Rt-1950-831

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-10-07
Publisert:	Rt-1950-831
Stikkord:	Plenumssak, Ekspropriasjon
Sammendrag:	Dissens: 10-5
Saksgang:	L.nr. 181/1950
Parter:	O. Nørve (høyesterettsadvokat Magne Schødt) mot Ålesund Havnevesen (høyesterettsadvokat Herman Bang).
Forfatter:	Dæhli, Grette, Wold, Holmboe, Skau, Thrap, Gaarder, Schei, Eckhoff, Nygaard, Mindretall: Kruse-Jensen, Soelseth, Berger, Stenersen, Stang
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Grunnloven (1814), Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §37, Bygningsloven (1924), LOV-1943-04-08, Gjenreisningsloven (1946), Lov om betinget skattefritakelse (1947), Midl lov om erstatning etter krigen (1947) §12, §18, LOV-1947-06-30-11-§3, Lov om gevinst pga regulering av Stavanger (1950)

Dommer Dæhli: Ved høyesterettsdom av 6. mai 1950 i denne sak ( Rt-1950-411 flg.), som opphevet det påankede ekspropriasjonsoverskjønn, ble det besluttet å forelegge for den samlede Høyesterett spørsmålet om den ankende part, firmaet O. Nørve, har krav på at eksproprianten, Ålesund Havnevesen, betaler eller erstatter inntektsskatter som firmaet måtte bli ilagt på grunn av ekspropriasjonen av dets forretningseiendommer, Sorenskriver Bulls gt. nr. 1 a og 3 og Tollbodgt. nr. 4 a og 4 b i Ålesund.

Den ankende part påstår:

«1.Det beløp som O. Nørves skatt måtte bli øket med på grunn av beskatning av a) beregnet ekspropriasjonsvinning og b) beregnet fortjeneste på krigsskadeerstatning - blir å dekke hos eksproprianten. Til fradrag kommer hva Nørve sparer ved å slippe beskatning av en årlig erstatning for tap i bedrift (- ved overskjønnet satt til kr. 9 000 pr. år i 10 år).

2. O. Nørve tilkjennes sakskostnader.»

Ankemotparten Ålesund Havnevesen påstår:

«Ålesund Havnevesen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Firmaet O. Nørve har beregnet at det på grunnlag av de erstatningsbeløp som det opphevede ekspropriasjonsoverskjønn fastsatte, antagelig ville blitt ilignet inntektsskatt etter en samlet skattepliktig vinning på kr. 629,610 (derunder ekspropriasjonserstatning både for eiendommene og for tap av krigsskadetrygderstatning) i tillegg til sin normale årsinntekt på om lag kr. 27 000, slik at den beregnede samlede skattepliktige inntekt ville blitt kr. 656 610. Firmaet har beregnet de samlede inntektsskatter til kr. 570 957 eller til kr. 561 345 mer enn inntektsskatten av en beregnet årlig normal inntekt på kr. 27 000, idet skattene av normalinntekten er beregnet til kr. 9 612. Av den samlede verdi av sine forretningseiendommer beholder firmaet etter beregningene bare om lag en tredjedel. Erstatningen med fradrag av skatter vil derfor ikke tillate firmaet å erverve tilsvarende eiendommer som kan muliggjøre fortsettelsen av dets virksomhet på noenlunde samme måte som før.

Motparten, Ålesund Havnevesen, har ikke hatt noen innvending å gjøre mot disse beregninger.

At et slikt resultat ikke vil være rimelig, finner jeg lite tvilsomt, men det er ikke i denne sak grunn for meg til å ta standpunkt, til utstrekningen av firmaet O. Nørves skatteplikt.

