LA-1998-355
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-17 |
| Publisert: | LA-1998-00355 |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Forurensningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-00715 A/07 - Agder lagmannsrett LA-1998-00355 A. |
| Parter: | Ankende part: Lillian Daland (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Ankemotpart: Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). Ankemotpart: Kristiansand kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Halvor Sigurdsen. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Forurensningsloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forurensningsloven (1981) §55 |
I månedsskiftet april/mai 1993 ble ca 80 personer matforgiftet i Kristiansand. Det er på det rene at årsaken til matforgiftningen var at de hadde spist mat som var servert eller levert fra Ringveien Kjøkken Spisebar og Kiosk i Vågsbygd - i det følgende kalt Ringveien Kjøkken. Lillian Daland har drevet dette etablissementet siden 1968. Det er i ettertid klarlagt med tilnærmet sikkerhet at mat som ble servert i spisebaren og levert fra kjøkkenet de siste dagene i april 1993 var infisert med såkalt "Norwalkvirus" som medfører kvalme, oppkast og diare i 2-3 dager.
Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder besluttet 4. mai 1993 å stenge virksomheten inntil videre. Vedtaket ble gjort med henvisning til §24 i forskrift av 8. juli 1983 om produksjon og frembud av næringsmidler m.v. Etablissementet var stengt til 13. mai 1993, da stengningsvedtaket ble opphevet. Det ble atskillig publisitet omkring matforgiftningen og årsaken til samme. Næringsmiddeltilsynet sendte blant annet ut en pressemelding med kritisk omtale av hygienen i Ringveien Kjøkken. I to avsnitt i pressemeldingen som har vært spesielt fremhevet av Daland, sies det således:
"Næringsmiddeltilsynets laboratorieprøver viser svært dårlige resultater for enkelte matretter og avslører svikt i de hygieniske rutinene ved Ringveien Kjøkken.
På bakgrunn av de opplysninger vi har til nå, mener Næringsmiddeltilsynet at sjukdomsutbruddet sannsynligvis skyldes virus som er overført via maten. Den vanligste smitteveien for slike virus er overføring via avføring fra syke personer."
I et avisoppslag (Fædrelandsvennen for 15. mai 1993) er siste avsnitt i pressemeldingen gjengitt slik:
"Næringsmiddeltilsynets laboranter mener at smitten er ført videre som følge av dårlig hygiene etter toalettbesøk."
Fra november 1992 hadde Kristiansand kommune i gang arbeid med utbedring av kloakknettet i området. Dette arbeidet pågikk fortsatt i slutten av april 1993. Lillian Daland mener at årsaken til matforgiftningen i april/mai 1993 var at det i forbindelse med disse arbeidene må ha blitt ført kloakkvann inn i vannledningene, slik at det er benyttet virusinfisert vann til mat som ble servert i kafeen og levert til kunder. Det bemerkes at i det aktuelle området ligger vann- og kloakkledningene i de samme grøftene.
6. august 1993 fikk Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder melding om at 5 av 7 arbeidere fra Permea Maritime Protection i Kristiansand var blitt syke etter å ha spist mat fra Ringveien Kjøkken to dager tidligere. Det ble i den forbindelse foretatt analyse av vannprøver fra Ringveien Kjøkken. Prøvene var rene for koliforme bakterier. Det ble også tatt prøver av ulike typer mat. Av disse var det bare en varetype - hermetisk champignon - som viste seg å inneholde koliforme bakterier i noen mengde av betydning - 10 000/g(ml). Det sies i Næringsmiddeltilsynets rapport av 18. august 1993 at "Analyseresultatene gir ingen funn av bakterier som kan forårsake matforgiftning." Det bemerkes at de matprøvene som ble analysert ikke gjaldt samme mat som var servert til arbeiderne fra Permea Maritime Protection 4. august. Rapporten konkluderer imidlertid med at matforgiftningen skyldtes middagsmat som arbeiderne hadde spist dagen før - 3. august - og som var levert av Ringveien Kjøkken, og at "Norwalkvirus" var årsaken også til denne matforgiftningen. I månedsskiftet august/september 1993 var det et nytt tilfelle av matforgiftning som ble knyttet til mat fra Ringveien Kjøkken. En bedrift som heter Multiconsult fikk levert smørbrød fra Ringveien Kjøkken 31. august og 1. september. Av den første leveransen spiste 6 personer, hvorav 5 ble syke. Av leveransen 1. september spiste 4 personer, hvorav 3 ble syke. Matprøver ble tatt 8. september, angivelig av samme produksjon som leveransene 31. august og 1. september var tatt fra. Det ble ved disse prøvene ikke påvist koliforme bakterier eller matforgiftningsbakterier overhodet. I to isprøver fra ismaskinen var det et visst innslag av koliforme bakterier - henholdsvis 22 og 24/100 ml. Videre ble det under en inspeksjon som Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder foretok i Ringveien Kjøkken samme dag (8. september 1993) bemerket at varer fra matforgiftningen i april/mai var lagret sammen med nye varer - dette i strid med et påbud tilsynet hadde gitt Daland 14. mai 1993.
Ved stevning av 26. april 1996 har Lillian Daland v/advokat Kjell Bentestuen saksøkt Kristiansand kommune og Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder med krav om erstatning. Kristiansand kommune v/hr.advokat Helge Tofte og Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder v/advokat Ove Chr. Lyngholt påsto seg begge frifunnet for ansvar. Saken ble reist for Kristiansand byrett, og ble i første omgang begrenset til spørsmålet om det er eller ikke er noe ansvarsgrunnlag.
Kristiansand byrett avsa, etter 9 dagers hovedforhandling, den 12. desember 1997 dom i saken med slik domsslutning:
"For Kristiansand kommune:
1. Kristiansand kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Lillian Daland tilpliktes innen 14 dager fra forkynnelsestidspunktet å erstatte Kristiansand kommunes saksomkostninger med kr 341594,-. Fra dette forfallstidspunktet skal det betales 12 % rente p.a.
For Næringsmiddeltilsynet i Vest Agder:
1. Saken heves for de saksøkte nr 2 ao.
2. Næringsmiddeltilsynet i Vest Agder v/styrets formann frifinnes.
3. Lillian Daland tilpliktes innen 14 dager etter forkynnelsestidspunktet å erstatte Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agders saksomkostninger med kr 187000,-. Fra dette forfallstidspunktet skal det betales 12 % rente p.a."
Om enkelthetene i saksforholdet for øvrig, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de faktiske og rettslige tvistespørsmål, vises til byrettens domsgrunner.
Lillian Daland v/advokat Bentestuen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.
