LF-1996-275

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-10
Publisert:	LF-1996-00275
Stikkord:	Tingsrett, Jordskifte, Eiendomsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal og Søre Nordmøre jordskifterett nr. 8000003 - Frostating lagmannsrett LF-1996-00275 A.
Parter:	Ankende parter: 1. Trygve Leren 2. Reinholdt Ziegler m.fl. 3. Jon Helge Venge og Helge Sannes (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo). Motpart: 1. Brit og Erling Fransplass 2. Håkon Skiri 3. Astrid Solbakk m.fl. 4. Erling G. Marstein m.fl. 5. Lorentz Nora 6. Jens Bjarne Indergård (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarseth, Molde).
Forfatter:	Lagmann Kjell Buer, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Kst. lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Jordskifteloven (1979) §27, §62

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det for åpne dører avsagt slik

Dom:

Under behandling av krav om jordskifte for utmarksarealer i Brøstdalen i Rauma kommune, har det oppstått flere tvister om eiendoms- og bruksrettsforhold.

En tvist om hvorvidt bruk under den gamle fjellgården Fremmerbrøste i dag har eiendomsretten til selve grunnen i området Horgheimseter - Furuholen i fellesskap, eller om enkelte bruk og grupper av bruk her er eneeiere til visse deler, er behandlet i Romsdal og Søre Nordmøre jordskifteretts dom av 4. desember 1995 - kalt dom nr. 4 - med sålydende domsslutning:

1. Gnr. 82 bnr. 1, 3, 4, 5, 6, 7, 9, 10 og 22 er sameiere i grunn og beite i Horgheimseterområdet med skatteskylda som delingsgrunnlag.

Horgheimseterområdet tilsvarer område 1 og 2 i dok nr. 39, med unntak av det areal som bnr. 8 har fått til full eiendom innen område 1, og med unntak av selve setervollen som eies av bnr. 6 og 7 alene.

2. Grunn og beite i Nyskredteigen ligger i sameie som den øvrige grunn- og beite i Horgheimseterområdet.

3. Gnr. 82 bnr. 6 og bnr. 7 er ikke medeiere i område 3, 4, 5 og 6.

4. Gnr. 82, bnr. 1, 2, 3, 4, 5, 9, 10 og 22 er sameiere i grunn og beite fra vestre grense for Gamlegården, fra Ulvåa til høyfjellet hvor grensa treffer gnr. 85 sin eiendom, fram til grensa mot gnr. 83, Kabben.

Dette tilsvarer området 5, 6 og vestre del av område 4 i dok. nr.39. Bnr. 4, 5, 9 og 10 har halve andelen i dette sameiet med skatteskylda som fordelingsgrunnlag seg imellom. Bnr. 2 har en fjerdedels andel i dette sameiet. Den resterende fjerdedel deles mellom bnr. 1, 3 og 22 etter skyld.

Selve setervollen eies av bnr. 2 alene.

5. Grunn og beite i Storslettet er ikke særeie for bnr. 1, 3 og 22, men ligger i sameie i samsvar med det som er sagt i punkt 4.

6. Dommen er enstemmig.

7. Dommen blir stilt til forhånds påanke i medhold av jordskifteloven §62, annet ledd.

Jordskifteretten la til grunn - slik partene kom til enighet om - at grunneiendomsretten følger beiteretten innenfor Fremmerbrøste, ikke skogteigdelingen der slik foreligger. Rettighetsforholdet når det gjelder beitet står således sentralt i tvisten.

Jordskifteretten har delt opp skifteområdet i 6 figurer, kalt områdene 1 - 6. De dekker dalføret på begge sider av elven Ulvåa, så langt inn som der eiendommene Kabben og Tunga motstøter. Tvisteområdet er oppgitt å utgjøre mer enn 80.000 dekar.

Bnr. 1 og 3 drives som gårdsbruk, mens en rekke av de utskilte bnr. er seter- og utmarksrettigheter tilkjøpt gårder nede i Romsdalen.

