Pawlowski Jerzy, Gdynia, Polen. 11. Kortas Waldemar, Gdynia, Polen. 12. Komorowski Robert, Gdansk, Polen. 13. Grabowski Piotr, Supot, Polen. 14. Marek Dziurka, Supot, Polen (Prosessfullmektig: Advokat Birger Mordt, Fredrikstad).
Forfatter:	Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Ole Johan Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §31, §32, §36, §452, Avtaleloven (1918) §36, §179, §36a, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Sjøloven (1994) §96, Sjøloven (1994)

Saken gjelder spørsmål om søksmål anlagt ved arrestvernetinget må avvises på grunnlag av vernetingsklausuler inntatt i hyrekontrakter.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, fremgår av herredsrettens kjennelse side 2-6. Lagmannsretten henviser dit, men gir en kort oppsummering av saken for sammenhengens skyld.

Ved Sunnmøre namsretts kjennelser 10. og 13. oktober 1995, ble det tatt arrest i fartøyet MV Hermes som lå ved kai i Hareid, for hyrekrav fra fjorten polske sjømenn. Gjennomføringen av arresten ble opphevet ved kjennelse 13. oktober 1995, som følge av at skipets nåværende reder og driftsselskapet stilte bankgaranti for kravet.

Arresten var foranlediget av en kontroll den 14. september 1995 i Rotterdam, som ble foretatt av en inspektør fra den internasjonale transportarbeiderføderasjon, hvorunder det påstås påvist at sjømennene ikke var lønnet i hht. en Special Agreement av 13. desember 1994 mellom det svenske sjømannsforbund på vegne av transportarbeiderføderasjonen og skipets tidligere reder. De fjorten sjømennene forlot skipet samme dag kontrollen fant sted. Det er uenighet om de mønstret av frivillig eller etter press.

Den 1. desember 1995 tok sjømennene ut stevning mot skipets tidligere reder - Ocean Glory Shipping SA, den nåværende reder - Hermes Shipping SA og driftsselskapet for begge - Enterprises Shipping & Trading SA ved Sunnmøre herredsrett. Stevningen ble forkynt for alle de tre saksøkte. Skipets nye reder og driftsselskapet har påstått saken avvist fra herredsretten under henvisning til vernetingsklausuler inntatt i alle sjømennenes hyrekontrakter. Den tidligere reder, som sammen med driftsselskapet er saksøkt for hyrekrav frem til overdragelsen av skipet, har ikke tatt til gjenmæle mot søksmålet.

Sunnmøre herredsrett avsa 24. januar 1997 kjennelse for at saken fremmes for herredsretten. Særskilt avgjørelse av avvisningsspørsmålet uten muntlig forhandling var bestemt av herredsretten med samtykke fra saksøkerne og de to saksøkte som har tatt til gjenmæle mot søksmålet. Kjennelsen er forkynt for disse, men ikke for skipets tidligere reder.

Den nye reder og driftsselskapet har i rett tid påkjært kjennelsen og sjømennene har tatt til gjenmæle. Den tidligere reder opptrer ikke i kjæremålet. Saken ble mottatt av lagmannsretten den 27. februar 1997, og partene vekslet prosesskriv frem til en frist 18. april 1997 som var satt av lagmannsretten. Lagmannsrettens behandlingstid deretter, skyldes reisefravær og ferieavvikling.

Hermes Shipping SA og Enterprises Shipping & Trading SA har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

- at partene i samtlige hyrekontrakter har avtalt verneting utenfor Norge, og at eventuelle søksmål må anlegges ved de avtalte verneting. Søksmålet må derfor avvises fra herredsretten,

- at det verken faktisk eller rettslig er grunnlag for å bortfortolke eller å anse som ugyldige vernetingsklausuler som er inntatt i bindende skriftlige kontrakter,

- at verken Hermes Shipping SA eller Enterprises Shipping & Trading SA har vedtatt herredsretten som rett verneting, og at det er uten betydning at Den norske Bank ASA har vedtatt herredsretten som verneting forsåvidt angår garantien, fordi banken ikke er part i saken,

- at vernetingsbestemmelsene i tvistemålsloven §31 annet og tredje ledd ikke får anvendelse i dette tilfelle, fordi bestemmelsen er fravikelig og er fraveket ved hyrekontraktene, jf. tvistemålsloven §36,