Kristiansand kommune v/h.r.advokat Tofte og Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder v/advokat Lyngholt har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 13.-16., 19.-22. og 26.-28. oktober 1998. Lillian Daland møtte og forklarte seg. For Kristiansand kommune møtte oppsynsmann Terje Kvarsten og avdelingsingeniør Hans Martin Storaker. Av disse avga oppsynsmann Kvarsten forklaring. For Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder møtte byveterinær Gjermund Bø, som også forklarte seg. Professor i vannforsynings- og avløpsteknikk Wolfgang Schilling møtte som sakkyndig vitne for Kristiansand kommune og var til stede under mesteparten av ankeforhandlingen. Sivilingeniør Svein Endresen møtte som sakkyndig vitne for Lillian Daland og var likeledes til stede under mesteparten av ankeforhandlingen. Professor i næringsmiddelhygiene ved Veterinærhøgskolen Magne Yndestad og sjefingeniør Truls Krogh i Statens Institutt for folkehelse møtte også som sakkyndige vitner for Lillian Daland, men uten å overvære ankeforhandlingen for øvrig. Det ble foretatt to befaringer til Vågsbygd, hvor retten fikk påvist Ringveien Kjøkken Spisebar og Kiosk og beliggenheten av de kloakkledningene som Kristiansand kommune hadde under utbedring på det tidspunkt matforgiftningen fant sted.
Lillian Daland v/advokat Bentestuen har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Ansvarsgrunnlaget i forhold til Kristiansand kommune er forurensningsloven §55. Kommunen har objektivt ansvar hvis det er så at årsaken til matforgiftningen er innsug av kloakk fra kommunens ledninger. Når det gjelder spørsmål om bevisbyrde og beviskrav i en slik sammenheng, er det vist til Lødrup: Erstatningsrett (1995) s. 276-279 og 285 og til Nygaard: Skade og Ansvar (1992) s. 340-341.
Vann er den viktigste smittekilde for "Norwalkvirus". Det sannsynlige tidspunkt for virusinfeksjon av drikkevannet til kjøkkenet i Ringveien er torsdag 29. april, idet de første personene som ble syke spiste i kafeen denne ettermiddagen. De sakkyndige er enige om at innsuging av kloakkvann i vannledninger bare kan forekomme når vannledningen, eller deler av den, er i trykkløs tilstand. Kristiansand kommune hevder at ingen del av vannledningsnettet var trykkløst mellom 22. april og 29. april. Kommunen har i brev til Daland av 27. mai 1993 opplyst at "I tidsrommet torsdag den 22. april til mandag den 3. mai ble det verken på den kommunale eller den provisoriske vannledning utført noen arbeider. Begge ledninger var i drift og stod under trykk i hele dette tidsrommet. Det var således ikke mulig at det kunne komme inn noe som helst utenfra i ledningene i det aktuelle tidsrom." Riktigheten av dette bestrides av Lillian Daland, under henvisning til vitneforklaringer fra naboer i området. Blant annet har vitnet Åse May Rønning, som bor i Dallonaveien 37, forklart at vannet hos henne var borte minst to ganger i uke 16 og tre ganger i uke 17 (26.-30. april) i 1993. Hun kan tidfeste ukeangivelsene ut fra sikre kriterier. Videre har vitnet Sigbjørn Belland, som er rørlegger og bor i Dallonaveien 12, forklart at vannet var borte minst 2 ganger siste uken i april 1992 (uke 17). Belland kan tidfeste tidsangivelsen med at han var sykmeldt og hjemme akkurat denne uken.
I samme brev (brev av 27. mai 1993 fra Kristiansand kommune til Lillian Daland) har kommunen avvist at vannavstengningen 22. april kan ha medført noe innsug av kloakk i vannledningene. Det sies i brevet at det i forbindelse med det arbeidet som da ble utført - innkopling av et såkalt "T-stykke" på den kommunale vannledningen i Dallonaveien og frakopling av den gamle vannledningen i en stikkvei til Dallonaveien - ble utvist stor forsiktighet, "slik at det ikke var mulig at eventuell kloakk i grøfta skulle kunne komme inn i vannledningen. Vannstanden i grøfta var hele tiden godt underkant vannledning. Etter tilkopling ble T-stykket spylt", sies det i brevet.
Vitnene Anne Tolfsen og Åse May Rønning har hørt det skal ha blitt sagt av ansatte i kommunen at det hadde vært noe uhell i forbindelse med gravearbeidet. Dette stemmer overens med at kommunens spylebil arbeidet i krysset Kjerrheia/Dallonaveien torsdag 29. april, og med observasjoner en rekke av naboene gjorde om vannavstengninger, misfarget og illeluktende vann og trykkstøt i vannrørene omkring samme tid. Det er bare ledningsbrudd på hovedledninger som registreres av kommunen. Ventilavstengninger registreres ikke, og heller ikke brudd på stikkledninger. Flere av kommunens folk på stedet kan ha foretatt operasjoner som det i ettertid av forståelige årsaker ikke er opplyst om.
Analyse av matprøver tatt 3. mai 1993 viser at særlig råkostsalaten inneholdt et ekstremt høyt antall koliforme bakterier - 300 000/g (ml) i prøven tatt fra koldtbordet og 250 000/g (ml) i prøven tatt fra kjøkkenet. I prøven med ferske grønnsaker fra kjøkkenet var likeledes innholdet av koliforme bakterier svært høyt - 250 000/g (ml). I samsvar med vanlig rutine ble grønnsakene i råkostsalaten skylt i vann. Det er påfallende at akkurat råkostsalaten skal inneholde mest koliforme bakterier hvis det er den alminnelige hygiene som er årsaksfaktor. I de andre vareprøvene var innholdet av koliforme bakterier ubetydelig, bortsett fra i en prøve av ertestuing fra kjøkkenet, hvor analysen viste 40 000/g (ml). Koliforme bakterier i rå grønnsaker gir en indikasjon på forurenset vann. Termotolerante koliforme bakterier er ikke påvist i noen av prøvene.
En annen indikasjon på at det er vannet som er kilden for virussmitten er forklaringen fra vitnet Solfrid Søvik. Hun og hennes mann spiste middag på Ringveien søndag 2. mai 1993. De spiste samme slags mat, men hun drakk brus til mens hennes mann drakk vann. Mannen ble syk, hun selv merket ikke noe. Solfrid Søvik er nytt vitne i ankesaken.
Prøver av drikkevannet ble ikke tatt før 12. mai, og det var alt for sent til å kunne påvise noen forurensning knyttet til de kommunale arbeidene med kloakkledningene. Muligens ville det ha vært for sent også om det hadde blitt tatt vannprøver samtidig med matprøvene 3. mai. Funn av koliforme bakterier i ismaskinen på Ringveien Kjøkken i september 1993 indikerer at det på et tidspunkt må ha kommet infisert vann inn i maskinen.
Også personer som ikke hadde spist mat fra Ringveien Kjøkken ble syke i månedsskiftet april/mai 1993. Det foreligger konkrete opplysninger om 5 slike sykdomstilfeller. Næringsmiddeltilsynet har i brev av 12. juli 1993 sagt at "Vårt viktigste holdepunkt for å hevde at det ikke var vannet som var årsak til smittespredningen, var at vi ikke fikk inn meldinger om sykdom fra andre personer enn de som hadde spist mat fra Ringveien kjøkken." Denne forutsetningen er altså ikke riktig.
