Rt-1960-188
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-01-07 |
| Publisert: | Rt-1960-188 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1B/1960 |
| Parter: | Lawrence Holmes jr., U.S.A. (høyesterettsadvokat Olaf Dahll) mot Mary Margaret Shand, U.S.A. (høyesterettsadvokat Per Helweg). |
| Forfatter: | Thrap, Helgesen, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §39, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§3, §42, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §18, §19, §29, §32, §42, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3 |
Dommerne Thrap, Helgesen og Leivestad.
Frøken Mary Margaret Shand, California, fødte i 1958 barnet Lars. Anerkjent far var Lawrence Holmes jr., California. Det verserte mellom foreldrene tvist ved californisk domstol om hvem som skulle ha barnet hos seg. I juli 1959 fikk moren en «Stipulation and Order» av den californiske domstol om at hun skulle ha «the physical custody» over barnet inntil endelig avgjørelse ble truffet.
I november 1959 fikk faren utlånt barnet til en tur i Los Angeles og brakte det uten morens samtykke med seg til Oslo hvor han tok opphold på hotell. Han underrettet moren telegrafisk om sitt og barnets oppholdssted. District Attorney i California utstedte en «warrant» som ble undertegnet av californisk dommer og telegrafisk meddelt i det amerikanske konsulat i Oslo.
Moren reiste til Oslo hvor hun ved Oslo namsrett begjærte kjennelse for at barnet ved tvangsforføyning etter lov nr. 10 av 10. desember 1956 §3 tredje ledd skulle bringes tilbake i hennes varetekt. Namsretten avviste saken idet den ikke fant at mannen kunne stevnes i Norge. Heller ikke fant namsretten at inngrep kunne skje etter domstollovens §42.
Eidsivating lagmannsrett kom til et annet resultat og uttalte:
«Namsretten er kommet til sitt resultat ved en rent formell fortolkning av de lovbestemmelser som her kan komme på tale, §3 i loven av 21. desember 1956 om barn utenom ekteskap, tvistemålslovens vernetingsregler og domstollovens §42.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt de nevnte lovbestemmelser eller andre som er påberopt av prosessfullmektigene, direkte eller analogisk, kan anvendes i det foreliggende tilfelle. Forholdet er her så ekstraordinært at det må kunne fastslåes, at lovgiveren overhodet ikke har tenkt på hvorledes det fra norske myndigheters side skal forholdes i et slikt tilfelle. Det må da bli domstolenes sak å treffe en avgjørelse som stemmer med vårt lands rettsorden og rettsoppfatning.
Sett ut fra denne betraktning antar lagmannsretten at det må være adgang for norske domstoler til å gripe inn i det omtvistede rettsforhold som det her gjelder.
Etter de opplysninger som foreligger har Lawrence Holmes
Side:189
begått en handling, som ikke bare er i strid med en rettsavgjørelse i sitt eget land, men som også er straffbar der. En lignende handling ville også her i landet være ulovlig og straffbar, og ettersom Holmes har tatt sin tilflukt her til landet, øyensynlig for å avskjære de amerikanske myndigheter muligheten for å gripe inn, må det, så vidt skjønnes, være berettiget for norske domstoler å være behjelpelig med å gjenopprette det faktiske og iallfall foreløpig, rettslig godkjente forhold som var til stedet da barnet ble tatt fra moren.
Som det vil sees av tilsvaret til kjæremålserklæringen har Lawrence Holmes erklært seg villig til å bringe barnet tilbake til U. S. A. straks Miss Shand erklærer seg innforstått med, at de amerikanske domstoler på bindende måte må avgjøre spørsmålet om foreldremyndigheten, og at barnet i mellomtiden tas vare på av en institusjon eller en person som begge parter har tillit til. Retten peker i den anledning på den for namsretten fremlagte «Declaration», utstedt av Miss Shand i Oslo den 8. desember 1959, som er sålydende:
«On the condition that I get my child in my custody I will return to the United States as soon as possible and remain there with the child pending final decision by the California Court. I will give all possible assistance so that the case can be finally settled as soon as possible.»
Retten må etter dette kunne gå ut fra at tvisten om foreldremyndigheten over barnet vil få sin endelige avgjørelse ved amerikanske domstoler selv om det blir utlevert til moren, og det kan således ikke skjønnes å være noen betenkelighet ved det standpunkt retten har inntatt.
Etter dette vil lagmannsretten avgjøre at saken fremmes for namsretten til realitetsbehandling.
I betraktning av de ekstraordinære og tvilsomme rettsspørsmål det her gjelder finnes saksomkostninger ikke å burde tilkjennes, jfr. tl. §180 annet ledd og §172 annet ledd.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Subsidiært hevder den kjærende part at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av de kompetanseregler man har i rettergangslovgivningen. Han har i denne forbindelse vist til tvangsfullbyrdelseslovens §3 nr. 10, tvistemålslovens §18, §19, §29 og §32, domstollovens §39 og §42. Det hevdes fra den kjærende parts side at disse regler er avgjørende for spørsmålet om norsk domstols kompetanse i den foreliggende tvist om barnets utlevering fra faren til moren, og at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med disse positive lovbestemmelser, som må ansees uttømmende å ha regulert norske domstolers kompetanse.
Kjæremålsutvalget er kommet til det resultat at kjæremålet må forkastes. Det kan ikke sees at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. På det grunnlag lagmannsretten har truffet sin avgjørelse er premissene tilstrekkelige til å prøve kjæremålet.
Side:190
Utvalget kan heller ikke se at det til grunn for lagmannsrettens avgjørelse ligger noen uriktig tolkning av lovforskrifter, når den har antatt at norske domstoler er kompetente til å behandle og realitetsavgjøre den foreliggende tvist mellom partene om utlevering av barnet fra faren til moren.
Man kan ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med de bestemmelser i rettergangslovgivningen som den kjærende part har påberopt seg. Hva spesielt vernetingsreglene angår viser utvalget til domstollovens §39, som i alle tilfelle hjemler verneting i saker som hører under norsk domsmyndighet.
Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men finner at den kjærende part må ilegges omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»