LH-1998-679

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-11
Publisert:	LH-1998-00679
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger herredsrett nr. 97-661 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00679. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00417K .
Parter:	Ankende part: 1. Kathiravelu Selvanathan, 2. Kathiravelu Ragulanathan, 3. Samythamby Jeyaprahash (Prosessfullmektig: Advokat Hjallis Bakke). Ankemotpart: Aarsæther Vardø AS (Prosessfullmektig: Advokat Johs. A. Aspehaug).
Forfatter:	Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Kst. lagdommer Harald Jølle. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2-2, §61, §9-3, §9-4

Saken gjelder avskjed/oppsigelse i arbeidsforhold.

De ankende parter er norske statsborgere av tamilsk opprinnelse. Kathiravelu Selvanathan kom til Norge i 1987 og har arbeidet i fiskeindustrien i Finnmark fra 1989. Han ble ansatt hos Aarsæther Vardø AS 20. mai 1996. Kathiravelu Ragulanathan kom til Norge i 1988 og har vært ansatt hos Aarsæther fra 27. august 1992. Samythamby Jeyaprahash kom til Norge i 1987 og ble ansatt hos Aarsæther den 24. januar 1994.

Bakgrunnen for arbeidskonflikten var at bedriften gjennomførte en endring i produksjonsrutinene 5. september 1997. De ankende parter arbeidet på dette tidspunkt som filtkuttere i produksjonen, og ble direkte berørt av endringen. Endringen besto i at man fjernet en kasse som sto ved hver enkelt arbeidsplass, benevnt ekstrabakke, hvor det var meningen at kutterne skulle kaste fisk som ikke lot seg skjære til filt. Innholdet i denne bakken ble ikke regnet med når mengden avskjær fra filtkuttingen ble veid. Bruken av bakken kunne således ha innvirkning på kutternes utbytteprosent, det vil si mengde avskjær, og dermed på provisjonslønnen. Best mulig utnyttelse av fisken belønnes.

Det vises for øvrig til herredsrettens dom side 2, utdraget side 87, hvor produksjons- og lønnssystemet er nærmere beskrevet. Bakgrunnen for endringen var antatt misbruk av ekstrabakken. Forholdet er også omtalt som rensefiskproblemet.

I dagene etter at bakken ble fjernet, falt produksjonen betydelig. Bedriftsledelsen fant at det var de tamilske kutterne som sto for reduksjonen. Aarsæther oppfattet dette som en bevisst og ulovlig temporeduksjon fra denne gruppen arbeidstakere, og ga den 12. september 1997 skriftlig advarsel til ca 20 tamilske kuttere, hvor de ble oppfordet til å gjenoppta arbeidet med normalt arbeidstempo. De ble gjort oppmerksom på at ytterligere brudd på arbeidsavtalen kunne føre til avskjedigelse. Advarselen ble gjentatt 29. september 1997, mens tre tamilske kuttere - de ankende parter - ble meddelt avskjed samme dag. Utvelgelsen av de som ble avskjediget ble foretatt ved at man plukket ut de som i følge personalmappen hadde fått advarsler tidligere for andre forhold.

Det ble holdt forhandlingsmøter etter arbeidsmiljøloven §61 den 15. oktober 1997. Bedriften opprettholdt avskjedigelsen av de tre. For de øvrige 17 kutterne ble advarslene trukket tilbake samme dag. Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) var representert på arbeidstakersiden, og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) på arbeidsgiversiden.

De ankende parter reiste den 4. desember 1997 søksmål mot Aarsæther Vardø AS med påstand om at avskjedene ble kjent ugyldige, samt erstatning og tilkjennelse av saksomkostninger.

Tana og Varanger herredsrett avsa den 30. juni 1998 dom med slik domsslutning:

1. Aarsæther Vardø AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

De ankende parter har i rett tid påanket herredsrettens dom. Aarsæther Vardø AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling fant sted i Vadsø fra 18. til 22. januar 1999. De ankende parter avga partsforklaringer. Daglig leder Willy Wilhelmsen møtte på vegne av Aarsæther Vardø AS og avga forklaring. For øvrig ble det avhørt 11 vitner og foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 kreves det grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold som grunnlag for avskjedigelse. Den forståelse av bestemmelsen som Høyesterett la til grunn i Rt-1988-1188, når det gjelder ordrenekt, vil være veiledende også her. I denne saken er det spørsmål om de ankende parter har deltatt i en ulovlig aksjon.

Fjerning av kuttbakken førte til protester og uro, spesielt blant de tamilske kutterne. Det var større nedgang i produksjonen enn det som bare kunne skyldes at bakken ble fjernet. Ledelsen og andre ikke tamilske arbeidere oppfattet det som en aksjon, og det oppsto derfor en tilspisset situasjon. Det var dårlig kommunikasjon mellom partene, og standpunktene ble derfor fastlåste. Retten må vurdere ut fra de bevis som er fremlagt om de tre ankende parter har deltatt i en bevisst ulovlig temponedsettelse. Det eneste bevis for dette, er en nedgang i produksjonen i fire dager etter at bakken ble fjernet. Det er ikke ført bevis for at det var noen som ledet, organiserte eller planla en aksjon. Man må derfor vurdere om nedgangen kunne ha andre forklaringer.