I og med at mengden av innsug med forurenset vann er ukjent, kan det ikke antas noe som helst med hensyn til hvor mange som normalt burde blitt syke hvis innsug av kloakkvann var årsaken. Det er også ukjent hvor den delen av det forurensede vannet som ikke ble tappet i Ringveien ble av.
Den omstendighet at Lillian Daland har drevet sin virksomhet helt siden 1968, sammenholdt med at matforgiftningen tidsmessig falt sammen med de kommunale kloakkarbeidene i området, indikerer at det er en sammenheng.
Professor Schillings vurdering og konklusjon bygger helt ut på faktainformasjon gitt av Kristiansand kommune - en faktafremstilling som på viktige punkter bestrides av Lillian Daland.
I professor Schillings rapport av 3. juli 1997 er de kommunale arbeidene i området, etter opplysninger gitt ham av kommunen, beskrevet slik (s. 4-5): "Ingeniørvesenet holdt på med utskiftning av gamle avløpsledninger i Vågsbygd. Blant annet ble det lagt nye avløpsledninger i gatene Kjerrheia og Dallonaveien. Blant annet ble det gjennomført tetthetsprøver av de nye avløpsledningene ved veikrysset Kjerrheia/Dallonaveien. I sammenheng med disse arbeidene ble vannledningene ikke berørt. Det ble hverken avstengt vannledninger, skiftet eller satt inn ventiler eller annen armatur." Nabovitnenes forklaringer viser imidlertid at vannet må ha vært avstengt også til andre tidspunkter enn angitt av kommunen. Det fremgår av vitneforklaringer og av fremlagte arbeidslister at kommunens spylebil var i virksomhet i krysset Kjerrheia/Dallonaveien i 7 1/2 time torsdag 29. april. Det er et fortsatt ubesvart spørsmål hvorfor den var der og hva slags arbeid som ble utført.
Ifølge sjefingeniør Krogh kan det ikke utelukkes at matforgiftningen 29. april kan være forårsaket av innsug av kloakkvann så tidlig som 22. april. Veiledende bestemmelser fra Statens Institutt for folkehelse ble ikke fulgt i forbindelse med utspyling etter stengningen i Dallonaveien 22. april. Det ble ikke foretatt tilbakespyling, og det ble ikke tilsatt klor i spylevannet. Sanitærbestemmelsene for Kristiansand pkt. 2.5., som krever at "Vanninstallasjoner skal utføres slik at tilbakesuging eller inntrenging av urene væsker, stoffer eller gasser ikke kan finne sted", ble heller ikke fulgt.
Kristiansand kommune hevdet helt fra våren 1993 at årsaken til virussmitten var dårlig hygiene i Ringveien Kjøkken, og at urenslighet hos de ansatte hadde forårsaket matforgiftningen. Under hovedforhandlingen for byretten ble det fremkastet som en alternativ årsak at spisegjester kunne ha bragt smitten inn i kafeen og at den deretter var overført til matvarene ved at de ansatte ikke hadde vært omhyggelige nok ved rengjøringen. I ankesaken for lagmannsretten ser det ut til å være denne siste forklaringen kommunen anser som den mest sannsynlige - etter at det er konstatert at ingen av de ansatte var syke til slike tidspunkter at de kan ha vært kilden til virussmitten. Muligheten for at smitten kan ha oppstått på denne måten er imidlertid avvist av de sakkyndige vitnene Yndestad og Krogh, sistnevnte spesialist på vannhygiene. Det anføres imidlertid ikke fra Dalands side at kommunen er ansvarlig hvis lagmannsretten, mot formodning, skulle legge til grunn som det mest sannsynlige at kommunens arbeidere har bragt smitten inn i etablissementet i forbindelse med spisepauser under anleggsarbeidet.
Spesielt i forhold til Næringsmiddeltilsynet anføres det at det er spørsmål om vanlig uaktsomhetsansvar. Det erkjennes at Næringsmiddeltilsynet nok måtte foreta seg noe i den situasjon som var oppstått. Spørsmålet er imidlertid om det som faktisk ble gjort var forsvarlig og nødvendig, og hvilke handlingsalternativer som forelå. Det er tale om inngrep med stor skadeevne overfor den som rammes, hvilket tilsier en streng aktsomhetsnorm. I den forbindelse anføres at det ble benyttet feil hjemmel for stengningsvedtaket - forskriftens §24, istedenfor §25 som ville ha vært det riktige. Videre anføres mot Næringsmiddeltilsynet at det er gitt uriktige eller i hvert fall sterkt misvisende faktiske opplysninger i den pressemeldingen som ble sendt ut i forbindelse med opphevelsen av stengningsvedtaket. Helt fra starten av har Næringsmiddeltilsynet overfokusert på hygienen ved Ringveien Kjøkken som den eneste mulige sykdomsårsak. Det ble imidlertid ikke foretatt noen inspeksjon av hygieneforholdene mellom februar 1994 og august 1997 - heller ikke i forbindelse med at godkjennelsen på to år som ble gitt i 1993 løp ut i 1995.
I motsetning til for byretten gjøres det i ankesaken ikke gjeldende at Næringsmiddeltilsynet er ansvarlig selv om retten skulle komme til at årsaken til matforgiftningen har andre årsaker enn forurensning av drikkevannet.
Lillian Daland har nedlagt slik påstand:
"1. De saksøkte er erstatningspliktige for skade påført
Ringveien Kiosk tilhørende Lillian Daland for tilfellene av matforgiftning som fant sted i april/mai 1993 og med etterfølgende konsekvenser.
2. De saksøkte betaler saksomkostninger til Lillian Daland v/adv. Kjell Bentestuen for byretten og lagmannsretten."
Kristiansand kommune v/h.r.advokat Tofte har i hovedsak anført:
Det aksepteres fra kommunens side at kommunen har objektivt ansvar for skade påført ved at vannledningene eventuelt er blitt infisert av kloakkvann fra det kommunale kloakknettet. Det aksepteres videre av kommunen at hvis dette er skjedd, er det den sannsynlige årsak til matforgiftningen i april/mai 1993. Spørsmålet i forhold til Kristiansand kommune er således om det har eller ikke har skjedd slikt innsug av forurenset vann. Daland har bevisbyrden for at så er tilfelle.
Ringveien Kjøkken er det etablissementet som har hatt flest kontroller og som det er gitt flest pålegg til blant serveringsstedene i Vest-Agder. De pålegg som er gitt, har gjennomgående fått en mangelfull oppfølgning av Lillian Daland. Det alminnelige hygienenivå i etablissementet har over tid vært dårlig. Påvisning av koliforme bakterier i varmebehandlet mat godtgjør dette.
Foruten den store matforgiftningen i april/mai, var det to tilfeller til av matforgiftning i Kristiansand i 1993 - ett i august og ett i september. Ved begge anledningene hadde de som ble syke spist ferdigmat som var levert fra Ringveien Kjøkken. På disse tidspunktene foregikk det ikke noen kommunale arbeider i området.