- at det ikke er omtvistet at alle sjømennene har signert skriftlige avtaler som inneholder klauser om verneting utenfor Norge, og at skriflighetskravet både i forhold til tvistemålsloven §36 tredje ledd og §452 annet ledd er oppfylt - særlig hensett til at klausulene er inntatt i selve hyrekontraktene og at de er klart utformet og sentralt plassert,

- at de rettsavgjørelser og uttalelser i rettsteorien som herredsretten har vist til ikke gir grunnlag for det resultat herredsretten er kommet frem til, men tvert imot støtter de kjærende parters syn mht at skriftlighetskravet er oppfylt og at det avtalte verneting skal være det eneste,

- at herredsretten uriktig er kommet frem til at de enkelte vernetingsklausuler bare innebærer en innskrenkning av vernetingsvalget, fordi det i dette tilfelle ikke er tale om å innfortolke noe i avtalene, fordi sjømennene ikke avskjæres fra - eller hindres i - å få prøvet sine krav og fordi det må ha formodningen mot seg at det skulle være lettere eller mer hensiktsmessig for sjømennene å gjennomføre en hovedforhandling på Sunnmøre enn i England og Polen,

- at det verken er påstått eller ført bevis for at de kjærende parter hadde formuesgjenstander i herredsrettens rettskrets på det tidspunkt stevningen ble forkynt. Bankgarantien representerer ikke en slik formuesgjenstand, og det bestrides derfor at det foreligger formuesverneting ved Sunnmøre herredsrett.

Hermes Shipping SA og Enterprises Shipping & Trading SA har nedlagt slik påstand:

1. Sunnmøre herredsretts sak nr. 95-01231 A avvises.

2. Zientara Wlodzimierz, Mikolajczak Artur, Zuchowski Leszek, Ryczkowski Zbigniew, Michalski Janusz, Dabrowski Andrzej, Hasiuk Robert, Okrasa Piotr, Halamus Zbigniew, Pawlowski Jerzy, Kortas Waldemar, Komorowski Robert, Grabowski Piotr og Marek Dziukra tilpliktes en for alle og alle for en å betale Hermes Shipping SA og Enterprises Shipping & Trading SA saksomkostninger med NOK 22.500,-.

De fjorten kjæremotpartene, Zientara Wlodzimierz m.fl., har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

- at sjømennenes krav ble fremsatt på grunnlag av transportarbeiderføderasjonens kontroll, og at de som følge av det og for å unngå kravet ble satt på land i Rotterdam og erstattet med et nytt mannskap. Avvisning av søksmålet vil bety at sjømennene ikke vil få anledning til å forfølge sine rettigheter,

- at avtaleloven §36 gjelder i et tilfelle som det foreliggende, og at vernetingsklausulene i hyrekontraktene må settes til side etter bestemmelsen fordi det vil være urimelig og stride mot god forretningsskikk å gjøre dem gjeldende,

- at hyrekontraktene er standariserte formularer som den enkelte sjømann ikke har inflytelse på og som ikke er gjenstand for forhandlinger,

- at verken rederne eller driftsselskapet er registrert i Polen, men i Liberia, og med representasjonskontor for driftsselskapet i Hellas. Dersom sjømennene reiste sak og fikk dom i Polen eller reiste sak i England ville de ikke vinne frem med kravene fordi en dom i Polen ikke ville ha tvangskraft i Norge og fordi sak i England på grunnlag av en tariffoverenkomst ikke vil føre frem der,

- at det ikke foreligger rimelig tilknytning mellom England og arbeidsforholdet, og at det ikke foreligger annen tilknytning til Polen enn at sjømennene har sitt bosted der,

- at det for sjømennen vil være økonomisk uoverkommelig å engasjere advokat for å føre sak i England, og at vernetingsklausulene derfor er tilrettelagt slik at sjømennene i realiteten er uten mulighet til å forfølge sine krav,

- at avskjæring av sjømennenes muligheter for å fremme sak ved arrestvernetinget i praksis fratar dem retten til å hevde sjøpant og fullbyrdelse i en eventuell sikkerhetsstillelse,

- at synet på vernetingsklausuler i individuelle arbeidskontrakter til de stater som er tilsluttet Luganokonvensjonen, fremgår av konvensjonen Art. 17 nr 5.

