LB-1996-2483
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-18 |
| Publisert: | LB-1996-02483 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-05825 A/63 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02483 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Kvalvika Pukkverk AS (Prosessfullmektig: Advokat Steingrim Wolland). Motpart: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Øystein Hermansen, formann, 2. Lagdommer Trygve Schiøll, 3. Ekstraordinær lagdommer Inger K Moksness |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Dom:
Saken gjelder erstatning eller revisjon av avtale på grunn av uriktige forutsetninger.
Kjell Vading drev pukkverk på leid grunn i Kvalvika ved Bodø. Forsvaret fikk rett til å ekspropriere grunnen til ammunisjonslager.
Etter forhandlinger ble det inngått avtale mellom Vading og Staten v/Forsvarsdepartementet om en erstatning på 40.000.000 kroner for de rettigheter Vading måtte oppgi.
Kjell Vading mener at avtalen ble inngått under forutsetning av at erstatningssummen ikke skulle skattlegges, dersom den ble reinvestert.
Erstatningssummen ble skattlagt, og Vading, som senere gikk konkurs, mente Staten var ansvarlig for hans tap på grunn av uriktig forutsetning vedrørende skattleggingen. Han krevet også erstatning for uttatte steinmasser.
Kjell Vading tok ut stevning for Oslo byrett 12 juli 1993. Under byrettssaken overtok Kvalvika Pukkverk AS Kjell Vadings krav mot Staten v/Forsvarsdepartementet. Byretten avsa 8 mars 1996 dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Kjell Vading til Staten v/Forsvarsdepartementet kr 15.000 - femtentusen - og Kvalvika pukkverk AS til Staten v/Forsvarsdepartementet kr 47.974 - førtisyvtusennihundreogsyttifire.
3. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 over er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
Kvalvika Pukkverk AS har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder erstatning/avtalerevisjon på grunn av uriktige forutsetninger. Staten v/Forsvarsdepartementet har tatt til motmæle. Det har vært spørsmål om også Kjell Vading har anket dommen, men partene var under ankeforhandlingen i lagmannsretten enige om at han ikke kunne anses for å ha anket og at han ikke er ankende part i saken. Sakens nærmere enkeltheter fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens nedenstående merknader.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 8 og 9 september 1998. Kvalvika Pukkverk AS var representert ved styrets formann, Kjell Vading, og prosessfullmektigen. Staten v/Forsvarsdepartementet var representert ved seksjonsleder Dag Westby og prosessfullmektigen. Kjell Vading og to vitner avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Kvalvika Pukkverk AS nedla slik påstand:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale ankende part erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kroner 40.000.000 med tillegg av lovens renter fra 16 oktober 1990 til betaling skjer.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å erstatte den ankende parts omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Staten v/Forsvarsdepartementet nedla slik påstand:
1. Oslo byretts dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.
2. Kvalvika Pukkverk AS dømmes til å betale saksomkostninger for byretten til staten v/Forsvarsdepartementet med kr 47.974 med tillegg av 12 % renter p.a. fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
3. Kvalvika Pukkverk AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Forsvarsdepartementet med tillegg av 12 % renter p.a. fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
Den ankende part, Kvalvika Pukkverk AS, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Staten v/Forsvarsdepartementet har ved erstatningsbetingende uaktsomhet gitt Kjell Vading uriktige forutsetninger for avtalen om erstatning. Avtalesummen ville vært inntil 40 mill kroner høyere om forutsetningene hadde vært riktige. Skatten, på vel 20 mill kroner, er et uttrykk for virkningen av den uriktige forutsetningen og en nedre ramme for hva Vading eventuelt kunne ha avtalt.
Avtalen må også revideres til et høyere beløp, idet avtalen er grovt urimelig, jf avtaleloven §36.
Grunnforutsetningen for avtalen var at Kjell Vading skulle stilles i samme økonomiske situasjon som om ekspropriasjonsinngrepet ikke hadde funnet sted. Dette var en frivillig avtale, hvor partene står fritt med hensyn til hva som kan avtales. Ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd, eller Rt-1950-831, kommer ikke inn.
Staten - og de eksperter staten engasjerte, Franzefoss Bruk AS og Hydroansatte, innga Kjell Vading den forståelse at hele erstatningssummen ville bli skattefri, betinget av at den ble reinvestert innen fem år. Staten måtte være klar over at Vading forsto saken slik, og at dette var en helt avgjørende forutsetning for ham. Statens advokat hadde også påtatt seg å undersøke med Finansdepartementet vedrørende skatt, jf brev av 18 juni 1990 fra Vadings advokat der det står at "(D)et er igangsatt et arbeid med sikte på å klarlegge hvilke skattemessige virkninger tilbudet vil få. Herunder vurderes muligheten for å fremskyve skatteplikten." Staten, som ved dette påtok seg et særlig ansvar, ga ingen tilbakemelding, noe Vading oppfattet slik at de forutsetninger en hadde var korrekte. Det var uaktsomt av staten ikke å avklare spørsmålet og gjøre Vading kjent med at beløpet ville bli skattlagt. Staten forledet Vading til å inngå en avtale som førte til tap for ham. Forutsetningen burde stått i avtalen, men Vading stolte vel på staten.