Dommen er anket i sin helhet av Trygve Leren bnr. 6 og Reinholt Ziegler og Marit Suvatne begge bnr. 7 (Horgheimseteren) og av Jon Helge Venge og Helge Sannes begge bnr. 2 (Furuholen).

Brit og Erling Fransplass bnr. 1 og 3 og Jens Bjarne Indergård bnr. 22 har motanket for så vidt de i dommens pkt 5 ikke er gitt medhold i at de alene har eiendomsretten til Storslettet.

Ankeforhandling med befaring og partsforklaringer er holdt den 26. og 27. august 1997.

En prosessuell innvending mot motanken ble ikke opprettholdt under ankeforhandlingen.

Saksforholdet og partenes anførsler for jordskifteretten fremgår av dennes dom. Saken fremstår bevismessig og når det gjelder anførsler og påstander i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten.

Når det gjelder område 1 gjelder tvisten ikke den del av Storlia som ligger under skoggrensen, tilhører Tungaeiere og som har bnr. 8. Grensetrekkingen her skjedde ved upåanket dom av jordskifteretten 10. oktober 1994. Tunga's utstrekning ellers er avgjort ved Høyesteretts dom i 1993 ( Rt-1993-1369).

De ankende parter gjør gjeldende at utmarka under Fremmerbrøste ikke ligger som felleseie og at de under alle omstendigheter må anerkjennes som eneeiere ved henholdsvis Horgheimseteren (områdene 1 og 2) og Furuholen (område 5).

Subsidiært hevder de å ha særretter her som må føre til en annen fordeling av sameieandeler enn den som følger av gammel skyld.

Atter subsidiært krever de eierandeler i den samlede felles utmark svarende til brukenes skyld.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Jordskifterettens dom er uriktig, urimelig og inkonsekvent og uten forankring i eiendomsutviklingen for Fremmerbrøste. Ifølge dommen må de være med på å dele sine seterområder med de andre, mens de stenges ute fra å være med i fellesskapet omkring.

Det har funnet sted en utvikling innenfor rettighetsforholdene som har medført at det opprinnelige fellesskap er oppløst. Denne oppfatningen bygger både på en sammen- holding av eiendomsdokumenter og på den faktiske bruksutøvelsen.

De ankende parter gjør gjeldende at seterskiftet i 1811 var en fullstendig deling av utmarka, i naturgitte beiteområder og der Ulvåa dannet eiendomsgrense mellom de to brukene på Fremmerbrøste den gang, lnr. 132 og 133. Jordskifteretten - og for så vidt også Høyesterett i dommen av 1958 - har tatt feil når det blir lagt til grunn at det ikke skjedde noen deling av eiendomsretten ved seterskiftet. Setrenes områder på dette tidspunkt var klart definert. Det var ikke bare setervollene som var gjenstand for utskiftning, delingen måtte også gå på de tilhørende beiteområder dersom den skulle ha noen mening. Deler av utmarka, således i Horgheimseterområdet, har vært skyldsatt og disponert over med full eierrådighet, bl.a. ved salg.

De peker på at Daniel Arnesen Hole ved skjøte i 1837 kjøpte fra bnr. 4 en halvdel av Horgheimseteren med et beskrevet beiteområde og ervervet den annen halvdel i 1842 og at det er uforståelig at nåværende eier av bnr. 4 kan bli hørt med at hans bruk fortsatt er deleier i beiteområdet. I 1856 solgte Daniel Arnesen Hole et større område innenfor Stokkåa til eierne av Kabben og det er fastslått ved dom i Frostating lagmannsrett i 1938 at det var til full eiendom. Ut fra det syn ankemotpartene har, ville også det ha vært felleseie. Det antas at dette salget ikke var fremme i Høyesterettssaken i 1958. Frostating lagmannsrett vurderte i 1958-saken eiendomsdokumentene på samme måte som i 1938 og slik de ankende parter mener er riktig. Ytterligere et moment er at andre områder ved Kabben og Tunga i sin tid ubestridt er frasolgt Fremmerbrøste til full eiendom.