De ankende parter arbeidet ikke på det skiftet hvor det oppsto bråk og hjemsending da bakken ble fjernet. Det var kun den 11. september 1997 de ankende parter hadde en nedgang som må vurderes i denne sammenheng. Det var uvilje og uro blant kutterne på grunn av måten endringen skjedde på, og manglende informasjon. Dette førte til frustrasjon og dårlig konsentrasjon. Uansett ville det bli en nedgang i produksjonen umiddelbart etter at bakken ble fjernet, og man vet heller ikke noe om kvaliteten på fisken i disse dagene. Alt dette kan virke inn på evnen til å produsere, fordi det er tale om et akkordarbeid som krever konsentrasjon. Arbeiderne kan kanskje kritiseres for nedgangen, men det var ikke en aksjon. Den 12. september 1997 sendte blant annet de ankende parter brev til NNN, avdeling Tromsø, der det ble opplyst at man hadde fått beskjed om å kutte innenfor kutteprosenten så godt man kunne. Den eneste begrunnelsen for produksjonsendringen de hadde fått, var at det ble kastet for mye fisk. 11. september var for øvrig en dramatisk dag hvor det skjedde mye, blant annet innelåsing av flere kvinnelige tamilske arbeidere. 13 september 1997 ble det avholdt møte med tidligere avdelingsleder ved NNN-Vardø, Hugo Nilsen, og daværende tillitsvalgt, Britt A. Gustavsen, til stede. De tamilske kutterne hadde grunn til å oppfatte Nilsen slik at bedriften ikke hadde gått riktig frem. De fikk forståelsen av at det var naturlig med nedgang i produksjonen i en slik situasjon, jfr brev av 17. september 1997 fra forbundssekretær i NNN, Hans Johan Dahl, til FHL. Brevet er en støtte til arbeiderne på at de ikke gjorde noe galt. Hovedtillitsvalgt Leif Sund fikk kopi, uten at han reagerte på det. Arbeiderne hadde den forståelse at de holdt seg til fredsplikten. Dersom daglig leder Willy Wilhelmsen hadde overholdt avtalen om å avholde et møte, og hadde gitt tilbakemelding på at det NNN skrev ikke var riktig, kunne saken ha utviklet seg annerledes. Tvert imot fikk arbeiderne et signal gjennom avisene om at alt var i orden, jfr artikkel i avisen Østhavet 18. september 1997. Kutterne gjorde så godt de kunne etter forholdene. De ankende parter ligger på gjennomsnittet for skiftet 11. september 1997. Det er ikke holdepunkter for at de bevisst har satt ned tempoet.

Subsidiært anføres at dersom de ankende parter har deltatt i en ulovlig aksjon, må deres handlemåte vurderes i forhold til bedriftens handlemåte. Situasjonen er skapt av den måten bedriften gikk frem på, og kunne vært unngått hvis ledelsen hadde fulgt regelverket og vist respekt for arbeidstakerne. Det vises til at endringen ble innført uten problemer hos Wøhni-Fisk. Avtalen fra 1994 om at den omstridte bakken skulle fjernes ble ikke gjennomført. I perioden frem til 1997 har det foregått lønnsforhandlinger som ikke har tatt hensyn til dette, og det er foretatt nyansettelser. Dersom bakken ikke var et problem for de som ikke jukset, var det ingen grunn til at den ikke skulle bli fjernet tidligere. Spørsmålet om endringen har vært drøftet i henhold til hovedavtalen er i høyeste grad uklart. Produksjonssjef Flemming Berthelsen tok seg til rette mens Wilhelmsen var bortreist. Berthelsen måtte forstå at han ba om vanskeligheter ut fra den måten dette ble gjort på. Endringen faller åpenbart inn under hovedavtalen §9-1, §9-3 og iallfall under §9-4. Dersom ledelsen hadde innkalt Sund til møte og skrevet en protokoll på dette, ville det vært klart at drøftelse hadde skjedd.

Bedriften kan også kritiseres for at samarbeidsavtalen med WøhniFisk ble brutt. Uansett om man var forpliktet etter avtalen, så var det dette bruddet som skapte situasjonen. Det fremsto som uforståelig for kutterne hvorfor bakken bare ble fjernet uten videre, når man hadde inngått samarbeid med Wøhni-Fisk om problemet. Brudd på et så nært samarbeid om et felles problem måtte nødvendigvis føre til vanskeligheter uten at det ble gitt en god forklaring. Bedriften hadde dessuten ikke noe akutt behov for å gjennomføre endringen øyeblikkelig ettersom problemet hadde eksistert i flere år.

Manglende informasjon, manglende drøftelser og brudd på samarbeidet må ses i sammenheng. Den eneste informasjon som ble gitt i møtet 4. september 1997 før bakken ble fjernet, var at man måtte gjøre det fordi det ble kastet for mye fisk, med andre ord fordi kutterne jukset. Å foreta endringen på denne måten krevde god oppfølging. Wilhelmsens opptreden var et vesentlig bidrag til at situasjonen oppsto. Kutterne ba om et møte, Wilhelmsen lovet dette, men gjennomførte det likevel ikke. I denne situasjonen hadde han plikt til å bidra med informasjon for å hindre at forholdene fikk utvikle seg.

Manglende drøftelser etter arbeidsmiljøloven §57 nr 1, jfr Hovedavtalen §10-2, er et selvstendig grunnlag for å hevde at avskjedene er ugyldig, og er også et vesentlig moment i den vurdering retten må foreta. Wilhelmsen kjente til drøftingsplikten, men tok likevel en bevisst snarvei med de konsekvenser det har hatt for arbeidstakerne. Drøftelser kunne ha gitt en bedre opplysning av situasjonen, og gjort avskjedene unødvendige. I møtet med Wilhelmsen 25. september 1997 følte tamilene at de hadde fått bra respons, samtidig som han i avisen samme dag uttalte at det hadde vært møte og at det ville bli en løsning. I møtet 25 september var i realiteten beslutningen om avskjed tatt, uten at de fremmøtte tamilerne ble gjort kjent med dette. Unnlatt drøftelse er på denne bakgrunn isolert sett tilstrekkelig til at avskjedene må kjennes ugyldige, og i en totalvurdering sammen med de øvrige forhold er det åpenbart. Det vises til Friberg: Arbeidsmiljøloven, side 420.

Retten må vurdere de ankende parters forhold, bedriftens forhold, og må også foreta en rimelighetsvurdering. For bedriften har det ikke noen betydning om de ankende parter kommer tilbake i arbeide, men for de ankende parter har det katastrofale følger å være avskjediget.

Et annet spørsmål er om bedriften kan velge å si opp alle, eller bare noen. Hvis bedriften skal velge ut enkelte må det være en konkret grunn til det. Det vises til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, side 237 og 238. Det må foreligge individuelle momenter for å kunne plukke ut noen. I dette tilfellet var det ikke noen som skilte seg ut, verken som ledere eller på annen måte. Å bruke tidligere advarsler er uriktig. Saken gjelder en eventuelt ulovlig arbeidsaksjon, mens de tidligere advarslene gjaldt ulovlig fravær. Det er videre urimelig at disse tre skal bli avskjediget for å ha deltatt i en ulovlig aksjon på grunn av dette, i forhold til de sytten andre som fikk advarslene trukket tilbake. Slik systemet var lagt opp for overlevering av advarsler forelå det muligheter for feil. Det er også usikkert hva som kan ligge i de øvrige personalmappene. Hvis man ser dette i forhold til arbeidsgiverens manglende overholdelse av regelverket, er det uansett urimelig at disse tre skal avskjediges.