Vading oppfattet det slik at det i verste fall kunne bli spørsmål om 40 % beskatning av 20 mill kroner.
Skattleggingen skyldtes ikke endrete skatteregler, slik byretten uriktig har anført.
Trusselen om ekspropriasjon hang over Vading før avtalen ble akseptert 11 juli 1990 og formelt inngått 16 oktober 1990. Ut fra plikt til å tilpasse seg, som Forsvaret hadde påpekt, begynte Vading - før avtalen ble inngått - tilpasning ved å investere i pukkverk på Grytøya og i båter. Virksomheten i Kvalvika ble også redusert som ledd i dette. Vading kom på grunn av dette i en økonomisk tvangssituasjon og kunne ikke avvente et skjønn. Han ble nødt til å akseptere avtalen, når staten satte en siste frist for aksept av denne. Staten var klar over hans tvangssituasjon.
Hele avtalen var bygget på at erstatningssummen var betinget skattefri og at 40 mill kroner kunne reinvesteres til høy avkastning. Derfor ble kalkulasjonsrenten satt høyt, til 12 - 14 %, og markedsprisen på produktene lavt, omtrent til det halve av markedsprisen. Det ble ved dette gjort dobbelt fradrag for risiko. Med riktige forutsetninger, og under et eventuelt skjønn, ville kalkulasjonsrenten blitt satt vesentlig lavere, ned mot null eller 2 - 3 %, jf blant annet Rt-1993-1525, og produktprisene vesentlig høyere, slik at erstatningen ville blitt meget høyere. Vading ville aldri akseptert avtalen uten forutsetningen om skattefrihet. Det var en felles forutsetning for Vading og Staten at Vading kunne reinvestere 40 mill kroner. Forutsetningen, som bygget på uttalelser fra de eksperter staten hadde henvendt seg til, var i alle fall synlig for staten..
Vading hadde en god virksomhet i Kvalvika, med driftsresultater på 4 - 5 mill kroner. Han var for så vidt ikke i noen presset situasjon, og kunne holdt driften gående der. Ved den avtale som ble inngått gikk han konkurs, når skatteforutsetningen var uriktig og det påløp 20 mill kroner i skatt.
De erstatningssummer utredningene kom frem til var for øvrig preget av at staten tidlig gikk ut med 31 mill kroner som er tak.
Selvangivelsen for 1990 ble inngitt lenge etter erstatningsutbetalingen og bygget på en senere - overraskende -uttalelse fra Coopers & Lybrand - Tax Services AS.
Kjell Vading har overtatt kravet fra sitt konkursbo, og har selv overdratt kravet til Kvalvika Pukkverk AS. Partene har innrettet seg etter dette.
Ankemotparten, Staten v/Forsvarsdepartementet, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Det synes som det her kreves ekstra ekspropriasjonserstatning fordi erstatningen ble beskattet. Slik anken er utformet må en legge til grunn at avtalerevisjon ikke er tema i saken.
Den avtale som ble inngått hadde ikke bakgrunn i en vanlig ekspropriasjon av grunn. Det var en bedriftsekspropriasjon, hvor mange kompliserte faktorer kommer inn, og hvor en skulle finne frem til en riktig og full erstatning.
I uttalelse fra Franzefoss Bruk av 12 oktober 1998 er det beregnet to alternativer, før og etter skatt, slik at skatten ikke har virket inn på beregningene. Denne rapporten, og rapport av 26 mars 1990 fra tre Hydroansatte, som har lagt til grunn at erstatning beregnes før skatt, og som sier at Franzefoss' utredning ikke var egnet for ekspropriasjonserstatning, ga partene god bakgrunn for sine vurderinger.
Det ble, som alternativ til skjønn, inngått en frivillig avtale om en erstatning, noe som er helt vanlig. Erstatningssummen som staten tilbød var er rundt tall, som var høyere enn konsulentene var kommet frem til, og som ikke var knyttet til bestemte utregningsmessige elementer. Tallet var det Vading hadde sagt han måtte ha, som alternativ til velge en løsning med skjønn. Erstatningen var etter avtalen full og endelig erstatning for tapet som følge av ekspropriasjonsinngrepet. Det var ingen forutsetning vedrørende skatt i avtalen, tilbud eller aksept, og det var heller ikke ellers noen slik forutsetning som var blitt gjort klar for Staten. Staten hadde ingen slik forutsetning. Tvert i mot var det enighet mellom partene om at avtalen skulle bygge på ekspropriasjonsrettslige prinsipper, jf notat oppsatt av statens advokat 23 oktober 1998. Etter slike prinsipper skal det ikke gis erstatning for skatt, jf blant annet §3 annet ledd i ekspropriasjonserstatningsloven som nå gjelder og Rt-1950-s 831. Det var betydelig usikkerhet rundt skattespørsmålet, blant annet fordi det her ikke var noen vanlig grunnavståelse, men avståelse av rettigheter til utnyttelse av grunnen. Vading var klar over at det ville bli beskatning. Det arbeid som i følge brev av 18 juni 1990 fra Vadings advokat var igangsatt vedrørende skattemessige spørsmål, var staten ikke involvert i. Det var det Vadings rådgivere som sto for, og staten kjenner ikke resultatet. Skattespørsmålet var antakelig ikke avklaret da avtalen ble inngått og Vading tok selv risikoen for dette da han inngikk avtalen. Det synes for øvrig som om Vading i sluttfasen var mer opptatt av å få en ordning med banken og grunneieren.