Det henvises for øvrig til NIS-loven bestemmelser om verneting og prinsippet om forum non convenienis, jf. Ot.prp.nr. 45 (1986-87 side 23),

- at kravet er fremmet på bakgrunn av tariffoverenskomst som ut fra fravikelighetsprinsippet trer i stedet for de individuelle avtaler. Det er derfor høyst tvilsomt om klausulen i de individuelle kontraktene er gyldige. De bør derfor settes til side under henvisning til forståelsen av tvistemålsloven §36.

Zientara Wlodzimierz m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. Sunnmøre herredsretts kjennelse av 24. januar 1997 stadfestes.

2. Hermes Shipping SA og Enterprises Shipping & Trading Sa dømmes til å betale saksomkostningene til Zientara Wlodzimiwez m.fl. for avvisningssakens behandling for Lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det er opplyst at skipet i februar 1995 skiftet navn fra MV Roma Universal til MV Hermes og at det skiftet eier i mars 1995, men at driftsselskapet er det samme som før eierskiftet. Navneskiftet og forholdet til drifsselskapet fremgår av dokumentene i saken, men vedrørende overdragelsen foreligger det ingen dokumentasjon som kan opplyse noe om forholdet mellom tidligere og ny eier og driftsselskapet og om hvem som må anses for å være arbeidsgiver.

Av en fremlagt kopi av "seadata" utskrift datert 14. september 1995, fremgår det at fartøyets navn er endret, men at eieren er den samme og at eierens nasjonalitet er Panama. Av et registreringssertifikat datert 22. mars 1995 fremgår at skipet nå heter Hermes og at det eies av Hermes Shipping SA under en adresse i Liberia.

Eier av skipet før overdragelsen, var Ocean Glory Shipping SA. I Special Agreement av 13. desember 1994 mellom det svenske sjømannsforbund på vegne av den internasjonale transportarbeiderføderasjon og Ocean Glory Shipping SA, er det bak rederinavnet skrevet "(Liberia)". I dokumentet er imidlertid rederiets adresse oppgitt å være co/Entreprises Shipping & Trading SA i Hellas, og det fremgår at skipet førte Bahamas flagg.

De enkelte hyrekontraktene er på arbeidsgiversiden undertegnet av noen på vegne av MV Hermes, Bahamas, som forutsetningsvis må antas å representere den nye eier Hermes Shipping SA. Av kontraktene fremgår at skipet fortsatt seiler under Bahamas flagg. I kontraktene refereres det til en avtale mellom det polske sjømannsforbund og Enterprises Shipping & Trading SA, Panama, som grunnlag for arbeidsforholdet.

Såvel partsforhold som domisil på saksøktesiden fremstår etter dokumentasjonen som noe uklar og uoversiktlig, og må for avgjørelsen av realiteten i alle tilfelle avklares og dokumenteres nærmere. Av kjæremålet fremgår imidlertid at såvel Ocean Glory Shipping SA og Hermes Shipping SA, som driftsselskapet Enterprises Shipping & Trading SA, påstås å ha registreringsadresse i Liberia, og at driftsselskapets adresse i Hellas gjelder et representasjonskontor. Det er imidlertid bare for Hermes Shipping SA at registreringsadressen i Liberia er mer presist angitt.

I den grad det har betydning for vernetingsspørsmålet, legger lagmannsretten i det følgende til grunn at overdragelsen av fartøyet fant sted i mars 1995 som opplyst av de kjærende parters prosessfullmektig, og at begge eierselskaper og driftsselskapet har domisil i Liberia som anført av ham. Alle tre er gjort til motparter i søksmålet delvis under andre adresser, formentlig av grunner som nevnt foran. Ocean Glory Shipping SA opptrer ikke i kjæremålet, og lagmannsretten legger til grunn at kjærende parter er Hermes Shipping SA og Enterprises Shipping & Trading SA, begge med domisil i Liberia.

Alle de fjorten saksøkende sjømenn er polske og bosatt i Polen. Bare to av dem hadde hyre på skipet før overdragelsen, og kravet mot Ocean Glory Shipping SA gjelder mindre beløp (ca. USD 1.300 og 1.400) fra disse to. Hermes Shipping SA er saksøkt for hyrekravene etter overdragelsen, og Enterprises Shipping & Trading SA er saksøkt for hyrekravene før og etter overdragelsen.

Det foreligger i saken flere avtaler og erklæringer om verneting.