Det kommunale anleggsarbeidet høsten 1992 og vinteren/våren 1993 gjaldt kloakkledningene. Bare på ett sted - langs en stikkvei til Dallonaveien - ble det foretatt utskiftning av vannledning. Et uhell under gravearbeid i Dallonaveien den 2. februar 1993 medførte at vannledningen ble brutt. Vannet ble da avstengt mellom ventil 333 og ventil i vegkrysset Dallonaveien/ Kjerrheia. I forbindelse med utskiftning av vannledning til en stikkvei til Dallonaveien 22. april 1993, ble vannet avstengt for beboerne langs stikkveien og oppsitterne langs Dallonaveien mellom ventil 333 og 334. Det ble ikke foretatt andre vannavstengninger i Dallonaveien i omhandlede tidsrom, og heller ikke av 250 mm.-vannledningen i Kjerrheia, som er den hovedledningen som forsyner blant annet Ringveien Kjøkken. Det anses fra kommunens side teknisk tilnærmet utelukket at et mulig innsug av kloakkvann i Dallonaveien 22. april kan ha forurenset vannet i Ringveien Kjøkken en uke senere. Mesteparten av en eventuell forurensning må ha blitt ført videre til Slettheia, og skulle da ha medført en omfattende sykdomsepidemi blant beboerne der. Det foreligger ingen sykdomsregistreringer som samsvarer med dette.
Kommunen er ikke kjent med at det skjedde noe irregulært i forbindelse med anleggsarbeidet. Det anses lite sannsynlig at noe irregulært er skjedd uten at kommunens ansvarlige - i hvert fall oppsynsmann Kvarsten - har fått kjennskap til det. At beboerne langs stikkveien til Dallonaveien fikk misfarget vann, kan forklares med endret strømretning i den perioden de fikk vann fra den provisoriske ledningen. At også andre naboer har registrert det samme, kan skyldes at belegg på innsiden av ledningene av ulike årsaker har løsnet og blitt ført til uttakskranene. Det anføres ikke fra kommunens side at private rørleggere kan ha forårsaket vannavstengning ved på egen hånd å ha manøvrert ventiler i det kommunale vannledningsnettet; det ville i så fall ha vært ulovlig.
Når det gjelder vitneforklaringene fra naboene i området, erkjenner kommunen at de inneholder opplysninger om vannavstengninger etc. som ikke samsvarer med kommunens fremstilling og som det ikke uten videre kan gis noen forklaring på. Når f.eks. ekteparet Tveter, som bor vis a vis Ringveien Kjøkken, har forklart at vannet var borte hos dem to ganger på vårparten 1993, så er det uforklarlig - både fordi 250 mm-ledningen i Kjerrheia ikke på noe tidspunkt ble avstengt, og fordi det ikke er registrert at vannet var borte i Ringveien Kjøkken som har samme tilknytning til hovedledning som ekteparet Tveter. Likeledes stiller kommunen seg helt uforstående til opplysningen fra vitnet Åse May Rønning om at vannet var borte hele 5 ganger i uke 16 og 17 fra hennes bolig i Dallonaveien 37. Det foregikk ingen kommunal virksomhet her i de to aktuelle ukene. Dallonaveien 37 vil være uten vann ved avstengning mellom ventil 333 og krysset Dallonaveien/Kjerrheia, men noen slik avstengning i ukene 16 og 17 er ukjent. Det er påfallende at disse 5 påståtte avstengningene - og spesielt at vannet var borte hos Åse May Rønning 26. april - ikke ble påberopt av Daland tidligere, f.eks. i brev av henholdsvis 16. juni og 25. august 1993 fra Dalands daværende advokat Arne R. Stray til Kristiansand kommune. Generelt har kommunen om dette vist til at det er tale om trivielle ting som det i ettertid kan være vanskelig å ha noen sikker erindring om, at det vitnene nå mener å huske kan være påvirket av kontakt med Lillian Daland og med hverandre, at Daland naturlig møter atskillig sympati i nærmiljøet og at hun i 1995 sendte ut et spørreskjema til beboerne i området med svært ledende spørsmål.
Når det gjelder personer som er blitt syke i månedsskiftet april/mai uten å ha spist mat fra Ringveien, er det bare to eller 3 hvor vannforurensning kan sies å være en mulig sykdomsårsak.
Samlet vurdert ser kommunen det slik at det ikke er sannsynliggjort noen sammenheng mellom kommunens anleggsarbeider og matforgiftningen i april/mai 1993.
Kristiansand kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom av 12. desember 1997 pkt. 1 stadfestes.
2. Kristiansand kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder v/advokat Lyngholt har i hovedsak anført:
Slik saken står for lagmannsretten, blir det bare spørsmål om ansvar for Næringsmiddeltilsynet hvis retten kommer til at matforgiftningen skyldes forurensning fra de kommunale kloakkledningene. Prinsipalt anfører Næringsmiddeltilsynet at matforgiftningen har andre årsaker, og slutter seg til kommunens anførsler forsåvidt. Det ble tatt 70 vannprøver i Ringveien Kjøkken i tidsrommet fra mai til september 1993, uten at noen av prøvene viste spor av koliforme bakterier. Det er på det rene at de hygieniske forholdene i Ringveien Kjøkken var slette i mai 1993. Lillian Daland gikk på arbeid søndag 2. mai, etter å ha blitt syk natten før. Det er mulig at 52 av de personene som ble matforgiftet kan ha blitt smittet av henne.
Stengningsvedtaket er etter Næringsmiddeltilsynets mening truffet med henvisning til riktig hjemmel - næringsmiddelforskriftens §24. Dette gjelder uavhengig av hva årsaken til matforgiftningen var. Forskriftens §25, som Daland mener burde ha blitt anvendt, gir hjemmel for å nedlegge salgsforbud, og tar sikte på tilfeller hvor angjeldende risikoprodukt kan påvises. Når §25 benyttes, tas den farlige varen ut, og virksomheten for øvrig berøres ikke. Denne bestemmelsen passer således ikke på situasjonen ved Ringveien Kjøkken i mai 1993. Det er §24 som hjemler forbud mot å drive virksomhet, som her var den aktuelle og adekvate reaksjon. Uansett kan det i hvert fall ikke sies å være ansvarsbetingende uaktsomt å treffe vedtaket med henvisning til forskriftens §24.
Pressemeldingen må vurderes ut fra situasjon slik den var i begynnelsen av mai 1993. Det som sies i pressemeldingen, er både objektivt riktig og dekkende for situasjonen. Formuleringene må knyttes til situasjonen pr. 14. mai 1993 og den informasjon man dengang hadde. Selv om årsaken til matforgiftningen nå - i 1998 - skulle vise seg å ha vært innsug av kloakkvann, er det ikke ansvarsbetingende uaktsomt å vurdere det annerledes på tidspunktet for pressemeldingen. Det er ikke tale om særlig strenge aktsomhetskrav for tilsynsorganer, jfr. Rt-1991-954 flg. på s. 958-959. Ansvar i et tilfelle som det foreliggende ville ligge nær et objektivt ansvar.
