Rt-1983-320

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-03-04
Publisert:	Rt-1983-320 (51-83)
Stikkord:	Jordskifteloven av 22, desember 1950 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. mars 1983 i l.nr. 34 B/1983
Parter:	Kari Maristuen (advokat G. Mack - til prøve) mot 1. Synnøve Kvenshagen Gimse, 2. John Bruvoll (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud).
Forfatter:	Røstad, Bugge, Sinding-Larsen, Elstad, Blom
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §29, Jordskifteloven (1979) §27, §29, LOV-1818-08-17-§34, Jordskifteloven (1882), Jordskifteloven (1950), Sameigelova (1965) §2, §98

Dommer Røstad: Saken gjelder tvist om delingsgrunnlaget i det sameie som Maristuen - gnr. 81 bnr. 1 - i Lærdal herred ble tilkjent andel i, jfr. dom i Rt-1977-1017. Sameiet ligger i fjellområdet over kote 1100. I domspremissene var fremholdt at jordskifteretten under en fortsatt jordskiftesak skulle fastsette delingsforholdet. Jordskifteretten måtte herunder ta sitt utgangspunkt i jordskifteloven §29 - ikke i sameieloven §2, slik lagmannsretten hadde gitt anvisning på.

I den senere behandling av tvisten som også omfattet grensegang for Gramstølen, ble det for dette punkt inngått rettsforlik. I saken om bruksordningen i fjellområdene avsa Indre Sogn jordskifterett 3. november 1978 kjennelse med slik slutning:

«Fjellområdet ovafor omlag kote 1100 grensa som er skriven framafor er dømt til sameige mellom Gramstølen og Maristuen. Då ein ikkje kan fremja jordskifte her, vert området å nytta i lag av medeigarane.

Innkome og utloge som fylgjer med utnyttinga av dette området - grunnen med alle lunnende - vert å dela etter desse tilmålstala:

Gnr. 75 bnr. 1, Kvenshagen, 25,80 %

Gnr. 75 bnr. 3, Kvenshagen, 64,49 %

Gnr. 81 bnr. 3, Maristuen, 9,71 %

Kari Maristuen - eier av gnr. 81 bnr. 1 - påanket kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 21. september 1981 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Jordskifterettens orskurd stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

Kari Maristuen har påanket lagmannsrettens dom som hevdes å bygge på feil lovanvendelse og uriktig bevisbedømmelse.

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det ved bevisopptak ved Oslo byrett innhentet forklaring fra et vitne, som tidligere ikke har avgitt forklaring. Dette vitne - Anton Sophus Bachke - som er jordbrukskandidat og har licenciatgrad i landbruksvitenskap, har etter oppdrag av den ankende part foretatt undersøkelser med sikte på å gi en vurdering av spørsmålet om fastsatt skyld på eiendommen Maristuen og om skyldfastsettingene av 1823 og 1866 kunne anses riktige. Vitnets skriftlige erklæring ble lest opp under bevisopptaket og vedlagt rettsboken, som ellers inneholder en del supplerende uttalelser til spørsmål som ble stilt.

Saken er også gjennom prosedyren fra den ankende part tilført flere momenter som tidligere ikke har vært omprosedert i saken. Den ankende part har ellers for Høyesterett frafalt anførselen om at det foreligger en feil i lovanvendelsen når gården Grams skyld er regnet med på gården Kvenshagen, gnr. 75 bnr. 3. Den ankende part har for Høyesterett ikke villet gjøre gjeldende at sameiet i tvisteområdet i alle fall ikke kan være eldre enn fra 1804. Det medgis nå at sameiet må være etablert før 1800.

Det må legges til grunn at Maristuens historie kan følges tilbake til ca 1350, mens ankemotpartenes seter, Gramsseter, først synes anlagt 300-350 år senere. Maristuen skal være blitt anlagt som fjellstue for reisende, men skal også ha vært drevet som gårdsbruk. Omfanget av dette er ikke helt klarlagt, men har nok i perioder vært beskjedent og gitt dårlig utkomme.

Maristuen, som var i statens eie til 1847, ble ikke innført i matrikkelen før i henhold til loven av 1818, som fastsatte at det skulle gis ny matrikkel. Denne - den såkalte ureviderte matrikkel - tok til å gjelde fra 1836.