Subsidiært kan heller ikke avskjedene opprettholdes som oppsigelse, og det vises til det som er anført ovenfor. Det er enda strengere krav til drøfting og informasjonsplikt ved oppsigelse, siden man da har tid til grundig saksbehandling, jfr Rt-1984-1058.

De ankende parter må tilkjennes erstatning etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5. De forhold som er nevnt har betydning for utmålingen av erstatningen. Det kreves erstatning både for økonomisk tap og oppreisning. Det er enighet om at det skal gjøres fradrag for utbetalte dagpenger.

De ankende parter nedla slik påstand:

Prinsipalt

1. Avskjedene av Kathiravelu Selvanathan, Kathiravelu Ragulanathan og Samythamby Jeyaprahash kjennes ugyldig.

2. Aarsæther Vardø AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Kathiravelu Selvanathan, Kathiravelu Ragulanathan og Samythamby Jeyaprahash for lønnstap og oppreisning etter rettens skjønn. 3. Aarsæther Vardø AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkost- ninger for herredsretten og lagmannsretten.

Subsidiært

1. Avskjedigelsene kjennes ugyldige også som oppsigelse.

2. Aarsæther Vardø AS v/styrets formann dømmes til å betale saks omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Aarsæther Vardø AS har i det vesentlige anført:

Deltakelse i en ulovlig aksjon er i seg selv tilstrekkelig grunn til å gi avskjed. Her er det i tillegg gitt advarsler, noe som er klart skjerpende, jfr Rt-1977-902.

Spillereglene i arbeidslivet forutsetter at det er fredsplikt hvor tariffavtale består, noe begge parter er bundet av. Dette innebærer en vidtgående resignasjonsplikt for de ansatte. Det vises til Hovedavtalens kap. 2, §2-2, med kommentarer. Dette er utgangspunktet for vurderingen.

Det ble foretatt en svært begrenset endring av arbeidsoperasjonene under produksjonen. Kutterne kunne bli nødt til å sette ned tempoet litt, få et lavere volum, eller miste utbyttebonusen. Det er hele tiden kun snakk om penger, og endringen var lett å rette opp. Det er ikke påstått at den lokale bedriftsavtalen ikke hjemlet rett for bedriften til å fjerne bakken. Bruken av ekstrabakken hadde vært et problem i lang tid, og hadde ikke vært i tråd med det begge parter oppfattet som riktig bruk. Arbeiderne visste hva problemet bestod i, og hva som var bedriftens syn. Grunnen til at det ikke ble ført protokoll over drøftingene var at ledelsen og den hovedtillitsvalgte var enige. Det var ikke nødvendig å skrive protokoll. Man hadde avtalemessig grunnlag for endringen. Reglene i Hovedavtalen skal ivareta at de ansatte blir hørt, og det hadde de vært over en årrekke. Gjennomføringen av produksjonsendringen den 5. september 1997 gikk bra. Det var da naturlig for bedriften å trekke den slutning at dette virket. Aksjonen startet i møtet som ble holdt for å legge om det andre skiftet 10. september 1997. Dette skiftet visste nemlig hva som skulle skje. Det ble ikke vist noen vilje til å høre på hva ledelsen sa, eller til å rette seg etter det bedriften ønsket. Det eneste man ville var å få bakken tilbake. Det er grunn til å merke seg at det inntil da hadde vært et helt normalt skift.

Det var selvfølgelig i bedriftens interesse å gjennomføre endringen slik at produksjonstapet ble minst mulig. Bedriften kunne se hva som foregikk; det var uro og liten vilje til å gjøre sitt beste. Hovedtillitsvalgt Leif Sund var ikke på noe tidspunkt i tvil om at dette var en ulovlig aksjon. Det fremgår av NNN's brev av 11. september 1997 at organisasjonen på dette tidspunkt mente at aksjonen var ulovlig. Også de øvrige ansatte mente det samme. Dersom det hadde vært en svært dårlig behandling av saken fra bedriftens side, ville ikke de andre ha reagert slik. De ikketamilske kutterne opprettholdt en god produksjon, og behov for tilvenning er ikke noen rimelig forklaring på nedgangen. Man prøvde tvert imot å presse bedriften. På dette tidspunktet forelå det ikke noen oppfatning om hvordan Wøhni-Fisk skulle behandle problemet med bakken. Dette er noe man oppdager i ettertid og tyr til som en forklaring.

Det vises videre til Hugo Nilsens forklaring om at fredsplikten ble tatt opp som et tema i møtet 13. september 1997. I møtet med forbundet 25. september 1997 lå det i lufta at det var snakk om oppsigelse. Forbundet rygget seg derfor ut av problematikken for å kunne bistå medlemmene i en eventuell oppsigelsessak. Tamilerne ble i dette møtet bedt om å "få opp farta". Det vises også til at produksjonen ikke gikk nevneverdig ned da Wøhni-Fisk fjernet bakkene. Dette viser at tamilerne var misfornøyd med at bakken ble fjernet.

Bedriften var etter dette i en alvorlig situasjon. I advarslene fokuserte man på produksjonsvolum, mens de ankende parter har vært av den oppfatning at det var kutteprosenten det var viktig å holde. Dette henger ikke sammen. Man tapte mye penger på aksjonen og det spredte seg uro i bedriften som fulgte etniske linjer. Dette er et alvorlig problem i en bedrift med mange tamilske ansatte. Det måtte derfor reageres av hensyn til bedriften og de øvrige ansatte.

Avskjed var eneste mulighet, oppsigelse ville ikke gi den nødvendige effekt. Man sto under trussel om kollektiv oppsigelse og kunne derfor ikke vike. Bedriften hadde ikke plikt til å velge ut de som skulle avskjediges etter et bestemt system. Man valgte å bruke tidligere advarsler som et kriterium. Alle disse tre hadde fått advarsler før; minst n hver. Advarslene ble levert direkte, uten at det fremkom protester. Det er påfallende at de tre hevder at de ikke har registrert noen av advarslene. Dette har formodningen mot seg. I mangel av advarsler kunne man ha valgt andre kriterier, for eksempel familie og forsørgelsesbyrde.