Når jordskifteretten legger vekt på et kommisjonsforlik av 1841 og uttalelser i Høyesterettsdommen i den forbindelse, skal man ha klart for seg at forliket ikke omhandler beitestrekninger som tillå Horgheimseteren og Furuholen. Forliket angir ikke konkret hvilke områder det gjaldt. Høyesterettsdommen må ikke tillegges større vekt enn det som er relevant. Dommen avgjør ikke noe utover at bnr. 4, 9 og 10 har eierandeler på strekningen Nåsen - Stokkåa. Dette er da også nedfelt i de ankende parters påstand.

De ankende parter fremholder at en utskiftning i 1888 gjaldt bare innmark og skog og at det er feil at det av uttalelser om felles havnegang kan sluttes noe om eiendomsretten til grunnen.

Videre viser de til at deres bruk fra langt tilbake har hevdet enerett for sine områder og respektert andres enerett i utmark som er kommet fra Fremmerbrøste. Det er et viktig moment at tvisten dreier seg om seter- og beiteområder som for en stor del har vært på bortleie og salg til gårder nede i Romsdalen. Utmarka på Fremmerbrøste har således vært disponert på en særegen måte.

Det er ingen tradisjon om beitefellesskap over Ulvåa. Dyrene var knyttet til de enkelte setrene på en helt annen måte enn de er i vår tid.

De ankende parter finner det underlig at forgjengerne på motpartenes bruk i sin tid ga vitneforklaringer i bevisopptak i 1958-saken for Høyesterett uten at det fremkommer noe som tyder på at også de mente å være deleiere i Horgheimseterområdet. Et annet eksempel på inkonsekvensen hos motpartene er at forgjengerne i 1916-18 opptrådte som selgere av fallrettigheter hver for seg. Salg av fallrettigheter er i rettspraksis tillagt stor vekt når det gjelder spørsmålet om utmark ligger i fellesskap eller ikke.

Subsidiært viser de ankende parter til jordskifteloven §27 og til at det er grunnlag for å tilkjenne deres eiendommer større sameierandeler enn det som svarer til skyldsettingen. For dem dreier det seg om seterområder med tradisjonell seterdrift og intens utnytting av store beitestrekninger i over 150 år, en tilnærmet eksklusiv bruk. I forhold til de andre eiendommene under Fremmerbrøste som seterområdene ikke har hatt og ikke har slik betydning for, blir misforholdet ved jordskifterettens dom åpenbart. Særlig gjelder dette for bnr. 6 og bnr. 7 dersom det skal bli slik at det bare er i områdene 1 og 2 de anerkjennes som deleiere, jf. dommens pkt 4. Jordskifteretten fraviker endog her sitt utgangspunkt om at utmarka under Fremmerbrøste ligger i fellesskap også etter skylddeling og salg. Omfanget av bruksutøvelsen fra Furuholen fremgår av skylddelingsforretning av 1846, der det er sagt at bnr. 2 kunne havne med inntil 80 dyr, mens bnr. 1 hadde frihet bare til å havne med «saa mange kreaturer som han føder på gaarden». For bnr. 1 var det også lagelig å havne lenger nede.

Atter subsidiært gjør de ankende parter krav på å være medeiere i den samlede utmark med sameieandeler svarende til skylden på deres bnr. Det er uforståelig at jordskifteretten ikke har etterkommet dette for bnr. 6 og bnr. 7 og bare delvis for bnr. 2.