Det er fastslått på en etter min mening klar måte ved enstemmig høyesterettsdom av 3. mars 1936 ( Rt-1936-149 flg.) at en ekspropriat ikke har krav på at det ved fastsettelsen av erstatningen for avståelse av fast eiendom ved ekspropriasjon skal gjøres tillegg for den høyere inntektsskatt som ekspropriaten vil bli ilignet på

Side:832

grunn av ekspropriasjonen. Førstvoterende, som de øvrige voterende sluttet seg til, uttalte blant annet «at det ikke er riktig å oppfatte skatten som et ved ekspropriasjonen påført tap». Jeg finner at den nevnte høyesterettsdom er et klart prejudikat når det gjelder det rettsspørsmål som foreligger til avgjørelse. Og det er lite tvilsomt at dommen er utslag av sikker eldre rettsoppfatning. I denne forbindelse vil jeg nevne at allerede mange år før dommen av 1936 ble avsagt, forelå det også høyesterettsdommer som slo fast at realisasjonsvinning oppstått ved ekspropriasjon av driftsmidler etter våre skattelover skulle beskattes på samme måte som realisasjonsvinning oppstått ved frivillig avhendelse i det år endelig oppgjør finner sted. Se Rt-1924-353, 1926 30 og 206.

Denne rettsoppfatning, at ekspropriatens skatter ikke ansees som et tap påført ved selve ekspropriasjonen og derfor ikke vedkommer eksproprianten, ligger også til grunn for en del lover om skattefritagning ved ekspropriasjon. Jeg nevner således bl.a. at Administrasjonsrådets bestemmelse av 25. september 1940 om betinget fritagning for inntektsbeskatning av gevinst ved forsikring, krigsskadetrygd eller annen erstatning for tap av driftsmidler i næring, og lov av 21. februar 1947 nr. 5, som avløste vedtaket, fikk anvendelse også på erstatning ved ekspropriasjon. Det samme gjelder lov av 8. april 1943 om skattefritagning ved ekspropriasjon av krigsskadede eiendommer, som etter lov 27. september 1946 om okkupasjonslovgivningen §1 pkt. 2 opphørte å gjelde 30. juni 1947, og som ble avløst av lov 30. juni 1947 nr. 11. Denne lovs §3 bestemmer at gevinst ved tvangsavståing av bebygget eller ubebygget grunn i henhold til bestemmelser av 16. juli 1941 om gjenreisningsarbeidet i de krigsrammede områder og midlertidig lov av 19. juli 1946 om gjenreisning av krigsrammede områder kan, for så vidt den etter vanlige regler skulle regnes som inntekt ved skatteligningen, på visse vilkår kreves fritatt for inntektsbeskatning, når og så langt erstatningen aktes brukt til erverv av ny tomt eller for den mulig overskytende del - til oppføring av ny bebyggelse. Jeg viser også til lov om erstatning for visse skader ved tap som følge av krigen i 1940-45 m.v. av 25. april 1947 nr. 4 §18 jfr. §12. Ved lov av 14. juli 1950 nr. 8, en spesiallov om betinget fritagning for inntektsbeskatning av gevinst ved avståing av eiendom i forbindelse med reguleringen av Stavanger sentrum, er det bestemt at vinning ved avståing av bebygget eller ubebygget grunn på nærmere fastsatte vilkår kan kreves fritatt for inntektsbeskatning når og så langt erstatningen aktes brukt til erverv av annen bebygget eller ubebygget grunn eller - for den mulig overskytende del - til oppføring av ny bebyggelse. Av lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 60/1950, innst. O. nr. 95 - 1950 og forhandlingene i Odels- og Lagting) fremgår det at alle som har hatt med forberedelsen og behandlingen av loven å gjøre, har vært enige om at de gjeldende regler om inntektsbeskatning av realisasjonsvinning ved ekspropriasjon av driftsmidler kan føre til urimelige resultater. Da det ble ansett vanskelig i en fart å utarbeide en generell lov om fritagning for inntektsbeskatning av realisasjonsvinning, nøyet man seg med å foreslå en

Side:833

spesiallov for Stavanger sentrum i anledning av den forestående regulering, som det hastet med. Finans- og tollkomiteen henstillet imidlertid enstemmig til departementet å fremkomme snarest mulig med forslag til ny generell lov om betinget skattefritagning som må omfatte foruten ekspropriasjon etter bygningsloven også ekspropriasjon etter andre lover og eventuelt frivillig overdragelse i det tilfelle hvor ekspropriasjon kunne vært forlangt. Ingen reiste under behandlingen av spesialloven spørsmål om hvorvidt det skulle kunne være adgang gjennom forhøyelse av ekspropriosjonserstatningen å velte ekspropriatens spesielle skattebyrde over på eksproprianten.