Sunds mulige dobbeltrolle som tillitsvalgt og avdelingsleder ble tatt opp i avdelingen og med forbundet uten at det fremkom innvendinger. De ankende parter ville hatt full anledning til å kreve en settetillitsvalgt, men det fremkom ikke noe ønske om det. Den påståtte manglende tillit skyldes at de ikke fikk medhold i spørsmålet om at bakken skulle fjernes. Bedriften hadde ikke noe valg i denne situasjonen. Man måtte forholde seg til bedriftens tillitsmannsapparat, som for øvrig opptrådte i samsvar med regelverket. Bedriften måtte avstå fra å forhandle med aksjonistene så lenge aksjonen pågikk, ellers kunne man sette bedriften under press og så oppnå det man ville. Det er lite sannsynlig at Wilhelmsen i en slik situasjon hadde lovet å avholde noe møte.

Milepælkonferansen var et lederutviklingsprosjekt som hadde pågått i ett år. Rensefiskproblemet kom opp som et benkeforslag under denne konferansen, og det var opp til hver enkelt bedrift å håndtere dette problemet.

Saksbehandlingen kan ikke føre til at avskjedene må settes til side. De ankende parter fikk anledning til å uttale seg ved overleveringen av avskjedene, men kom ikke med noen bemerkninger. Bedriftsledelsen hadde hatt løpende kontakt med hovedtillitsvalgt Leif Sund, og det hadde vært flere muligheter til å innvirke på prosessen. Avskjedene var imidlertid nødvendige etter hans syn.

I forhandlingsmøtene 15. oktober 1997 var spørsmålet om å trekke avskjedene et tema. Det må legges til grunn at spørsmålet ble nøye vurdert i forhandlingsmøtet. Det må også legges til grunn at Dahl som en erfaren forhandler hadde argumentert godt for sitt syn. De ankende parter har hevdet det samme standpunkt hele tiden, og det er ikke noen grunn til å tro at ledelsen ville ha endret oppfatning om det hadde vært avholdt drøftelser med de ankende parter før avskjeden ble levert.

Subsidiært må avskjedene opprettholdes som oppsigelse. Det vises til det som er anført ovenfor.

Ved vurderingen av om det skal gis oppreisning må retten se hen til de ankende parters eget forhold. De har selv i sterk grad bidratt til en slik situasjon.

Aarsæther Vardø AS la ned slik påstand:

Prinsipalt

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Aarsæther Vardø AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og og lagmannsretten.

Subsidiært

1. Avskjedene kjennes gyldige som oppsigelse.

2. Aarsæther Vardø As tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 kan arbeidsgiver ved grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden. En urettmessig avskjed kan i medhold av samme bestemmelse nr 4, siste punktum, opprettholdes som saklig oppsigelse dersom vilkårene for dette er til stede.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at Aarsæther over lang tid hadde hatt diskusjon og uro omkring bruken av den såkalte ekstrabakken. Det fremgår av dokumentasjonen at det i mars 1994 var en "gå sakte aksjon" som knyttet seg til det samme problemet, nemlig at bakken skulle fjernes. Den 24. mars 1994 skrev bl.a ankende part nr 2 og 3 under en erklæring hvor det står: "Jeg skriver under på at jeg går tilbake å arbeider i normalt tempo og avslutter aksjonen."

Av referat fra drøftingsmøter mellom NNN-klubben og bedriften i 1994 og 1995, ser man at bruk av denne bakken ga muligheter for filtkutterne til å jukse. Det fremgår også at man i forhandlinger mellom bedriften og NNN, som ble avsluttet 8. april 1994, ble enige om at utbytteprosenten skulle økes fra 8,5 til 10 % for full bonus. Forutsetningen var at alt avskjær skulle veies, det vil si at ekstrabakken skulle fjernes. Senere har dette likevel vært et tilbakevendende problem når det gjelder kutting av torskefilt, og den omstridte bakken har i tiden frem til 5. september 1997 stort sett vært til stede hos hver enkelt kutter. Bakkene ble fjernet etter samråd med hovedtillitsvalgt Leif Sund fordi man under en stikkontroll 4. september 1997, fant mye fisk i ekstrabakkene som ikke skulle kastes der.

Et flertall av rettens medlemmer - de tre fagdommerne og meddommerne Rolf Pedersen og Karin Thorstensen - finner det klart at de tamilske filtkutterne, herunder de tre ankende parter, gjennomførte en bevisst nedsettelse av arbeidstempoet etter at ekstrabakken ble fjernet.

Det oppsto ingen spesielle problemer på formiddagsskiftet den 5. september 1997 da endringen ble innført. Produksjonssjef Flemming Berthelsen informerte først kutterne på dette skiftet samlet om at ekstrabakkene skulle fjernes, og henviste til avtalen fra 1994 der utbytteprosenten ble øket fra 8,5 til 10 %. Deretter gikk kutterne tilbake til filthallen, hvor de ble veiledet enkeltvis. Heller ikke da den samme gruppen var på arbeid mandag 8. september om ettermiddagen, oppsto det vesentlige avvik i produksjonen av torskefilt. Da endringen skulle innføres på samme måte for det andre skiftet onsdag formiddag 10. september 1997, fremkom det massive protester fra kutterne og det oppsto mye uro. På ettermiddagsskiftet samme dag gikk produksjonen nærmest i stå, og kutterne ble til slutt sendt hjem. Dette til tross for at det var de samme på dette skiftet som på fredag den 5. september da alt gikk greit. Deretter falt produksjonen med over 40% til og med 22. september 1997, da det ble innført permitteringer i torskeproduksjonen på grunn av råstoffmangel.

Det fremgår av utskrifter fra produksjonslister, og sammendrag av de ankende parters produksjon for de aktuelle dagene, at det var de tamilske kutterne som i all hovedsak sto for reduksjonen, mens de ikketamilske arbeiderne ikke hadde nevneverdig nedgang i produksjonen i samme periode. Av bevisførselen forøvrig, herunder vitneforklaring fra daværende hovedtillitsvalgt Leif Sund, er det også fremkommet at de øvrige ansatte på bedriften oppfattet den betydelige temporeduksjonen som en ulovlig aksjon fra de tamilske kutternes side. Kutternes fagorganisasjon, NNN, hadde til å begynne med også dette standpunkt. Da den samme endringen ble foretatt hos den andre fiskeindustribedriften i Vardø, WøhniFisk, gikk ikke produksjonen særlig ned som følge av omleggingen. En viss nedgang måtte riktignok kunne forventes, men på langt nær i det omfang som skjedde hos Aarsæther. Nedgangen har etter flertallets syn ingen annen rimelig forklaring enn at det pågikk en bevisst temporeduksjon.

