LB-1999-3292
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-03 |
| Publisert: | LB-1999-03292 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 99-00188 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03292 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn E. Nødtvedt). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Lillethun). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Svein Dahl. Kst. Lagdommer Marius Moursund Gisvold |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §179, §399, §39, §46, §47 |
Den kjærende part A og kjæremotparten B har sammen sønnen C f. *.*..93. C, som altså nå er ca 6 år, bor hos kjæremotparten i X. Partene var gift da C ble født, men samlivet opphørte i barnets første leveår. Partene ble relativt raskt deretter skilt. I ca et halvt år bodde C hos den kjærende part, inntil barneverntjenesten tok omsorgen for C ved midlertidig vedtak av 17.11.94.
Ved Nes Herredsretts dom av 23.12.94 fikk kjæremotparten det daglige omsorgsansvar og foreldreansvaret for C alene, og C har siden bodd hos ham. Det ble bestemt at den kjærende part skulle ha samvær under tilsyn av person utpekt av kjæremotparten en gang (fire timer) pr. uke. Dette ble også den midlertidige ordning i påvente av rettskraftig dom. Ved (daværende) Eidsivating lagmannsretts dom av 15.10.96 ble resultatet opprettholdt, dog således at morens samvær ble stoppet av hensyn til barnet. Dette hadde sin bakgrunn bl.a i råd fra barnevernet, etter flere uheldige episoder. Lagmannsretten begrunnet dette den gang med at det var lite trolig at moren i nær fremtid ville klare å gjennomføre samvær på en mer akseptable måte enn i perioden etter herredsrettens dom, og at fortsatt samvær da syntes å medføre en uakseptabel stor risiko for traumatiske opplevelser for barnet. Anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet, og lagmannsrettens dom er rettskraftig.
Ved stevning og begjæring til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett av 13.3.99 har A krevet endring i denne avgjørelse med hjemmel i barneloven §39. Hun har nedlagt påstand om delt foreldreansvar og samvær etter en opptrapningsplan som ender i «ordinært» samvær etter fire måneder. Hun har krevet tilsvarende midlertidig avgjørelse etter barneloven §46.
Herredsretten avgjorde endringssaken uten hoveforhandling etter bestemmelsen i barneloven §39, tredje ledd, jf annet ledd, jf §47. Herredsretten trakk i denne forbindelse frem at intet tydet på at det var inntrådt noen endringer som kunne utgjøre slike særlige grunner som barneloven §39, annet ledd krever, og at As opptreden i retten tydet på at det ikke var inntrådt noen endringer i forhold til hennes personlige problemer. Denne avgjørelse ble opphevet av Borgarting lagmannsrett ved kjennelse av 12.8.99, hvor lagmannsretten la til grunn at herredsretten hadde tolket adgangen etter barneloven §39, tredje ledd til å avgjøre saken uten hovedforhandling for vidt. Saken ble hjemvist til fortsatt behandling med hovedforhandling ved herredsretten. Denne kjennelsen ble ikke gjenstand for videre kjæremål.
I forbindelse med den forestående hovedforhandlingen for herredsretten, har den kjærende part begjært oppnevnt sakkyndig. Retten foreslo som følge av dette to kandidater, og ba om uttalelse før sakkyndig ble oppnevnt. I prosesskriv av 7.10.99 uttalte kjæremotparten
«...at han ikke hadde noe spesielt imot det [oppnevnelse av sakkyndig], men er i sterk tvil om nytten av en slik oppnevnelse.»
I denne forbindelse fremla kjæremotparten dokumentbevis (utenrettslige forklaringer) fra forskjellige personer i Cs nærmiljø og skole, som indikerte at den kjærende part søkte samvær med sønnen i strid med rettskraftig dom, herunder en beslutning og midlertidig besøksforbud fra Kongsberg politidistrikt av 30.9.99. Kjæremotparten motsatte seg dog ikke oppnevnelse av sakkyndig. Den kjærende part opprettholdt sin begjæring om oppnevnelse av sakkyndig.
Den 18.10.99 fattet Eiker, Modum og Sigdal herredsrett beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig i saken. Herredsretten begrunnet dette med at «Saken synes tilstrekkelig opplyst ved de fremlagte dokumenter, slik at avgjørelse i saken kan tas uten sakkyndig.»
I kjæremål av 3.11.99 til Borgarting lagmannsrett ble denne beslutning påkjært av moren. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett har ikke forandret sin avgjørelse, jf tvistemålsloven §399, tredje ledd.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Det oppnevnes psykolog eller psykiater som sakkyndig i saken.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelse av hovedsaken.