I denne forbindelse vil jeg nevne at det ved dom av 13. november 1946 av den svenske Högsta Domstolen (Nytt Juridisk Arkiv 1946 I 580) er blitt fastslått at det ikke er adgang til å pålegge eksproprianten å betale den økede skatt som ekspropriasjonsgjenstandens eier kommer til å måtte utrede på grunn av oppstått realisasjonsvinning. Dette ble også forutsatt under utarbeidelsen av den svenske kgl. forordning av 23. mai 1947, som har gjennomført en alminnelig fritagning for inntektsbeskatning av realisasjonsvinning oppstått ved ekspropriasjon.

Det jeg har anført er i og for seg avgjørende, idet det etter min mening ikke kan sies at det nevnte norske prejudikat av 1936 har tapt sin betydning på grunn av den stigning i progresjonen i skattesatsene som har funnet sted senere. Jeg vil dog tilføye: Et ekspropriasjonsskjønn vurderer det økonomiske tap som ekspropriaten kommer til å lide ved avståingen av ekspropriasjonsgjenstanden. Denne vurdering foregår, som den alltid har gjort, under hensyn til den spesielle verdi som går tapt for ekspropriaten. Når ekspropriaten får erstatning for den verdi som er høyest, enten omsetningsverdien eller den subjektive bruksverdi, gjenoppretter eksproprianten i samsvar med Grunnlovens §105 fullt ut det tap som ekspropriaten, lider ved den økonomiske og juridiske operasjon som ekspropriasjonen er. Den omstendighet at det offentlige gjennom skattebestemmelser lar en realisasjonsvinning, som skatterettslig betraktes som inntekt, bli en del av skattefundamentet for ekspropriatens inntektsskatt, vedkommer etter min mening ikke forholdet mellom eksproprianten og ekspropriaten. I og med at ekspropriaten får oppgjør for sitt tap i samsvar med ekspropriasjonsskjønnet, har han fått sitt tap ved ekspropriasjonen dekket. Den skatteplikt som vedkommer realisasjonvinningen, blir aktuell først på et senere tidspunkt og i samsvar med de på dette tidspunkt gjeldende skattebestemmelser, som kan være andre enn de som forelå da ekspropriasjonen ble begjært og ekspropriasjonsskjønnet holdt. Ved avholdelsen av ekspropriasjonsskjønnet vil det hverken for ekspropriaten selv eller for andre være gitt hvilken inntektsskatt han i tilfelle kommer til å betale på grunn av ekspropriasjonen, idet skatten vil avhenge ikke bare av ekspropriatens omkostninger ved ervervet av ekspropriasjonens gjenstand, påkostninger på denne i anledning av forbedringer eller påbygninger, og de gjennom årene foretatte og av ligningsmyndighetene godtatte nedskrivninger vedkommende den eksproprierte eiendom, men også av ekspropriatens andre forskjellige

Side:834

inntekter og tap i det året da oppgjøret for den gjennomførte ekspropriasjon finner sted, hans forsørgelsesbyrde ved inntektsårets utgang og andre ekspropriasjonen uvedkommende forhold.

Det er ekspropriatens egen inntekt som er skattefundamentet, og en overføring til eksproprianten av den forhøyede skatt på grunn av realisasjonsvinning ved ekspropriasjonen har man ingen hjemmel for etter det som er nevnt.

Av det jeg har sagt foran følger at O. Nørve heller ikke har krav på å få erstattet skatt av beregnet fortjeneste på krigsskadeerstatningene eller på ekspropriasjonserstatningen for delvis tap av disse fordi de ikke kan brukes til gjenoppbygging.