De ankende parter er enig med jordskifteretten i at Storslettet ved Furuholen ikke er særeie for bnr. 1 og 3 og bnr. 22. De viser til at Storslettet er regnet som utmark ved skylddelingen i 1888 og at det ikke er noe som indikerer at det senere har fått en annen rettslig stilling.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

I hovedanken:

I. Horgheimseterområdet.

Prinsipalt:

Grunneiendomsretten i Horgheimseterområdet tilligger gnr. 82, bnr. 6 og 7 med en halvpart på hver, etter fradrag av eierandelene som er tilkjent bnr. 4, 9 og 10 ved Høyesteretts dom av 14. februar 1958.

Subsidiært:

Bnr. 6 og 7 har enerett til beite, seter og disponering av grunn i Horgheimseterområdet.

Atter subsidiært:

Eierne av gnr. 82, bnr. 6 og 7 er medeiere i Horgheimseterområdet, Fauskelia, Heimelia, Furuholen og Lillelia med andel fastlagt etter gammel skyld i samsvar med sameieloven og jordskifteloven regler.

II. Furuholen.

Prinsipalt:

I strekningen fra Storgrova til grense mot Kabben har gnr. 82, bnr. 2 beiterett og grunneiendomsrett kun sammen med gnr. 82 bnr. 1 og 3 (22).

Grunneiendomsretten i Furuholen, begrenset til området mellom Seterbekken og Tverrelva (Fjellelven), tilligger gnr. 82, bnr. 2 alene.

Subsidiært:

Gnr. 82, bnr. 2 har enerett til beite, seter og disponering av grunn i Furuholen.

Atter subsidiært:

Gnr. 82, bnr. 2 er medeiere i Horgheimseterområdet,

Fauskelia, Heimelia, Furuholen og Lillelia med andel fastlagt etter gammel skyld i samsvar med sameieloven og jordskifteloven regler.

III. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

I motanken:

De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Ankemotpartene hevder at jordskifterettens dom er riktig både faktisk og rettslig - med unntak for pkt. 4 og for pkt. 5, Storslettet. De oppfatter domspremissene som relevante og grundige og fremholder at avgjørelsen er i samsvar med den alminnelige oppfatningen om rettighetsforholdene.

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Det er feil at det ble foretatt en fullstendig deling av utmarka ved seterskiftet i 1811. Det var setervollene med husene som ble skiftet, det står å lese i delingsdokumentet, bl.a. brukes uttrykket «Sæterbolig». Dersom 1811-dokumentet også gjaldt en fordeling av beiteområder, ville områdene ha vært beskrevet.

At havnegangen ligger i fellesskap er tatt inn i diverse eiendomsdokumenter i Brøstdalen i forrige århundre, og det har ikke skjedd noe som endrer dette. I realiteten er tvisten om eiendomsretten avgjort ved Høyesteretts dom i 1958. Det var rent praktiske hensyn som bestemte hvem som sto som parter i den saken. Det er en umulig tanke at en ny vurdering av det samme bevismaterialet skal falle annerledes ut, selv om partene til dels er andre. Bevistilgangen har heller blitt dårligere ved at den eldre generasjon er borte.

Forklaringen på at både Kabben og Tunga har sine områder til full eiendom, er at brukerne der kjøpte fra begge hovedbrukene på Fremmerbrøste den gang. Da sto man fritt i å avtale hvilke rettigheter det frasolgte skulle ha.

Salget av Horgheimseteren skjedde bare fra det ene hovedbruket. En disposisjon over den felles utmark kunne bare skje for en ideell halvdel og ikke overføre hel eiendomsrett til utmarksstrekninger. Selve seterstølen kom i en annen stilling, den var fradelt til eiendom for lnr. 133 i 1811. På Furuholen var det tilsvarende.

Ankemotpartene tillegger kommisjonsforliket i 1841 stor betydning. Dette lar seg ikke lese på annen måte enn at det da var felles rett til beite, også over Ulvåa. Dette bekreftes på nytt i skylddelingsforretningen i 1888, der man bl.a. deler teiger i Horgheimseterområdet som de ankende parter hevder var solgt til eiendom tidligere. I forretningen sies i klartekst at havnegangen stadig ligger i fellesskap for samtlige bruk.