Et mindretall - meddommerne Anne Olli og Jan Antonsen - finner ikke tilstrekke lige holdepunkter for at tamilerne gjennomførte en bevisst nedsettelse av arbeidstempoet og dermed en ulovlig aksjon. Nedgangen i produksjonen utover det som var en nødvendig følge av omleggingen, kan like gjerne skyldes frustrasjon hos de tamilske kutterne over mangelen på informasjon og imøtekommenhet fra ledelsens side i forbindelse med produksjonsendringen. Det må tas i betraktning at dette er et akkordarbeid som krever konsentrasjon. Ettersom det således ikke er tale om en ulovlig aksjon, må avskjedene kjennes ugyldige på dette grunnlag.

To av fagdommerne - lagdommer Synnøve Nordnes og kst.lagdommer Harald Jølle - er også kommet til at avskjedene må kjennes ugyldige, men da på grunnlag av bedriftens forhold og rimelighetshensyn.

Aksjonen som de tamilske kutterne gjennomførte til tross for mottatte advarsler, var et brudd på den tariffmessige fredsplikt og dermed ulovlig, jfr Hovedavtalens §2-2. En såvidt vesentlig nedgang i produksjonen ville over tid ikke bare være til skade for de som aksjonerte, men også for de øvrige ansatte på grunn av det tap bedriften kunne påføres. Det var derfor i ferd med å oppstå konflikt mellom den tamilske og den ikketamilske del av arbeidsstokken. Den produksjonsendring ledelsen foretok var som sådan ikke særlig omfattende, og hadde en rasjonell begrunnelse. De ankende parters reaksjon på dette var således uforholdsmessig. Deres handlemåte må anses som et mislighold av arbeidsavtalene, som i utgangspunktet kunne gi Aarsæther rett til å bringe arbeidsforholdet til opphør ved avskjed eller oppsigelse. Dette er imidlertid ikke alene avgjørende, jfr Rt-1988-1188.

Nordnes og Jølle finner at bedriften i stor grad kan bebreides for den situasjon som oppsto. De ankende parter måtte riktignok være kjent med årsaken til at ekstrabakken ble fjernet; ikke minst på bakgrunn av aksjonene i 1994 og diskusjonen som hadde pågått om dette tema i ettertid. Likeledes er det sannsynlig at de kjente til avtalen som ble forhandlet frem mellom NNN og bedriften den 8. april 1994. Likevel burde bedriftsledelsen ha tatt seg bedre tid til å informere, og vært villig til å lytte til de ansatte før produksjonsendringen ble iverksatt. Dette var særlig viktig fordi man hadde med en etnisk gruppe å gjøre, og ledelsen måtte være forberedt på at endringen kunne skape problemer.

Avtalen fra 1994, som bedriften uten videre mener å kunne bygge på, hadde ikke vært praktisert frem til september 1997. Av denne grunn burde spørsmålet ha vært gjenstand for nye drøftinger, uansett om ledelsen og hovedtillitsvalgt Leif Sund var enige om endringen. Det bør stilles krav om protokollasjon etter hovedavtalens §9-4 i en så vidt omstridt sak, selv om dette i seg selv ikke er avgjørende. I denne sammenheng legges det også en viss vekt på at det umiddelbart før endringen ble foretatt var nedsatt et utvalg med deltakere fra Aarsæther og Wøhni-Fisk, som bl.a. skulle utarbeide felles retningslinjer til løsning av rensefiskproblematikken i de to bedriftene. Wøhni-Fisk hadde tilsvarende problemer som Aarsæther på dette området, men her avventet man forslaget som gruppen kom frem til, drøftet saken og innførte en 14 dagers innkjøringsperiode før endringen ble gjort permanent. Selv om det tas høyde for at lønnsavtalene i de to bedriftene ikke var helt sammenlignbare, har det likevel betydning at gjennomføringen der skjedde uten problemer.

Hos Aarsæther forsøkte de tamilske kutterne å få ledelsen i tale, men oppnådde ikke dette. Nordnes og Jølle legger til grunn at daglig leder Willy Wilhelmsen i telefonsamtale den 11. september 1997 med daværende flyktningekonsulent Roald Engmann, hadde lovet et møte med representanter for tamilerne når han kom tilbake fra reise. Engmann var tilkalt til bedriften av den tillitsvalgte for et av skiftene på grunn av uro som hadde oppstått i forbindelse med utdeling av advarsler til en del kvinnelige kuttere. Løftet om møte ble ikke innfridd av Wilhelmsen. Den 25. september 1997 fikk Wilhelmsen en henvendelse fra tre tamilske kuttere, deriblant Kathiravelu Ragulanathan, som ønsket å diskutere et forslag til løsning av rensefiskproblemet. Disse fikk anledning til å komme på hans kontor og legge frem sitt forslag. På dette tidspunkt var det i realiteten tatt beslutning om at noen skulle avskjediges, og Wilhelmsen var klar over at Kathiravelu Ragulanathan var i faresonen, men dette ble likevel ikke nevnt for ham under møtet.

Etter arbeidsmiljøloven §57 nr 1 annet ledd, skal arbeidsgiver før beslutning om oppsigelse treffes, drøfte spørsmålet med arbeidstakeren, og med arbeidstakerens tillitsvalgte, med mindre arbeidstakeren selv ikke ønsker det. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved avskjed, jfr §66 nr 2. Kravet om forhåndsdrøftelse er i følge lovens forarbeider en ordensforskrift, og unnlatt drøftelse vil ikke i seg selv være en saksbehandlingsfeil som må føre til at avskjeden/oppsigelsen kjennes ugyldig. Imidlertid kan det være et vesentlig moment ved vurderingen av om avskjeden er saklig begrunnet, særlig ved avskjed/oppsigelse på grunn av arbeidstakerens forhold, se f.eks. Odd Friberg m.fl.: "Arbeidsmiljøloven" 7. utg., side 420, hvor det heter:

"Dersom drøftingen kunne ha vært holdt og det likevel er unnlatt, vil domstolene lett komme til at oppsigelsen er usaklig. Uten grunnlag for interesseavveining mellom virksomhetens og den enkeltes behov, vil et helt sentralt element i saklighetsvurderingen mangle. Ugyldighet er derfor en nærliggende konsekvens."