Distriktskommisjonen som skulle fastsette verdiforholdet for eiendommer i Borgund tinglag under den nye matrikkel, anså seg - i september 1819 - ikke berettiget til å ta Maristuen under sammenligning, «som et sted hvorpaa der heller ikke verken saaes eller høstes». Eiendommen ble ved dette vedtak - som er gjengitt i jordskifterettens avgjørelse - ansett å kunne henføres under §34 i lov av 17. august 1818.

Hovedmatrikuleringskommisjonen fant imidlertid at Maristuen ikke mer enn noen annen på landet beliggende eiendom, kunne utelates fra sammenligning og matrikulering, og at den heller ikke kunne henføres under den nevnte bestemmelse i loven §34. Distriktskommisjonen ble derfor anmodet om «nærmere at opgive i hvilket Proportionstal bemeldte Fjeldstue bør at ansættes, saafremt den i Matriculen skulde blive inddraget». Kommisjonen, som tidligere hadde valgt gården Horge som normalgård for tinglaget og gitt den tallet 38, traff våren 1823 vedtak om et proporsjonstall på 6 for Maristuen. Dette gav en skyld på 2 ort og 10 skilling. Denne skyldsetting vil lede til en delingsandel i sameiet på 9,71% for Maristuen. I den reviderte matrikkel - av 1886 - ble Maristuen oppført med en revidert skyld på 2 mark og 15 øre. Denne lå betydelig høyere enn den tidligere skyldfastsettelse, og den ville gi Maristuen en andel i sameiet tilsvarende 25%.

Den ankende part - Kari Maristuen - gjør gjeldende at det er en så markant forskjell mellom de to skyldfastsettelser at den ene av dem må være feilaktig. Den siste harmonerer så godt med skyldsettingene for andre gårder i tinglaget at den må være riktig, og det er da denne som må tjene som grunnlag for fastsettingen av delingsforholdet i sameiet. Den første skyldsetting foregikk raskt og utenfor tur, og den kan bero på misforståelse av den nye lovs innhold. Ved fastsettingen av proporsjonstallet kan man for øvrig ha sett helt bort fra Maristuens eiendommer i fjellområdet.

Lagmannsretten var enig med den ankende part i at det var så vidt stor forskjell mellom de to skyldsettinger at det gav grunn til tvil om hvorvidt Maristuen var riktig vurdert. På dette grunnlag har den ankende part foretatt ytterligere undersøkelser. Man har fått det sakkyndige vitne - Bachke - til å foreta en nøye vurdering av de «sprikende» skyldsettinger. I sin utførlige erklæring har Bachke fremholdt at spriket ikke kan forklares ved endringer i tilkjøp, fradeling eller hevd, og at det heller ikke har sammenheng med endringer i mengden og kvaliteten på utmarksressursene i det aktuelle område. Som konklusjon på sin undersøkelse har vitnet funnet det tvilsomt «at den ureviderte skylda til Maristuen var uriktig og betydelig for lav». Etter hans beste vurdering «ble dette rettet opp ved skyldleggingen i 1866». Denne erklæring gir - etter den ankende parts mening - støtte til anførselen om at delingen ikke kan baseres på den ureviderte skyld.

Ved høyesterettsdommen i 1977 ble det fastsatt at delingsforholdet innenfor sameiet måtte ta sitt utgangspunkt i jordskifteloven §29. Før denne delingssak ble pådømt i lagmannsretten, var det imidlertid kommet en ny jordskiftelov, datert 21. desember 1979. Denne trådte i kraft 1. januar 1980, men etter loven §98 skal - for så vidt angår igangværende saker - reglene i den gamle lov gjelde for saksbehandlingen i vedkommende instans. Med hensyn til de materielle regler, må imidlertid den nye lov legges til grunn.

Under forberedelsen av den nye lov var fremholdt at loven §27 svarer til §29 i den tidligere lov. Den ankende part hevder at slik forsikring til tross synes det å være foretatt en endring av bestemmelsen. Regelen i den nye lovs §27 mangler en bestemmelse som tilsvarer sluttpassusen i den tidligere §29: «og elles etter den skylda som galdt då vedkomande bruk vart serskilt skyldlagt». Denne bestemmelse tok - etter den ankende parts oppfatning - bare sikte på tilfelle der det var foretatt skylddeling, altså hvor et bruk var blitt utskilt fra et annet og gjaldt således ikke i et tilfelle som det foreliggende. Også denne bestemmelse er nå bortfalt, og man har nå ikke under noen omstendighet bestemmelser som spesielt regulerer et tilfelle som det foreliggende.