Slik har også beitebruken vært praktisert i generasjoner. Det er beitet med storfe, hest, geit og sau. Dyr fra ulike bruk har gått på begge sider av Ulvåa. Det kan bl.a. vises til bevisopptakene i 1958-saken.

Ankemotpartene anser det - som jordskifteretten - riktig å legge til grunn at setereierne på Horgheimseteren, bnr. 6 og 7, ikke har rettigheter utenfor område 1 og 2 der seteren ligger. Dette følger av det forhold at i skylddelingen for salget av seteren i 1837 er beiteområdet geografisk beskrevet og avgrenset. At bnr. 6 og 7 ikke har vært ansett for å ha rettigheter lenger inne, bekreftes av at de ikke er nevnt ved frasalgene av Tunga ved århundreskiftet. Etter forhistorien er det ingen urimelig løsning for bnr. 6 og 7 at de har setervollen til eie, beiterett i område 1 og 2 og sameieandel etter skylden bare der.

Ankemotpartene motsetter seg at bnr. 2 skal tilkjennes eierandel på Horgheimsetersiden av Ulvåa. For jordskifteretten tilkjennega eieren av bnr. 2 at han ikke krevet medeiendomsrett der og spørsmålet er ikke behandlet av jordskifteretten. Spørsmålet kan da ikke være gjenstand for anke.

Motanken begrunner eierne av bnr. 1 og 3 og eieren av bnr. 22 med at Storslettet ifølge overleveringer har vært fullt inngjerdet slåttemark for deres bruk og således ikke beitemark, iallfall frem til århundreskiftet. Rester av inngjerdingen var synlige lenge. De andre har godtatt at det er utvist eksklusiv rådighet over Storslettet, også utskilt hyttetomter. At bnr. 5 flyttet sitt fjøs da inngjerdingen tok slutt og dyrene kunne gå fritt, belyser at de øvrige respekterte eierrådigheten.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

I. I ankesaken:

1. Jordskifterettens avgjørelse stadfestes for såvidt angår domsslutningens pkt 1, 2 og 3.

II. I motanken:

1. Gnr. 82, bnr. 1, 2, 3, 4, 5, 9, 10 og 22 er sameiere i grunn og beite fra vestre grense for Gamlegården/Storslettet, fra Ulvåa til høyfjellet,hvor grensa treffer gnr. 85 sin eiendom, fram til grensa mot gnr. 83, Kabben.

Dette tilsvarer området 5, 6 og vestre del av område 4 i dok. nr. 39. Bnr. 4, 5, 9 og 10 har halve andelen i dette sameiet med skatteskylda som fordelingsgrunnlag seg imellom. Bnr. 2 har en fjerdedels andel i dette sameiet. Den resterende fjerdedel deles mellom bnr. 1, 3 og 22 etter skyld.

2. Grunn og beite i Storslettet er særeie for bnr. 1, 3 og 22.

III. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i ankesaken og motanken.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten konstaterer at det i Brøstdalen har vært en rekke rettstvister om eiendoms- og rettighetsforholdene. Avgjørelsen av tvistene har for en stor del berodd på forståelsen og anvendelsen av gamle eiendomsdokumenter. De ankende parter kan ha rett i at rettsavgjørelsene trekker i ulike retninger. Under ankeforhandlingen gir partene gjennomgående inntrykk av å ha vært usikre på hvordan det har forholdt seg med eiendomsretten til selve grunnen i tvisteområdet.

Tvisten knytter seg til de nedre 5 km av det stor utmarksområdet som Brøstdalen med Ulvådalen og Pyttbudalen utgjør og hvor rettighetsforholdene kan variere. Tvisteområdet har vært utnyttet til beite, setring, hugst og jakt. Det er et gjennomgående trekk at setrene har vært på bortleie og salg. I dalbunnen er en del furuskog, som skal ha vært langt bedre før jernverksdriften på Lesjaverk.