Næringsmiddeltilsynets befatning med saken ble avsluttet 14. mai 1993, da stengningsvedtaket ble opphevet. Det er heller ikke i tiden etter 14. mai 1993 forhold som kan gi grunnlag for ansvar i forhold til Næringsmiddeltilsynet.
Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Kristiansand byrett har lagt til grunn at det er Lillian Daland som har bevisbyrden i saken - hun må sannsynliggjøre at årsaken til matforgiftningen er innsug av kloakkvann i vannledningsnettet. Også lagmannsretten har dette som et alminnelig utgangspunkt.
Overensstemmende med partenes oppfatning har byretten antatt at virussmitten høyst sannsynlig må ha kommet inn i Ringveien Kjøkken torsdag 29. april. Byretten har funnet det "mildt sagt lite sannsynlig pga den betydelige mengde vann som har blitt forbrukt, at rester av eventuelt kloakkinfisert vann fra 22.04.93 kan ha trengt inn i Ringveien kiosk."
Byretten har videre ikke ansett det tilstrekkelig sannsynliggjort at det på senere tidspunkter enn 22. april har vært svikt i drikkevannsforsyningen fra ringledningen. Om vitneforklaringene fra naboer i området som Daland har knyttet sine anførsler om dette til, har byretten bemerket:
"Når det så gjelder naboobservasjonene, vil ikke retten betvile riktigheten av det naboene har forklart om episoder hvor vannet faktisk var "borte" eller om sykdomstilfeller. Retten er imidlertid kritisk til at vitner kan makte å tidfeste en episode/hendelse til et konkret tidsrom på 6-7 dager når det har gått så lang tid som i dette tilfellet. Retten viser her til at opplysningene ble skriftlig innsamlet i 1995, dvs ca 2 år etter hendelsen. Det kan derfor ikke utelukkes at vitnene har forklart seg om de episodene hvor vannet rent faktisk var avstengt, dvs i begynnelsen av februar og 22.04.93."
Byretten har heller ikke funnet det sannsynliggjort at spylebilen tappet vann fra ringledningen i strid med gjeldende rutiner, eller at det ellers foregikk aktiviteter i krysset Kjerrheia/Dallonaveien som kan ha medført at vannledningen ble trykkløs.
På dette grunnlag har byretten frifunnet Kristiansand kommune. Byretten har ikke sagt noe om hva som anses å være den mest sannsynlige måten virussmitten er kommet inn i Ringveien Kjøkken på; den har bare konstatert at det ikke er sannsynliggjort at det er skjedd ved innsug av kloakk i vannledningene.
Når det gjelder Næringsmiddeltilsynet, var den prosessuelle situasjon for byretten annerledes enn i ankesaken, idet Daland for byretten påsto Næringsmiddeltilsynet holdt ansvarlig uavhengig av om årsaken til matforgiftningen var innsug av kloakk eller andre forhold. Byretten har vurdert det slik at det både med hensyn til stengningsvedtaket - herunder også den hjemmel som det ble vist til, og pressemeldingen - og i den forbindelse også en avholdt pressekonferanse - er forholdt på en helt ut forsvarlig måte. Noe ansvarsgrunnlag overfor Næringsmiddeltilsynet har byretten således ikke funnet at det kan være.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder Kristiansand kommune, men til samme resultat som byretten når det gjelder Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder. Etter lagmannsrettens mening foreligger der ansvarsgrunnlag i forhold til kommunen, men ikke i forhold til Næringsmiddeltilsynet.
Spørsmålet om ansvarsgrunnlag i forhold til Kristiansand kommune:
Lagmannsretten har funnet spørsmålet om på hvilken måte smittestoffet er kommet inn i maten fra Ringveien Kjøkken tvilsomt. Det er dette spørsmålet alene som er avgjørende i forhold til Kristiansand kommune. Det er uten betydning for ansvarsgrunnlaget om ansatte ved Ringveien Kjøkken eventuelt har medvirket til å øke omfanget av matforgiftningen ved mangelfulle renholdsrutiner, eventuelt på annen måte. Nærværende sak gjelder som tidligere nevnt bare spørsmålet om ansvarsgrunnlag, og kommunen har erkjent ansvar hvis det er kommet kloakkvann inn i ferskvannsledningene.
Lagmannsretten er enig med byretten i at matforgiftningen sannsynligvis ikke kan være forårsaket av kloakkinnsug knyttet til avstengningen 22. april. En teoretisk mulighet for et såvidt langt tidsrom mellom innsug og sykdomsutbrudd skal det riktignok ifølge de sakkyndige være, men sannsynligheten for at forklaringen ligger her er etter lagmannsrettens vurdering svært liten. Lagmannsretten viser til den beskrivelse som er gitt på s. 30-31 i byrettens dom om måten monteringen av Tstykket ble foretatt på, og som samsvarer med de opplysninger som fremkom under ankeforhandlingen. Både vitneforklaringene om arbeidsoperasjonen og tidsmomentet gjør det meget lite sannsynlig at årsaken til matforgiftningen har noe med denne vannavstengningen å gjøre.
Spørsmålet blir da om det er skjedd noe irregulært mellom 22. og 29. april som de ansvarlige i kommunen ikke er gjort kjent med og som kan ha forårsaket kloakkinnsug i vannledningene. En rekke vitneforklaringer fra naboer i området er helt uforenlige med kommunens fremstilling av hva som ble og ikke ble gjort i de aktuelle dagene, og kan gi grunnlag for mistanke om at forhold av betydning ikke er kommet frem. Lagmannsretten finner ikke å kunne avvise disse vitneforklaringene med slik begrunnelse som byretten har gjort - at det ikke kan utelukkes at vitnene husker feil med hensyn til tidspunkt, slik at det de har forklart seg om i virkeligheten enten gjelder avstengningen 2. februar eller avstengningen 22. april. Det bemerkes i denne forbindelse at noen av vitnene som har forklart seg om avstengninger i det aktuelle tidsrom i tilfelle må ha forvekslet tidspunktene med avstengningen 2. februar, fordi avstengningen 22. april ifølge kommunens opplysninger ikke omfattet disse vitnenes eiendommer. Dette gjelder f.eks vitnet Sigbjørn Belland, hvis forklaring lagmannsretten tillegger atskillig betydning. Det gjelder videre vitnene Tolfsen, Kaberg og Rønning blant andre. En ting er å huske feil innenfor et tidsrom på noen dager i slutten av april; noe annet er å forveksle en vannavstengning 2. februar med avstengninger i slutten av april. En slik forveksling er langt mindre sannsynlig, og spesielt når det som her gjelder flere personer hvorav noen endog kan tidfeste sine observasjoner med støtte i begivenheter hvor tidspunktet kan kontrolleres.