Domstolen kan på et nokså fritt grunnlag anvende et skyldtall som dekker sakens realiteter. Vurdert ut fra opplysninger om langvarig bruk av tvisteområdet, dets beliggenhet og gårdenes besetning - bedømt også ut fra de klare opplysninger forliket av 1866 gir - skulle det riktige delingstall være 1/3, 33 1/3 %. Dette ville svare til eiendommenes forholdsmessige utnyttelse av tvisteområdet. Dette velbegrunnede forholdstall er gunstigere enn den reviderte skyld som skulle tilsvare et delingstall på om lag 25%. Subsidiært må dette legges til grunn, da anvendelsen av den ureviderte skyld vil lede til et helt urimelig resultat, som ikke lar seg forsvare på annet grunnlag enn ved en rent mekanisk anvendelse av tidligere lovregler.

Kari Maristuen har lagt ned denne påstand:

«1. Eierandel for gården Maristuen gnr. 81 bnr. 1 fastsettes som forholdstall etter jordskifteloven §27 jfr. sameieloven §2 til 1/3 av den felles eiendom. Subsidiært: Eierandelen ansettes i forhold til den reviderte skyld som forholdstall.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotpartene - Synnøve Kvenshagen Gimse og John Bruvoll - eiere av henholdvis gnr. 75 bnr. 1 og bnr. 3 - henholder seg til lagmannsrettens dom, som etter deres oppfatning bygger på riktig lovanvendelse og riktig bevisbedømmelse.

Ankemotpartene understreker at det i denne sak ikke er påstått - og langt mindre påvist - at det skulle være fastsatt et bestemt forholdstall ved avtale, hevd, alders tids bruk eller på annen måte. Heller ikke er det gjort gjeldende at Maristuen innen tvisteområdet skulle ha særrettigheter som betinget et særskilt delingsforhold. I et slikt tilfelle oppstiller loven en regel om at det skal deles etter skatteskyld. Det følger også av den nye lovs §27, som etter klare uttalelser under lovforberedelsen tilsvarer §29 i den tidligere lov. Ankemotpartene er tilbøyelige til å være enige i at det er den nye lovregel som må legges til grunn, hvilket ikke skaper noen komplikasjoner, ettersom den nye regel helt ut svarer til den tidligere. Ankemotpartene deler derimot ikke den oppfatning som den ankende part har gjort gjeldende angående sluttpassusen i den tidligere §29. Denne oppfatning ville for øvrig ha som konsekvens at man stod uten noen regel for de mange rydningsplasser som var kommet til etter de første matrikler.

Fravik fra regelen om at delingen skal skje etter skatteskyld, kan ikke foretas ut fra rene rimelighetshensyn. Det er tungtveiende rettstekniske hensyn som har begrunnet regelen, og ved flere anledninger har man på lovgiverhold avvist tilrådinger om å gi større rom for rimelighetsavgjørelser. Noen rimelighetssensur kan heller ikke statueres ut fra rettspraksis. Ankemotpartene bestrider for øvrig at det - ut fra det foreliggende materiale - kan konstateres at det angitte fordelingstall vil gi noe urimelig resultat, bedømt ut fra forholdene da første skyldsetting skjedde.

Ankemotpartene har rettet en rekke innvendinger mot den erklæring som vitnet Bachke har avgitt. Den kan ikke gi noe forsvarlig grunnlag for vurdering av de to skyldsettinger som fant sted for 100-150 år siden, under forhold som nå vanskelig lar seg klarlegge. Den rimelighetssensur som retten gjennom erklæringen inviteres til å foreta, er uforenlig med loven ordning.

Ankemotpartene har ellers fremholdt at beiteforliket av 1866 ikke kan gi grunnlag for noen konklusjoner om at Maristuen skulle ha like stor rett i sameiet som de andre gårdene. De større rettigheter for Maristuen som forliket tilsynelatende inneholder, har sammenheng med at Maristuens rett også var knyttet til beiteområder Maristuen hadde som eneeier i området.