Som nevnt innledningsvis er det nå enighet om at grunneiendomsretten følger beiteretten innenfor tvisteområdet.

Utgangspunktet er at tvisteområdet for 200 år siden lå i fellesskap mellom de to brukene på Fremmerbrøste, gamle lnr. 132 og 133. Fremmerbrøste var en av de eiendommer som i 1663 ble solgt av Kongen. Den omfattet den gang langt mer enn tvisteområdet.

I 1797 gjorde de to brukerne på Fremmerbrøste avtale om deling av felles bjørkeskog. Delingen gjaldt ikke havnegangen. I 1807 bygslet de i fellesskap bort 4 setrer, herunder Furuholen og Horgheimseteren, men det kan være uklart i hvilket omfang bygslingen ble realisert.

I 1811 foretok de et seterskifte, der lnr. 132 ble eier av Furuholen og lnr. 133 eier av Horgheimseteren. Dette er de to setrene i tvisteområdet. Skiftedokumentet, datert 4. juli 1811 og tinglyst samme dag, er kortfattet. Det som skiftes benevnes gårdens «tilliggende Sæterstøl eller Giære», og det heter at seterstølen Furuholen heretter skal være lnr. 132's «eene tilhørende Sæterbolig» og seterstølen Horgheimseteren lnr. 133's «eene tilhørende Sæterbolig», slik at det «ej som forhen bliver nogen Fællesskap med Sæterboligerne».

De ankende parter bygger sin sak på at seterskiftet også var en fullstendig deling av havnegangen. I og med at Furuholen og Horgheimseteren ligger på hver sin side av Ulvåa og Ulvåa i store deler av beitesesongen er så vannførende at det ikke kan ha vært vanlig at husdyr har krysset over, er det nok riktig at seterskiftet innebar en slik faktisk deling. Det er imidlertid ikke noe holdepunkt for at noen av de to brukere ga fra seg medeiendomsretten på den andre siden. Ordlyden i skiftedokumentet går på setervollene med hus og eiendomsretten til det. En eventuell tvil avskjæres ved at det i flere senere dokumenter heter at havnegangen stadig ligger i fellesskap. De ankende parter har ikke rett i at dette er skrevet og har gyldighet bare for spesielle deler av tvisteområdet. Skiftedokumentet var påberopt i Horgheimsetersaken for Høyesterett i 1958, der det inngår i domspremissene at det ved seterskiftet ikke skjedde noen deling av eiendomsretten til utmarksgrunnen. Det er ikke nå fremlagt beviser som kan føre til en omvurdering.

Bekreftelse på at lnr. 132 og 133 rettighetsmessig fortsatt var sammen om beiteområdene, har man blant annet i Commissionsforlig 6. juli 1841, tinglyst 11. oktober 1842. Det bruk som hadde overtatt Horgheimseteren i 1811 fikk da regulert sin rett til å havne på Furuholsiden. Forliket må bygge på at man hadde beiterett i felles utmark på begge sider av Ulvåa. En annen bekreftelse finner man i en utskiftningsforretning datert 17. september 1888, tinglyst 8. oktober samme år, der det er sagt at «Havnegangen haves i Fællesskab for samtlige Brug i Brøstet,...».

Lagmannsretten kan ikke se at det etter 1888 har skjedd rettslige disposisjoner som tilsier at havnegangen og dermed eiendomsretten til utmarksgrunnen ikke skal ligge i fellesskap.

Det som foreligger for lagmannsretten om faktisk bruk gir heller ingen særlig støtte for det. På Horgheimseteren var det to og på Furuholen tre støler (den fjerde ble ikke bebygd). Tradisjonell seterdrift er for lengst opphørt.