I følge Special Agreement mellom Ocean Glory Shipping SA og den internasjonale transportarbeiderføderasjon skal uenigheter under avtalen avgjøres etter svensk lov, hvilket formentlig også innebærer at Sverige skal være vernetingsland. Av de standariserte hyrekontraktene fremgår for elleve av sjømennene at England eller hjemlandet er vernetingsland for uenighet under kontrakten, uten at det er angitt om de er likeverdige. For de øvrige tre sjømennene fremgår det at uenighet på grunnlag av hyrekontraktene skal avgjøres ved voldgift i Warszawa, og etter polsk lov.

Av DnBs sikkerhetsstillelse fremgår at garantien skal avgjøres etter norsk lov og ved Sunnmøre herredsrett som verneting. I herredsrettens kjennelse som opphever gjennomføringen av arresten, er det under henvisning til sjøloven §96 bestemt at sikkerheten gjelder for enhver dom som måtte bli avsagt av en kompetent domstol i Norge eller i utlandet.

Det er ingen holdepunkter for at noen av partene i søksmålet og kjæremålet har alminnelig verneting i Norge eller EU/EØSland eller annen tilknytning til Norge og slike land enn det som følger av arresten i skipet i Hareid 10. og 13. oktober 1995, og av sikkerhetsstillelsen 13. oktober 1995. Det er således på det rene at Luganokonvensjonens vernetingsregler ikke kommer til anvendelse. På den annen side vil tvistemålsloven vernetingsregler være avgjørende for norske domstolers kompetanse i et internasjonalt forhold som det foreliggende, forsåvidt som det ikke vil være i strid med folkeretten eller overenskomst med fremmed stat å gjøre dem gjeldende, jf. tvistemålsloven §36a.

Etter omstendighetene finner ikke lagmannsretten det nødvendig å avgjøre om de kjærende parters sikkerhetsstillelse i form av en bankgaranti innebærer formuesverneting i Norge eller om den kan oppfattes som en vedtakelse av arrest- og sikkerhetsstillelsestedet som verneting. Det er heller ikke nødvendig å avgjøre om Special Agreement, herunder avtalens bestemmelse om verneting, gjelder i forholdet mellom mannskapet og de kjærende parter - særlig på det grunnlag at skipet og driftsselskapet er de samme etter overdragelsen og at driftsselskapet kan anses som arbeidsgiver. Det er etter omstendighetene videre ikke nødvendig å gå nærmere inn på kjæremotpartenes øvrige anførsler vedrørende forholdet til avtaleloven §36 og på anførslene om deres begrensede muligheter til å nå frem prosessuelt, praktisk og økonomisk med sine krav dersom vernetingsklausulene i hyrekontraktene legges til grunn.

Siden det er Special Agreement, og ikke de enkelte hyrekontraktene som er grunnlaget for sjømennenes krav, og det pretenderes at avtalen og avtalens vernetingsbestemmer gjelder i forholdet til de kjærende parter, foreligger det en situasjon der to (eller mer presist tre) ulike vernetingsklausuler gjøres gjeldende i forhold til arrestvernetinget. Lagmannsretten finner det for avgjørelsen imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet mellom vernetingsklausulen i Special Agreement og i de enkelte hyrekontraktene.

Det er på det rene at tvistemålsloven §31 annet og tredje ledd instituerer et særlig verneting - arrestvernetinget - i et internasjonalt rettsforhold som det foreliggende, men at det ikke er tvungent eller ufravikelig. Det er også på det rene at frivillige særlige verneting kan fravikes ved vedtakelse eller avtale etter tvistemålsloven §36. Det er ingen tvil om at arbeidsforholdet er "et bestemt rettsforhold" i forhold til tvistemålsloven §36 første ledd. Både klausulen i Special Agreement og i hyrekontraktene vil i hht. tvistemålsloven §36 annet ledd videre representere en begrensning av vernetingsvalget. I forhold til alle klausulene blir spørsmålet om retten til å gå til søksmål etter tvistemålsloven §31 på det sted skipet er tatt i arrest eller er frigitt mot sikkerhetsstillelse etter slik arrest, kan anses begrenset av klausulene.