Synnøve Kvenshagen Gimse og John Bruvoll har lagt ned denne påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom avsagt 21. september 1981 i sak 19/1979 stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Delingsforholdet i sameieområdet må fastlegges på grunnlag av jordskifteloven bestemmelser, slik Høyesterett fastslo i dommen 1977. Etter at denne dom falt - men før saken ble avgjort i lagmannsretten - var en ny jordskiftelov vedtatt og satt i kraft.

Partene er enige om at delingsforholdet blir å avgjøre etter bestemmelsene i §27 i den nye lov av 21. desember 1979, uansett at kravet er fremsatt og saken i de tidligere instanser er behandlet på grunnlag av reglene i den dagjeldende jordskiftelov av 1950. Regelen i loven §27 om delingsforholdet samsvarer - etter klare uttalelser i loven forarbeider - fullt ut med §29 i den tidligere lov, uten at noen realitetsendring var tilsiktet, jfr. uttalelse i NOU 1976:50 side 99 og i Ot. prp. nr. 56 (1978-79) side 82 og uttalelser i Landbruksdepartementets brev av 28. november 1979 til Stortingets landbrukskomité, omtalt i Innst. O. nr. 21-1979-80 side 8-9.

Det er således ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilken av de to lover som skal legges til grunn. Delingsforholdet må under enhver omstendighet bli å fastsette etter skatteskylden. Det er i denne sak ikke påberopt eller påvist at det skulle gjelde noe fastsatt forholdstall eller at det ved fastsettingen av partshøve måtte tas hensyn til noen særretter.

Etter prosedyren finner jeg grunn til å gjøre noen bemerkninger om den nevnte slutningspassus i den tidligere §29 «og elles etter den skylda som galdt då vedkomande bruk vart serskilt skyldlagt». Av bestemmelsens ordlyd kan jeg ikke utlede - slik den ankende part har gjort - at bestemmelsen bare skulle omfatte forhold hvor det var avholdt skylddelingsforretning, og hvor ett bruk ble utskilt fra en annen - allerede skyldsatt - eiendom. Både loven ordlyd og reelle hensyn - hensett til det store antall av nye rydningsgårder - tilsier, etter min mening, at lovregelen hadde gyldighet så vel ved fradeling som ved ny skyldsetting. Jeg finner støtte for dette standpunkt i forarbeidene til utskiftningsloven av 1882, jfr. uttalelser i Udskiftningskommissionens Indstilling 18, side 61. De senere lover opprettholdt denne ordning, og utelatelsen av denne passus i den nye lov kan ikke ses som noen endring av lovbestemmelsen som man i realiteten ville fastholde.

Som jeg tidligere har bemerket, er det nå enighet mellom partene om at sameieforholdet ble etablert før 1800. På den tid var det ikke fastsatt noen skyld for Maristuen, slik det var for de andre gårder i sameiet. Den skyld som gjaldt da Maristuen ble skyldsatt, var den nye skyld («dalerskyld»).

En utregning som baseres på denne skyld, må lede til det delingsforhold som jordskifteretten og lagmannsretten er kommet frem til.

Lagmannsretten har bemerket at hvis den skyld som ble fastsatt ved den første skyldsetting av gården kan påvises å være uriktig, kan den ikke anvendes som skiftegrunnlag. Jeg deler dette synspunkt, men kan ikke se at det i denne sak - også hensett til den nye vitneforklaring - er fremskaffet opplysninger som gir grunnlag for tilsidesettelse av den foretatte skyldsettingen. Ved fastsettelsen av proporsjonstallet i 1823 forholdt man seg fullt ut i samsvar med de fastsatte regler, og skjønnet ble - som fremhevet av lagmannsretten - truffet av lokalkjente menn med innsikt på området. Det er ikke grunnlag for å anta at proporsjonstallet er blitt fastsatt uten hensyn til Maristuens rettigheter i fjellområdet.

Forliket av 1866 som er inngått mer enn 40 år etter skyldsettingen for Maristuen, og på et tidspunkt da eiendommen var kommet i privat eie, kan ikke gi grunnlag for sikre slutninger om Maristuens andel i sameiet. Jeg viser for så vidt til ankemotpartenes anførsler på dette punkt.