At slik feilerindring ikke kan utelukkes er så, men det er ikke det som er problemstillingen. Spørsmålet må være om en slik kollektiv feilerindring gir en mer sannsynlig forklaring på uoverensstemmelsene i bevisgrunnlaget enn at det er skjedd ett eller annet irregulært under gravearbeidet som ikke er kommet frem.
De sakkyndige synes å være enige om at forgiftningen ikke kan ha oppstått ved mangelfull hygiene alene, men bare ved at smittestoff fra en syk person på en eller annen måte er kommet inn i maten. Det er intet holdepunkt for at noen av de ansatte ved Ringveien Kjøkken var smittet av "Norwalkvirus" så tidlig som 29. april. Lagmannsretten må legge til grunn at så ikke var tilfelle. Hvis viruset ikke er kommet inn i matvarene gjennom kloakkforurenset vann, må det da være bragt inn i kaféen av gjester eller andre besøkende - eventuelt ha kommet inn på annen måte - og så blitt bragt videre til kjøkkenet og matvarene av de ansatte som følge av mangelfulle renholdsrutiner. Såvidt lagmannsretten har oppfattet anførslene fra ankemotpartene, er det dette de nå anser som den mest sannsynlige årsak til matforgiftningen.
Det er på det rene at Næringsmiddeltilsynet over tid har hatt en kritisk holdning til hygienen ved Ringveien Kjøkken. Det er gjennom årene gitt diverse pålegg om rutineendringer etc., og forholdet mellom Daland og Næringsmiddeltilsynet har åpenbart vært anstrengt. Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder skriver således 24. september 1991 etter en inspeksjon av Ringveien Kjøkken at "Det har i lang tid vært for mange tvilsomme inspeksjonsinntrykk og for mange dårlige analyseresultater fra stedet." Det ble krevd at både orden, renhold og vareflyt på kjøkkenet måtte bedres. Også de sakkyndige vitnene Yndestad og Krogh har hatt kritiske bemerkninger til enkelte forhold som går på hygienen ved kjøkkenet, og som i store trekk har vært uforandret over tid. - Det kan på denne bakgrunn synes å være et merkelig sammentreff at det oppstår matforgiftning akkurat i et tidsrom hvor det pågår utbedring av kloakknettet i området. Kommunen og Næringsmiddeltilsynet har forklart dette med at det var en spesielt presset situasjon i Ringveien Kjøkken akkurat i månedsskiftet april/mai 1993, med leveranser av mat i anledning konfirmasjonssøndag etc. Matforgiftningen skal da ha oppstått ved at det generelt dårlige hygienenivået på kjøkkenet ikke tålte denne ekstra belastningen. Lagmannsretten vil bemerke til dette at høyt arbeidstempo og eventuell rutinesvikt ikke gir noen forklaring på at virussmitten er kommet inn i lokalene - det kan eventuelt bare gi en forklaring på at smitten er blitt videreført etter å ha kommet inn. For øvrig er det etter lagmannsrettens mening sannsynlig at hygienen i etablissementet har vært like dårlig på andre tidspunkter med kapasitetspress. Slike presssituasjoner må nødvendigvis ha forekommet også tidligere, og arbeidsrutinene og dermed hygienenivået har ifølge Lillian Daland i hovedtrekk vært de samme hele tiden. Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder ga fornyet godkjennelse av bedriften 19. mars 1993 for 2 nye år - til 19. mars 1995.
Lagmannsretten har videre festet seg ved at analyseprøvene av matvarer som ble foretatt 3. mai 1993 viser en påfallende høy konsentrasjon av koliforme bakterier i råkostsalatene og i ferske grønnsaker (agurkbiter) - både i prøvene tatt fra koldtbordet i kafeen og i prøvene tatt fra kjøkkenet. Prøver fra andre matvarer - herunder også andre ferske grønnsaker enn agurkbiter - viste vesentlig lavere verdier av koliforme bakterier. Det er opplyst at grønnsakene som ble brukt i råkostsalatene, og likeledes agurkbitene, rutinemessig ble skylt i vann. Lagmannsretten går ut fra at dette også gjelder de øvrige grønnsakene som ble analysert (salathakk, gulrotbiter og tomatbiter). De nevnte analyseresultatene er forenlige med at vannet som grønnsakene ble skylt i har vært kloakkinfisert, men kan også tenkes å ha andre årsaker. Hvis tilførselen av koliforme bakterier var skjedd ved vannskyllingen, skulle man ha ventet å finne høye konsentrasjoner også i salathakket, gulrotbitene og tomatbitene, slik det blant annet ses anført i brev av 12. juli 1993 fra Næringsmiddeltilsynet i Vest-Agder til advokat Arne R. Stray. Man vet imidlertid ikke noe om når vannskyllingen av de ulike grønnsaktypene er foretatt. Lagmannsretten viser om dette til rapport av 29. april 1996 fra vitnet professor Magne Yndestad, hvor det på s. 5-6 sies følgende:
"I tillegg er det velkjent at innsug av avløpsvann kan gi intermitterende forekomst av patogene agens i springvannet. Dette betyr at det kan tappes normalt vann som deretter kan avløses av forurenset vann. Etter en tid, avhengig av vannforbruket, vil vannet for en periode være normalt igjen.
Ut fra dette vil inntapping av forurenset vann hos Daland for eksempel den 29 og 30 april kunne føre til forurensning av næringsmidler som kom i berøring med vannet. Dette vil selvsagt igjen kunne føre til matforgiftning i perioden 30 april til 4 mai. - - - - - - Ut fra de opplysningene vi nå har, kan det anføres at en ulik kontaminering av de forskjellige produkter også kan skyldes at noen av produktene har vært vasket i infisert vann mens andre har vært vasket i vann av bedre kvalitet. - - - - - - Det er påfallende at det først og fremst er råkostsalat og agurkbiter skylt i vann som har dårligst resultat. En alvorlig svikt i hygienen vil snarere gjøre seg utslag på lettbedervelige varer som påleggsvarer av kjøtt og fisk og ulike typer middagsretter o.l."
Professor Yndestad opplyser for øvrig på samme sted i rapporten at inkubasjonstiden for Norwalkvirussmitte kan variere fra 14 timer til 3 døgn. Det er derfor etter hans mening ikke grunnlag for det Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder sier i brev av 12. juli 1993 til advokat Stray om at sykdomsutbruddene - hvis forurenset vann hadde vært smittekilden - "burde kommet akkurat idet vannledningen ble klargjort og tilkoplet 29-30/4" og ikke, slik det skjedde, spredt over flere dager.
Forklaringen fra vitnet Solfrid Søvik gir umiddelbart også en indikasjon på virusinfisert vann. Hun spiste middag i kafeen søndag 2. mai sammen med sin mann. De spiste samme slags mat, men hun drakk brus til maten mens mannen drakk vann. Han ble syk - hun merket ikke noe. Men også dette kan forklares på annen måte. Byveterinær Gjermund Bø, leder av Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder, sa i sin partsforklaring at av dem som blir smittet av Norwalkvirus blir bare ca halvparten syke. At Solfrid Søvik ikke ble syk, betyr således ikke nødvendigvis at hun ikke ble smittet fordi han drakk brus og ikke vann.