Eierne av bnr. 6 og bnr. 7 - de som har støler på Horgheimseteren - gjør gjeldende at ved fradelingen av deres bruk i 1837 ikke bare ble gitt ideelle andeler i felles havnegang, men deler av utmarksgrunnen med beskrevne grenser til eiendom. Ordlyden i skylddelinger og skjøter behøver ikke forstås slik at utmarksstrekninger ble overdratt med enerett. Det var nettopp spørsmålet om eneeiendomsrett som sto til prøvelse i saken for Høyesterett i 1958 (Rt 1958 s 727 kortreferat). Eieren av bnr. 7 reiste sak mot eierne av bnr. 4, 6, 9 og 10 for å få avklart jaktretten, med påstand om å være «eneeier av all utmark syd for Ulvåa, fra elven til høyeste fjell, på strekningen mellom Nåsen og Stokkå». Høyesteretts dom var at bnr. 4, 9 og 10 var medeiere i den omtvistede utmarksstrekning. Dommen er bindende for eieren av bnr. 7 i forhold til eierne av bnr. 4, 9 og 10. I praksis er denne del av tvisten dermed avgjort også for de sameiere som ikke var med i 1958-saken. Det kan f.eks. ikke være noen tvil om at bnr. 1 og 3 har medeiendomsrett når bnr. 4 har det. Mellom bnr. 7 og bnr. 6 ble det allerede av herredsretten avgjort at de står likt. Lagmannsretten ser dermed ikke grunn til å gå nærmere inn på argumentasjonen fra bnr. 6 og bnr. 7 om eneeiendomsrett til områdene 1 og 2.

Eieren av bnr. 2 står ikke sterkere i sitt krav om enerett på området ved Furuholen, selv om det her ikke foreligger noen tidligere avgjørelse. Da bnr. 2 ble fradelt bnr. 1 i 1846 ble beskrevet havnegang «fra elv til høieste fjeld i hele Furuhollien og Lillelien indtil 80 stykk firsindtyve stykker Fæe». Samtidig ble sagt at hovedbruket kunne være i samme området. Det viser at bnr. 2 ikke fikk enerett. Hovedbruket her kunne heller ikke fradele noe mer enn det som var dekket av eget hjemmelsgrunnlag, og det var slik lagmannsretten ser det ideelle andeler av det større sameiet.

Lagmannsretten er videre også kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å gi Storslettet en spesiell status i forhold til den øvrige utmark i Furuhollia og tiltrer jordskifterettens begrunnelse for det.

Om salget av fallrettigheter i Ulvåa i 1916-18 skal bemerkes at man der synes å ha fulgt skogteigdelingen. En mindre erstatning for dam ved Restjønnin i forbindelse med Vermareguleringen ble i 1964 tilkjent bnr. 2, men etter innvendinger satt på sperret konto og senere brukt til felles vegformål i tvisteområdet.

Det følger av ovenstående at lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at bnr. 2, bnr. 6 og 7 ikke har grunneiendomsretten alene til annet enn sine setervoller og at kravet fra bnr. 1 og 3 og bnr. 22 om eksklusiv rett til Storslettet heller ikke vil føre frem. Konklusjonen er at alle omtvistede områder anses eiet i sameie mellom partene under utskiftningen.

Med mindre noe annet kan leses av dokumentene, vil de fradelte bruk ha overtatt andeler i havnegangen og dermed i sameiet i forhold til sin skyld.

Jordskifteretten har i sin dom tatt inn oppgave som viser bruksdelingene i tvisteområdet og likeledes deres skyld. Under lnr. 132 er bnr. 1 og 3, bnr. 2 og bnr. 22. Under lnr. 133 er bnr. 4, bnr. 5, bnr. 6, bnr. 7, bnr. 9 og bnr. 10.

Lagmannsretten finner ikke å ville opprettholde slik begrensning av bnr. 2, bnr. 6 og bnr. 7 sin medeiendomsrett som jordskifteretten har gjort.