Jeg må etter dette konstatere at det ikke er grunnlag for å anta at det foreligger noen feil ved skyldsettingen. Jordskifteloven åpner ikke adgang til å fravike skyldforholdet ut fra rimelighetsbetraktninger. Allerede ved utarbeidelsen av loven av 1882 tok man til orde mot en ordning som åpnet for rimelighetssynspunkter. En slik ordning ville - het det i forarbeidene - kreve en rekke av undersøkelser og lede til en rekke av tvistigheter, se Ot.prp.nr.7 (1880) side 11. Også under forberedelsen av sameieloven tok man avstand fra en skjønnsmessig regel, se blant annet uttalelse i Ot.prp.nr.13 (1964-65) side 31.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, også med hensyn til omkostningsavgjørelsen.

Særegne historiske forhold synes å ha ledet til at Maristuen først på et sent tidspunkt ble skyldsatt. Ut fra dette mener jeg at den nåværende eier har hatt grunn til også å se Høyesteretts avgjørelse om delingsforholdet innenfor sameiet. Saksomkostninger bør således ikke tilkjennes i denne ankesak.

Jeg stemmer for denne Dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sinding-Larsen, Elstad og Blom: Likeså.

Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Olav Solberg med jordskiftemenn): - - -

Retten skal merke.

Av lagmannsretten sin dom, stadfesta av Høgsterett, går det fram at bruka på Kvenshagen og Maristuen eig området ovafor kote 1100 i fellesskap. Det er ikkje teke atterhald om særrettar for noko bruk. Det er såleis ei vanleg sameige mellom bruka.

For deling av sameige i ei jordskiftesak har ein føresegner i jordskiftelova §29.

Sameige skal skiftast etter skatteskylda om ikkje noko anna tilmålstall er fastsett eller noko bruk har serrettar i sameiga.

I denne sameiga er det ikkje fastsett noko tilmålstall og ikkje noko av bruka har fått særrettar. Sameiga skal då skiftast etter skatteskylda.

Den skatteskylda som skal vere skiftegrunnlaget, er den som galdt før lov frå 17. desember 1836. Dersom det for noko bruk ikkje finst slik skyld og jordskifteretten heller ikkje kan rekna seg til kor stor ho skulle ha vore, skiftar han så langt råd er etter den gamle skatteskylda, og elles etter den skylda som galdt då vedkomande bruk vart serskilt skyldlagt.

Maristuen var ikkje matrikulert og hadde såleis heller ikkje skatteskyld i høve til lov frå før 1836. Jordskifteretten kan heller ikkje rekna seg til kor stor ho skulle ha vore. Ein har ikkje materiale som gjev grunnlag for ei slik utrekning. I denne saka må ein såleis skifta etter den skylda som galdt då Maristuen vart serskilt skyldlagt, det vil seia dalarskyld. Denne matrikulskylda er ført i den trykte matrikkel i samsvar med kgl. resolusjon av 29. mai og 6. desember 1886 og har nemninga urevidert matrikulskyld.

Frå Maristuen er det helde fram at skyldfastsetjinga og taksten var feil. Fjelleigedomane var ikkje med. Jordskifteretten er ikkje samd i dette. Ut frå arbeidet med matrikuleringa kunne ikkje Maristuen ha noko fjelleigedomar. Retten vil her syne til to framlagde dokument. Dok. nr. 14. Avskrift av «Hovedmatrikuleringskommisjonen 1819-1845».

«Margarethe-Stuen, ligger tet under Fillefjæld, er en Fjeldstue til Herberge for Reisende, som passeres Fillefjæld og beboes af Borger og Gjestgiver Christopher Munthe Rumohr.

Eiendommen tilhører Staten, og da Oppsidderen lønnes for at beboe denne Fjældstue, saa har Commissionen ikke troet sig berettiget til at tage den under Sammenligning, som et Sted hvorpaa der heller ikke hverken saaes eller høstes, og altsaa anseet den Qvalitet med de i Loven af 17de August 1818 dens §34 omnævnte Eiendomme, - - -.»

Denne fråsegna er gjeve av kommisjonen i september 1819.