Idet jeg viser til avgjørelsen av omkostningsspørsmålet i dommen av 6. mai 1950, finner jeg at det ikke er grunn til å tilkjenne sakskostnader for den senere behandling av saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ålesund Havnevesen plikter ikke å betale eller erstatte de skatter som måtte bli ilignet O. Nørve på grunn av ekspropriasjonen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg finner å måtte stemme for at det spørsmål som etter dommen av 6. mai 1950 nå foreligger for Høyesterett, besvares bekreftende.

Bestemmelsen i byskattelovens §37 at gevinst ved avhendelse av fast eiendom skal regnes som inntekt for avhenderen, nevner overhodet ikke inntekt som følger av tvungen avståelse. Det er imidlertid ved en rekke høyesterettsdommer - jeg nevner spesielt dom av 4. mars 1924 i sak mellom A/S J. E. Mowinckel og Bergen kommune, Rt-1924-353 - slått fast at fortjeneste ved tvungen avståelse av forretningseiendom også skal ansees som skattbar gevinst. Førstvoterende i nevnte sak uttalte således, etter å ha drøftet begrepet driftsmiddel, følgende: «Ut fra den betraktning jeg her har gjort gjeldende anser jeg det nokså klart, at det for adgangen til å skattlegge gevinsten som inntekt må være likegyldig enten eiendommen avhendes gjennom frivillig salg eller den blir berøvet eieren gjennom ekspropriasjon.»

Den nevnte dom uttaler imidlertid intet om hvem som endelig bør bære skatten av den gevinst som en tvungen avståelse fører med seg. Det gjør imidlertid den av førstvoterende nevnte dom av 1936, som han anser som prejudikat for den oppfatning at en ekspropriat ikke har noe krav på at det ved fastsettelsen av erstatningen for avståelse av fast eiendom i noen form gis tillegg for den inntektsskatt som han blir ilignet av det fastsatte erstatningsbeløp.

Jeg finner at dommen av 1936 - selv om den måtte ansees som prejudikat - må fravikes på grunn av de helt urimelige konsekvenser dens opprettholdelse vil få for den ekspropriat som det der gjelder.

Det er på det rene at ekspropriaten i denne sak, firmaet O. Nørve i Ålesund, som har bestått i 66 år, ble startet av den

Side:835

nåværende innehavers far og at firmaet skal overtas av den nåværende innehavers sønner. Videre at firmaet er Ålesunds eldste og største trelast- og bygningsforretning, som ned gjennom årene har hatt en overordentlig stor og omfattende byggevirksomhet i byen og de tilstøtende distrikter. Enn videre at det for firmaet aldri har vært spørsmål om å selge de eiendommer som ekspropriasjonsbegjæringen omfatter, og som etter de foreliggende opplysninger er driftsmidler innkjøpt utelukkende for å benyttes i forretningens drift og faktisk den hele tid har vært benyttet i driften. Endelig nevner jeg i denne forbindelse at det av underskjønnsretten, med overskjønnsrettens fulle tilslutning, er slått fast at ekspropriasjonen vil føre med seg at inntekten av den del av ekspropriatens trelastforretning som knytter seg til de eksproprierte eiendommer, vil gå helt tapt og at firmaet for tiden ikke har noen rimelig mulighet for å skaffe seg tilsvarende eller annen tomt hverken i Ålesund eller den nærmeste omegn, altså nettopp de steder til hvilke firmaet har vært og er knyttet.

Det er visstnok så at skjønnsretten i tilslutning til dette uttaler at den antar at ekspropriaten i løpet av 10 år vil kunne skaffe seg brukbar tomt til trelastforretningen og at den likeledes antar at han vil holdes skadesløs når erstatningen herfor settes til kr. 9 000 pr. år i 10 år. Men hertil er å bemerke for det første at uttalelsen i seg selv er meget vag, og for det annet at det under ingen omstendighet gir noen garanti for fortsatt virksomhet.