Også vitnet Åsta Lohne, en av de ansatte ved Ringveien Kjøkken, mener å ha blitt syk av å ha drukket vann om ettermiddagen lørdag 1. mai. Hun spiste ikke annen mat fra Ringveien Kjøkken enn en grillpølse fra kiosken, og ble syk om natten.
Vitnet Anne Tolfsen har forklart at hennes far på 78 år ble syk lørdag 1. eller søndag 2. mai etter å ha drukket vann. Han kjøpte ganske ofte mat på Ringveien Kjøkken, men ifølge vitnet hadde han ikke spist noe mat derfra de siste dagene før han ble syk.
Vitnet Ruth Føreland, som bor i Dallonaveien 14, har fortalt om urent og illeluktende vann, samt om smell i vannrørene, og har tidfestet disse uregelmessighetene til torsdag 29. april.
Vitnet Sigbjørn Belland, som bor i Dallonaveien 12, har forklart at vannet var avstengt minst to ganger siste uken i april (fra mandag 26. til fredag 30.). Han mener å kunne tidfeste dette sikkert, fordi han var sykmeldt og oppholdt seg hjemme denne uken.
Vitnet Arne Johan Finne, som bor i Dallonaveien 6, har forklart at han ble oppsøkt av arbeidsformann Trond Blattmann, som varslet ham om at de måtte stenge av vannet på grunn av et ledningsbrudd, og at de ikke fikk stengt av på den måten de ønsket på grunn av feil ved en ventil. Det er under ankesaken klarlagt at dette ikke kan ha vært den avstengningen 22. april som kommunen har opplyst om, fordi Blattmann var sykmeldt både 21., 22. og 23. april.
Vitnet Einar Kaarvand har forklart at vannet ble avstengt flere ganger i tidsrommet mellom 22. og 30. april 1993 - han mener å huske at det ble varslet om avstengning 3 ganger. Kaarvand bor i Dallonaveien 15 og hører til dem som ble berørt av avstengningen 22. april.
Vitnene Randi og Johan Kaberg, som bor i Dallonaveien 23, har forklart at vannet var avstengt i det minste en gang mellom 26. april og 2. mai. Deres eiendom var ikke berørt av avstengningen 22. april, og Randi Kaberg avviste helt muligheten for at hun kan ha forvekslet den vannavstengningen hun forklarte seg om med en avstengning 2. februar.
Kristiansand kommune har, blant annet i brev 21. juni 1993 til Lillian Dalands daværende advokat Arne Stray, hevdet at vannledningen til beboerne langs stikkveien til Dallonaveien var frakoplet den kommunale hovedvannledningen fra torsdag 22. april til mandag 3. mai. Det er derfor avvist som teknisk umulig at tilkoplingen av ny vannledning til beboerne langs stikkveien kan ha medført innsug av kloakk i det kommunale ledningsnettet, idet matforgiftningen inntraff før tilkoplingen. Under ankeforhandlingen er det reist tvil om tilkoplingen av ny vannledning skjedde mandag 3. mai eller fredag 30. april. Vitnet oppsynsmann Terje Kvarsten var således usikker på hvilken av disse dagene tilkoplingen ble foretatt. Det er ting som tyder på at tilkopling ble foretatt 30. april. Dette skal således angivelig være opplyst på et møte Daland hadde med Kristiansand kommune 13. august 1993 ("ledningen ble koplet 30. april og kranen åpnet den 3. mai."). Det foreligger videre et notat av 25. mai 1993 fra ett av vitnene i ankesaken, Einar Kaarvand, som bor i Dallonaveien 15, som er av interesse i denne forbindelse. Notatet beskriver gangen i arbeidene med utskiftning av vannledningene i stikkveien fra arbeidene startet torsdag 22. til fredag 30. april. I dette notatet er under fredag 30. april notert: "Vann satt på i nye ledninger for husstandene Kaarvand, Eriksen, Møvik, T. Hansen, Andersen." - Notatet er skrevet av Kaarvand en måneds tid etter at arbeidene ble utført, og Kaarvand har i en påtegning tatt uttrykkelig forbehold om mulig feilerindring. Lagmannsretten vil bemerke at selv om det skulle være så at tilkoplingen til hovedledningen skjedde 30. april, så er det likevel en dag for sent til at dette fremstår som en sannsynlig årsak til eventuelt innsug av kloakkvann.
I brev av 12. juli 1993 fra Næringsmiddeltilsynet for VestAgder til advokat Arne R. Stray sies det blant annet at "Vårt viktigste holdepunkt for å hevde at det ikke var vannet som var årsaken til smittespredningen, var at vi ikke fikk inn meldinger om sykdom fra andre personer enn de som hadde spist mat fra Ringveien kjøkken." Vitnet professor Yndestad har fremholdt at dette er et anfektelig holdepunkt, fordi det i praksis vil være slik at det er de som har spist mat fra det stedet publisiteten er knyttet til som sier fra, mens de som eventuelt har vært syke uten å ha spist mat fra dette stedet ikke gjør det. Lagmannsretten er enig i at det vanskelig kan trekkes noen slutning om årsaken til matforgiftningen på det bevisgrunnlag som angis i brevet; mange kan ha vært syke uten å ha spist mat fra Ringveien Kjøkken og uten å ha meldt fra om det til Næringsmiddeltilsynet. Uten nærmere kjennskap til årsaken til et eventuelt kloakkinnsug, vet man heller ikke noe sikkert om det sannsynlige omfanget av forurensningen og følgelig heller ikke om hvilken utbredelse av virussmitten som måtte forventes. For øvrig er det i ankesaken vitner som bor i området og som sier de var syke i det aktuelle tidsrommet uten å ha spist mat fra Ringveien Kjøkken.
Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering av bevisførselen kommet til at det er en overvekt av sannsynlighet for at matforgiftningen skyldtes virusinfisert vann. De alternative årsaksmulighetene - at smittekilden er en av de ansatte ved Ringveien Kjøkken, eller at smitten er bragt inn av spisegjester, andre besøkende eller på annen tilfeldig måte - er etter lagmannsrettens mening mindre sannsynlige enn at det er skjedd et innsug i forbindelse med kommunens pågående gravearbeid i området.
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at det i siste uken i april har vært foretatt vannavstengninger i området som de ansvarlige i kommunen ikke er blitt varslet om. Nabovitnenes forklaringer om slike avstengninger - og også om andre uregelmessigheter ved vannforsyningen i området disse dagene - kan etter lagmannsrettens mening vanskelig skyldes feilerindring med hensyn til tidspunkter. At alle naboene husker feil med hensyn til tidspunkt, må anses som mindre sannsynlig enn at det har skjedd noe under arbeidet denne uken som ikke er kommet frem og som har medført vannavstengninger og andre uregelmessigheter med vannforsyningen.