Det går tydeleg fram at Maristova var eit herbyrge for reisande. Gardsbruket var det mindre med. Dei korkje sådde eller hausta. Dette kunne ikkje gje noko særleg stor skatteskyld.

Vidare syner retten til dok. nr. 6 frå 12. januar 1837.

«Strækningen i dethele innbefattet. Inn- og udmark er omtrent 1/4 Miil i lengde og 1/8 Miil i Bredde, beliggende paa søndre Side af Smedalselven ved Filefjeld.

Vidare i denne forklaringa er skrive Gårdens fjeldbeiter ligger i Felledskap med Andres Ejendom, og tillader Naturhinder ikke at udskifte den.

Forøvrigt er gaarden udtaget av Fælledskapet.»

Av dei nemnde dokumenta, meinar jordskifteretten, går det klårt fram kva garden Maristuen omfata og kva verdi jordbruket hadde. Då Maristuen dessutan var teken ut av sameiga går det og fram at området her var sameige mellom andre bruk før Maristuen vart eige bruk.

Av dette kan ikkje jordskifteretten sjå at skyldfastsetjinga på Maristuen står i noko misshøve til andre bruk, og retten ser det slik at ein har ikkje sikrare tilmålstall mellom dei dåverande bruka sine lutar i sameiga. Jordskiftelova har klår ordlyd og retten meinar det må stillast svært sterke krav til det prov som vert ført for at eigedomstilhøva har vore etter anna tilmålstall enn etter bruka si gamle skyld. Retten vil her syne til høgsterettsdom Rt-1930-817.

I seinare tid har stølane vore lite nytta på grunn av omlegging av gardsdrifta. Bruka på Kvenshagen har ikkje nytta Gramstølen på lange tider og Maristuen har beita med krøtera ut frå heimefjøsen heile sumaren. Desse omstenda kan ikkje ha endra eigedomsomstilhøva i området, jfr. høgsterettsdom Rt-1949-818. Heller ikkje semja frå 1866 om å ta inn leigekyr, kunne ha som mål å endra eigedomstilhøva.

Det må stillast svært strenge krav til ein bruk som skal gje grunnlag for ein serrett for einskilde sameigarar innafor det sams beiteområdet. Beitinga er utøvd av sameigeretten ikkje av nokon serrett.

Etter dette vert bruksordninga å gjennomføre med skylda som delingsgrunnlag. For å få same skyldspesie for alle bruka må ein nytta den ureviderte matrikulskylda, dalarskylda, som galdt då Maristuen vart skyldsett.

Bnr. 2 på Kvenshagen er skilt ut frå bnr. 1. Då bnr. 2 ikkje har rett på Gramstølen går skylda attende til bnr. 1 ved delinga av sameige.

Bnr. 3 på Kvenshagen har kjøpt garden Gram sin rett på Gramstølen. Ikkje noko bruk på Gram har rett på Gramstølen så heile garden si skyld vert å leggja til bnr. 3 på Kvenshagen. På denne måten vert denne sameiga delt slik sameiger elles vert delte.

Garden Gram sin del av hopehavet vart fastsett i semja av 8. oktober 1844, dok. nr. 5 vedlegg 4.

Delinga vert å føreta slik:

Gnr. 75 bnr. 1, 1 dalar - 1 ort - 8 skill = 152 skill for bnr. 2, --2 skill = 2 skill = 154 skillGnr. 75 bnr. 3, 1 dalar - 3 ort - 23 skill = 215 skill+ Gnr. 80 bnr. 1-3, 1 dalar - 2 ort - 2 skill = 170 skill = 385 skill Gnr. 81 bnr. 1, - - 2 ort - 10 skill = 58 skill = 58 skillSum597 skill

Dette gjev fylgjande tilmålstall:

Kvenshagen gnr. 75 bnr. 1 25,80 %Kvenshagen m/Gramstølen gnr. 75 bnr. 3 64,49 %Maristuen gnr. 81 bnr. 1 9,71 %

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne C.H. Endresen, Oskar Hordnes og Alf Bruland): - - -

Lagmannsretten er under atskillig tvil kommet til det samme resultat som jordskifteretten.

Det følger av §29 annet ledd i jordskifteloven av 1950 at hvis det ikke er fastlagt noe annet forholdstall, eller noe bruk har særretter i sameiet, skal andelenes størrelse fastsettes etter skylden.

