LB-1997-1232
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-24 |
| Publisert: | LB-1997-01232 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96/8101 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01232 A/02 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Aarmo) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann, Moss) |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, rettens formann 2. Lagdommer Iver Huitfeldt 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A, født - - - 1973, møtte til førstegangstjeneste 25 september 1995 på Madlamoen og ble deretter overført til Oskarsborg festning. Den 22 november 1995 søkte han om fritak med denne begrunnelse:
Jeg legger herved med en søknad om fritak for resten av førstegangs tjenesten ved Stabstroppen på BSKA Oskarsborg festning, Drøbak.
Jeg har vært i kontakt med min advokat Sverre S Aarmo og ser på det her som eneste løsning.
Jeg er ikke noen født MILITÆR mann, og føler tjenesten psykisk svekkende p g a økonomiske problemer og personlige problemer. Jeg takler det bare ikke.
Jeg søker dermed fritak på overbevisnings grunnlag, jeg håper på forståelse i en så vanskelig situasjon og avgjørelse.
Han ble dimittert 24 november 1995.
Den 30 april 1996 ble han avhørt ved Sentrum politistasjon i Oslo. Han opprettholdt sin søknad og forklarte blant annet:
Søkeren er ikke pasifist og ikke motstander av det norske forsvaret. Søkeren mener sågar at det er nødvendig å opprettholde et slagkraftig norsk forsvar. Dette fordi det er viktig å avskrekke eventuelle angripere fra å angripe, og å slå tilbake de som måtte finne på å angripe Norge.
Søkeren mener at NATO har en viktig stabiliserende funksjon.
Norge bør være en del av NATO også i fremtiden.
Søkeren selv er ikke i stand til å delta i det norske forsvaret. Søkeren føler et sterkt personlig ubehag ved å benytte skytevåpen. Det er dette som primært får søkeren til å søke fritak for militærtjeneste.
Søkeren mener at han ikke kan "straffes" med siviltjeneste fordi han ikke makter å utføre militærtjeneste. Søkeren føler han faller mellom to stoler. Søker ser nødvendigheten av et militært forsvar. Samtidig klarer han ikke å delta i dette forsvaret, det blir følelsesmessig for belastende. Søkeren mener han ikke kan pålegges siviltjeneste fordi han besitter disse bestemte "følelsene".
Søkeren vil ikke under noen omstendighet utføre militær- eller siviltjeneste.
Den 17 juni 1996 avslo Justisdepartementet søknad om siviltjeneste og uttalte etter å ha sitert deler av avhøret:
De siterte uttalelser viser at mannskapet ikke tar avstand fra et væpnet forsvar på et prinsipielt pasifistisk grunnlag, men kun reserverer seg for egen del. Han forutsetter at andre fyller den oppgave han selv ikke er villig til å utføre. For å bli fritatt er det et hovedvilkår at søkeren er pasifist.
Han returnerte ikke den villighetserklæring som var vedlagt forkynnelsen av avgjørelsen. Ved stevning av 14 oktober 1996 reiste Staten sak for å få fastslått om vilkårene for fritak forelå. Oslo byrett avsa dom 12 mars 1997 med slik slutning:
Vilkårene for å frita A, født - - -1973
Vilkårene for å frita A, født - - - 1973 for militærtjeneste i medhold av lov av 19.03.65 nr 3 §1 er ikke til stede.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 31 oktober 1997. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Ingen vitner ble avhørt.
A la ned slik påstand:
Vilkårene for å frita A, født - - - 1973, fra militærtjeneste i medhold av lov av 19.03.1965 nr 3 §1, er til stede.
Staten la ned slik påstand:
Oslo byretts dom stadfestes.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Et militært forsvar bygger på et feil grunnlag da det medfører at uskyldige mennesker blir sendt i krig mot hverandre og blir drept bare fordi land ikke kommer overens politisk sett. Man må i stedet satse på dialog for å komme til enighet.
Det er heller ikke riktig å bruke våpen for å forsvare sine nærmeste mot et angrep eller for å forsvare seg selv.
Han har diskutert spørsmålet med faren som deltok i Vietnamkrigen og som senere har vært merket av sine opplevelser. Dette har vært viktig for hans senere standpunkt, men kan ikke utlegges som en indikasjon på at hans overbevisning bare er av følelsesmessig art. Han er ikke med i noen organisasjon eller forening.
Det er moralsk uriktig å ta liv, det er en norm som ikke bare gjelder for ham. Det er ikke riktig av andre å gå i militæret selv om han respekterer et annet syn og må resignere med hensyn til muligheten av å overbevise andre. Selv om han ikke vil beholde forsvaret, må han godta situasjonen slik den er. Det er bedre med et frivillig forsvar som England og Skottland. Der får de ikke inn pasifister og alle er fornøyd. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1996-509, Rt-1996-513, Rt-1997-403 og Rt-1997-407.