Nærmere om hva som er skjedd og hva som er foretatt er det ikke mulig å vite noe sikkert om, men lagmannsretten anser det mest sannsynlig at det har sammenheng med at kommunens spylebil var i arbeid i krysset Dallonaveien/Kjerrheia i et lengre tidsrom torsdag 29. april. En ikke helt fjerntliggende mulighet er at spylebilen har fyllt vann fra brannventilen på dette stedet, og at dette har medført innsug av kloakkvann i ringledningen i forbindelse med påkoplingen til brannventilen. I så fall har innsuget ikke noen sammenheng med de vannavstengningene naboene har forklart seg om, men spylebilens tilstedeværelse kan ha det. En annen mulighet er at det er uhell under gravearbeidet som har medført at spylebilen ble tilkalt, og at det er et slikt uhell som har forårsaket innsug av kloakkvann i ringledningen. Vitnet Arild Olsen, som kjørte spylebilen, har ingen erindring om årsaken til at han var der eller hva slags arbeid som ble gjort. Heller ikke noen andre av kommunens folk har kunnet redegjøre for dette. Det bemerkes i denne forbindelse at Daland på et tidlig tidspunkt og flere ganger ba kommunen legge frem spesifiserte timelister for arbeid som var registrert utført i området de aktuelle dagene. Anmodningen ble ikke etterkommet, og under ankeforhandlingen ble det opplyst at timelistene nå forlengst var blitt rutinemessig makulert.
Anken tas etter dette til følge forsåvidt gjelder Kristiansand kommune.
Avgjørelsen har som nevnt budt på tvil når det gjelder bevisbedømmelsen. Lagmannsretten er likevel blitt sående ved at Lillian Daland bør få erstattet sine saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten, overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Advokat Bentestuen har inngitt omkostningsoppgaver, pålydende kr 436639,- i byrettssaken og kr 382692,- i ankesaken. Omkostningene anses nødvendige hensett til sakens art og kompleksitet, og oppgavene legges til grunn.
Spørsmålet om ansvarsgrunnlag i forhold til Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder.
Lagmannsretten er når det gjelder Næringsmiddeltilsynets ansvar kommet til samme resultat som byretten. I forhold til denne saksøkte er det spørsmål om uaktsomhetsansvar og ikke om noe objektivt ansvar slik som for Kristiansand kommune.
Lagmannsretten er enig med Næringsmiddeltilsynet i at dets handlemåte må bedømmes ut fra situasjonen slik den så ut til å være på de aktuelle tidspunktene, og ikke slik den fremstår nå. Dette følger uten videre av at det er et uaktsomhetsansvar det er spørsmål om.
Stengningsvedtaket i seg selv kan helt klart ikke betegnes som uaktsomt. Det var en nærmest uunngåelig konsekvens av at det var konstatert et stort antall matforgiftninger forårsaket av mat som skrev seg fra Ringveien Kjøkken, og uten at det var nærmere klarlagt hva årsaken til forgiftningene var. Lagmannsretten er enig med byretten i at næringsmiddelforskriftens §24 var riktig hjemmel for vedtaket - ikke §25, som anført av Lillian Daland.
Under noe mer tvil er lagmannsretten blitt stående ved at heller ikke pressemeldingen med pressekonferanse og medieuttalelser ellers i tilknytning til denne kan karakteriseres som ansvarsbetingende uaktsom. Pressemeldingen går langt i å antyde urenslighet av de ansatte som årsak til matforgiftningen. Som fremholdt av Næringsmiddeltilsynet står det ikke noe positivt galt i pressemeldingen. Det er isolert sett riktig at det forelå analyseresultater som i hvert fall indikerte en viss svikt i de hygieniske rutinene ved Ringveien Kjøkken. Det er bekreftet i ettertid at sykdomsutbruddet skyldtes virus som ble overført via maten. Og det er også riktig nok at den vanlige smitteveien for "Norwalkvirus" er som angitt. Men når femte og sjette avsnitt i pressemeldingen leses i sammenheng, er det nærliggende å oppfatte det som sies slik det ble utlagt av avisen "Fædrelandsvennen" for 15. mai: "Laborantene mener smitten er ført videre som følge av dårlig håndhygiene etter toalettbesøk", og at dette gjaldt de ansatte ved kjøkkenet. Oppfattet slik er pressemeldingen temmelig ødeleggende for den fortsatte driften av kjøkkenet, og også personlig krenkende for de ansatte. Formuleringen - og særlig sammen- stillingen av de to nevnte avsnittene i pressemeldingen - er uheldig, og det er forståelig at Daland reagerte med indignasjon på pressemeldingen og de aviskommentarer m.v. som den avstedkom. Det er ikke bevisgrunnlag for at det har vært noe å utsette på toaletthygienen blant de ansatte ved Ringveien Kjøkken.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det som står i pressemeldingen, og som altså ikke inneholder noen positivt feilaktig informasjon, kan medføre erstatningsansvar for Næringsmiddeltilsynet. Den muligheten at virussmitten kunne være tilført gjennom kloakkinnsug i vannledningene, synes ikke å ha vært tenkt på av noen på tidspunktet for pressemeldingen, 14. mai 1993. Den ble første tatt opp av Lillian Daland i brev til Kristiansand kommune noen dager senere, 18. mai 1993.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det i tidsrommet etter pressemeldingen er skjedd noe som gir grunnlag for å pålegge Næringsmiddeltilsynet uaktsomhetsansvar overfor Daland.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i forhold til denne saksøkte, hva realitetsspørsmålet angår.
I motsetning til byretten mener lagmannsretten at Lillian Daland hadde rimelig grunn til å reise søksmål også mot Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder, og at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. Det vises om dette til det som er sagt foran om utformingen av pressemeldingen og hvorledes denne ble oppfattet blant annet av media. I ankesaken antas imidlertid Lillian Daland å burde pålegges å erstatte Næringsmiddeltilsynets omkostninger overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Lyngholt har oppgitt sitt salærkrav til kr 160000,-. Saksomkostninger tilkjennes med dette beløp, idet det ikke er påstått erstatning for utlegg.
Dommen er enstemmig.
Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av dødsfall i en av dommernes nærmeste familie.
Domsslutning:
I. Kristiansand kommune v/ordføreren er erstatningspliktig for skade påført Ringveien Kjøkken Spisebar og Kiosk tilhørende Lillian Daland i forbindelse med matforgiftning i april/mai 1993.
I saksomkostninger for byretten betaler Kristiansand kommune v/ordføreren til Lillian Daland kr 436639,- - firehundreogtrettisekstusensekshundreogtrettini 00/100 - og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 382692,- - trehundreogåttitotusensekshundreognittito 00/100, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
II. Byrettens dom stadfestes i forhold til Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agder, men slik at partene bærer hver sine omkostninger for byretten.
Lillian Daland dømmes til å erstatte Næringsmiddeltilsynet for Vest-Agders saksomkostninger for lagmannsretten med kr 160000,- - etthundreogsekstitusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.