Det foreligger i saken ikke sikre opplysninger verken om når eller hvorledes sameiet er oppstått. Disse spørsmål forelå ikke til avgjørelse verken for lagmannsretten eller Høyesterett i saken om eiendomsretten. Etter det som er opplyst i lagmannsrettens dom er Gramstølen nevnt i matrikkelen i 1723. Både lagmannsretten og Høyesterett har lagt til grunn at både eierne av Gramstølen og Maristuen senere brukte området og det synes å fremgå av dommene at sameiet antas å være oppstått før året 1800. Den ankende part har i den foreliggende sak gjort gjeldende at sameiet har utviklet seg i tiden fra omkring 1800 til forliket i 1866. Lagmannsretten kan ikke finne at det er fremlagt opplysninger som kan gi tilstrekkelig støtte for å anta at området ikke lå i sameie allerede før 1800.

Spørsmålet blir så som det kan sies å være fastsatt noe forholdstall mellom gårdene eller om det foreligger særretter. Opplysningene om bruken før forliket i 1866 er så sparsomme at de ikke gir grunnlag for slutninger. Skulle et slikt forholdstall eller særretter for noen av sameierne være fastsatt, måtte det da være skjedd ved forliket. Ved forliket fikk eierne av Gramstølen og eieren av Maristuen rett til - i tillegg til de dyr som ble vinterfødd på gården - «hver for sin andel» å ta inn husdyr på beite. Maristuen fikk rett til å ta inn mer enn to ganger så mange leiedyr som de tre andre gårdene til sammen. Maristuens rett var imidlertid knyttet til de to støler gården selv hadde i beiteområder som grenset inn til sameiet, mens de andre gårdene ikke hadde beite i tilknytning til sameiet. Forliket regulerte altså i realiteten også antallet av dyr i Maristuens egne beiteområder. Selv om tallene nok kan tyde på det, er de foreliggende opplysninger ikke tilstrekkelige til at det med sikkerhet kan sies om Maristuen skulle ha større rett i sameiet enn noen av de andre gårdene. Noe forholdstall gir forliket derfor ikke grunnlag for slutninger om.

Andelene i sameiet må da fastsettes på grunnlag av skylden. Maristuen var - formentlig ved en feil - ikke skyldsatt før i matrikkelen av 1838 og jordskifteretten har uttalt at den ikke kan regne seg til hvor stor den tidligere skyld skulle ha vært.

Den ankende part har anført at skyldsettingen i 1838 var uriktig og at den reviderte skyld av 1886 må legges til grunn. Lagmannsretten er enig i det syn at hvis den skyld som ble fastsatt ved den første skyldsettingen av gården kan påvises å være uriktig, kan den ikke anvendes som skiftegrunnlag. Lagmannsretten er også enig i at forskjellen mellom skylden i matrikkelen av 1838 og den reviderte skyld i matrikkelen av 1886 for Maristuens vedkommende er så stor at det gir grunn til tvil om hvorvidt gården er riktig vurdert. Skyldsettingen bygger imidlertid på skjønn og den er i begge tilfelle foretatt av lokalkjente menn med innsikt på området.

Selv om det - slik den ankende part anfører - ikke er skjedd endringer når det gjelder størrelsen av gården, er det ikke med de knappe opplysninger som foreligger mulig å vite om det kan ha foregått andre endringer som kan gjøre en viss forskjell i vurderingene berettiget. De foreliggende opplysninger gir heller ikke noe grunnlag for å fastslå at det ikke i begge tilfelle er utøvet et forsvarlig skjønn eller for slutninger om hvorvidt den eller de feil som måtte være begått knytter seg til den ene eller den andre av de to skyldsetninger, eller om det hefter feil ved begge. Under disse forhold finner lagmannsretten at skyldsetningen av 1838 må legges til grunn i samsvar med bestemmelsene i jordskifteloven §29 annet ledd.

Etter de opplysninger som foreligger, kan lagmannsretten ikke finne noe grunnlag for den ankende parts påstand om at gården Grams skyld ikke - eller ikke helt ut - skal tillegges skylden til gnr. 75 bnr. 3.

Jordskifterettens orskurd vil etter dette bli stadfestet. - - -