Avskjedene var forelagt den hovedtillitsvalgte, Leif Sund, som ikke kom med innsigelser, men dette kan ikke likestilles med drøfting med den enkelte arbeids taker. Det er på det rene at Aarsæther ikke drøftet avskjedene med noen av de ankende parter før beslutningen ble tatt. Daglig leder Willy Wilhelmsen var kjent med kravet om forhåndsdrøftinger, og det var intet til hinder for at dette kunne latt seg gjennomføre. Det vises til uttalelse i forarbeidene at om forbeholdet "så langt det er praktisk mulig" må tolkes strengt. Sett i sammenheng med bedriftens håndtering av prosessen for øvrig, må dette forhold tillegges betydelig vekt ved saklighetsvurderingen.

De tre som ble avskjediget hadde ingen spesiell rolle i aksjonen, verken som ledere eller på annen måte, men ble valgt ut på grunn av tidligere advarsler for andre forhold som lå ca 1 år tilbake. Disse gjaldt en uteblivelse fra avtalt lørdagsarbeid, og en muntlig advarsel for uakseptabel opptreden på arbeidsplassen. På grunn av det tilfeldige preget utvelgelsen hadde, var det etter Nordnes og Jølles oppfatning særlig viktig å få rede på arbeidstakernes ulemper ved en så alvorlig reaksjon som avskjedigelse. Det kan ikke ses bort fra at forhåndsdrøftelse kunne hatt innvirkning på avskjedsbeslutningen. Dertil kommer at den måten de tre ankende parter ble utvalgt på i seg selv neppe tilfredsstiller kravene til saklighet. Det må, slik forholdene lå an i denne saken, stilles visse krav til likebehandling. Spørsmålet kunne ha stilt seg annerledes dersom alle tjue som aksjonerte var blitt meddelt avskjed.

For Nordnes og Jølle fremstår det også som urimelig at de tidligere advarsler som gjelder helt andre forhold, skal få så vidtrekkende konsekvenser for tre av de tjue som aksjonerte. Dette desto mer som advarslene for de øvrige sytten tamilene ble trukket tilbake i møte 15. oktober 1997. Daglig leder Willy Wilhelmsen har dertil uttalt at det ikke vil være noe problem for bedriften om de ankende parter kommer tilbake i arbeid.

Et samlede flertall - bestående av Nordnes, Jølle, og 2 meddommere finner etter dette at det ikke foreligger grunnlag for avskjed av de tre ankende parter etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1, og at avskjedsvedtakene derfor må kjennes ugyldige. Etter det saksforhold flertallet har lagt til grunn, forelå det heller ikke grunnlag for oppsigelse.

De ankende parter har etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5 krav på erstatning. Partene er enige om hva det økonomiske tap vil utgjøre for hver enkelt, og flertallet legger dette til grunn. Det er også enighet om at utbetalte dagpenger skal gå til fradrag i erstatningen. På grunnlag av partenes enighet legger flertallet til grunn at brutto inntektstap for ankende part nr 1, Kathiravelu Selvanathan, utgjør kr 177685,90 med fradrag av utbetalte dagpenger kr 108511,-, nettotap kr 69174,90. For ankende part nr 2, Kathiravelu Ragulanathan, utgjør bruttotapet kr 107948,85, utbetalte dagpenger kr 94478,-, nettotap kr 13470,85. Ankende part nr 3, Samythamby Jeyaprahash, har et bruttotap på kr 182195,75, utbetalte dagpenger utgjør, kr 125976,-, nettotap kr 56219,75. Flertallet legger imidlertid til grunn at dersom utbetalt arbeidsledighetstrygd skulle bli krevd refundert, vil Aarsæther være ansvarlig for dette overfor trygdemyndighetene.

På grunn av den belastning avskjedene har vært for de ankende parter, finner flertallet at hver enkelt bør tilkjennes en erstatning for ikkeøkonomisk tap på kr 50000,-. Etter dette blir det samlede erstatningsbeløp kr 119174,90 for Kathiravelu Selvanathan, kr 63470,85 for Kathiravelu Ragulanathan og kr 106219,75 for Samythamby Jeyaprahash.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Willy Haugli og to meddommere - finner at herredsrettens dom må stadfestes, og kan i alt vesentlig slutte seg til flertallets begrunnelse i herredsrettens dom av 30. juni 1998. Mindretallet vil imidlertid utdype herredsrettens begrunnelse med bakgrunn i hva som kom frem under hovedforhandlingen i lagmannsretten slik:

Mindretallet ser ingen sammenheng mellom den beskrevne situasjon med fjerning av "kassen", - den situasjonen som utløste det beskrevne kaos, - og det som var drøftet under den "milepælkonferanse" som pågikk i et samarbeid mellom Wøhnibedriften og Aarsæther. Det var et samarbeidsprogram om lederutvikling hvor en gruppe ledere og tillitsmenn fra hver side deltok. Formålet med dette programmet var å søke frem til felles måter å behandle og løse problemer, - problemer som måtte oppstå i begge bedrifter på ulike områder. Kassen var under denne konferansen et tema som kom opp, og som begge bedriftene hadde vært plaget med. Det kunne på ingen måte ha funnet sin løsning under denne konferanse, hvor ingen beslutninger kunne treffes. Mindretallet mener at avgjørelsene i driftsspørsmål av den foreliggende art måtte treffes innenfor den enkelte bedrift ut fra forholdene der, og at beslutningen om å fjerne den omstridte kassen, hørte under ledelsens styringsrett. Dette både på bakgrunn av den tidligere inngåtte avtale med de ansatte ved justeringer av den samlede produksjonsprosess, og den ubetydelige innvirkning fjerning av kassen hadde på produksjonsresultatet. Det har vært enighet om at kassen ga muligheter for juks for å bedre akkordresultatet, og om at det var noen som jukset. Fjerningen av kassen avstedkom heller ingen problemer da tiltaket ble iverksatt fredag 5. september etter en avslørende kontroll dagen før, og etter at hovedtillitsmannen hadde sagt seg enig. Produksjonen gikk normalt både denne dag og den etterfølgende mandag og tirsdag. Til da var bare det ene skiftet varslet. Da det andre skiftet skulle varsles onsdag 10 september 1997, fremkom protestene fra tamilerne, med sterke anklager mot ledelsen. Arbeidet stoppet opp, og de tamilske arbeiderne ville ikke høre på ledelsens orienteringer om begrunnelser for fjerningen av kassen. Skiftets tillitsmann, Poobaellasiengaen, hadde meldt seg syk ved denne anledning.