Han passet ikke inn i forsvaret og han hadde personlige problemer, noe han har gitt uttrykk for i søknaden. I dag har han innsett at han må gjøre siviltjeneste.
Det er ikke nødvendig for å bli fritatt at man har en teoretisk begrunnelse for sitt standpunkt. Han følger et almenprinsipp om ikke å drepe andre mennesker, og det er nok. Standpunktet er ikke bare begrunnet i redsel, men i en overbevisning mot å drepe.
Det har vært en utvikling i hans syn fra søknaden og til i dag. Det er dagens standpunkt som er avgjørende, jf Rt-1982-684.
Staten har bevisbyrden jf Rt-1996-572.
Staten har i hovedsak gjort gjeldende:
Det er vanskelig å få tak i hva A egentlig mener, men han gir ikke uttrykk for en pasifistisk holdning, bare sin egen subjektive norm. Hans forklaring på hvordan han vil opptre i forskjellige konfliktsituasjoner viser at hans egen sikkerhet er viktigere enn å beskytte andres liv. Han har i sin forklaring for lagmannsretten stadig sagt at han får risikere å bli kalt feiging. Hans forklaring innebærer at han heller vil overlate det ubehagelige til andre. Dette kommer særlig til uttrykk i nødvergeeksempler hvor hans forklaring viser at det er redsel som styrer hans standpunkt til hva han vil gjøre. Han vil ikke selv utsette seg for fare. Når det gjelder hans standpunkt til andres deltakelse vises det til Rt-1997-407.
Under ingen omstendighet kan man si at hans standpunkt har den nødvendige fasthet og styrke. Jessessen har endret standpunkt til spørsmålet om å gjøre militærtjeneste siden søknaden og avhøret. Det dreier seg ikke om en glidning.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter militærnekterloven §1 er vilkåret for fritaking at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sim alvorlige overbevisning. Etter rettspraksis må overbevisningen bygge på et pasifistisk grunnlag, og det stilles krav både til overbevisningens innhold og styrke. Det følger av dommen inntatt i Rt-1996-509 at det ikke er tilkstrekkelig at den vernepliktige ikke selv finner å kunne delta i noen form for militærtjeneste. Han må samtidig ta avstand fra enhver form for militær virksomhet og andres deltakelse i denne. Men det er ikke til hinder for fritak at nekteren respekterer at andre har en annen oppfatning, og at de derfor velger å gjøre militærtjeneste, jf Rt-1997-403.
Det har for lagmannsretten vært vanskelig å få tak i hva As standpunkt om ikke å ville gjøre militærtjeneste bygger på. Utgangspunktet synes å være farens opplevelser under Vietnamkrigen. Han har ikke klart å formulere noe gjennomtenkt pasifistisk standpunkt, og det pasifistiske innslag synes svakt. Han har under ankeforhandlingen vært spurt om hvordan han ville opptre i ulike nødvergesituasjoner. Det er påtagelig at han fremfor å utsette seg selv for noen fare - selv om han kunne redde mange andre menneskers liv - ville "tilkalle hjelp" og overlate til andre å utøve den nødvendige maktbruk. Han vil heller risikere å bli kalt feig og det synes klart at hans egen redsel er viktigere enn moralske vurderinger av menneskeverdet.
Etter lagmannsrettens mening er det vanskelig å si at As standpunkt mot militærtjeneste bygger på et pasifistisk grunnsyn.
Under ingen omstendighet kan imidlertid hans standpunkt sies å ha nødvendig fasthet og styrke. Slik hans opprinnelige søknad om fritak er formulert, kan det ikke være tvil om at søknaden også for en stor del var betinget av personlige og økonomiske problemer. Den forklaring han ga til politiet 30 april 1996 er klart utenfor det som kan godtas, og han har ikke gjort gjeldende at forklaringen den gang ga et fortegnet bilde av det han sa. Rapportskriver har tvert i mot tilføyet at søkeren sitt standpunkt var så klart at det ikke var grunn til ytterligere spørsmål. Av byrettens dom fremgår det at hans standpunkt da var et annet selv om han også der var uklar på om han var pasifist. Byretten har beskrevet hans standpunkt som vesentlig endret i forhold til politiavhøret.
Etter lagmannsrettens mening er det ikke store forskjeller i hans syn for byretten og lagmannsretten. Hans standpunkt slik det er kommet frem i politiavhøret bare ett år før byrettens dom, er så vesensforskjellig at det overgår det som med noen rimelighet kan kalles en glidning. Sammenholdt med at han heller ikke nå har gitt uttrykk for å ha et klart pasifistisk grunnsyn, mener lagmannsretten at hans overbevisning ikke har en slik fasthet og styrke at vilkårene for å frita ham fra militærtjeneste er til stede.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom stadfestes.