For bnr. 2 gjelder det at bruket ikke er gitt medeiendomsrett i områdene 1 og 2 med den begrunnelse at eieren ikke gjorde krav om å være med der. I ankesaken har han gjort det, i sin subsidiære påstand. Lagmannsretten kan vanskelig se at det er prosessuelle hindringer for å ta kravet til følge. Det kan godt være at det i et sakskompleks som nærværende - som var enda mer omfattende for jordskifteretten - har skjedd misoppfattelser. I og med at formålet med saken er å finne det riktige delingsgrunnlaget for den kommende utskiftning, vil det være helt urimelig at bnr. 2 skulle få andel i bare en del av skiftefeltet.

For bnr. 6 og bnr. 7 gjelder det at jordskifteretten har begrenset deres medeiendomsrett til områdene nr. 1 og 2, med henvisning til at da Horgheimseteren ble fradelt i 1837, ble angitt en geografisk begrensning av det som hørte til. Like lite som for bnr. 2 ser imidlertid lagmannsretten at en slik beskrevet beitestrekning gir grunnlag for å tilkjenne sameieandel bare for en del. Etter Høyesterettsdommen i 1958 må legges til grunn at den som solgte ikke kunne selge en fysisk avgrenset del. Bnr. 6 og bnr. 7 overtok deler av lnr. 133's andeler i fellesskapet. En mulig begrensning i brukenes rettigheter vil ha gitt seg utslag i skyldfordelingen med avgivereiendommen.

For det gjenstående spørsmål om delingsforholdet mellom sameierne gjelder jordskifteloven §27, slik at gammel skatteskyld skal legges til grunn med mindre «særskilt høvetal er kjent eller noko bruk har særrettar i sameiga». I rettspraksis er det stilt store krav til de omstendigheter og forhold som skal godtgjøre bruken av et særskilt delingsforhold. Rimelighetsbetraktninger er det liten anvendelse for, jf. dom i Rt-1983-320.

Lagmannsretten er her kommet til at man i denne sak helt må falle tilbake på gammel skyld som delingsgrunnlag. Noe alternativt forholdstall er ikke kjent. Med unntak for bnr. 1 og 3 som det ene av de opprinnelige hovedbruk, har man å gjøre med rene utmarksbruk. Det er sparsomt hva som er opplyst for lagmannsretten om bruksutøvelsen i de forskjellige deler av tvisteområdet i de siste 200 år. Det samme gjelder grunnlaget for oppdelingen i skogteiger. Man kan ikke fravike skatteskylden bare med grunnlag i det som man mener å vite om beitebruken. At eieren av lnr. 133 ved Commissionforliget i 1841 måtte tåle en begrenset havnerett på nordsiden av Ulvåa og bnr. 2 ved skylddelingen i 1846 var sikret havnegang for 80 fe på nordsiden, gir ikke tilstrekkelig slikt grunnlag. Eiendomsdokumentene gir en del av bildet, men man har ingen sikkerhet for at bestemmelser i disse ble fulgt og det over tid. Lagmannsretten følger således ikke jordskifterettens løsning om en alternativ delingsnøkkel for enkelte områder, jf. jordskifterettens dom pkt 4.

Når det gjelder saksomkostningene viser lagmannsretten til at hovedanken delvis blir gitt medhold. Partene bør her bære sine egne omkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174.

Motanken har vært forgjeves og disse ankemotparter må betale saksomkostninger, jf. §180 første ledd. Slike tilkjennes med kr. 1500,- som er i samsvar med inngitt omkostningsoppgave.

For jordskifteretten var ikke krevet saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom av 4. desember 1995 stadfestes, med disse endringer:

a) bnr. 2, bnr. 6 og bnr. 7 har medeiendomsrett i alle omtvistede områder, og

b) delingsgrunnlaget skal for alle bruk være skatteskylden.

2. Partene bærer egne saksomkostninger for så vidt gjelder hovedanken.

3. Brit og Erling Fransplass og Jens Bjarne Indergård betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for motanken med 1500 - femtenhundre - kroner til Trygve Leren m.fl.