Situasjonen utviklet seg til en uro som er beskrevet som kaos, og det utviklet seg et meget spent forhold mellom de etniske grupper, norsktamilerne på den ene siden og norske, svenske, islandske med flere på den andre siden. En av kontrollørene, Nanna Svarvasdottir, som var med å fjerne kassen, ble visuelt truet fra en av tamilerne ved at han hyttet mot henne med knyttet neve. Arbeidet stoppet helt opp, og driftssjefen som ble tilkalt, besluttet å sende arbeidstakerne hjem.

Fra og med 11. september faller produksjonen av torskefilt betydelig fra alle de tamilske kutterne, med unntak for to, som ikke deltar i aksjonen. Arbeidet består i behandling av fisk som er kjørt frem, og som må tas raskt vare på for innfrysing. Mindretallet ser det, i likhet med de to andre fagdommerne, som grovt pliktbrudd fra tamilernes side å svikte i denne prosess, hvor svikten og pliktbruddet, ikke bare rammer bedriften økonomisk, men også arbeidskollegaene.

Et flertall på tre bestående av de tre fagdommerne og to meddommere har funnet det bevist at det fra de tamilske arbeidstakernes side har vært iverksatt en aksjon som representerer et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen og som gir hjemmel for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1. Rettens mindretall, Haugli og to meddommere, finner avskjeden vel begrunnet i det beskrevne vesentlige mislighold. Ledelsen ved bedriften har gjennom lang tid gjennom tillitsmannsapparatet forsøkt å eliminere påvist misbruk av kassen. Når den nå fjernes, er det etter utløp av en lenge utvist tålmodighet og i full forståelse med tillitsmannsapparatet. Mindretallet vil også peke på avlønningssystemet som for alle andre produksjonsarbeidere var basert på den innsats kutterne, det vil si tamilerne, gjorde. Svikt i kutteprosenten førte til mindre volum ferdig vare, og dermed mindre inntekt for alle de andre som fikk sine lønninger beregnet som prosentandeler av det kutterne oppnådde ved deres akkorder.

Den aksjon som et flertallet på fem av rettens medlemmer har funnet å foreligge, var etter dette mindretalls oppfatning så alvorlig at det ga grunnlag for avskjedigelse av alle de tamilerne som bedriften fant beviselig hadde deltatt i aksjonen. Når bedriftens ledelse fant å ville begrense seg til bare å avskjedige tre, var dette en hensynsfull opptreden fra bedriftens side, selv om det også var i bedriftens interesse under det stramme arbeidsmarked ikke å miste så mange ellers gode arbeidere. Kravet om likebehandling er ingen lovbestemt rettighet, og et slikt krav kan ikke hindre utvelgelse av tre, så lenge det ikke skjer helt tilfeldig. Og det gjorde det ikke. De tre utvalgte hadde i motsetning til de andre som hadde aksjonert, sine anmerkninger på rullebladene. Disse anmerkningene ble dokumentert som nye bevis for lagmannsretten og redegjort for av den tidligere personal- og kvalitetssjef som vitne under hovedforhandlingen. Hun hadde etter herredsrettens dom gått gjennom mappene til alle aksjonistene uten å finne noe i mappen til andre enn de tre utvalgte. Noen av advarslene fra 1994 hadde hun personlig overlevert, og en var satt opp i lukket konvolutt på innersiden av glassruten i det avlukket som alle måtte passere frem til arbeidsplassen i produksjonshallen. Ingen av de tre avskjedigede erkjenner å ha mottatt disse advarslene, - noe mindretallet finner høyst usannsynlig. Mindretallet mener at bedriften foretok en saklig utvelgelse, når den først var kommet til at avskjed var en nødvendig reaksjon. Det må tale til bedriftens fordel at den søkte etter kriterier for å begrense reaksjonen. Det vises til at hovedtillitsmannen Leif Sund, i hans forklaring for lagmannsretten, uttalte at han var meget glad for at bedriften ikke gikk lenger enn til bare å avskjedige tre. Sund hadde før disponenten tilkalte de tre han hadde besluttet å avskjedige, fått vite hvem de tre var, og på hvilket grunnlag de var tatt ut. Han hadde som tillitsmann ingen innvendinger, og forklarte i retten at han var tillitsmann for alle ansatte, og at han av hensyn til disse og til hele atmosfæren i bedriften, følte at han ivaretok de oppgavene han hadde som hovedtillitsmann, også ut fra at han anså avgjørelsen å være riktig. At han tillike var arbeidsformann for ett av skiftene, kunne ikke gjøre ham inhabil til å drøfte saken med bedriftsledelsen på vegne av alle ansatte. Som skiftformann var han likestilt med de andre arbeidstakerne på skiftet. Han var den person ledelsen skulle gi sine direktiver gjennom til de ansatte. Han hadde da han med stort flertall ble valgt som hovedtillitsmann, tatt opp med sin hovedorganisasjon og ledelsen ved bedriften spørsmålet om de anså disse rollene som uforenlige. Ingen hadde ment det, og selv følte han ingen problemer med dette. At tamilerne ikke ville henvende seg til ham i den aktuelle konflikt, kom av at de visste at han var enig med ledelsen om fjerningen av kassen, og at de ikke ville oppnå noe gjennom ham. Mindretallet mener ledelsen ikke kunne innlede drøftinger, og heller ikke samtaler med aksjonistene. Det ville være helt i strid med retningslinjene i arbeidslivet. Man fører ikke formelle forhandlinger med de ansatte under en pågående ulovlig konflikt. Mindretallet mener at ledelsen har utvist stor sindighet og ro. Først ved å se saken an til onsdag 11. september 1997. Til da hadde produksjonene gått som normalt etter at kassen hadde vært fjernet. Når ettermiddagsskiftet da kommer på, og driftssjefen skal fjerne kassen også for dette skiftet, og orientere kutterne om forandringen som er besluttet innført, bryter uroen løs.