Dersom en på bakgrunn av de faktiske forhold, som jeg her har behandlet og under hensyn til at skattebyrdene i dag - som også av førstvoterende påpekt - er langt tyngre enn i 1936, overfor ekspropriaten skal gå frem i samsvar med prinsippene i dommen av 1936, vil følgene for denne bli helt urimelige. Etter ekspropriasjonens gjennomførelse står han - jeg ser her bort fra den mulighet for en minnelig ordning som foreligger - ikke alene overfor nødvendigheten av å nedlegge sin gamle bedrift uten mulighet for innen rimelig tid å skaffe seg nye driftsmidler, men, og det er det som er det avgjørende i denne forbindelse: På grunn av den overordentlig sterkt progressive inntektsskatt blir han dessuten berøvet en så stor del av sin kapital, at han praktisk talt blir avskåret fra å sette annen virksomhet av betydning i gang. Hvor urimelig forholdet for så vidt er, fremgår av de beregninger førstvoterende har referert. Jeg viser til disse med den bemerkning at den på grunn av den tvungne avståelse av driftsmidlene ilignede skatt nesten i sin helhet ville vært unngått dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted.

Et slikt resultat fremtvinger naturlig dette spørsmål: Er Grunnlovens bud i §105 om full erstatning ved tvungen avståelse av eiendom i dette tilfelle fulgt? Jeg finner at spørsmålet må besvares benektende. Jeg mener at vi her står overfor et rent ekspropriasjonsrettslig spørsmål, idet det er ekspropriasjonen, og bare den, som i strid med ekspropriatens vilje og interesser, her har utløst et usedvanlig stort skattekrav, som - dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted - ikke ville ha eksistert. Skattene er med andre ord en direkte følge av ekspropriasjonen, og når den, som her, setter ekspropriaten i en helt usedvanlig ugunstig stilling

Side:836

sammenlignet med andre næringsdrivende som ikke blir fratatt sine driftsmidler, mener jeg at han ikke har fått den erstatning som han etter Grunnloven og våre alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper har krav på.

Det er visstnok så at norsk ekspropriasjonsrett ikke helt konsekvent har gjennomført det prinsipp at ekspropriaten i økonomisk henseende skal være like gunstig stillet etter ekspropriasjonen, som han ville ha vært om ingen ekspropriasjon hadde funnet sted. Men de avvikelser fra hovedprinsippet som for så vidt er godtatt av rettspraksis, er så uvesentlige i forhold til den avvikelse som ekspropriasjonen i dette tilfelle innebærer, at jeg ikke behøver å gå nærmere inn på dem.

Hvordan det syn som jeg har gitt uttrykk for her, og som jeg mener er det riktige, skal gjennomføres i praksis, kan nok stille seg noe tvilsomt og det kan by på vansker å finne en løsning som er helt tilfredsstillende. I en ekspropriasjonssak pådømt av Høyesterett den 13. september 1879 ( Rt-1879-882) uttaler daværende assessor Ph. Hansteen: «Naar det først erkjendes, at det maa ansees for en, Grundeieren ved Jernbaneanlægget paaført Ulempe, at han ikke kan faa sin Skov brandforsikret uden mod forhøiet Præmie, samt at han har retmæssigt Krav paa Erstatning for denne Ulempe - og herom ere jo alle enige saa forekommer det mig, at der ogsaa maa findes et Retsmiddel, hvorved han sættes istand til at se dette sit retmæssige Krav sat igjennem ved Domstolene.» Jeg viser til denne uttalelse og tilføyer at jeg er blitt stående ved som en etter forholdene rimelig og rettferdig løsning, at eksproprianten i dette tilfelle pålegges å dekke de skatter som saken gjelder.

Med omsyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Holmboe, Skau, Thrap, Gaarder, Schei, Eckhoff og Nygaard: Likeså.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Kruse-Jensen.

Dommerne Berger, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Side:837