Til støtte for dette er det i det vesentlige anført:
Det følger av barneloven §41 at sakkyndig skal oppnevnes når det trengs. Det synes i denne sak hvor all kontakt mellom mor og barn har vært brutt i over tre år særlig påkrevet å få vurdert hva som er best for barnet. Dette må ha stor vekt når det foreligger påstander om særlige forhold ved foreldrene eller visse egenskaper trenger å bli vurdert nærmere. Det vises til bl.a til Rt-1984-762, Rt-1995-1565 og Rt-1997-902. Det fremholdes at det også i seg selv er av stor betydning for moren at rettens avgjørelse skjer etter å ha hørt en sakkyndig. Det påpekes at den kjærende part nå er villig til å medvirke til sakkyndig vurdering, hvilket ikke var tilfelle i forbindelse med dommen i 1996, og hvor lagmannsretten uttalte at det ville vært av betydning for sakens opplysning om sakkyndig hadde vært oppnevnt. Det vises også til at lagmannsretten i dommen fra 1996 ikke ville utelukke at synet på samværsspørsmålet kunne endre seg dersom den kjærende part fikk hjelp til å overkomme sine problemer slik at hun kunne samarbeide med kjæremotparten og andre nødvendige instanser.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens beslutning stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger.
Til støtte for dette er det i det vesentlige anført at morens helsemessige status, hennes omsorgsevne og innvirkning på sønnen C vil bli betryggende belyst gjennom parts- og vitneforklaringer samt foreliggende skriftlige bevis. Vitner fra skolen har observert mor ved og på skolen denne høst og barnets reaksjoner på hennes fremferd. Alle observasjoner og dokumenter forteller entydig at den kjærende part er syk og har et påtrengende behandlingsbehov. Det er vist til bl.a. Rt-1997-677 og Rt-1997-1537.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve den påkjærte beslutning.
Etter barneloven §41 bør sakkyndige, barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttale seg før det tas avgjørelse i «...saker der det trengs...». Det er således bare når domstolen finner det nødvendig at oppnevnelse skal finne sted. Kravet om nødvendighet relaterer seg til den avgjørelse som domstolen skal fatte. I dette tilfelle dreier det seg om en avgjørelse om hvorvidt et barn fortsatt skal være avskåret fra enhver kontakt med sin mor, en tilstand som har vedvart i over tre år siden sist forholdet var gjenstand for dom. Det må ansees å være en særlig alvorlig avgjørelse for et barn å opprettholde en fullstendig atskillelse mellom barnet og dets mor, ikke minst i den alder Kristian nå befinner seg. Avgjørelsen må antas å få langsiktige virkninger for barnet, enten den går den ene eller den andre vei. I et slikt tilfelle er behovet for medisinsk og sosialfaglig trygghet bak avgjørelsen særlig stort, og listen for hva som må ansees nødvendig må legges tilsvarende lavere.
Den totale atskillelsen har som nevnt nå vart i over tre år, og det kan ikke utelukkes at det har skjedd endringer både med mor og barn, som gjør at saken står i en annen stilling enn ved lagmannsrettens dom i 1996. At barnet nå er 6 og ikke 3 år, kan også ha betydning. Disse forhold bør retten søke uttalelser om fra annet faglig hold før den fatter sin avgjørelse, særlig når avgjørelsen - som nevnt over - gjelder den fortsatte totale atskillelse mellom mor og barn.
Om det blir aktuelt å vurdere en samværsordning mellom mor og barn, vil også en sakkyndig uttalelse kunne ha betydning for hvordan den i så fall bør tilrettelegges. Slik saken så langt er presentert, synes det som om det uten en sakkyndig vurdering ikke vil være grunnlag for noen form for samvær.
Lagmannsretten mener også at det er mer nødvendig å høre slik ekspertise når den forrige avgjørelse ble fattet uten sakkyndige. Til sist legger lagmannsretten en viss, om enn begrenset, vekt på at en avgjørelse vil fremstå som lettere å forholde seg til for den part som eventuelt ikke får medhold (fullt ut) når den er fattet etter at sakkyndig er hørt. Lagmannsretten nevner også at kjæremotparten i første omgang aksepterte slik oppnevnelse. Lagmannsretten beslutter derfor at det i denne sak skal oppnevnes sakkyndig til å uttale seg om de forhold som etter barneloven er av betydning for avgjørelse om samvær og delt foreldreansvar.
Saksomkostningsspørsmålet, både for herredsretten og lagmannsretten, utstår til avgjørelse av hovedsaken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Det oppnevnes sakkyndig i Eiker, Modum og Sigdal herredsretts sak nr. 99-188 A.
2. Saksomkostningsspørsmålet for herredsretten og lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.