Det er en ny anførsel av staten skal ha forledet Vading, og det er ikke noe grunnlag, verken rettslig eller faktisk, for en slik anførsel.
Avtalen kan ikke tas opp til revisjon ut fra uenighet om størrelse av kalkulasjonsrente eller produktpriser som er anvendt i de rapporter som var bakgrunnsmateriale for avtalen..
Vading har selv, i selvangivelsen for 1990, lagt til grunn at erstatningen var skattepliktig og han er liknet i samsvar med selvangivelsen, og at han ikke diskuterte betinget skattefritak med likningsetaten.
Bostyrets innberetning i Vadings konkursbo viser at konkursen ikke skyldtes avtalen med staten.
En mulig anførsel om foreldelse ble frafalt under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.
Ut fra det som foreligger av opplysninger i saken er det intet grunnlag for at det fra statens side er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet.
Det var enighet mellom partene om at avtalen skulle bygges på ekspropriasjonsrettslige prinsipper, som bl a innebærer at det ikke skal gis erstatning for skattekrav som utløses av erstatningsutbetalingen. Partene inngikk en minnelig avtale om en rund sum som fullt og endelig oppgjør, uten at de derved tok stilling til konkrete tall for de enkelte elementer det ble bygget på. Det er ikke holdepunkter for å konkludere med at partene hadde noen felles forutsetning for avtalen om bestemte skattemessige konsekvenser av erstatningsutbetalingen. Den omstendighet at det i rapportene fra Franzefoss Bruk og fra de tre Hydroansatte var uttalelser om skattespørsmålet endrer ikke dette.
Det er grunn til å tro at Vading, da avtalen ble inngått, på sin side antok at utbetalingen ikke ville utløse vesentlige skattekrav. Imidlertid fremgår det av det skriftlige materialet at han var usikker på de skattemessige konsekvenser. Det vises bl a til notater av 8 mai og 5 juni 1990 fra Vading og regnskapsføreren til advokat Johan Fredrik Remmen, som bisto Vading vedrørende avtalen med Forsvaret. Det fremgår for øvrig av advokat Remmens brev av 18 juni 1990 til Kreditkassen og grunneieren at det var igangsatt arbeid med sikte på å klarlegge hvilke skattemessige konsekvenser tilbudet fra staten ville få. Det er ikke grunnlag for å hevde at staten påtok seg ansvaret for å klarlegge dette, selv om det eventuelt skulle være nevnt fra statens advokat i et forhandlingsmøte at han kunne gjøre en henvendelse til Finansdepartementet vedrørende skattespørsmålet. Det ville hatt formodningen mot seg at staten skulle påta seg et ansvar for skattespørsmålet. Noen tilbakemelding fra statens side kom da heller ikke, og Vading etterlyste heller ingen slik tilbakemelding før avtaleinngåelsen. Eventuelle forutsetninger fra Vadings side m h t de skattemessige konsekvenser ble ikke forsøkt tatt med i avtaleteksten, og ble heller ikke på annen måte tilkjennegitt overfor staten. En slik eventuell forutsetning fra Vadings side var heller ikke på annen måte synbar for staten. Lagmannsretten viser for øvrig til at Vading var bistått av advokat og regnskapsfører.
Slik saken er fremstilt og prosedert har lagmannsretten ikke grunnlag for å gå inn i spørsmålet om revisjon av avtalen, som er en ny anførsel fremsatt under ankeforhandlingen. Det bemerkes at ankesaken er fremmet som en erstatningssak. Lagmannsretten viser likevel til at avtalen fremstår som resultat av en samlet vurdering fra partenes side, hvor ingen enkeltmomenter som prisforutsetninger for produkter, kalkulasjonsrente e l har vært utslagsgivende for partene og at avtalen fremkom etter lengre tids forhandlinger, hvor Vading var bistått av advokat og regnskapsfører.
Etter dette stadfestes byrettens dom, domsslutningens punkt 1. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av påstanden om morarenter utformes nytt punkt i slutningen om omkostningene for byretten.
Anken har vært forgjeves og Kvalvika Pukkverk AS må, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte Staten v/Forsvarsdepartementet saksomkostningene for lagmannsretten. Disse er oppgitt til 36.658,50 kroner, hvorav 36.562,50 kroner er salær. Lagmannsretten har ingen merknad til beløpet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Kvalvika Pukkverk AS til Staten v/Forsvarsdepartementet 47.974 - førtisjutusennihundreogsyttifire- kroner med tillegg av 12 % rente p a fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kvalvika Pukkverk AS til Staten v/Forsvarsdepartementet 36.658,50 - trettisekstusensekshundreogfemtiåtte 50/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 % rente p a fra forfall til betaling skjer.