LB-2000-343
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-12 |
| Publisert: | LB-2000-00343 |
| Stikkord: | Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo herredsrett Nr. 99-01091 M/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00343 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Jan Glent) mot A (Forsvarer: Advokat Petter Sørensen). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter A. Lossius, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §260, §49, §52, §54, §60, Fengselsloven (1958) §41 |
A er født xx.xx.1967 og har adresse - -, -veien 123 i Oslo. Han er ugift, uten inntekter og formue og mottar sosialstøtte med ca kr 4.000 pr. måned samt noe økonomisk støtte fra sin mor.
Politiet i Follo satte ham den 14. desember 1999 under tiltalte for forsøk på bilbrukstyveri. Indre Follo herredsrett avsa 20. desember 1999 dom med slik domsslutning:
A, født *.*..67, dømmes for en overtredelse av straffeloven §260, første og fjerde ledd, jf. §49.
Forholdet er begått den 8. desember 1999.
Straffen settes til ubetinget fengsel i 9 - ni - måneder.
Straffen er en fellesstraff med 234 dager etter prøveløslatelse fra tidligere straff utmålt ved Nedre Romerike herredsretts dom av 09.09.98, jfr fengselsloven §41 jf. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen kommer 13 - tretten - dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven §60.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Det er på det rene at reststraffen skal være 243 dager og ikke 234, som det fremgår av domsslutningen over.
Tiltalte har i rett tid anket over straffutmålingen.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 28. januar 2000 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 12. april 2000. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Forsvareren har i hovedsak anført at tiltalte har et sterkt ønske om å endre livsførsel og komme bort fra rusmisbruk. Han trenger all den støtte han kan få, og det må ikke tillegges vekt at han av og til tar nervetabletter, og at han har hatt et par sprekker etter at han kom på rehabiliteringshjemmet. Dersom tiltalte nå ikke får støtte til å fullføre oppholdet ved rehabiliteringshjemmet, er det fare for at han kan falle tilbake til tungt rusmisbruk og kriminalitet. Han ligger for øvrig an til å kunne få metadonbehandling i løpet av en viss tid, noe som også vil bidra til endring av livssituasjonen i positiv retning.
Videre anføres at den utmålte straff uansett er for streng i forhold til den forgåelse som han har gjort seg skyldig i. Det dreier seg ikke om en ny rekke med kriminelle handlinger, som man har sett tidligere, men om forsøk på bilbrukstyveri som isolert sett kunne ha vært avgjort ved forelegg. Dette må ses i sammenheng med den svært lange reststraffen som gjenstår. Ubetinget fengsel nå vil dessuten ikke virke motiverende for den rehabilitering som tiltalte har påbegynt.
Forsvareren har særlig vist til Rt-1983-659, Rt-1990-1342, Rt-1993-390, Rt-1999-386 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs dom av 7. januar 1993.
Forsvareren har lagt ned slik påstand:
Straffen utmåles på mildest mulig måte.
Påtalemyndigheten har anført at det i dette tilfellet er korrekt å gi fellesstraff, idet tiltalte har gjort seg skyldig i ny kriminalitet av lignende slag som han er dømt for før. Den straff som herredsretten har utmålt, er dessuten innenfor rammene av det rettspraksis pleier å gi i slike tilfelle. Ca. 8 måneder gjensto å sone ved løslatelsen, og for forsøket på bilbrukstyveri har herredsretten føyet til ca 30 dager, til sammen 9 måneders fengsel. Det er derfor intet å si på lengden av den utmålte straff. Etter fradrag for 59 dager i varetekt vil tiltalte i praksis bare sone vel 4 måneder før han på nytt prøveløslates.
Tiltalte har misbrukt heroin over mange år og har hatt flere sprekker mens han har bodd på rehabiliteringssenteret. Oppholdet på - - gir ingen sikker indikasjon på rehabilitering. Hans vilje til å endre livsførsel er ikke nok til å gi betinget dom, og en lengre frihetsstraff nå vil ikke ødelegge for fremtidig rehabilitering.
Påtalemyndigheten har særlig vist til Rt-1993-390, Rt-1994-231 og Rt-1995-1882.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes. Varetektsfradraget settes til 59 dager.
2. Han idømmes saksomkostninger etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
Den handling tiltalte er dømt for, fant sted da tiltalte var på vei til - - rehabiliteringssenter med lokaltog. Han sovnet på toget og måte gå av på Ski stasjon. Da han ikke hadde penger til å ta toget tilbake, forsøkte han å stjele en bil i nærheten, men ble pågrepet av politiet før han fikk startet motoren. Dette straffbare forhold fant sted i prøvetiden etter at han var løslatt fjorten dager tidligere. Han har vært heroinmisbruker gjennom mange år.
Tiltalte har hevdet at han må gis vesentlig kortere straff eller betinget dom da han nå er under rehabilitering. Lagmannsretten er ikke enig i det. Under ankeforhandlingen er det kommet frem at tiltalte fortsatt misbruker heroin, om enn i et noe mindre omfang enn tidligere. Etter det opplyste bruker han heroin 3 - 4 ganger i uken, men han har aldri vist seg beruset mens han er på rehabiliteringssenteret. Han oppholder seg imidlertid hos sin mor noen dager hver uke. Retten fester for så vidt lit til tiltalte når han hevder at han ønsker å endre sin livssituasjon, og at oppholdet ved - - er en begynnelse. Noen avgjørende endret livsførsel kan imidlertid lagmannsretten ikke se foreligger, og dette moment kan derfor ikke tillegges noen stor vekt i tiltaltes favør.
Lagmannsretten har likevel kommet til at den utmålte straff bør settes vesentlig ned.
Utgangspunktet må være at det ved kriminalitet som begås i prøvetiden etter løslatelse, bør avsies fellesdom som inkluderer resttiden etter løslatelsen. Fra dette kan det gjøres unntak særlig under hensyn til om ny kriminalitet er av samme art som tidligere eller ikke, hvor alvorlig det nye straffbare forhold er, og hvor mye resttid som står igjen.
I As tilfelle er resttiden 234 dager. Det nye straffbare forhold er av samme art som det han tidligere er dømt for en lang rekke ganger, men forholdet kan på den annen side ikke sies å være særlig alvorlig, jf. for eksempel Rt-1990-1342 og Rt-1993-390, og bør etter lagmannsrettens syn ikke utløse avsoning av reststraffen etter forrige dom. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør utmåles en fellesstraff av samme lengde som utmålt av byretten, men hvor sju måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §52 - §54. Den ubetingede del av straffen anses sonet ved varetekt. Det er opplyst at varetektsfradragaet er 59 dager.
Saksomkostninger idømmes ikke.
Dommer er enstemmig.
Domsslutning:
1. I herredsrettens dom gjøres den endring at 7 - sju - måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf. straffeloven §52 - §54. Varetektsfradraget settes til 59 - femtini - dager. Den ubetingede del av straffen anses sonet ved utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.