Arrestverneting i tvistemålsloven §31 ble introdusert i loven i 1964 på grunnlag av innstilling I fra Sjølovkomiteen, avgitt 1961. Verken i loven eller forarbeidene er arrestvernetinget gitt noen annen status i forhold til tvistemålsloven §36 enn de øvrige fravikelige alminnelige og særlige verneting. Selv om formålet med tvistemålsloven §31, slik den nå lyder, reelle hensyn og sammenhengen i rettssystemet kan trekke i en annen retning, kan det bety at det i prinsippet ikke er noe til hinder for at arrestvernetinget på forhånd og før tvist kan fraskrives ved avtale.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn på det. Arrestvernetinget står i alle tilfelle i en noe annen stilling enn de fravikelige alminnelige og de fravikelige særlige verneting, forsåvidt som arrestvernetinget oppstår i forbindelse med, og som følge av at forfølgningen av kravet er innledet ved en midlertidig forføyning. En fraskrivelse av arrestvernetinget ved avtale vil isolert sett være ensidig til fordel for den som eier eller råder over skipet og frakten.

Formålet med arrest og sikkerhetsstillelse etter tvangsloven og sjøloven regler, er å gi kreditorene anledning til å benytte en aktuell situasjon til å sette de forannevnte under press. En vesentlig det av poenget med arrestinstituttet ville bortfalle, og verdien av sikkerhetsstillelse ville bli redusert, selv hensyntatt sjøloven §96, i et tilfelle som det foreliggende, dersom ikke kravet kunne forfølges videre på arreststedet med utgangspunkt i arresten eller sikkerhetsstillelsen. En fravikelse av arrestvernetinget kan således i realiteten bety en fraskrivelse av retten til å ta arrest i skip for krav mot reder, befrakter o.l.

En avtale om å fravike arrestvernetinget må i alle tilfelle gjøres skriftlig, jf. tvistemålsloven §36 og §452 annet ledd. Skriftlighetskravet må tolkes strengt, jf. de prinsipper som ligger til grunn for Nisloven §6 tredje og fjerde ledd og Luganokonvensjonen art 17 nr 5, selv om verken loven eller konvensjonen gjelder i denne sak.

For at en avtalemessig fraskrivelse av arrestvernetinget skal slå gjennom, må det etter lagmannsrettens vurdering dreie seg om jevnbyrdige kontraktsparter. Dessuten må fraskrivelsen inngå i en forretningsmessig kontrakt der ensidig oppgivelse av en i sjøfartsforhold viktig beføyelse har et motstykke eller opptrer i en sammenheng som gjør kontrakten balansert og oppgivelsen forklarlig. Det må etter lagmannsrettens syn videre enten fremgå eksplisitt av klausulen eller entydig av sammenhengen og balansen i avtalen at (også) arrestvernetinget omfattes av fraskrivelsen eller begrensningen.

Den foreliggende sak gjelder gruppesøksmål om vederlag i tjenesteforhold, og ikke et individuelt forretningsforhold. Såvel hyrekontraktene som Special Agreement er standardkontrakter. Hyrekontraktene bestemmer for de fleste av mannskapet bare at deres hjemland eller England skal være verneting for søksmål, og for de øvrige tre bare at uenighet bare skal avgjøres ved voldgift i Warszawa. Det er ikke noe konkret i disse avtalene som gir grunnlag for å fortolke klausulene som fraskrivelser av arrestvernetinget, mens det derimot er flere momenter i motsatt retning.

I den grad klausulen i Special Agreement også regulerer vernetinget og ikke bare lovvalget, er Sverige verneting. En standardkontrakt utarbeidet av den internasjonale transportarbeiderføderasjon med en slik klausul, kan neppe anses for å implisere en fraskrivelse av det formentlig sterkeste virkemiddel som organisasjonens medlemmer har til disposisjon. Etter det syn lagmannsretten foran har lagt til grunn vedrørende fraskrivelse av arrestvernetinget ved avtale, oppfyller heller ikke vernetingsklausulene i hyrekontraktene de kriterier som er nødvendige for at klausulene skal ha gjennomslagskraft i forhold til arrestvernetinget, og særlig ikke i et tilfelle som det foreliggende der sjømennene opptrer som en gruppe.

De forannevnte omstendigheter, sett i lys av formålet med arrestvernetinget og på bakgrunn av de uoversiktlige partsforhold på saksøktesiden, tilsier for øvrig at det foreligger et helt særegent behov for at tvisten kan avgjøres ved norsk domstol. Et slikt konkret behov kan i seg selv begrunne herredsrettens kompetanse i den foreliggende sak, jf. Rt-1960-188.

Sunnmøre herredsretts kjennelse blir etter dette å stadfeste. Saken blir å fremme for herredsretten, og lagmannsretten finner at omkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jf. tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Omkostningsavgjørelsen for herredsretten og lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.