Etter at det utviklet seg en betydelig uro i forholdet mellom tamilerne på den ene siden, og de øvrige ansatte på den andre siden, en uro som forplantet seg til miljøet i det lille bysamfunnet, gjorde ledelsen en betydelig innsats for å dempe uroen. Disponenten innkalte alle ansatte i to puljer til et møte, - tamilerne for seg i det ene møtet, og de øvrige i det andre. Han ba der om at den konflikt som var oppstått, måtte bli overlatt til bedriftens ledelse å ta hånd om. Mindretallet mener også at disponenten forholdt seg til media på en måte som ikke jaget opp stemningen, og mindretallet legger for så vidt hans forklaring i retten til grunn.

Den eneste feil som måtte være begått fra ledelsens side, måtte være at det ikke ble holdt forhandlinger med de avskjedigede før avskjeden ble meddelt dem den 29. september 1997. Men disponenten og tillitsmannsapparatet var enige om at inngrepene var nødvendige, og Sund hadde ikke protestert da han ble varslet. Han var tvert i mot, som nevnt, lettet over at reaksjonen ikke ble sterkere. Under de rådende forhold var det ikke tid til å starte en drøftings- eller forhandlingsrunde. Det var dessuten ingen det var nødvendig å forhandle med i det tillitsmennene var enig med ledelsen. Det pågikk en ulovlig arbeidskonflikt, og så lenge det skjer, er det riktig av ledelsen ikke å forhandle. Virksomheten kunne ikke lenger gå for halv maskin med det tap dette medførte for bedriften og for de ansatte som ikke aksjonerte.

Etter at avskjeden var meddelt ble prosedyren for innfrielse av krav om gjennomføring av forhandlinger fulgt. Tamilene hadde før avskjeden ble gitt, og tross ordrer og skriftlige advarsler, ikke vist noen tegn til å ville gjenoppta normal arbeidsinnsats. I motsetning til fagdommerne Jølle og Nordnes mener rettens mindretall at ledelsen ikke burde ta hensyn til at aksjonistene besto av en etnisk gruppe, som gjorde at endringen kunne skape problemer. Tamilene er norske borgere med ca 10 års opphold i Norge på konflikttiden. De må ha forstått hva arbeidsgiveren og de norske arbeiderne mente var rett, og i tråd med norsk arbeidsdisiplin og organisasjonsliv, og vise respekt for ledelsens rettmessige beslutninger.

Det vil etter mindretallets syn undergrave arbeidsgiverens autoritet og muligheter for å holde en rimelig disiplin på arbeidsplassen dersom de grove pliktbrudd som er funnet bevist, skulle passere upåtalt. Dette enn mer med den store enighet som har vært mellom arbeidsgiveren og tillitsmannsapparatet i den foreliggende sak.

Mindretallet viser til at NNN under forhandlingene 15. oktober 1997 etter at avskjedene var gitt, ikke reiste noen innsigelser mot den måten saken var formelt behandlet på fra bedriftens side. Under disse forhandlinger ble kravet om gjeninntakelse av de tre avskjedigede ikke imøtekommet, men bedriften viste imøtekommethet ved at advarslene mot de andre som hadde deltatt i aksjonen, ble trukket tilbake. Disponenten har under hovedforhandlingen ved forsøk på å få i stand forlik, uttalt at han tror det ikke vil by på problemer for bedriften om de 3 avskjedigede kommer inn i bedriften igjen. Han vil imidlertid ikke ta dem inn med bakgrunn i forlik. Det vil kunne bli tatt til inntekt for det syn at bedriften hadde opptrådt uriktig. Mindretallet er enig i dette syn. Hvis de avskjedigede skal tas inn i bedriften igjen, kan det skje ved nytilsetting etter gjeldende ansettelsesregler, og dermed med ny prøvetid

Både flertallet og mindretallet baserer saksomkostningsavgjørelsen på sine respektive standpunkter med hensyn til realiteten.

Flertallet legger til grunn at de ankende parter etter dette har vunnet saken, og skal tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. For herredsretten baseres omkostningsavgjørelsen på tvistemålsloven §172 første ledd, og for lagmannsretten på tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 første ledd. Flertallet finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Omkostningene fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Bakke til kr 117214,20 for herredsretten og kr 147719,50 for lagmannsretten, tilsammen kr 264933,70, hvorav salær kr 201000,-. Oppgaven har vært forelagt motpartens prosessfullmektig som ikke har kommet med bemerkninger, og lagmannsretten finner på bakgrunn av sakens omfang at omkostningene har vært nødvendige for å få den betryggende utført.

Mindretallet legger til grunn at anken har vært forgjeves, og at de ankende parter må ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Mindretallet er imidlertid enig i herredsrettens saksomkostningavgjørelse som blir å stadfeste.

Domsslutning:

1. Avskjedigelsene av Kathiravelu Selvanathan, Kathiravelu Ragulanathan og Samythamby Jeyaprahash kjennes ugyldige.

2. Kathiravelu Selvanathan, Kathiravelu Ragulanathan og Samythamby Jeyaprahash frifinnes for kravet om at arbeidsforholdene skal opphøre.

3. I erstatning betaler Aarsæther Vardø AS kr 119174,90 - kroneretthundreog nittentusenetthundreogsyttifire90/100 - til Kathiravelu Selvanathan, kr 63470,85 - kronersekstitretusenfirehundreogsytti85/100 - til Kathiravelu Ragulanathan og kr 106219,75 - kroneretthundreogsekstusentohundreognitten 75/100 - til Samythamby Jeyaprahash.

4. Aarsæther Vardø A/S betaler kr 264933,70 - kronertohundre ogsekstifiretusennihundreogtrettitre70/100- i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Kathiravelu Selvanathan, Kathiravelu Ragulanathan og Samythamby Jeyaprahash v/advokat Hjallis Bakke.

5. Oppfyllelsesfristen under slutningens punkt 3 og 4 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.